humorritt

10 ting å unngå i sykkelritt

Mens vi venter på at rittsesongen virkelig skal sparkes i gang har jeg tenkt på ting jeg skal prøve å unngå i år, og kommet til 10 ting som jeg håper jeg slipper å oppleve:


Måtte bruke toalettene i startområdet.

Konkurransenervene pleier å påvirke de fleste, og for mange ser det ut som spenningen før ritt setter fart på både blærer og tarmer. Dessverre er det ofte begrenset toalettkapasitet i startområdene, så det er ikke uvanlig å se lycrakledde pinnemennesker markere seg i grøftekanter, på hagegjerder, eller stående på huk bak en lyng. Bildene fra garderobene i Haakons Hall etter Birkebeineren 2009 tilsier at syklister plages av kolera. Tipset er å gjøre unna grovarbeidet før man reiser til start og samtidig sørge for at man har kvittet seg med unødvendig vekt før starten går. 

Min verste opplevelse var før første etappe i Tour Transalp 2008, da flere hundre deltakere sto i kø for å bruke to toaletter i Oberammergau: Da det endelig var min tur – etter en belgier med et veldig stivt blikk før han gikk inn på dass – luktet det så stygt at jeg kun rakk å kaste opp før jeg måtte ut igjen og finne en annen løsning. 

 

Ikke sjekke sykkel og utstyr før start. 

Det sier seg egentlig selv at man bør sjekke at sykkelen er riktig skrudd sammen, at og bremser fungerer, og at dekk og hjul ruller som de skal før man starter. Vi har alle sett de som alltid flyr rundt midt i startområdet og roper etter et lånehjul eller febrilsk pumper opp dekket mens masterbilen ruser motoren. 

I fjor var jeg notorisk uheldig med et Mavic Cosmic Carbone-fremhjul som punkterte så regelmessig at jeg har stilt Certina-klokka mi etter den (Jada, jeg har sjekket at felg, felgbånd og dekk uten feil.). 15 minutter før start på Øyeren Rundt punkterte dekket likevel uventet (jeg var forberedt på punkterting påfølgende tirsdag), og reserveslangene mine hadde selvfølgelig 0,5 cm for kort ventil til at jeg fikk festet pumpen på. Omtrent alle ryttere var kommet til startområdet, mens jeg sto igjen ved bilen og liret av meg nok stygge ord til å bli bannlyst fra Vatikanet. Likevel valgte krefter fra oven å smile til meg; en av deltakerne som hørte meg tilbød meg ett av hans reservehjul, og jeg gjennomførte rittet. Nå har jeg 10-15 reserveslanger stående i boden, men har ironisk nok ikke punktert siden Øyeren Rundt.

 

Glemme sykkelsko (eller annen viktig utstyr). 

Man har tre kontaktpunkter med sykkelen; styret, sadelen og pedalene. Vanligvis er styret og sadelen behagelig å ha direkte kontakt med, men med pedalene bør man ha skikkelige sko og klosser. Når man da presterer å glemme skoene så er det samme følelse som å komme på jobb mandag morgen og ha glemt laptopen hjemme eller sette seg ned til eksamen i tysk uten ordbok – jeg kan spøke og le, men at jeg står med skjegget i postkassa kan alle se…

Da jeg skulle delta i Lillehammer-Oslo i 2008 klarte jeg å glemme både sko og hjelm på Hamar – dette oppdaget jeg en halvtime før start. Den eneste løsningen ble å få noen til å hente sakene mine fra Hamar og starte i en senere (og uproporsjonalt mye tregere) pulje. Etter denne stusselige episoden har jeg blitt metodisk i hva jeg pakker til ritt.

 

Komme for sent til rittet.

Optimal rittdeltakelse innebærer å være forberedt. Når man må råkjøre til start, få fartsbot i prosessen, og har en puls langt over terskel mens man henter startnummer, og ser at resten av feltet skal starte om kun få minutter, så er forberedelsene ikke optimale. Om stress var en god måte å varme opp på, så ville nok flere toppidrettsutøvere sittet på med Eli Hagen i bil i 20 minutter.

