Hold høyre!

Alle som har deltatt i ritt har hørt kommandoen "hold høyre". Noen tror at partiet Høyre har vervet samtlige syklister til å drive en vervekampanje, men det er faktisk noe som ropes når man ønsker å forsere noen i stien eller på veien.

Hvem roper "hold høyre"?

• Enkeltindivider som har det travelt. De prøver ofte å ta igjen feltet sitt fordi de er blitt frakjørt, eller de er på flukt fra sitt eget felt (kanskje fordi vedkommende må på do, men ikke ønsker å bli frakjørt av feltet). Som regel er disse langt over terskel og strever med tilstrekkelig surstoffinntak, så når de roper "høyre!" høres det mest ut som et astmaanfall. Sympatiske syklister lar disse få snylte hjul til lårene ikke er sitronsure lengre.
• Lagkapteinen som leder et felt som skal forbi. I alle felt og lag finnes en og annen som tror han er lagets sheriff. Kommandoer bjeffes over en lav sko ("sykle tettere, gutter", "kjør hardere", "lås kjeden opp bakken", osv.). Flere hundre meter før noen stakkarer skal passeres får sheriffen med laget sitt på å rope "høyre, hold høyre!" ustanselig til hele feltet har passert. Det kan likne litt på en flokk sauer som breker, og øvrige likheter er mange.
• Sinte mennesker. Å rope "høyre!" på den skarpeste, sinteste måten mulig er en teknikk som mange finpusser i ritt. Det er interessant at det er flere meters plass på venstre side av veien, så å skremme "ofrene" til å legge seg i grøfta burde være unødvendig. Likevel gjøres det. Når rittet er over vender disse menneskene tilbake til jobben som assisterende bokfører i et revisjonsbyrå, hvor debet er venstre og kredit er høyre.

Hvor opplever man at man må "holde høyre" spesielt ofte?

• Samtlige turritt. I alle ritt som ikke har fellesstart vil det være startpuljer med ett til fem minutters mellomrom. Dermed åpner det seg muligheter for å ta igjen de som startet før seg. Særlig når Rye, BOC og Frøy har mulighet til å jage hverandre blir det mye roping og jaging. For å spesifisere ritt; Enebakk Rundt, Nordmarka Rundt, Mjøsa Rundt og Styrkeprøven (og da spesielt i den siste mila før målgang).
• Birkebeinerrittet. Hvert år deltar over 15.000 syklister. Heldigvis er det mange grusveier og generelt god plass, så det er plass til flere i bredden. Men når tusenvis av syklister skal passere ni mil på 3-6 timer blir det mye forbipasseringer. 95% av de som har bedt deg holde deg i høyre grøftekant vil du uten problemer passere i Rosinbakken. I dét du gjør det er det veldig tilfredsstillende å få øyekontakt og si "hold høyre!". De siste 5% må du be holde til høyre i Ballettbakken når du skal komme deg i mål.

Hva skjer den forbipasserte ikke holder til høyre?
Den som roper blir frustrert og kan finne på å fortelle den trege syklisten ting som ikke sømmer seg skriftlig. Før eller siden vil uansett ett av følgende skje:

• Den trege syklisten vil omsider gi plass nok til at den som roper får passere. Dette er tryggest for alle parter.
• Den som roper oppdager at feltet hans er utslitt, og de slutter seg til den trege syklistens gruppe. Dette kan skape pinlige øyeblikk for de hittil raskeste syklistene.
• Den som roper oppdager at det er nok plass på venstre side, og passerer den trege syklisten der i stedet. Også litt pinlig for de passerende syklistene.
• Den som roper sykler rett i baken på den trege syklisten og skaper massevelt. Da må alle holde til høyre frem til førstehjelp kommer til åstedet.
• Den som roper sykler til venstre i motsatt kjørebane og blir påkjørt av motgående trafikk. Da må vedkommende holde enten høyre eller venstre til førstehjelp kommer til åstedet.

