P1010040

Jotunheimen Rundt 09.07.2010

I år var det 20. gang Sogn CK inviterte til Jotunheimen Rundt, som kanskje er det hardeste éndagsrittet som arrangeres i Norge. 353 deltakere stilte til start i år, og 305 fullførte. Løypa er på hele 430 kilometer, og har start i Lærdal, går via Tyin-krysset til Fagernes, videre over Beitostølen og Valdresflya til til Lom, og så over Sognefjellet til mål i Sogndal. Tre store stigninger og en mindre kneik – totalt cirka 4.700 høydemeter – må passeres for å fullføre. Rittet starter på fredagskvelden, man sykler gjennom natta, og kommer i mål fra rundt lunsjtider på lørdagen.
Med andre ord, rittet er langt, det er enormt mange høydemeter, og mye av syklingen skjer når kroppen egentlig er vant med å sove.
Bakgrunnen og forberedelser
I min debut i rittet i fjor brøt jeg på Valdresflya etter flere narkoleptiske anfall, og da jeg senere på dagen satt i Sogndal og vitnet deltakere som fullførte rittet bestemte jeg meg for at i 2010 skulle jeg også fullføre. Dermed ble det ett år med målrettet trening; vinteren ble brukt utelukkende på rulla, gjennom våren ble det mye rolige langturer, og de siste par månedene før Jotunheimen Rundt kjørte jeg opp Tryvann på terskel åtte ganger ukentlig.
I de siste to ukene før Jotunheimen Rundt trappet jeg ned treningen noe, hvilte mye og spiste veldig fornuftig. Sykkelen fikk en skikkelig service og diverse tilbehør ble investert i. I tillegg tilbød faren min seg å følge meg rundt løypa i bil (det vil si at han var tilstede på hver matstasjon), som ga en ekstra trygghet både mentalt og med tanke på mat og materiell.
Torsdag natt dro vi til Lindstrøm Hotell i Lærdal og fikk en solid søvn (på tross av vanvittige måkeskrik!). Værmeldingene ble også stadig bedre frem mot rittet, og det som først så ut som sykling i konstant regnvær så etter hvert ut til å bli et ritt med korte regnbyger…
Ved start hadde jeg på meg shorts med løse knær, tynn kort ulltrøye og sykkeltrøye, løse ermer, Oakley Jawbone-briller med klart glass, og korte hansker. I lommene hadde jeg en Norrøna Fjørå-jakke, to reserveslanger, pumpe, dekkspaker, åtte gels, to energibarer, fire poser Stinger “smågodt” og masse tørket frukt. Ekstra klær, drikke og mat ble plassert i bilen med far.
Målet var enkelt: Fullføre. En god tid skulle i så fall bare bli en bonus.

