Tannlegeskrekk

Jeg er en av de mange som har tannlegeskrekk. Inntil nylig var mitt siste besøk hos tannlegen mens jeg gikk på videregående skole, åtte år siden. I militæret unngikk jeg den obligatoriske tannlegetimen, og som student hadde jeg andre prioriteringer. Det fårete smilet mitt har vært på plass og jeg har aldri hatt ising eller andre smerter i kjeften.

Så - i vår, under en fellestrening ble temaet tannhelse og sportsdrikke, gels og barer. Det var et par i klubben som man skulle tro drev skytteltrafikk til og fra tannlegekontoret; de kunne melde at sportsdrikke var noe av det verste man kunne utsette tennene for, og at deres tannleger frarådet denslags.

"Helvete, jeg har trent flere tusen timer med sportsdrikke - tennene mine er sikkert på randen til råte" var min eneste tanke den økta.

Dagen etter ringte jeg til nærmeste tannlege og bestilte time etter sommerferien. Med et par måneder på meg tenkte jeg at jeg i det minste fikk god tid til å pusse tennene rene og fine, så jeg investerte i en elektrisk tannbørste.

Nervene gikk i spenn gjennom juni og juli. Hver gang jeg tenkte på det forestående ble jeg stum, lam og mistet konsentrasjonen.

Timesvis med borring. Utallige fyllinger. Fjerning av tannstein. Nye kroner. Trekking av tenner. Fandenivoldske bedøvelsessprøytene. Det sadistiske pirkeverktøyet. Lampa i ansiktet. Dette kom til å bli vondt. Kanskje ny toppnotering i smerte (hittil verste smerte: Sparke leggskinn i bordplate).

Wattmåler fra SRM, Oakley Jawbone-briller, Assos' nyeste høstjakke, Giro Ionos-hjelm, Campagnolo Bora Ultra 2-hjul, Garmin Edge 705... Ting ble strøket av innkjøpslista for å sikre at tannlegeregningen kunne betales. Jeg googlet prislister for tannleger: Den personlige finanskrisen var nært forestående.

Så kom august, og jeg møtte opp til time. Tenner ble fotografert, og konklusjonen ble ett skikkelig hull og fire mindre hull, samt litt tannstein som bør fjernes. Dette skjedde i de to påfølgende timene:

• Seks bedøvelser ble satt. Det føles virkelig som en nål sklis inn i tannkjøttet og beveger seg innover hodet. Ikke skrekkelig vondt, men utrolig ekkelt. Begge kveldene føltes munnen som den hadde sovnet og jeg hørtes ut som en fyllik da jeg snakket med folk.
• Fem tenner ble borret og fylt med et eller annet hvitt. Jeg kjente ingen smerte, men det føltes og hørtes som tannlegen prøvde å montere Ikea-hyller i munnen på meg.
• Tannstein ble fjernet. Det var et merkelig og ganske ekkelt verktøy der det føltes som små nåler ble stukket inn mellom alle tennene mine.
• Jeg fikk verdens stiveste overkropp slik jeg lå og spente nakke, skuldre, rygg og andre muskler. Jeg spurte tannlegen om det var bedøvelsen som gjorde at jeg produserte så mye spytt da jeg lå der, og fikk i svar "nei, det er fordi du er nervøs".

Alt i alt var det faktisk ikke så forferdelig som jeg hadde trodd... Og prisen? Knapt 6.000 kroner. I grunn mye, men det er åtte år siden sist gang jeg besøkte tannlegen, og nå er tingenes tilstand i brødsaksa bra. Så selv om SRM-måleren er (midlertidig) strøket av lista blir det nok annet sykkel-dingebomser på meg.

Om ett år blir det rutinemessig oppfølging...

Anbefaling til alle syklister er forøvrig:

• Unngå sportsdrikke når mulig. Feks går en rolig langtur fint på vann og noen barer.
• Bruk gels og vann heller enn sportsdrikke. Da utsettes tennene sjeldnere for svineri.
• Puss tennene etter ritt og trening (og ellers, ved behov!).
• Gå til tannlegen jevnlig. I motsetning til karbonhjulene som kan erstattes ved skade er det verre å skifte ut tennene...

Pendling, sykling, miljø, politikk og slikt

Den siste tiden har det vært en del mediefokus på infrastrukturen rundt byene, rushtid, kollektivtilbud og alternative transportmetoder i Norge, og spesielt i Oslo.

Petter Stordalen sparket liv i debatten da han utfordret til rushtidsrally fra Asker til Oslo (http://blog.homeinvest.no/2009/08/27/rushtidsrally-en-utfordring/), der budskapet var at rushtidsavgift fungerer i Stockholm og at det kan være en løsning i Oslo også. Trygve Hegnar kontret dagen etter i Finansavisen (http://www.hegnar.no/personlig_okonomi/article390520.ece), der han i korte trekk mener at bilen vil være det foretrukne alternativet inntil kollektivtilbudet er godt nok til å dekke etterspørselen. Lederen i Dagens Næringsliv understøtter dette (http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article1731672.ece); før en rushtidsavgift kan fungere må alternativet til biltransport være godt nok.

