Romerike Rundt (Ceresrittet) 09.05.2010

Romerike Rundt, eller Ceresrittet, arrangeres av Ceres og går på ekstremt kupert terreng fra Leirsund til Sørum, og så nordover langs Glomma til Nes, før man passerer Glomma og sykler sørover tilbake til Leirsund og avsluttes med en to kilometer stupbratt motbakke. Ceresrittet er et VC-ritt, og Romerike Rundt er for resten. Nytt av året er firemanns lagkonkurranse i tillegg til fellesstartene. 


Opprinnelig var jeg påmeldt i fellesstarten som gikk kl. 13, men på grunn av andre forpliktelser samme ettermiddag var det mer gunstig å starte i firemanns lagtempo som startet fra kl. 10. Eneste problemet var at jeg manglet tre lagmedlemmer. Heldigvis fant jeg en tråd på forumet til www.terrengsykkel.no hvor tre syklister etterlyste en fjerdemann til sitt lag. Dermed stilte jeg til start med tre inntil i dag helt ukjente syklister for meg; Emil og Espen Unaas (kjent for salg av egne sykkelhjul på www.unaas.no), samt Rye-syklisten Josef Nowl (med kallenavnet «El Falco» på hjelmen sin). Det spilte uansett ingen rolle; det uttalte målet til oss fire var bare å få mest mulig tid i rødt – og til det er Romerike Rundt et ideelt ritt. (At jeg syklet 18 rolige mil i går er kanskje ikke like ideelt.)


Vår starttid ble kl. 1130, og jeg møtte opp ved sekretariatet kl. 09, så det ble mye dødtid i bilen. Temperaturmåleren viste 8-9 plussgrader, men ute føltes det iskaldt. Yr spådde opphold og kanskje litt nedbør rundt lunsj. Inni bilen hørte på P4 hvor Anna Anka ble intervjuet om hvilke krav hun stilte til potensielle ektemenn. Utenfor bilen min måtte en syklist late vannet, og han brydde seg ikke om at jeg så ham på kloss hold (jeg håper synet forsvinner fra minnet mitt snart). Jeg har mine tvil om at vedkommende hadde vært etter Anna Ankas smak, men det er vel kanskje både hun og han glade for. 20 minutter før start bestemte jeg meg for å stille i kort-kort (med kort ulltrøye under sykkeltrøya), og skilte meg dermed ut fra alle andre deltakerne som stilte i lange bukser og trøyer. Jeg regnet med å bli varm tidsnok, om fjorårets erfaring er noe å gå etter.


Vi var sistemann ut av startblokkene, etter at 17-18 andre firemannslag hadde flydd av gårde. De foregående lagene virket å være steinklare for å kjøre lagtempo; tempohjelmer, tempodrakter og dype karbonfelger var standardutstyr for de fleste. Uansett, målet vårt var ikke å vinne, men å få kjørt oss skikkelig. 


De første fem kilometerne brukte vi på å finne rytmen og flyten oss imellom. Deretter sa det «pang», og vi ga full pinne. Til å ikke være samkjørte fungerte rulla vår utrolig bra. Alle som har syklet Romerike Rundt vet at terrenget er kupert, og jeg synes vi taklet dette veldig bra – Emil og jeg tok våre tak i motbakkene, Josef matet asfalten på flatene og i nedoverbakkene (vi skjønte etterpå hvor tilnavnet «El Falco» kom fra), og Espen var en god allrounder. 


Til å begynne med trodde jeg at hjertet mitt hadde eksplodert da jeg hadde en puls på 124%, men det var bare at pulsbeltene til Emil og meg hadde samme kode, så våre Garmin’er leste puls fra begge beltene. Det spilte ikke noen rolle, da jeg uansett kjørte etter watt og etter hva rulla vår presterte. Jeg satte Garmin’en til å sette «laps» hvert femte kilometer, og fikk dermed fortløpende status på hvordan vi lå an. Tidene lå stabilt mellom 7:00 og 9:00, kadensen lå greit på ~90 rpm, og wattverdiene holdt seg stabilt mellom 245 og 265 (dog litt lavere mot slutten). Terrenget var såpass krevende at å gire presist og mye var viktig – både storskiva og lilleskiva fikk kjørt seg i dag.