Aaron Long og jeg (til venstre) står klare i startområdet, fortsatt uvitende om hvor vondt vi skulle få det om noen timer.
Lærdal til Tyin: Pangstarten
Fra i fjor visste jeg at de første timene er veldig harde, men jeg tenkte at om jeg hang med de raskeste så lenge som mulig så ville jeg også få mye gratis med tanke på en god tid. Derfor la jeg meg blant de 20 fremste. Watt og puls var i overkant høyt, og flere kommenterte i ettertid at det aldri har blitt syklet så hardt opp til Tyin før, men jeg lot det stå til frem til nesten fem mil hadde gått. Ved 47 kilometer fikk den fremste gruppa en luke til resten av oss. Jeg prøvde å ta igjen ledergruppa, men noen biler som kom mellom oss slapp meg ikke forbi. Da enda noen biler til snek seg inn tenkte jeg at det var like greit, for jeg ville uansett ikke klart tempoet til teten hele veien rundt. Med 380 kilometer igjen virket det mer fornuftig å slippe opp på gassen, spise og hive meg på gruppa som kom like bak. Ganske snart var vi 10-12 syklister fra omtrent like mange klubber, og rulla vår fungerte utrolig bra på flatene til Tyin.
Beina føltes bra, hodet fungerte relativt godt, det var overraskende varmt, og stemningen i pulja som kom bak meg var bra – så alt lå fortsatt til rette for et flott ritt selv om vinnersjansene forsvant (de var vel aldri tilstede heller).
Tyin til Beitostølen: Det gode følget
Jeg mistet midlertidig kontakt med gruppa fra Tyin med mot Øye, men klarte heldigvis å bite tennene sammen og tråkke meg tilbake til gruppa. Det begynte å røyne på både fysisk og mentalt, så stoppen på Fagernes var gull verdt. En klapp på skulderen fra far hjalp på.
Fra Fagernes til Beitostølen våknet gruppa til live igjen, og i en liten periode satt praten løst blant oss en stund. Opp mot Beitostølen begynte trøttheten på nytt å gjøre seg gjeldende, og det ble en del stillere blant oss. Dessuten var det noen gruppa som satte en såpass hard fart at ikke alle klarte å bidra, og jeg tenkte at denne gruppa aldri i verden ville holde helt inn til Sogndal.
Jeg forsto det sånn at vi skulle stoppe på Beitostølen for å få på oss litt varmere klær og innta mat og drikke før Valdresflya, men da vi kom til matstasjonen fortsatte omtrent hele gruppa videre mens noen få av oss svingte av. Jeg vurderte et kort øyeblikk å hive meg etter dem, men klok av skade fra i fjor visste jeg at jeg burde få i meg godt med mat nå. Stian Reistad Røgeberg fra Asker CK avklarte at vi hadde et felles hovedmål om å komme i mål, og avtalte vi skulle holde følge til mål.
Samtidig begynte regnet å sette inn, så før avgang fikk jeg på et par solide skoposer, en tykk sykkeljakke under Gore Tex-jakka, samt hansker med lange fingre.
Den viktigste motivasjonen for oss nå var å komme trygt over Valdresflya og til neste matstasjon. Jeg tenkte at dersom vi kom til Lemonsjøen, så ville vi få bekreftelse på at dette skulle vi klare.
Noen oppløftende ord fra far og Rufus (hunden) hjalp på før Stian og jeg satte i gang på den biten av løypa jeg gruet meg mest til.
Beitostølen til Lemonsjøen: Sykling i ingenmannsland
Jeg har aldri sett Valdresflya på dagtid, men husker det som et øde ingemannland fra i fjor. Stedet var omtrent akkurat slik jeg husker, bortsett fra at jeg hadde glemt hvor elendig asfalten er. Dessuten gjorde regnværet ting ekstra surt. I de bratte nedoverbakkene fikk vi ganske kraftig sidevind som gjorde det hele ekstra spennende.Vi var flere ganger oppe i over 70 km/t, og visstnok hadde ledergruppa dundret forbi i langt over 80 km/t. At det ikke skjedde noen ulykker her er ufattelig, men sier også litt om hvor skjerpet alle er.
Stian og jeg snakket lenge om alt og ingenting – et nyttig triks for å holde hverandre våkne. Dessuten begynte vi å fabulere om hvor fantastiske de vaflene på Sognefjellet kom til å bli.
Da vi passerte stedet hvor jeg brøt i fjor begynte jeg å bli ekstremt søvnig, men etter en stopp for å late vannet og spise litt følte jeg meg som Supermann. Sola var i ferd med å komme tilbake og det ble lysere og varmere, og før vi visste ordet av det så de sju milene til neste matstasjon unnagjort.
Det var ekstremt deilig å komme til Lemonsjøen. Jeg spiste som besatt, og tror jeg fikk i meg fem-seks skiver med syltetøy og brunost. Samtidig kvittet jeg meg med alt sportsdrikke og gikk over til vann, en beslutning magen applauderte med et høyt rap. Innehaveren av JT Sykkel serverte mat, men tok seg tid til å hilse på meg – veldig hyggelig! En annen kar med ansvar for pålegg kunne fortelle at vi hadde flaks, for nå var det medvind helt frem til Lom.
Med sola på vei tilbake tok jeg av meg den tykke sykkeljakka, men fortsatte med Norrøna-jakka. Rufus bjeffet Stian og meg videre.
Tanken på vaflene på Sognefjellet gikk over fra en hyggelig fantasi til den primære motivasjonsfaktoren.

Det finnes både dårlig klær og dårlig vær, men om klærne holder mål så turen over Valdresflya mye lettere. Denne jakka må være mitt beste kjøp noensinne…
Lemonsjøen til Lom: Good morning, Jotunheimen!
Den bratte nedoverbakken fra Lemonsjøen gikk som en kule, og Stian og jeg frydet oss stort over at vi skulle få medvind til Lom og sikkert også videre til Sognefjellet… men da vi kom ned til veien til Lom ble vi møtt av en ganske kraftig motvind. Hvis jeg følte meg som Supermann nedover Valdresflya, så følte jeg meg som Supermann med baklommene fulle av kryptonite frem til Lom. Vi ble med et tremannslag som tok igjen oss og prøvde å bidra i rulla, men etter noen kilometer merket både Stian og jeg at det gikk for hardt, og vi måtte melde oss ut av moroa – skulle vi fullføre så hadde vi ikke råd til å brenne krefter på denne måten.
På Lom ble det pasta og Cola. Sist gang jeg var så gåen i kroppen så tidlig en lørdag må ha vært etter en litt for livlig fest. Likevel, tanken på kun fem små mil til vaflene på Sognefjellet motiverte til nytt giv.
Utover tanken på vaflene tenkte jeg på hvordan man kunne gjøre Jotunheimen Rundt å veldig mye hardere. Jeg så bare to reelle muligheter: Snu løypa slik at man starter i Sogndal og avslutter i Lærdal, eller legge løypa via Juvasshytta.

