På det relativt flate Østlandet finnes det noen få motbakker som fortjener status som klassikere – i alle fall i mine øyne: Skeikampen, Grefsenkollen og Tryvann. Sistnevnte har jeg et veldig varmt forhold til; jeg har trent så mye mellom gressbanen og toppen av Tryvann at jeg kan beskrive hver eneste meter på veien til toppen.
Tryvann er en fantastisk formtest, en perfekt arena for styrketråkk og diverse intervaller, og alle syklister på Østlandet har et forhold til tiden man bruker opp. I august hvert år arrangeres rittet Klatringen til Tryvann (www.klatringen.com), og i fjor vant Ole Christian Fagerli (www.fagerlimtb.com) på 14:21. Det er ingen etablerte standarder for hva som anses som sterke tider opp Tryvann, men alt under halvtimen krever en solid innsats.
I 2007 satte jeg personlig rekord opp bakken med 17:40. I 2008 besøkte jeg toppen totalt 102 ganger (en god del av gangene startet jeg fra Frognerseteren), spesielt i forkant av Tour Transalp. I fjor ble det veldig få besøk på grunn av flytting fra Majorstua. I år har jeg bestemt meg for å besøke kjære Tryvann oftere, selv om det er en del utbygging og trafikale hindre på veien. Denne uka har jeg vært på toppen totalt åtte ganger på min Merida Scultura Evo Team.
På tirsdag 4. mai syklet jeg først fra bunnen på 20 minutter (307w), deretter fra Besserud på 13 minutter (314w), og så fire intervaller fra ved Frognerseteren (345w/339w/306w/347w). I hinsides motvind var dette en ålreit kvalitetsøkt, og jeg øynet at gromformen definitivt er på vei… den natta sovnet jeg med et håp om å se 16-tallet i år, og i alle fall komme godt under 20 minutter ved neste forsøk.
Etter 20 minutters tråkking fikk sykkelen en fortjent pause ved Tryvann.
På fredag 7. mai etter jobb hadde jeg Foo Fighters på iPod’en og var innstilt på å gi jernet hele veien opp til Tryvann. Etter en rolig oppvarming fra jobb til gressbanen – beina føltes bra! – skippet jeg til «Everlong» og trykket på «lap» på Garmin’en i dét jeg passerte startpunktet. «Nå skal det mates asfalt,» var alt som sto i hodet mitt.
Wattverdiene var umiddelbart litt for høye (~400w), så jeg justerte ned til 330-340w og fant rytmen. I første sving mot venstre etter start kjente jeg at dette kom til å bli veldig bra. Hendene hvilte på styret, albuene lett ut, knærne litt inn, mykt og fint tråkk.
Ved første hårnålssving til høyre, 800 meter fra start, stabiliserte pulsen seg på 88% og tiden viste 1:10. 400w ut av svingen, Besserud neste. Jeg prøver å jekke ned intensiteten bittelitt, holde på rytmen, og satser på grønt i «lyskrysset» etter Besserud.
Forbi ICA-butikken, etter 1500 meter, er det viktig å gyve på for å ikke tape tid; det har passert 3:30 og jeg tråkker 330-340w – og grønt lys! Pulsen kravler over 90%, men dette tåler jeg nok. «Pain is temporary,» har mange sagt før. Jeg sier det nå. En bil kommer mot meg i partiet med lysregulering og jeg må roe ned til 297w før jeg gir på igjen.
Det er viktig å ikke overkompensere nå, da kan det gå galt, men jeg øker kanskje litt mye, passerer restauranten på 6:30 og klemmer 380w for å komme opp den stygge kneika. Pulsen har krøpet opp til 93%, men det gjør ingenting – pulsen faller alltid på false flat’en forbi Holmenkollen, så dette har jeg råd til. Passerer man Kollen på 10 minutter ligger man vanligvis an til under 20 minutter på toppen.
Jeg sklir forbi kapellet, etter 3.000 meter, på 9 minutter og pulsen har lagt seg på 92-93%. Lungene hiver etter luft, men dette tåler jeg når jeg lukter en god tid. Jeg holder fortsatt lett oppå styret, knærne peker fortsatt inn, og jeg har ennå ikke stått opp av sadelen. «The Pretender» kommer på øret, og jeg putter 330w inn i SRAM S40-hjulet. «Asfalten mates, dette går bra, men klarer jeg under 18 minutter?» spør jeg meg selv.