Vinden i løypa var hard – enten måtte vi jobbe i ren motvind, eller så ble vi kastet frem og tilbake av sidevinden. Spesielt lettvektere som Emil og meg slet i dette. Hvordan tempogutta med Zipp 808 og tilsvarende taklet sidevinden vet jeg ikke, men det må ha vært en stygg utfordring. 


Jeg var disiplinert med å ha i meg drikke ofte etter at jeg hadde gjort mitt fremst i rulla, og med jevne mellomrom tok jeg i meg gels også. Erfaringen fra i fjor var at jeg gikk helt tom i siste bakke før mål, og det måtte jeg unngå nå. Likevel gikk jeg på en liten smell litt etter halvveis, men en kombinasjon av at gel’ene fungerte og at Josef og Emil tok noen ekstra tak foran førte til at jeg hang med. 


Etter 81 kilometer passerte vi startområdet, og hadde kun de siste to bratte kilometerne opp til mål. Her var det tydelig at vi var helt sprengt, men vi klarte å holde stilen hele veien opp og passerte målstreken på 2:22, som må sies å være godkjent for et lag som ikke har kjørt sammen før i dag. I fjor deltok jeg i fellesstarten, falt tidlig av feltet, og endte opp med 2:34 – så at jeg slo den tiden med 12 minutter, under tilsvarende forhold, og med mye mer tid i front, anser jeg som et tegn på at formen er god. 


Ifølge funksjonærene i målområdet var vinnertiden på litt under to timer – og tidene til de som deltok i VC og øvrige fellesstarter er ikke kjent ennå. Forhåpentligvis kommer alt sammen ut på www.spklceres.org i løpet av kvelden… 


Oppdatering: Resultater er ute!

Selv om jeg ikke er inkludert i listen over de som kjørte på mitt lag, tok vi 12. plass av 20 fullførende lag, 23 minutter bak vinnerlaget. Gratulerer til BOC’erne som kjørte inn på 1:59!


Og når vi er inne på arrangørene – de skal ha ros for veldig god merking av løypa med funksjonærer i omtrent alle potensielt skumle kryss. Dessverre opplevde jeg ikke samme grad av servicevillighet i sekretariatet; jeg var forhåndspåmeldt, men betalte ikke ved påmelding da det ikke kom tydelig frem hvordan man betaler ved påmelding (og e-posten med påmeldingsbekreftelse inneholdt ikke betalingsinformasjon). Jeg prøvde å forklare dette til de i sekretariatet, men måtte likevel betale kr 100 ekstra fordi mangel på forhåndsbetaling kvalifiserer til etteranmeldelse. Kjipt…


Uansett, mange takk til Unaas-brødrene og til El Falco for en knallbra økt i dag!


Rittdata fra Garmin Edge 705 (pulsdata er korrupt):



Min samboer, Hege, var også tilstede og tok mange bilder. Nedenfor er et lite utvalg, men hele albumet finner du ved å klikke nedenfor (last gjerne ned bilder, men vennligst ikke publiser dem selv uten tillatelse).



Som vanlig står det ikke på utstyret i norske ritt, som denne Rye-syklisten illustrerer med sin flotte Ridley:



Noen hevder at holdningen «blø for rulla, dø for rulla» gjelder i Rye. Her ofres det i alle fall for at laget kommer samlet til mål:



Flott å se at også jenter er med i ritt:



I firemanns lagtempo er det tiden til tredjemann over målstreka som teller – av og til faller fjerdemann av:



Her kommer El Falco, jeg, Espen og Emil Unaas opp siste bakke: 



Greit med en stiv ramme når man trår til i motbakker:



Fellesstart-gutta jager opp til mål – hvem vinner til slutt?



Ceres’ webmaster har også lagt ut bilder, klikk her.
Ole Christian Fagerli har også lagt ut (link til) bilder, klikk her.


Jeg fikk ikke med meg hvordan fellesstarten gikk da jeg måtte reise fra Leirsund rett etter målgang, men om dere som leser dette har erfaringer fra i dag så del det gjerne med øvrige lesere i kommentarfeltet! 

Kommentarer

Kommentarer