Hamarrittet 23.05.2010

Sykkelbølgen har også kommet til Mjøsas byer, og i flott vårvær møtte over 200 syklister opp til Hamarrrittet med start og mål ved Vikingskipet. Rittet er 78 kilometer langt, og går fra OL-anlegget til Stange, så videre til Tangen hvor man vender mot Vallset, og en ond bakke til Åsbygda surner beina til alle før de svinger mot Ilseng og tilbake til Hamar.

Vikingskipet er et flott bakteppe til det meste, også sykkelritt!
I fjor kunne Ottestad SK skryte av 123 påmeldte og 120 fullførte, som i og for seg var imponerende tall. I år var 220 påmeldte og 201 fullførte. Som i fjor kunne deltakere kunne velge mellom 3-manns lagtempo, aktiv klasse eller bedriftsklasse – og det virker som fellesstarten i aktiv klasse var klart mest populær (145 av 201 påmeldte).

For min del er dette ett av årets høydepunkt av flere årsaker: Løypa er utfordrende og i et landskap jeg trives godt i, jeg er lokalkjent, og spesielt deltakelsen i 2008 ga veldig merskap (jeg satt med vinnergruppa inn til mål). I tillegg sykler jeg i år med Ottestad SK, så da var det en selvfølge å stille opp i dag. Målet for dagen var egentlig enkel: Gjenta bedriften fra 2008 om å henge med lederne hele veien.

Oppladningen til i dag var av den bedre sorten; rolig økt og god middag dagen før, mye søvn, en solid frokost, og passe mye spenning i kroppen før start. Dagens komiske innslag var da jeg rullet inn mot Vikingskipet og hørte Vazelina Bilopphøggers’ «Skinnmagre høner» blåse i høytalerne. Var dette arrangørens subtile hint om at syklister er tynne folk? Uansett, det var veldig morsomt å se syklister fra blant annet Hamar, Ottestad, Brummunddal, Toten (godt de har kommet til riktig side av Mjøsa!), Lillehammer, Ottadalen, Skårer og Oslo – nivået i år var helt tydelig høyere enn i fjor…

Jeg stilte opp til start sammen med de over 100 andre syklistene i aktiv klasse, og allerede etter at vi var kommet på Stangebrua var det hard kamp om å ligge så nære bak masterbilen som mulig… et tidlig hint om at det ville bli en hard dag på karbonhesten.

I flatene mot Stange kirke prøvde jeg tidlig på et brudd, men fikk naturlig nok ingen med meg (hvem våger vel stikke etter knappe 5-10 kilometer). Det ble en del andre som yppet seg også, og noen fikk litt luke i korte perioder uten at noe avgjørende skjedde.

I første seriøse stigning, fra Stange kirke, ble tempoet skrudd opp nok til at det var umulig å stikke, men likevel gikk det helt fint å henge på (400 watt var nødvendig for å ikke falle av!).

Fra Stange klarte noen å stikke i et brudd (tror det var noen fra Sykkelexperten), men på veien til Tangen klarte vi ikke å organisere oss nok til å ta utbyterte. Uansett, ingen fare ettersom stigningen til Åsbygda mørner de fleste.

Fra Tangen til Vallset kirke er det slak motbakke hele veien, men det merket vi ingenting av med det tempoet vi kjørte, og bruddforsøket ble tatt igjen før dagens hardeste stigning, fra kirka til Åsbygda.

Jeg trodde jeg var godt forberedt på stigningen, men jeg havnet litt bak i feltet da vi svingte til høyre ved kirka og hadde ikke saft nok i beina til å henge med de sterkeste. Om jeg ikke så feil var det noen fra Lillehammer som skrudde opp tempoet. Syklister raste av, og jeg vurderte å slippe – men minnet meg selv om at dersom jeg skal sykle Jotunheimen Rundt og Col du Tourmalet i sommer kan ikke en hedmarkskneik stoppe meg, så jeg bet meg fast i gruppe nummer to, som hang 50 meter bak teten. Da vi omsider kom opp til Åsbygda samlet feltet seg, mot alle odds, og alt lå til rette for å henge med videre.

Mot Ilseng i slak nedoverbakke ble det mye humping og spretting på pill råtne telehiv-veier, og da det endelig flatet ut ble feltet omtrent halvert på grunn av en skikkelig stygg velt.

Frem til Hjellum gikk det veldig pyntelig for seg; alle ladet vel opp til den siste kneika før mål… hvor jeg prøvde lykken, men det tok ikke lang tid før turboen forsvant helt ut av beina mine. Dermed kunne jeg ikke gjøre annet enn å se 10-15 syklister skli forbi meg.