Så, folkens, når neste sesong begynner: Er dere blant de raskere i et ritt, husk å rope "høyre!" og deretter passere på en trygg måte. Takk gjerne for at dere fikk passere. Er dere - gud forby - blant de tregere i et ritt, så gi plass til de som vil forbi. Dette skaper husfred og mindre ulykker.

Syklister og økonomi

Sykkelsporten krever penger: Medlemskap i klubb, lisens, påmelding og transport ifm ritt, bekledning, tilleggsutstyr, filmer og lesestoff... men viktigst av alt er den kjære sykkelen (se forrige blogg). En sykkel består av ramme, hjul, dekk, gir, bremser, drivverk, pedaler, sadel, sadelpinne, stem, styre, wire og wirestrømper. Alle disse delene skal være i harmoni og tilsammen være eierens skjønnhet.
Sykkelen representerer syklisten, og er syklistens måte å hevde seg i sykkelmiljøet (i alle fall FØR ritt begynner). Derfor legges det mye penger og mye tid i å gjøre sykkelen flottest mulig. Følgelig blir sykkelen fort veldig dyr. En ramme kan fort koste 25.000 kroner, hjulene 10.000 kroner, gruppesettet 15.000 kroner, og øvrige deler 10.000 kroner. Og så skal vidunderet vedlikeholdes.
Resultatet er at mesteparten (og ofte mer enn) disponibel inntekt går med på sykling. Med andre ord må man prioritere. Eksempler på prioriteringer som er blitt gjort:

• Nytt bad eller ny sykkel: Man behøver ikke varmekabler, flisbelagte vegger og downlights på badet - men man kan ikke leve uten en fin sykkel. Badekaret kan godt være så nedslitt at det kan brukes til oppdrett av fisk i stedet. Noen syklister har bad som ikke har blitt rehabilitert siden 1938, mens sykkelen koster mer enn et en uke i Las Vegas.
• Bil eller sykkel. Det finnes offentlig transport. Venner og familie har ofte en bil å låne bort. Sykling er en alternativ form for transport. Og i disse tider: sykling er veldig miljøvennlig. Med andre ord er det lettere å rettferdiggjøre bruk av studiestipend eller bonus på flott sykkel, mens bil kan vente.
• Overnatting på flerdagersritt: Det er viktig at man ikke tærer på sykkelbudsjettet, så hvis man er på flerdagersritt overnatter man på billigst mulig måte. Dette innebærer å ligge på den billigste luftmadrassen man fant på Anton Sport (99 kroner), mens sykkelen til 80.000 kroner ligger ved siden av. Det lokale hotellet har gjerne ledige senger til under 400 kroner natta, men her skal penger spares.

Måter å fortsette med den finansielle galskapen som sykling er dersom man har fellesøkonomi eller svarer til andre:

• Oppgi aldri hvor mye sykkelen egentlig koster. Vi som er i sykkelmiljøet ser hvor mye sykkelen er verdt. Andre gjør det ikke. For dem er det helt urimelig at sykkelen koster over 5.000 kroner. For å slippe å innrømme ubehagelige sannheter, si alltid at sykkelen koster rundt fem lapper. Så får det være et mysterium hvordan 50.000 kroner av oppussingsbudsjettet plutselig er blitt borte.
• Si at sykkelen ble kjøpt på Biltema. Samme argument som ovenfor; de fleste aner ikke at en håndlagd italiensk sykkel kan koste mye eller at den kun selges på utvalgte steder. Med andre ord, forteller du at sykkelen er kjøpt på Biltema, vil du ikke mistenkes for å ha underslått familieøkonomien. Bare sørg for at kvittering ikke må påvises.
• Kreativ bokføring. Dersom man har fellesøkonomi og man har drevet underslag for å finansiere syklingen er det viktig å dekke sine spor. Det kan for eksempel gjøres ved å oppgi litt mer enn man egentlig betalte for alle dagligvarer, slik at summen av overdrivelser dekker underslaget. Bare pass på at posten for klær til barna ikke overstiger et rimelig beløp.
• Inviter din bedre halvdel til å ta del i sykling. Akkurat som man lett kan bli rusmisbruker om man får noen gratis prøver før man havner på kjøret, kan man la partneren få smaken av sykling... og plutselig er partneren påmeldt både Lillehammer-Oslo, Birkebeinerrittet, og spør om du vil bli med til Alpene for å sykle de kjente fjellene (og i så fall har du all grunn til å bli religiøs!).
• Lur din bedre halvdel. Dersom partneren ikke har lyst på å delta i ritt i Alpene eller se Lance gjøre comeback kan du pitche det som en flott ferietur i Europa i campingbil som "tilfeldigvis" går samtidig som Tour de France. Så da kan man legge inn noen feriedager i nærheten av Mt. Ventoux, og så kan man jo likegodt være der samtidig som proffene sykler - for man er jo tross alt der allerede.

