humor

Syklister i Slankekrigen?

Har dere sett «The Biggest Loser» (eller «Slankekrigen») som har gått på TVNorge i høst? Konseptet er enkelt og underholdende; hinsides overvektige mennesker utfordres til å gå ned mest mulig i vekt i prosent av inngangsvekten, og til slutt står det igjen én vinner (the biggest loser). Fremgangen de gjør og gevinsten de får av endring i livsstil er inspirerende – det er altså håp for selv de største flodhestene blant oss.

Den største mannlige deltakeren i sesong syv hadde en BMI på 69,0 (19 år gamle Daniel), og den største kvinnelige deltakeren hadde en BMI på 58,1 (28 år gamle Kristin). For at deltakerne skulle henge med måtte de gå ned cirka 4-5% i vekt hver uke, i 20 uker. De råeste deltakerne mer enn halverte sin egen kroppsvekt i løpet av sesongen!
Jeg tviler på at brukbart trente idrettsfolk ville klart å henge med i mer enn tre-fire uker; gitt at man veier cirka 70 kilo og er 180 cm høy ville man med 5% vekttap ukentlig på tre-fire uker gått ned til under 60 kilo. Og da er det absolutt ingenting mer å miste.
Dette setter ting i perspektiv. Utholdenhetsutøvere spiser mer enn de fleste, spesielt etter lange ritt og gjennom ukeslange etapperitt. Det er de store treningsmengdene som gjør at vekten holdes i sjakk. Hva skulle skjedd dersom matinntaket fortsatte i samme tempo, men vi kastet treningsplanene våre?
For eksempel, i 2006 deltok jeg i Viking Tour og etter målgang i etappen som gikk fra Aurland til Øvre Årdal spiste jeg følgede: 1,2 kilo lasagne fra den lokale Coop Mega-varmdisken, en hel pakke grillpølser med lomper og tilbehør, en halvkilo druer, cirka én liter Farris, og diverse frukt og nøtter utover kvelden. Frokosten var tilsvarende solid, og alt jeg spiste gjennom rittet kommer i tillegg. Dersom matinntaket mitt var tilsvarende det daglige matinntaket til slankekrigdeltakerne, så ville jeg gått opp 1,4 kilo i uka, eller 80 kilo på ett år. Uten at jeg har forskning til å understøtte dette; skulle den jevne ivrige syklist legge seg på matinntaket fra et etapperitt og gi opp all form for trening, så kunne man doble kroppsvekten i løpet av et år.

Dette kommer nok heldigvis ikke til å skje, hverken med meg eller noen andre som driver aktiv med idrett. Men tenk om det ble laget en «The Biggest Loser: Cyclist Edition», der et TV-team fulgte en halvfantatisk gjeng (les: de verste gærningene) i en hvilken som helst norsk sykkelklubb gjennom treninger og ritt. Dette ville garantert blitt sterk kost for den jevne TV-seer… Antageligvis kunne man fordelt alle deltakerne i tre hovedkategorier; beinranglene, de erfarne gærningene, og de ferske og nyslanke.

Beinranglene

  • Du har helt sikkert sett disse gutta i noen ritt, særlig de som har mye (eller kun) motbakker. De ser underernærte ut, har en BMI laaangt under 20, og dersom de stiller i Rabobank-trøye ville du trodd det var Michael Rasmussen som deltok. 
  • De bruker aldri overkroppen til noe i fare for at noen av musklene over hoftepartiet skal utvikle seg (og dermed bli tyngre), noe som har medført at samboeren har kroniske ryggsmerter etter forrige flytting. Deres felles barn vet ikke hvordan det er å bli løftet av sin egen far.
  • Alt de spiser og drikker loggføres nøyaktig etter å ha blitt veid, og skulle de ved uhell få i seg smør, majones eller annet er de drevne i å kaste det fort opp igjen før fordøyelsessystemet rekker å bearbeide det. 
  • Hadde det ikke vært for at klubbdraktene endres fra år til år ville de tatovert klubbdrakta si på overkroppen for å spare 150 gram der også. Når ingen ser dem før eller etter ritt, så sammenlikner de med hverandre hvem som har flest synlige ribbein (bonuspoeng man kan henge hjelmen sin på hoftebeinet!).
  • De løse ribbeina helt nederst er fjernet, og den ene nyra er solgt for å (1) få ned kroppsvekt, og (2) finansiere Lightweight Obermayer-hjulsettet. 
  • Før ritt vokser de hele kroppen helt fri for hår (øyelokkene inkludert). Selv om hår knapt veier noe som helst, så veier de mer enn ingenting. Og man skal ikke glemme at svette kan samle seg i hår!
  • Skulle matchvekt på rittdagen være noe over det normale, så løses dét med en rask klyster. 
  • Startnummeret festes til drakta kun dersom det er nødvendig, og da kun først etter å ha sirlig klippet vekk alle unødvendige deler av startnummeret. Knappenålene er selvfølgelig tatt med hjemmefra og veier minst 50% mindre enn de som arrangøren deler ut sammen med startnumrene. 
  • Forøvrig har de sykler uten lakk (som sparer noen hundre gram), de bruker ikke styretape, alle unødvendige skiver på krank og kassett er tatt av, og dekkene er fylt med helium i stedet for vanlig luft. Er rittet kort så fylles vannflaskene bare halvveis opp, og om mulig fjernes ett eller begge flaskeholderne.
  • Hvis noen skulle ymte frempå at de ser litt tynne ut eller at de kanskje har en form for spiseforstyrrelse, så tas det som et stort kompliment og de blir veldig glade.
  • I «The Biggest Loser: Cyclist Edition» ville halvparten annonsert at de allerede er slankekongene og forlatt serien i protest.  
  • Helter fra den profesjonelle verdenen: Bradley Wiggins, Michael Rasmussen og Andy Schleck.

