humorritt

The Good, the Bad and the Ugly

Landeveissesongen har vart en stund nå, og erfaringene er mange. I tillegg til klubbrittene med Frikransen har jeg deltatt i Enebakk Rundt, Romeriket Rundt, Follorittet, Spenst Tour, Hamarrittet, Randsfjorden Rundt, Vestfold Rundt, Bergen-Voss, og i nær fremtid venter Lillehammer-Oslo og Jotunheimen Rundt. Mjøsa Rundt måtte avlyses på grunn av ødelagte sykkeldeler (takk til bavianen i Bergen-Voss som ikke hører hjemme i et felt). Til sensommeren blir det kanskje debut i NC-ritt…
Og når jeg tenker på hva jeg har opplevd så langt kan jeg kategorisere lagkamerater, partners-in-crime, konkurrenter, andre syklister, tilskuere og andre tilknyttet rittene i tre båser: De snille, de slemme, og de stygge. Eller, som det heter på italiensk: Il Buono, il Brutto, il Cattivo.
The Good
  • Lagkameratene. De eneste gangene lagkameratene dine ikke er snille er når du er i et brudd som kan holde til mål, og lagkameratene dine bidrar til at hovedfeltet tar igjen bruddet. Så dumt som dette høres ut så har jeg sett og hørt det skje flere ganger!
  • Rause langere. I Randsfjorden Rundt og Vestfold Rundt var det så varmt at to-tre drikkeflasker ikke holdt. Da var det Guds gave, eller mangelen på Satans vilje at noen mennesker langs veien var villige til å donere bort flasker med drikke til de av oss uten langere. Spesielt mannen 40-50 km fra mål på Vestfold Rundt som ga meg en flaske med Cola skulle jeg nominert til Nobels Idrettspris om jeg visste navnet hans – uten ham ville jeg kommet 30 minutter senere i mål som en saltet peanøtt.
  • Pårørende. Det er hyggelig når foreldre, samboere og venner blir med til ritt for å være støttekontakt, følge, langer av drikke… dessverre klarer jeg ikke å overtale samboeren min, som «tilfeldigvis» er lungelege, til å ta med prestasjonsfremmende midler fra jobb, men at hun tar bilder av meg i startområdet og har drikke klart når jeg kommer i mål er akkurat like bra!
  • Hjul å henge på. Etter å ha hivd seg på en håndfull bruddforsøk eller å ha ligget for lenge fremst i kjeden og man egentlig har sprukket er det ufortjent godt å suge seg fast på hjulet til en som villig drar deg tilbake til hovedgruppen.
  • Ad hoc-bruddkamerater som samarbeider. Det er hard sykling som må til for å holde et hovedfelt unna, men det er bittelitt lettere om en håndfull syklister gjør jobben sammen. Så når du faktisk gir alt og ligger på 95% av maks i et par minutter så er det ingenting deiligere enn å faktisk lykkes med bruddet, og det skjer gjerne om du har noen med deg. Gleden varer helt til du kommer til spurten…
  • Spinn og Racing Depot. Jeg kjøpte i fjor en sykkel med Mavic R-Sys hjulsett, som dessverre hadde ble tilbakekalt grunnet feil med fremhjulet. Tilbakekallingen gikk ikke så smertefritt som Mavic eller jeg hadde ønsket, men takket være Spinn og Racing Depot løste dette seg på en god måte og jeg er fortsatt en fornøyd Mavic-bruker.
  • Værgudene. Denne suspekte gjengen er helt ubegrenglig, men i år har værgudene latt være å finne på for mye ugang. Regn på Romeriket Rundt og en haggelskur på Spenst Tour er det eneste som har avbrutt meg fra å utvikle en uforskammet «tanline» på armer og bein!
The Bad
  • De som ikke kan å sykle i felt. Kom ikke med noe tull om at det er «flott at alle prøver sykling», for disse nautene skaper konstant farlige situasjoner. De tar ikke sine turer foran i felt, de ignorerer sykkeletikette, og de forårsaker skader og ulykker over en lav sko – de bremser ukontrollert som det blir rykk og napp i hele feltet, de svinger uforutsigbart inn i andre så man får testet refleksene sine, de mister flaskene sine så andre kjører over dem, de sier ikke fra ved hull i veien så de bak med karbonhjul må skrive forsikringssak etterpå, og generelt forårsaker de unødvendige velter som kun er til glede for den norske tannlegestanden og produsentene av nakkekrager.