Da gels og barer ikke gikk ned lengre fungerte disse gærningene utrolig bra. Anbefales!
Lom til Sognefjellet: Vinden fra helvete og vafler fra himmelen
Etter Galdesand, hvor veien virkelig begynne å bli bratt, virket det som Satan selv hadde kuppet jobben som værgud. Det blåste så kraftig at det var umulig å få opp farta, og da jeg hadde tenkt reflektert nok over hvor tungt dette var ble det mye utidig kjefting og smelling til ingen nytte. Før har jeg lurt på hvordan det må være å sykle så sakte i motbakker at det føles bortkastet, men etter denne erfaringen vet jeg hvordan det føles. Jeg har i alle fall aldri hatet sykling, ritt, fjell eller utendørsaktiviteter så mye som jeg gjorde de siste to milene opp Sognefjellet.
Omsider kom vi mot alle odds til matstasjonen med de berømte vaflene. Vaflene på Sognefjellet har vært den viktigste motivasjonen for å sykle fra Beitostølen, og de smakte så godt at selv Eivind Hellstrøm hadde latt seg imponere.
Det sier litt når man kan glede seg over at det KUN er 90 kilometer til mål, men det var altså drivkraften da jeg slang meg på sykkelen igjen.

Stian og jeg snakket ofte om hvor godt det ville bli å komme i mål. Og det ble det!
Sognefjellet til Sogndal: Den evige avslutningen
Ryktene hadde det til at det ville bli iskaldt ned til Turtagrø, så jeg hadde på meg en tykk jakke under Norrøna’en, og Stian og jeg fortsatte videre over Sognefjellet. Den sadistiske vinden gjorde det vanskelig å komme seg frem, men da veien endelig pekte ned mot Turtagrø og Skjolden var det deilig å la tyngekraften gjøre sitt og se farten overstige 30 km/t for første gang siden etter Lemonsjøen.
Vel nede i bunnen tok vi av jakkene og kjørte videre i kort-kort. Jeg fikk også presset i meg en gel og en sportsbar uten at magen protesterte (jeg tror fordøyelsessystemet enten hadde klappet sammen eller var takknemlig for alt den fikk). Sola og varmen gjorde ting veldig fornøyelig, selv om vinden blåste mot oss selv da vi snudde retning i Gaupne.
Den siste kneika mot mål så veldig uskyldig ut på løypeprofilen, men den var seig, bratt og lang nok til å suge siste rest av krefter ut av oss. I tillegg kornet pulsklokkene mine av, så jeg mistet oversikt over hvor langt det var til mål. Jeg trodde først at Hafslo var Sogndal, og så det var med stor skuffelse jeg like etterpå så skiltet “Sogndal 13”. Da vi etter hvert nærmet oss Sogndal mistenkte jeg arrangøren for å ha flyttet Sogndal noen kilometer lengre bort, men omsider så vi brua ved Sogndal og like etter passerte vi målstreken til enorm lettelse og tilfredshet.
Tiden ble 18:37 (halvannen time gikk med på pauser og stopper).
Gratulerer til vinner Mikael Johansen (Bergen CK) og Jan Ove Standal (ÅOC) som kjørte inn på 13:15 (for en sinnsyk tid!), og til alle sammen som fullførte – godt gjort!
Sjeldent godt med Cola i mål…
Etter målgang: “Aldri igjen”
I målområdet ventet Hege (samboeren min), far og Rufus – og det var utrolig godt å gi dem alle en klem og tenke at nå er det over. Jeg var for sliten til å juble og for utladet til å reflektere over hva jeg nettopp har oppnådd, men nå mens jeg skriver dette føles det veldig godt å ha fullført det hardeste jeg noensinne har gjort på sykkel (og det inkluderer Trondheim-Oslo).
Tiden min ble ikke så bra som jeg hadde håpet, men jeg fullførte og klarte dermed det som hang høyest av alle sykkelmål for i år – så nå kan jeg si at sykkelåret 2010 har vært en suksess for min del.
Dessuten var det ekstra moro å høre erfarne rittdeltakere si at årets utgave var den hardeste noensinne på grunn av motvinden fra Lom, og at fjorårets var den letteste.
Jeg tror det kommer til å gå lang tid før jeg får lyst på å gjenta Jotunheimen Rundt, med mindre jeg kan få en garanti for at det blir godt vær og ingen motvind. I tillegg ville jeg likt om rittet gikk på dagtid i stedet, men det er vel gode grunner til at rittet starter 21:00 på fredagskvelden.