De erfarne gærningene

  • I motsetning til kategorien ovenfor ser denne gjengen mye mer normal ut. Tilsynelatende. Noen kunne kanskje gått ned litt i vekt, men de har regnet seg frem til at de har høyere watt-per-kilo dersom de tar vare på kroppen i den gjeldende forfatningen enn om de skulle høvle av seg litt fett og muskler. BMI’en ligger rundt 20-21.
  • Til daglig er de ganske nøye med kostholdet sitt; sushi fremfor pizza, vann fremfor brus, gulrøtter fremfor chips, og skal de på en fest der alkohol er i sentrum smyger de Munkholm ned i ølglassene sine (hvis de i det hele tatt dukker opp). 
  • Når rittdagen nærmer seg snus det hele på hodet; det tvilsomme «karbolading»-prosjektet settes i gang uka før (det er ikke tilfeldig at pastaprodusentene omsetter mest i sykkelsesongen), og på morgenen noen timer før start inntas en halv pakke Bjørn havregrynsgrøt sammen med et helt brød med syltetøy og skinke. Barna har lært at når det er ritt, så er det siste dag med karbohydratkjøret, og de gleder seg til å spise annet enn pasta. 
  • Før rittet starter kan disse gærningene finne på å smugtitte på magene og rumpene til andre deltakere. Inni seg tenker de «jøss, han Jens har blitt litt av en flis…» mens de kjenner etter på sin egen mage og tar  tak i det de tror er en håndfull med fett. Fastlegen deres kan imidlertid bekrefte at det bare er hud de har tatt tak i; det eneste fettet som er å snakke om er nok inne i knollen deres. 
  • Etter rittet er suget etter mat så stort at middagen inntas på en ytterst obskøn måte som ikke bør dokumenteres. Det hender seg at barna må avlæres å spise med hender, uten å tygge, og uten å fylle tallerkenen til randen…
  • I «The Biggest Loser: Cyclist Edition» ville ikke disse blitt med i mange ukene; selv om skulle hatt noe vekt å tære på så ville det kun gått noen runder før de hadde tapt helt for neste kategori…
  • Helter i den profesjonelle verdenen: Lance Armstrong, Fabian Cancellara, Thor Hushovd.

De ferske og nyslanke

  • Tidligere livsnytere, mosjonister og nyfrelste syklister er ofte de som går mest drastisk til verks. Den tapte tiden (som ble brukt på utagerende studentfester, utdannelse, karrierejag, familie og oppussing av rekkehus) skal tas igjen, og deres inngangsbillett til sykling har vært et bedugget veddemål under julebordet om Trondheim-Oslo eller Birken. 
  • Etter å ha prestert bra i veddemålet har de blitt fullstendig bitt av basillen. Det er ikke uvanlig å ha klart å fjerne 15-20 kilo og gjennomføre en komplett livsstilsendring. Baren med biljardbordet i kjelleren har blitt redekorert som treningsrom. Til jul og bursdager får barna nå aerodynamiske hjelmer og medlemskap på treningssentre i stedet for Nintendo Wii, og kona er invitert til tre ukers «campingtour» i Frankrike i juli. Denne tilstanden har fått et faglig uttrykk – «midtlivskrise».
  • Inspirert av profesjonelle syklister prøver disse som er nye i sporten å følge fotsporene til de proffe, spesielt hva gjelder kosthold og vekt. Dette kombineres med et rigid treningsprogram. Ikke overraskende gir dette dramatiske forbedringer på kort sikt. Status loggføres hver morgen etter toalettbesøket, og skulle vektreduksjonen utebli innføres sultestreik og slanke-shakes. Den planlagte tre-timers rullemaratonen skal gjennomføres på tross av et inntak på 100 kalorier den dagen. 
  • Hvis en ondskapsfull kollega skulle kommentere at vedkommende ser ut til å ha lagt på seg, så blir påfølgende dag brukt på en åtte timer lang rolig langtur med kun én banan som proviant. 
  • Skulle det vært snakk om en ekte «The Biggest Loser: Cyclist Edition» så ville disse vært de soleklare vinnerne.
  • Helter fra den profesjonelle verdenen: Jan Ullrich (hvem ellers er jo-jo-slankere uten sidestykke?).



Når alt kommer til alt så er nok ikke veldig stor kommersiell verdi i en «Cyclist Edition», men det kunne blitt en underholdende reality-serie…

Kommentarer

5 Comments

  • Hege sier:

    Glimt fra finalen i «Biggest Loser: Cyclist edition»:

    Programleder Jan Otto Lauritzen: «Michael Rasmussen, your starting weight was 46 kg. Your current weight is 23 kg. Total procentage weight loss 50%. You ARE the biggest loser!!!»

    (Ingen av deltakerne gir applaus pga. mangel på overkroppsmuskulatur)

    Michael Rasmussen blir så glad for å ha vunnet at han pulveriseres og de andre syklistene kaster seg over ham for å bruke ham som proteinshake før neste ritt…

    Tvilsomme greier, dette. TVNorge kjøper garantert konseptet!;)

  • Hege sier:

    Rettelse: Programleder skal seff være DAG Otto Lauritzen. Blings!!:)

  • Anonymous sier:

    Hahaha. (Både saken OG Heges kommentarer 😀

    Ler så mye at om jeg hadde syklet for Rye hadde jeg falt ut av rulla!

    Hilsen anonym BOC’er 🙂

  • Anonymous sier:

    Vi tuller ikke i rulla!

    Hilsen RYE-4

  • Sykkelerik sier:

    Er det ikke «blø for rulla, dø for rulla» som gjelder i Rye da? 🙂