konkurranseritt

Jotunheimen Rundt 09.07.2010

I 2010 var det 20. gang Sogn CK inviterte til Jotunheimen Rundt, som kanskje er det hardeste éndagsrittet som arrangeres i Norge. 353 deltakere stilte til start i år, og 305 fullførte. Løypa er på hele 430 kilometer, og har start i Lærdal, går via Tyin-krysset til Fagernes, videre over Beitostølen og Valdresflya til til Lom, og så over Sognefjellet til mål i Sogndal. Tre store stigninger og en mindre kneik – totalt cirka 4.700 høydemeter – må passeres for å fullføre. Rittet starter på fredagskvelden, man sykler gjennom natta, og kommer i mål fra rundt lunsjtider på lørdagen.

Med andre ord, rittet er langt, det er enormt mange høydemeter, og mye av syklingen skjer når kroppen egentlig er vant med å sove.

 

Bakgrunnen og forberedelser

I min debut i rittet i fjor brøt jeg på Valdresflya etter flere narkoleptiske anfall, og da jeg senere på dagen satt i Sogndal og vitnet deltakere som fullførte rittet bestemte jeg meg for at i 2010 skulle jeg også fullføre. Dermed ble det ett år med målrettet trening; vinteren ble brukt utelukkende på rulla, gjennom våren ble det mye rolige langturer, og de siste par månedene før Jotunheimen Rundt kjørte jeg opp Tryvann på terskel åtte ganger ukentlig.

I de siste to ukene før Jotunheimen Rundt trappet jeg ned treningen noe, hvilte mye og spiste veldig fornuftig. Sykkelen fikk en skikkelig service og diverse tilbehør ble investert i. I tillegg tilbød faren min seg å følge meg rundt løypa i bil (det vil si at han var tilstede på hver matstasjon), som ga en ekstra trygghet både mentalt og med tanke på mat og materiell.

Torsdag natt dro vi til Lindstrøm Hotell i Lærdal og fikk en solid søvn (på tross av vanvittige måkeskrik!). Værmeldingene ble også stadig bedre frem mot rittet, og det som først så ut som sykling i konstant regnvær så etter hvert ut til å bli et ritt med korte regnbyger…

Ved start hadde jeg på meg shorts med løse knær, tynn kort ulltrøye og sykkeltrøye, løse ermer, Oakley Jawbone-briller med klart glass, og korte hansker. I lommene hadde jeg en Norrøna Fjørå-jakke, to reserveslanger, pumpe, dekkspaker, åtte gels, to energibarer, fire poser Stinger “smågodt” og masse tørket frukt. Ekstra klær, drikke og mat ble plassert i bilen med far.

Målet var enkelt: Fullføre. En god tid skulle i så fall bare bli en bonus.


Aaron Long og jeg (til venstre) står klare i startområdet, fortsatt uvitende om hvor vondt vi skulle få det om noen timer.

 

Lærdal til Tyin: Pangstarten

Fra i fjor visste jeg at de første timene er veldig harde, men jeg tenkte at om jeg hang med de raskeste så lenge som mulig så ville jeg også få mye gratis med tanke på en god tid. Derfor la jeg meg blant de 20 fremste. Watt og puls var i overkant høyt, og flere kommenterte i ettertid at det aldri har blitt syklet så hardt opp til Tyin før, men jeg lot det stå til frem til nesten fem mil hadde gått. Ved 47 kilometer fikk den fremste gruppa en luke til resten av oss. Jeg prøvde å ta igjen ledergruppa, men noen biler som kom mellom oss slapp meg ikke forbi. Da enda noen biler til snek seg inn tenkte jeg at det var like greit, for jeg ville uansett ikke klart tempoet til teten hele veien rundt. Med 380 kilometer igjen virket det mer fornuftig å slippe opp på gassen, spise og hive meg på gruppa som kom like bak. Ganske snart var vi 10-12 syklister fra omtrent like mange klubber, og rulla vår fungerte utrolig bra på flatene til Tyin.

Beina føltes bra, hodet fungerte relativt godt, det var overraskende varmt, og stemningen i pulja som kom bak meg var bra – så alt lå fortsatt til rette for et flott ritt selv om vinnersjansene forsvant (de var vel aldri tilstede heller).