Noen flere tisp til kreativ økonomi?

Sykkelidiotens forhold til sin sykkel

Er man glad i sykling, så blir sykkelen - eller syklene - en kilde til glede, stolthet og stadige private finanskriser. Sykkelen er både verktøyet for å dyrke interessen, og noe man holder kjært. 
Sykkelen er et uttrykk for hvem man er som person. Derfor investeres det mye i sykkelen. Noen bruker 115% av disponibel inntekt på sykkel, andre sitter i stua og pusser sykkelen mens kona pusser sølvtøyet, og noen har gitt sykkelen sin kallenavn (typisk "Bella"). Her er en rask guide til de vanligste personlighetene, hvordan forstå atferden og logikken til dem:

• Lettvekteren. UCI krever at en landeveissykkel minimum skal veie 6,8 kilo. Lettvekteren gir beng. Rammen har ikke maling, kun én flaskeholder, drikkeflasken inneholder ikke mer drikke enn nødvendig, antall gir er redusert til et minimum, styretape er fjernet, og kanskje bremsene også er avmontert. Sist gang kredittkortet ble dratt var da han bruke 9000 kroner til en 50 gram lettere krank. Man skulle tro at lettvekteren kunne tjent på å slanke seg litt, men han har tre prosent fett på kroppen, han måler og noterer kroppsvekten i Excel hver morgen etter toalettbesøk, og drakk sist kaffe med sukker første juledag i fjor. Han vurderer å operere vekk noen ribbein for å kutte vekten ytterligere. 
• Den konservative. Denne karen holder seg til det som alltid har fungert. Sykkelen ble kjøpt på Oslo Sportslager sitt høstsalg i 1974, og er en kopi av den Knut Knutsen hadde da han slo gjennom i Italia samme år. Rammen er av stål, girhendlene er montert på ramma, pedalene har stropper for å strammes rundt føttene, og Trondheim-Oslo er gjennomført et titalls ganger på denne. Hver høst demonteres sykkelen og alle delene vaskes grundig. Etterpå erklærer den konservative "nå er du like fin som ny!" før han feirer med havrekli og setter i gang med å preparere treskiene for skisesongen. 
• Den intime. Sykkelen er hans elskerinne, og behandles deretter. Sykkelen omtales konsekvent som "henne" eller har blitt døpt "Bella", og den har en prominent plass i syklistens bolig - enten i stua eller på soverommet. Før hver tur får hun litt ekstra pleie og olje, og etterpå gis hun grundig vask. Hvis eieren ser noen andre forsøker å røre henne utstedes øyeblikkelig en fatwa på vedkommende. Hvis sykkelen skal transporteres i forbindelse med ritt blir den pakket inn i fløyel før den med kirurgisk presisjon legges pent i baksetet i bilen. Syklistens kjæreste kan bare drømme om samme omtanke og behandling. 
• I dagens sykkelverden er stadig mer av produksjonen satt ut til Asia, og en rekke av de største sykkelmerkene er amerikanske. Den etnosentriske europeeren synes dette er å skjende sykkelsporten; sykling er en sport med røtter i Europa og kulturarven må ivaretas! Rammen og utstyret på sykkelen er helst fra Italia, fortrinnsvis håndlagd. Alt annet enn EU-produsert er juggel uten lidenskap. Interessant nok kjører han til og fra ritt og trening i en Toyota Avensis. 
• Bohemen. Ingen syklister forstår bohemen; sykkelen hans er skitten og lite velholdt, og det er ingen ordens- eller motesans å spore. Det knirker fra kranken når han sykler, halvparten av girene fungerer ikke, det er et kraftig kast på bakhjulet hans, drikkeflaskene inneholder en interessant bakterieflora, og klærne gikk av moten samtidig som Baywatch tok av på TV2. Likevel vinner han alltid klubbrittene. Etter trening hiver han sykkelen på bagasjeplanet på pickupen og fyrer opp en sigarett. 