De siste kilometerne frem til mål var en syrefest der jeg heldigvis så lysen i enden av tunnelen (selv om jeg knapt husker å ha syklet over Mjøsbrua og inn til Vikingskipet) og det var tilfredsstillende å klikke ut av pedalene etter rett under to timers hardkjør.

Gratulerer så mye til Torgeir Bekkemoen (Team Fuji Norge) som vant på 1:58:41! Ottestad SKs beste mann, Stian F. Nielsen, kom inn på tredjeplass med 1:58:42. For min del ble det ikke pallplass, men jeg kom likevel høyt oppe på listene med 1:59:42 – ett minutt bak vinneren, og blant topp 20 er godkjent.

Det var to episoder i dag som jeg synes var kjedelige; en stygg velt, og en kjeftsmelle av en deltaker.

  • Velten skjedde som de ofte gjør – når syklister senker skuldrene etter et litt tøft parti (her: den lange nedoverbakken fra Åsbygda) og konsentrasjonen gjerne svikter litt. Like før vi nærmet oss Ilseng skjedde det hele – midt i tetfeltet, to-tre syklister foran meg, var det en som fikk en stygg sleng og datt over siden. Dermed trynet noen syklister inn i ham og rev med seg enda flere. Jeg var rett bak og fikk med meg det hele – veltet så og hørtes sinnsykt vondt ut, lyden av metall og kropper hardt mot asfalt. At jeg ikke ble tatt av veltet selv er et Guds under; alt skjedde i slow motion og jeg rakk å tenke på hvordan jeg skulle lande på siden ned i grøfta på høyre siden og at jeg burde vært lengre frem i feltet – og på et merkelig vis klarte jeg å forsere velten via grøfta. Det var virkelig ufortjent for de innblandede, så bra som feltet hadde kjørt frem til da. Heldigvis er tilbakemeldingene at det etter forholdene har gått veldig bra med alle involverte…
  • Om det er noe som skaper dårlig stemning i et felt, så er det kjeftsmeller som ikke har noe å bidra med selv. Dessverre var en slik klovn med i dag også – først ved Mjøsbrua smalt det om at vi måtte holde oss på høyre side av gullinja – jeg ba ham da gi meg litt plass så jeg kunne komme inn i feltet, hvorpå jeg fikk beskjed om å legge meg bakerst i feltet. Deretter rett etter Vallset, mens det var kamp om å komme seg foran i feltet før stigningen fra Vallset kirke og flere jobbet seg opp i feltet, undret han med aggressiv tone om vi alle var degenererte som syklet over gullinja. «Degenererte?» Jeg skal la være å skrive for mye om denne fyren, annet enn at jeg ikke så ham bidra én eneste meter foran i feltet, og at jeg ikke hørte ham ytre ett eneste oppmuntrende eller takknemlig ord til noen av de som har dratt feltet han har snyltet hjul på.

Men nok om det. Ottestad SK gjorde en ypperlig jobb med å tilgjengeliggjøre informasjon før rittet, lage god stemning rundt Vikingskipet både før og etter rittet (Vazelina Bilopphøggers og Abba gjør jobben!), det var nok med vakter gjennom hele løypa, og ikke minst være lynraske med å legge ut resultater raskt etter endt ritt. Dette kan flere arrangører lære mye av!

Jeg vil også legge til at min samboer Hege også syklet sitt aller første landeveisritt i dag, og gjorde det særs bra – hun stilte opp i bedriftsklassen og fullførte på 2:44, kun 0,9 sekunder bak klassevinner Ida Gjermundshaug Pedersen. Slikt blir en stolt av!

Hege smiler fornøyd etter målgangl!

Gleder meg allerede til neste år! Resultatliste finner du på Ottestad SK’s nettsider: www.ottestadsk.no (foreløpig resultatliste lagt ut per nå).

Rittdata fra Garmin Edge nedenfor. For de spesielt interesserte: Ifølge WKO+ (programvare for analyse av treningsdata) produserte jeg i snitt 299 normaliserte watt og touchet 966 watt (jeg veier 69), hadde en snittkadens på 91, og en snittfart på 38,4 km/t. Det må være ålreit for en to timer lang økt…

Broren min, Karl Nordlie, tok på seg jobben som fotograf. Nedenfor er et lite utdrag av de beste bildene, men hele albumet med bilder fra målpassering finner du her:

Kampen om medaljeplass avgjøres kun sekunder etter dette bildet ble tatt:

Her en fyr som har tråkket så hardt at krankarmen falt av:

Sånn ser man ut når de siste kreftene skvises ut:

Liv i målområdet:

Hvem sykler fortest, mon tro?

Totninger vet å smile til kamera:

Broren min, samboeren min og meg i målområdet:

Kommentarer

Kommentarer