Tyin til Beitostølen: Det gode følget

Jeg mistet midlertidig kontakt med gruppa fra Tyin med mot Øye, men klarte heldigvis å bite tennene sammen og tråkke meg tilbake til gruppa. Det begynte å røyne på både fysisk og mentalt, så stoppen på Fagernes var gull verdt. En klapp på skulderen fra far hjalp på.

Fra Fagernes til Beitostølen våknet gruppa til live igjen, og i en liten periode satt praten løst blant oss en stund. Opp mot Beitostølen begynte trøttheten på nytt å gjøre seg gjeldende, og det ble en del stillere blant oss. Dessuten var det noen gruppa som satte en såpass hard fart at ikke alle klarte å bidra, og jeg tenkte at denne gruppa aldri i verden ville holde helt inn til Sogndal.

Jeg forsto det sånn at vi skulle stoppe på Beitostølen for å få på oss litt varmere klær og innta mat og drikke før Valdresflya, men da vi kom til matstasjonen fortsatte omtrent hele gruppa videre mens noen få av oss svingte av. Jeg vurderte et kort øyeblikk å hive meg etter dem, men klok av skade fra i fjor visste jeg at jeg burde få i meg godt med mat nå. Stian Reistad Røgeberg fra Asker CK avklarte at vi hadde et felles hovedmål om å komme i mål, og avtalte vi skulle holde følge til mål.

Samtidig begynte regnet å sette inn, så før avgang fikk jeg på et par solide skoposer, en tykk sykkeljakke under Gore Tex-jakka, samt hansker med lange fingre.

Den viktigste motivasjonen for oss nå var å komme trygt over Valdresflya og til neste matstasjon. Jeg tenkte at dersom vi kom til Lemonsjøen, så ville vi få bekreftelse på at dette skulle vi klare. Noen oppløftende ord fra far og Rufus (hunden) hjalp på før Stian og jeg satte i gang på den biten av løypa jeg gruet meg mest til.

Beitostølen til Lemonsjøen: Sykling i ingenmannsland

Jeg har aldri sett Valdresflya på dagtid, men husker det som et øde ingemannland fra i fjor. Stedet var omtrent akkurat slik jeg husker, bortsett fra at jeg hadde glemt hvor elendig asfalten er. Dessuten gjorde regnværet ting ekstra surt. I de bratte nedoverbakkene fikk vi ganske kraftig sidevind som gjorde det hele ekstra spennende.Vi var flere ganger oppe i over 70 km/t, og visstnok hadde ledergruppa dundret forbi i langt over 80 km/t. At det ikke skjedde noen ulykker her er ufattelig, men sier også litt om hvor skjerpet alle er.

Stian og jeg snakket lenge om alt og ingenting – et nyttig triks for å holde hverandre våkne. Dessuten begynte vi å fabulere om hvor fantastiske de vaflene på Sognefjellet kom til å bli.

Da vi passerte stedet hvor jeg brøt i fjor begynte jeg å bli ekstremt søvnig, men etter en stopp for å late vannet og spise litt følte jeg meg som Supermann. Sola var i ferd med å komme tilbake og det ble lysere og varmere, og før vi visste ordet av det så de sju milene til neste matstasjon unnagjort.

Det var ekstremt deilig å komme til Lemonsjøen. Jeg spiste som besatt, og tror jeg fikk i meg fem-seks skiver med syltetøy og brunost. Samtidig kvittet jeg meg med alt sportsdrikke og gikk over til vann, en beslutning magen applauderte med et høyt rap. Innehaveren av JT Sykkel serverte mat, men tok seg tid til å hilse på meg – veldig hyggelig! En annen kar med ansvar for pålegg kunne fortelle at vi hadde flaks, for nå var det medvind helt frem til Lom.

Med sola på vei tilbake tok jeg av meg den tykke sykkeljakka, men fortsatte med Norrøna-jakka. Rufus bjeffet Stian og meg videre. Tanken på vaflene på Sognefjellet gikk over fra en hyggelig fantasi til den primære motivasjonsfaktoren.


Det finnes både dårlig klær og dårlig vær, men om klærne holder mål så turen over Valdresflya mye lettere. Denne jakka må være mitt beste kjøp noensinne…

 

Lemonsjøen til Lom: Good morning, Jotunheimen!

