Ingen trær vokser inn i himmelen

Jeg har nettopp gjennomført intervalløkt nummer 25 siden juleaften 2009, samtlige på rulle med PowerTap: 2 økter per uke, enten 5 x 6 minutter med 3 minutters pauser eller 6 x 5 minutter med 2,5 minutters pauser. Da jeg begynte slet jeg med å ligge på 280 watt i snitt, men det tok ikke lang tid før 280+ ble en lek. I de siste øktene nå har jeg stanget litt oppunder 300 watt, men synes det har flatet litt ut. I samme tid har oksygenopptaket mitt krøpet til cirka 65 ml/kg/min, og terskelpulsen min har nærmet seg 90%. Jeg har som mål å nærme meg 320 watt denne sesongen, som vil gi meg FTP på cirka 4,5 watt/kg. 

Den siste uka har jeg vært litt slapp, sovet dårlig og kjent bittelitt verk i lårene og ryggen. Dermed har det blitt mye te med honning, store mengder kiwi og appelsinjuice og nok Fisherman’s Friend til at fordøyelsen knekker sammen. Hypokonderen i meg er overbevist om at enden er nære, men det er nok bare en veldig mild forkjølelse: Som andre mennesker som ikke er i lukket avdeling har jeg vært i nærheten av andre mennesker, og jeg plukket opp noe svineri. 

I kveld fulgte jeg da det gode rådet om at dersom lidelsen er nedenfor halsen så kan det være noe som krever hvile, mens hvis det er fra halsen og opp så kan trening vanligvis gjennomføres. Dermed satte jeg meg på rulla for å fleske til på min 25. intervalløkt. Det tok ikke lang tid før jeg egentlig skjønte at dette ikke var noe smart, men Herr Tvangstanke var sekundant i dag, så å gi seg var ikke et alternativ. Pulsen la seg i nedre del av sone 4 (vanligvis bruker jeg like mye tid i sone 4 og 5), og beina var så blytunge at jeg ikke klarte å komme noe særlig over 285-290 watt. 

Dette var deprimerende, og man kunne kanskje raskt konkludere med at jeg ikke er i stand til å utvikle en FTP høyere enn rundt 300 watt. Som tittelen tilsier, kanskje utviklingen har flatet helt ut… Heldigvis både kan og skal jeg skylde på at jeg brygger på et eller annet (det vil jo forklare pulsen), og benytter dermed muligheten til å ta det litt pent inntil videre. Dessuten er jeg så mett av å sitte på rulla nå at jeg med god samvittighet tar det piano i påvente av at Kong Vinter pakker sakene sine. 

Og når jeg er inne på motiverende feelgood-tanker: Det er bedre å være småsyk nå og komme meg fra ankelskaden før våren kommer heller enn å ryke på et par smeller når det faktisk er mulig å være ute på to hjul. 

Uansett, selv om trær ikke vokser inn i himmelen så kan de vokse lenge og bli høye før utviklingen stopper opp. Det er bare om å trene smart, være disiplinert og lete etter nye forbedringsmuligheter.