Deilig med grillmat i mål. Arrangørene gjør sitt for at rittet blir et matgilde fra start til mål!
De gode tingeneDet kan høres ut som dette kun var en tung og kjedelig opplevelse, men det var det altså ikke. Det er mange ting jeg må trekke fram som positive:

  • Jeg fullførte! Jeg har aldri presset meg så hardt over så lang tid, og jeg har fått en annen forståelse av de enorme avstandene og forholdene i Jotunheimen. Å motivere seg til å fortsette fra den ene matstasjonen til den andre, og vite at det fortsatt er flere hundre kilometer med fjell før man er i mål er en mental øvelse. Og å faktisk gjennomføre det er en fysisk øvelse. At man mestrer begge øvelsene var nøkkelen til min gjennomføring, og det gi en fantastisk følelse.
  • Veldig mange hyggelige mennesker i og rundt rittet. Flere personer som har lest bloggen min hilste på meg før, under og etter rittet (blant annet Rene, Torgrim og JT Sykkel), og i tillegg blir man jo kjent med de man sykler med.
  • Gode ryttere og ingen uhell. I mange ritt føler man seg ofte utrygg på grunn av cowboysykling og annet tull. I Jotunheimen Rundt-feltet virket det som alle var habile syklister, og i tillegg oppstod ikke en eneste skummel situasjon. Slikt gjør det ekstra moro å sykle.
  • Omgivelsene. Bortsett fra regn over Valdresflya og motvind de siste 200 kilometerne var omgivelsene fantastisk – Jotunheimen blir aldri feil.
  • Matstasjonene. Jotunheimen Rundt er kjent for legendariske matstasjoner, men jeg må også trekke frem at de som står på matastasjonene bidrar til en veldig positiv opplevelse. At de i tillegg lot far forskyne seg med kaffe og en matbit setter jeg ekstra stor pris på.
  • Vaflene. Trenger vel ikke si mer om vaflene nå?
  • Utstyret. Jeg traff utrolig godt med alt utstyret. Sykkelen min gjorde jobben og jeg traff ekstremt godt med bekledningen.
Anbefalinger til fremtidige deltakere
  • Vær godt forberedt. Hardere éndagsritt finnes knapt. Rittet krever enormt mye både fysisk, mentalt og materielt. Har du ikke trent nok, om du ikke er uthvilt, om du ikke takler motgang, eller ikke har (sykkel)utstyret i orden så kan dette bli beintøft.
  • Fokuser på delmål om du ønsker å komme i mål. 430 kilometer i seg selv trenger ikke være så hardt, men når det inkluderer så mange høydemeter som Jotunheimen Rundt så må man bryte opp rittet i mindre mål, ellers vil alt føles uoverkommelig når man sykler over Valdresflya om natta eller stanger mot asfalten opp Sognefjellet.
  • Om du ikke vet at du er blant de sterkeste i feltet, så finn en gruppe som matcher ditt nivå. Farten i fremste felt er helt sykt, og dabber så vidt jeg vet ikke av, så om man skal få en hyggelig tur bør du være realistisk med deg selv om hva du kan oppnå.
  • Kan du få med hjelpere (familie, samboer, venner) så gjør for all del det. Å bli heiet fram av kjente underveis hjelper på motivasjonen. Men merk at arrangørene ikke tillater følgebiler, så langing i fart og annet som følger med denslags kan ikke skje. Og skulle du ikke få med noen til å hjelpe deg, så kan du være trygg på at arrangørene har et kanonbra opplegg for logistikk.
  • Vurder rittet i alle tilfeller! Selv om jeg rauter “aldri mer”, så vet vi alle hvor mye hold det er i dét utsagnet. Rittet krever mye av deg, men du får også utrolig mye tilbake. Og diplomet fra Jotunheimen Rundt er det eneste jeg har brydd meg med å ta vare på…
Informasjon og link til annen informasjon og rapporter: http://www.jotunheimenrundt.com. For dere som deltok i Lille Jotunheimen Rundt kommer forhåpentligvis rapporter og bilder fra her!
Resultatliste: http://jotunheimenrundt.com/files/File/JR-v1.PDF. Oppsummert resultatliste:
Bilder nedenfor (alle tatt av min samboer Hege – ønsker du å bruke dem så ta kontakt):

Kommentarer

Kommentarer