Avkjøringen til Voksenkollveien, 3.700 meter fra start (og 1.900 meter igjen), passeres på 11:30, over ett minutt raskere enn når jeg kjører opp på 19-20 minutter. Pulsen er uendret, og kraftproduksjonen holder seg på rundt 350w. «Kun det verste igjen, tenk på Alp d’Huez i 2008, tenk på Tourmalet til sommeren!»
Ved 13:30 har jeg passert 4.500 meter, og tråkker over 400w i det jeg reiser meg. «Nå skal det bære eller briste!» tenker jeg, og hamrer på det jeg kan over den nest siste «flaten» før man tar veien til venstre under brua. Pulsen kravler opp til 94%, og for min del kan den gå over 100% så lenge jeg kommer til topps under 18 minutter!
Ved 4.800 meter har jeg passert under brua og 15:00 har gått siden start. Rustne russebiler med ropende tenåringer hengende ut av vinduet maner meg til å gi på. Den bratte svingen opp til venstre før siste flate er brutal nå, og jeg må stå for å komme over fort nok.
På den aller siste flaten, ved Øvresæterkjønn på høyre side, faller watten ned i skamfulle 231, og jeg smeller på storeskiva og kaster meg ned i bukken – 5.100 meter passert, 500 meter igjen. Full pinne, storskive, ukontrollert sikling og pusting må til for å få energiproduksjonen over 400w.
17:50 – bittelitt igjen. Russen står i grøftekantene med Carlsberg- og cider-bokser og heier og roper. Man skulle tro jeg sammenliknet dette med å sykle fjelletapper i Tour de France, men min kognitive kapasitet er redusert til et minimum. Parkering forbudt-skiltet på høyre side nærmer seg ikke… Teknikken er ikke vakker, jeg holder rundt hendlene som om liv står på spill. «Kom igjen, svarte faen, det er ingenting mer å spare på!»
Jeg sklir forbi på 18:04 og klarer knapt å trykke på «lap»-knappen 5.600 meter etter at jeg sist gjorde det. Gjennomsnittswatten viser 324 (331w normalisert ifølge WKO+), og gjennomsnittspulsen ender på 90%. For en nesten 20 minutter lang intervall er dette godkjent på en fredagskveld…
18:04 er 24 sekunder dårligere enn all-time high (satt i august 2007), og at jeg klarte det i tidlig mai tolker jeg som at treningen i vinter har vært bra og at jeg er på riktig vei. Beina føltes veldig bra, og jeg kjenner at jeg har mer å gå på. Men klarer jeg å høvle 65 sekunder av denne tiden?
18. juli sykler jeg L’Étape du Tour, og i august bør beina være så sterke som de vil være i 2010. Det blir mange turer og forbedringer på denne tiden frem til juli, men i august blir det full pinne fra gressbanen til Tryvannstårnet.
(Og for watt-gærningene som leser dette; jeg veide 69 kilo i gjerningsøyeblikket.)
Uansett, jeg anbefaler alle syklister – både erfarne og de som ikke har tråkket mange timer ennå – å prøve seg opp Tryvann. Bedre treningsområde for syklister tror jeg knapt finnes på Østlandet.
Garmin-fila fra fredagens økt:
Jeg anbefaler deg å ta en tur til Telemark, nærmere bestemt til Rjukan. Fra Dale-Bakkhus og opp Svineroiveien til Gaustatoppen. 12 km lang, mange kilometer over 10% stigning, 900m høydeforskjell. 2,5 time å kjøre fra Oslo.Dette vil bli avslutningen på årets Vikingtour, er den berømte avslutningen på Norseman. Det er østlandets beste bakke!
http://www.mapmyrun.com/route/no/tinn/210127340961739550
Finnes mange fine (?) motbakker… Blåhø Opp starter i Vågåmo sentrum og følger en av Norges høyeste fjellveier opp til toppen av Blåhø, 1618 meter over havet. Den totale og sammenhengende stigninga er på 1253 meter, fordelt over en avstand på 15 kilometer. Det er østlandets beste bakke!!
Sykkelritt opp her 26. juni. Se http://www.blaho.no/
Såvidt jeg kan se på Garmin utskriften din er starten i krysset ved Lybekkveien. Men nøyaktig hvor går målstreken? Er det i krysset der du svingte eller er det litt lenger nede? mvh martin
Hvis du åpner opp Garmin-fila mi og klikker på «laps» (eller «etapper») øverst til høyre over kartet, så vil du se hvor etappene starter fra.
Målstreken er temmelig nøyaktig ved det parkering forbudt-skiltet rett før man kan enten svinge til venstre til parkeringsplassen eller fortsette opp den aller siste kneiken til tårnet.