De olympiske leker er over. Det triste er jo at det er en stund til vi får se flotte idrettsprestasjoner på TV hver kveld. Marit Bjørgen viste seg å være en fantastisk idrettskvinne (selv om tremila kun ble sølv pga svikt i taktikken, ref Fagerlis observasjoner), Petter Northug rasket til seg fire pallplasseringer, curling opprettholdte sin suspekte kultstatus, og Norge endte opp med et brukbart antall medaljer. Avslutningsseremonien til de olympiske vinterleker sammenfaller med begynnelsen av mars, som er siste vintermåned. For meg, og sikkert alle andre som ser frem til å sykle (og løpe) ute i vårlige omgivelser, signaliserer avslutningen av vinterlekene også at våren nærmer seg.
For min del har en uavbrutt rekke på 62 treningsdager gått i rett vest på grunn av noe så tåpelig som at jeg falt på isen og skadet ankelen. Og det skjedde ikke da jeg i helga løp fem kilometer utendørs i dyp snø, men da jeg skulle gå til garasjen for å kjøre til jobb. Etter en røntgen fikk jeg bekreftet at det ikke var beinbrudd, men bare en forstuelse. Legen (også kjent som samboeren) anbefalte at ankelen måtte få fri fra belastning noen dager.
Tvangstanker om å ha for mange hull i treningskalenderen førte imidlertid til at jeg i kveld syklet 60 minutter med kun venstre bein, mens høyre bein bare hang fra hofta uten videre bidrag. Med en snittpuls på 64% av maks, en snittkadens på 50, og en snittwatt på 105 er jeg veldig usikker på hvor bra trening dette egentlig var, bortsett fra kanskje terping av rundtråkk for venstre bein (høyre bein trente på å snylte på venstre bein). Men det ble i det minste ikke en dag uten trening (også kjent som «en dag uten mening»).
|
| Fra Eriks sykkelblogg |
Så kanskje det egentlig er hell i uhell at utesesongen ikke har begynt ennå. Å sykle ute med en råtten ankel fungerer dårlig, så da er det bedre å trene i et kontrollert miljø som rulla byr på. Forhåpentligvis forsvinner forstuelsen i løpet av et par uker, så går jeg ikke glipp av trening utendørs.
I løpet av uka får jeg mine to nye sykler for sesongen; en Merida Scultura Team Evo med SRAM Red gruppesett og SRAM S40 hjul, og en Merida O.Nine Team med SRAM XO gruppesett og annen moro. Begge skal monteres med PowerTaps, så i år skal det bli wattbasert trening. Og skulle jeg rote det til i ritt og trening fremover, så skal det ikke stå på utstyret!
(Skal også skrive om mine erfaringer med både syklene, PowerTaps og Garmin Edge 705 når jeg får brukt dem litt mer ute. Å bruke PowerTap med Garmin Edge på en Tacx Satori rulla har i alle fall vært en optimal løsning i vinter!)
Yr kan melde om minusgrader ut denne uka, men fra neste uke ser det ut som vi får plussgrader for første gang siden november. Et helt kvartal med minusgrader er i drøyeste laget… I fjor var min første tur ute 16. mars, og det var en kald, våt og mørk opplevelse. Og snøen kom tilbake og la seg godt en stund også før den endelig forsvant i april.
Det er altså bare å holde ut gjennom mars; snøen forsvinner snart, sykkelsesongen nærmer seg, vi er fire uker fra påske, og om ikke lenge blir det kort-kort… og ikke minst er det bare tre-fire måneder til årets desiderte høydepunkter; Lillehammer-Oslo, Jotunheimen Rundt og Étape du Tour…
Som dårlige amerikanske filmtrailere ville sagt det: «The cycling season is soon available on a road near you!»
Får vel min Merida Scultura Evo Team snaret jeg også! Har du tenkt og reise nedover til Alpene i løpet av sommer og prøve doningen?
Har akkurat satt sammen O.Nine Team-vidunderet! Regner med raceren kommer om noen uker.
Skal dessverre ikke til Alpene i år, men jeg skal ned til Pyreneene i juli og sykle L’Etap fra Pau til Tourmalet…