Neste gang: En guide til syklistenes økonomiske kreativitet!

Løping som treningsform

Hva skal man gjøre når rulla og treningssenterene ikke er tilgjenglig, sykling utendørs er forvandlet til en vinterrisikosport, og det ikke er skiføre? Man gjør som våre venner i det afrikanske høylandet; man løper.



Sist gang jeg løp var i september 2008. Da løp jeg Birkebeinerløpets 24 kilometer på 2:20. De første kilometrene gikk knallbra, humøret var på topp, og beina trommet av gårde. Halvveis innså jeg at merkekravet var helt urealistisk og beina trampet motvillig. Med en fart på over 6 minutter på kilometeren så alt svart ut. Ved målgang ville ikke beina mer, og jeg kom med følgende konklusjon: Hvis sykling er som sjakk, så er løping som ludo. Da jeg kom hjem donerte jeg bort alle løpeskoene mine.



En søndag før jul snøret jeg for første gang på et par joggesko siden Birkebeinerfadesen. Rustet med nyinvestert GPS beinet jeg 12 kilometer rundt Furuberget på Hamar. For å holde humøret oppe kom jeg frem til følgende positive elementer:

• Jeg får oppleve naturen rundt meg fordi alt går så rolig at jeg rekker å studere alt rundt meg. I detalj.
  
• Løping skjer utendørs, så da får jeg frisk luft i tillegg.
• Et par joggesko koster maks 1.500 kroner. En racersykkel koster minst 15.000 kroner. Medlemskap på treningssenter over 500 kroner måneden. Med andre ord mer trening per krone brukt.
  
• Pulsen er 10 slag høyere når jeg løper enn når jeg sykler. Antageligvis økt treningseffekt.
  
• Jeg kan strengt talt løpe hvor som helst og når jeg føler for, så lenge jeg har treningstøy. Med andre ord, ingen unnskyldinger for å ta en økt.
• Løping er et flott tilskudd til annen kondisjonsidrett som sykling, spinning og svømming - dermed variasjon i treningsplanen.
• Løping bygger grunnlag til å delta i løpskonkurranser (marathon, halvmarathon) og triathloner. Har man lyst på å konkurrere og utfordre seg selv (og andre) er det greit å ha litt treningspondus.
• Til våren når sykkelsesongen begynner vil jeg sette mer pris på sykling etter all løpingen.

Da det hadde passert fem kilometer glemte jeg alle disse positive tingene, bortsett fra at dette er et nødvendig onde for å holde formen vedlike. Og om man har tvangstanker om å ikke ha treningsfrie dager så bidrar løpingen også til at verdensbildet ikke raser sammen - som det ville gjort i mitt tilfelle.
Så det blir nok mange kilometer til beins på meg i vinter, og forhåpentligvis får jeg betalt for det når jeg stiller opp på første ritt i april eller mai.
(Og nå som det har gått en måned har jeg faktisk løpt ganske mange kilometer på Hamar og i Oslo, og dette er ikke så ille...)