  • Dusten som ødela fremhjulet mitt i Bergen-Voss. 30 km før mål satt jeg bak en annen i pulje 3 som plutselig sluttet å tråkke da han skulle drikke – dette resulterte i at han gled bakover og smalt bakgaffelen min i fremhjulet mitt så jeg knakk tre eiker og måtte fullføre med skeivt og ødelagt hjul (han gjorde nok ikke dette med vilje, men han ba ikke om unnskyldning eller gjorde seg til kjenne, og om han kunne å sykle i felt så ville det ikke skjedd). I tillegg til at jeg fikk dårligere tid enn jeg burde, og jeg kunne ikke delta i Mjøsa Rundt dagen etter, må jeg ut med et par tusen kroner for å reparere hjulet. Dust.
  • Ad hoc-bruddkamerater som ikke samarbeider. Etter å ha tråkket beina i filler for å få 100 meters avstand til hovedfeltet og pulsmåleren har eksplodert er det vondt å se at de som ble med deg i brudd ikke klarer eller vil samarbeide. Da er det bare å gli ut til venstre og bli med i feltet igjen.
  • Den kneika der man sprekker og hovedfeltet stikker. Og mens man prøver å komme seg etter bruddforsøket så kommer man gjerne til en kneik, en sving eller et grusparti der feltet stikker av og du sitter på sykkelen med sirupslår som går til streik. Han som fant på uttrykket «det viktigste er ikke å vinne, men å delta» opplevde dette hele tiden.
  • Egoistiske langere. På Randsfjorden Rundt var ikke langerne vonde å be; strakk man ut hånda så fikk man drikke. På Vestfold Rundt, derimot, rygget langerne unna da vi spurte om vi kunne få en flaske. Dette er sikkert fordi flaskene var reservert, men det var likevel frustrerende å kjenne at man ble dehydrert og at den berømte veggen ventet rundt neste sving om man ikke fikk drikke ASAP. Tips til alle som skal dele ut drikke er å ha noen flasker i reserve!
  • Norwegian (flyselskapet, ikke nasjonaliteten). Norwegian tar kr 324 for å transportere sykkelen din på fly, og selv om det høres ut som en lav pris for trygg transport, så har folk erfart at sykkelen mishandles under transport. Det man sparer på å kjøpe Norwegian-billetter får man igjen for når man får en skadet sykkel på transportbåndet.
The Ugly
  • Hvite shorts. Det er greit at styre, styretape, sadel, sko, hjelm og annet skal være hvitt – det er definitivt stilig – men akkurat shortsen bør være mørk. Om dette virker uforståelig så legg deg på hjulet til en med hvit shorts når det regner, så får du deg et syn du kunne klart deg uten; et gammelt Fantomet-ordtak sier «det er bedre å se døden i hvitøyet enn syklisten i brunøyet».
  • Sekk på rygg. Ryggsekk utgår på landeveissyklister på samme måte som mokasiner utgår på soldater i felt. Landeveissyklister skal ha to drikkeflasker på sykkel, og de skal helst være 0,5 liter eller mindre. Det er tross alt sykkelritt, ikke ørkenvandring, vi driver med!
  • For store trøyer. På landeveien skal være tettsittende. Det ser både feil og ubehagelig ut når trøya henger lang ned på rumpa. Dessuten fungerer trøya som vindfang og seil i nedoverbakke…
  • Hårete bein. Det er kun i landeveissykling og svømming (og kanskje i andre mer suspekte kretser) at det er akseptert at menn barberer beina sine, men så er det også askeptert til gangs! Hårete bein kan kun gjøres verre om syklister bruker joggesko og løpeshorts i tillegg.
Nyt det som er igjen av sesongen! 🙂

Kommentarer

One Comment

  • «Egoistiske langere»: Det siste jeg ville kalt en langer er egoistisk. Langerne er ofte venner eller familie med (egoistiske) ryttere som har overtalt og mast på dem om å lange. Det er tidkrevende, noen ganger veldig kjedelig og ofte ganske skummelt å lange, og de gjør stort sett som de har fått beskjed om av ambisiøse ryttere som er livredd for å sykle med flasker som er større enn 0,5 l. All honnør til de som gidder å stå der å lange! Neste gang kan du vel ta med litt større flasker eller bestikke din egen mor til å lange?