I vår flyttet jeg fra Majorstuen til Skedsmo og ble med det én av flere tusen som pendler til og fra hovedstaden.

Jeg har cirka 25 kilometer reisevei til jobb. Alternativene mine er som følger:

• Kollektivtransport: 60 min, to bytter (buss til Helsfyr + t-bane fra Helsfyr til Majorstuen).
• Motorsykkel/moped: Ikke prøvd, men antatt rundt 25-30 min.
• Bil: 45 min i rushen, 25 min utenom.
• Sykkel: 45-55 min, avhengig av forholdene.
• Bein: Cirka 150 min, avhengig av forholdene.

Etter flere års misnøye med NSB på Østlandet og t-banenettet i Oslo grunnet både relativt stive priser (spesielt NSB!), elendig service, dårlig plass, upålitelighet og lite fleksibilitet har jeg ikke tenkt å benytte kollektivtransport før tilbudet reformeres. Dessuten er det ikke mulig å gjøre noe nyttig på tog, buss eller t-bane. Og er man i en jobb der det forventes at man er punktlig kan man ikke sette sin lit til det offentlige tilbudet.

Motorsykkel er jeg skeptisk til, så det blir nok ikke å finne i min garasje med det første.

Da sitter jeg igjen med bil, tråsykkel og beina.

På vinterhalvåret er jeg dømt til å kjøre bil til jobb, men når snøen er borte kan jeg løpe og sykle til og fra jobb - noe jeg har gjort 80 ganger siden mars i år (mao 2.000 km). Gitt at det er 21 arbeidsdager per måned, og man trekker fra 25 feriedager, har man 227 arbeidsdager i året. Med reise til og fra blir det 454 turer. Om man klarer å sykle eller løpe 100 av disse gangene vil 22% av reisen foregå på miljøvennlig vis.

Bilen min er av den gjennomsnittlige typen hva gjelder utslipp. Jeg kunne gjerne tenkt meg en mer miljøvennlig bil, men som mange andre er bilkjøp avhengig av en økonomisk prioritering. Staten kunne nok med fordel motivert nordmenn til å gjøre bilparken mer miljøvennlig gjennom vesentlig mindre avgifter på de mest grønne bilene, heller enn å jekke opp avgiftene på verstingene.

Sykling fordrer selvfølgelig at man har en sykkel og at man disponerer garderobe på jobb. Den største hindringen, utover den fysiske, er sikkerhet i trafikken. Fortau er livsfarlige innretninger; de gående og syklende oppfører seg uberegnelig - det skaper utrygge øyeblikk for alle involverte. Med trafikkreglene på sin side velger derfor mange syklister å sykle i veibanen, der bilistene i det minste opptrer forutsigbart. Dessverre smeller det av og til. I forrige uke ble jeg kjørt overende av en bil, uten at det førte til store skader. I dag gikk en syklist bort i en stygg kollisjon med en lastebil på Lørenskog (http://www.rb.no/lokale_nyheter/article4555669.ece). Uhell vil alltid skje, men hva med å skille mellom sykkel- og gangvei, og gjøre pendling tryggere for syklister? Mer miljøvennlig og energieffektiv transportmetode finnes faktisk ikke! Og i mitt tilfelle er det nesten like raskt som bilen.

Løping til og fra jobb har jeg gjort noen ganger, men jeg er ingen ultramaratonløper, og å løpe 25 kilometer asfalt mer enn et par ganger i uka er ikke snilt for kroppen. Men for de som har en hyggelig avstand til jobb: Løping er en flott måte å kombinere trening og pendling.

Det er vel opplagt at alle er tjent med at flere benytter alternative transportmidler, at mer miljøvennlige alternativer gjøres tilgjenglig for alle, og at man har minst mulig dødtid i transport (og mer tid til annet). Men å innføre negative motivasjoner som rushtidsavgift før alternative løsninger er tilfredsstillende vil ikke gjøre annet enn å fylle statskassen og irritere mange.

Det ville vært fint om politikerne gjorde det mer effektivt å komme seg til og fra jobb. I velferdsstaten Norge - snart med en stygg gjeld til Kongo - har andre ting vært på dagsorden altfor lenge.

Hatten (hjelmen) av til Stordalen for å ha gitt denne saken oppmerksomhet. Jeg er enig med Stordalen i rushtidsavgiften - men når å sykle og kjøre bil er de klart raskeste valgene, og kollektivt er det desidert minst effektive alternativet, så ønsker jeg at politikerne gir pendlere et alternativ før avgiftspisken smeller igjen.