Jeg har aldri kommet for sent til ritt, heldigvis, men har flere ganger sett andre i fyr og flamme rett før start – og det er fantastisk underholdning å stå i startfeltet mens et par syklister driver et rotterace for å få sykkelen ut av bilen, startnummer på ryggen, vannflaskene fylt opp og så melde seg til lagkapteinen sin. 

 

Ikke være kjent med løypa.

Skal man gjennomføre et ritt så godt som mulig så er det veldig greit å vite hvordan løypa er; hvor kan man forvente at de betydningsfulle bruddene vil gå, hvor lange motbakkene er, hvilke svinger krever ekstra oppmerksomhet, om det er stygge hull i veien, osv… De fleste arrangørene har etter hvert lagt ut både kart og løypeprofil for sine ritt, så man skal kunne ha en følelse av rittet før start. 
Igjen, i 2008 under en av Tour Transalps mer krevende etapper lå jeg i et felt på 15-20 syklister, og husket fra løypeprofilen jeg leste under frokost at siste bakke ville være cirka syv kilometer lang, med en lang nedoverbakke til mål. Dermed rykket jeg fra hele feltet da jeg mente det var igjen én kilometer til toppen, men etter 900 meter innså jeg at det fortsatt var igjen tre kilometer med klatring. Selvfølgelig var det jeg som hadde lest feil løypeprofil – jeg sprakk som man sjeldent gjør og måtte se hele feltet fly forbi meg. Nå tar jeg meg god tid til å lese løypeprofilen om jeg ikke kjenner den fra før, og har ikke gått på samme smell igjen. 

 

Ta med feil bekledning. 

Gærningene som lirer av seg «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» har nok ikke syklet over Sognefjellet i sludd eller fått med seg Trondheim-Oslo 2007 (da vi lånte regnværsbygene til Irland i en helg). Det er fort gjort å feilvurdere været; sur vind, regnskurer, sludd eller stekende sol kan påvirke rittet på alle slags måter. 

I Viking Tour 2006 var det så varmt fra Aurland til Øvre Årdal at jeg måtte gå inn i et hus utenfor Lærdal og be om å få mer vann i flaskene, i andre etappe i Tour Transalp 2008 frøs jeg så mye over de østerrikske fjellene at jeg ikke klarte å gire, og etter å ha trent fire-fem timer i regn en lørdag i mai 2009 måtte samboeren min ta av meg skoene mine (jeg hadde mest lyst på å klippe dem av selv). Etter hvert har jeg lært å kombinere sykkelklær på en smart måte; skoovertrekk er en must, og løse ermer og bein er alltid greit å ha med seg – det er alltid like vondt å være så kald når man er kommet hjem at man må dusje i 30 graders varme for å ikke skoldes.

 

Bli påført andres kroppsvæsker.

En gylden regel i feltsykling er at spytting og snyting gjør du når du er bakerst i rekka, og hvis det er noen bak deg så klemmer du ut kroppsvæskene på deg selv eller helst ditt eget fremhjul. Selv om det er kjipt å få spytt på sin egen sko, så vil nok resten av feltet sette pris på at du gjør det heller at deres nyinnkjøpte Sidi Ergo 2 Carbon impregneres av to desiliter av slimet ditt. Og folk som skal tisse i fart er et festelig syn – det er bare å følge nøye med neste gang du er i ritt. Bare pass på at du ikke ligger på hjul når det skjer.

Jeg tror det var i Vestfold Rundt 2009 (da det var så varmt at alle kokte bort) at jeg et lite øyeblikk trodde vi skulle få en lett regnskur – før jeg innså at det var han foran meg som snøt seg…

 

Være involvert i velt og ulykker.

For nybegynnere og mennesker som misliker andre i sin intimsfære kan sykling i felt være en traumatisk opplevelse. Man ligger gjerne 5-15 cm fra hverandre og skulle du åpne et større gap enn det så kan du vedde på at en selvutnevnt feltkaptein utløser sin verbale vrede på deg. Fordelene med å ligge i felt bør være opplagt for alle som leser her, men farene forbundet med feltsykling er også mange: Sprekker i veien, sløvhet blant syklister, drikkeflasker som går i bakken, og andre faktorer kan fort skape ekle tilstander.

Jeg er litt defensiv og unngår å være med i de verste cowboyfeltene, men har sett mye rart. Blant annet har jeg sett stygge uhell i nedoverbakker; i Tour Transalp 2008 var det en stakkar som fløy utfor en hårnålssving i stor fart og i Jotunheimen Rundt 2009 ned fra Tyin var det en som skled langt på ryggen på asfalten etter at sykkelen hans fintet ham ut (i begge tilfeller gikk det heldigvis ikke utover andre). I Bergen-Voss 2009 rett før siste bakke klarte en apekatt foran meg kunststykket å smelle bakgaffelen inn i eikene på fremhjulet mitt slik at jeg knakk tre eiker og mistet feltet. Trikset for å unngå velt og ulykker er enkelt: Legg deg så langt frem som du makter i feltet – John Wayne og kompani pleier å lage kaos litt lengre bak.

 

Sløve når bruddene går.

Som nevnt over er det sikkerhetsmessig lurt å ligge langt fremme i feltet (og la oss være ærlige – skal man vinne et ritt er det som regel fremst man bør sitte). Likevel er det fort gjort å falle litt bak i rekkene mens man får igjen pusten, får i seg drikke eller justerer bekledning. Og er man for langt bak i feltet når et brudd – og særlig det avgjørende bruddet – går, så er i grunn moroa over om man ikke sitter på skuldrene til Cancellara.

Vanligvis prøver jeg å telle antall personer foran meg, og når antallet blir litt høyt jobber jeg meg opp igjen. Dette går selvfølgelig galt med jevne mellomrom, spesielt på begynnelsen av sesongen når beina ikke er 100% og ritt fortsatt føles litt uvant. Sist det skjedde var på Stjernetråkken 2010, da jeg slapp meg litt bak i feltet etter den «store» bakken halvveis, og samtidig bestemte Marius Heier seg for å gå i brudd. Det hele skjedde så fort at jeg plutselig var i ingenmannsland. Hadde jeg fulgt med i timen ville jeg visst at jeg var bakerst, og hogget tak i hjulet foran meg i stedet for å surre.

 

Gå på kjempesprekker.

Alle syklister har gått på ernæringssmeller – både profesjonelle og amatører. mange av oss husker da Floyd Landis sprakk i TdF 2006 (før hans «mirakuløse» bruddseier til Morzine dagen etter), eller da Contador tapte Paris-Nice fordi han ikke spiste nok, eller tusen andre liknende historier. I rittene her hjemme har jeg sett tilsvarende flere ganger enn jeg husker, og like mange ganger har en matstasjon, en medsyklists geltube eller Red Bull fungert perfekt. Det er kjedelig å kjenne at man har gått tom og ute av stand til å følge et hjul som du på en normal dag kunne holdt, og enda verre er det om du vet det skyldes at du spiste for lite før rittet eller har vært sløv på etterfylling av næring.

I Birkebeinerrittet 2006 og 2007 lå jeg godt an til merket, men begge gangene hadde jeg spist for lite før start og i tillegg begynte jeg å innta mat for sent. Dermed sprakk jeg ved Sjusjøen og klarte knapt å tråkke meg til mål (i 2008 lærte jeg av feilene og tok merket). Trondheim-Oslo opplevde jeg også som en eneste sprekk-og-spis-fest – jeg tror jeg sprakk fire ganger totalt, og inntak av enorme mengder mat og drikke fikk meg ut av kjelleren hver gang. Da jeg veide meg etter målgang hadde jeg gått opp 100 gram siden starten av Styrkeprøven selv om jeg hadde brent over 15.000 kalorier. Trondheim-Oslo er ikke for de som skal slanke seg!


Leksjonene fra her er vel kort og godt at man bør spise godt før start, sørge for å ha besøkt toalettet, sett over og pakket riktig utstyr, innta næring jevnlig, oppføre seg pent og riktig i feltet, og ikke minst følge med på hva som skjer. 

Kommentarer

2 Comments

  • Anonymous sier:

    Jeg koser meg når jeg leser bloggen din.
    Er selv en ivrig hobby sykelist sent i livet, og kjenner meg og andre godt igjen i mye av det du skriver.
    Mvh Marianne

  • Sykkelerik sier:

    Hei Marianne,

    takk for hyggelig tilbakemelding – og lykke til med trening og ritt i år! 🙂