Den bratte nedoverbakken fra Lemonsjøen gikk som en kule, og Stian og jeg frydet oss stort over at vi skulle få medvind til Lom og sikkert også videre til Sognefjellet… men da vi kom ned til veien til Lom ble vi møtt av en ganske kraftig motvind. Hvis jeg følte meg som Supermann nedover Valdresflya, så følte jeg meg som Supermann med baklommene fulle av kryptonite frem til Lom. Vi ble med et tremannslag som tok igjen oss og prøvde å bidra i rulla, men etter noen kilometer merket både Stian og jeg at det gikk for hardt, og vi måtte melde oss ut av moroa – skulle vi fullføre så hadde vi ikke råd til å brenne krefter på denne måten.

På Lom ble det pasta og Cola. Sist gang jeg var så gåen i kroppen så tidlig en lørdag må ha vært etter en litt for livlig fest. Likevel, tanken på kun fem små mil til vaflene på Sognefjellet motiverte til nytt giv.

Utover tanken på vaflene tenkte jeg på hvordan man kunne gjøre Jotunheimen Rundt å veldig mye hardere. Jeg så bare to reelle muligheter: Snu løypa slik at man starter i Sogndal og avslutter i Lærdal, eller legge løypa via Juvasshytta.


Da gels og barer ikke gikk ned lengre fungerte disse gærningene utrolig bra. Anbefales!

 

Lom til Sognefjellet: Vinden fra helvete og vafler fra himmelen

Etter Galdesand, hvor veien virkelig begynne å bli bratt, virket det som Satan selv hadde kuppet jobben som værgud. Det blåste så kraftig at det var umulig å få opp farta, og da jeg hadde tenkt reflektert nok over hvor tungt dette var ble det mye utidig kjefting og smelling til ingen nytte. Før har jeg lurt på hvordan det må være å sykle så sakte i motbakker at det føles bortkastet, men etter denne erfaringen vet jeg hvordan det føles. Jeg har i alle fall aldri hatet sykling, ritt, fjell eller utendørsaktiviteter så mye som jeg gjorde de siste to milene opp Sognefjellet.

Omsider kom vi mot alle odds til matstasjonen med de berømte vaflene. Vaflene på Sognefjellet har vært den viktigste motivasjonen for å sykle fra Beitostølen, og de smakte så godt at selv Eivind Hellstrøm hadde latt seg imponere. Det sier litt når man kan glede seg over at det KUN er 90 kilometer til mål, men det var altså drivkraften da jeg slang meg på sykkelen igjen.


Stian og jeg snakket ofte om hvor godt det ville bli å komme i mål. Og det ble det!

 

Sognefjellet til Sogndal: Den evige avslutningen

Ryktene hadde det til at det ville bli iskaldt ned til Turtagrø, så jeg hadde på meg en tykk jakke under Norrøna’en, og Stian og jeg fortsatte videre over Sognefjellet. Den sadistiske vinden gjorde det vanskelig å komme seg frem, men da veien endelig pekte ned mot Turtagrø og Skjolden var det deilig å la tyngekraften gjøre sitt og se farten overstige 30 km/t for første gang siden etter Lemonsjøen.

Vel nede i bunnen tok vi av jakkene og kjørte videre i kort-kort. Jeg fikk også presset i meg en gel og en sportsbar uten at magen protesterte (jeg tror fordøyelsessystemet enten hadde klappet sammen eller var takknemlig for alt den fikk). Sola og varmen gjorde ting veldig fornøyelig, selv om vinden blåste mot oss selv da vi snudde retning i Gaupne.

Den siste kneika mot mål så veldig uskyldig ut på løypeprofilen, men den var seig, bratt og lang nok til å suge siste rest av krefter ut av oss. I tillegg kornet pulsklokkene mine av, så jeg mistet oversikt over hvor langt det var til mål. Jeg trodde først at Hafslo var Sogndal, og så det var med stor skuffelse jeg like etterpå så skiltet “Sogndal 13”. Da vi etter hvert nærmet oss Sogndal mistenkte jeg arrangøren for å ha flyttet Sogndal noen kilometer lengre bort, men omsider så vi brua ved Sogndal og like etter passerte vi målstreken til enorm lettelse og tilfredshet.

Tiden ble 18:37 (halvannen time gikk med på pauser og stopper). Gratulerer til vinner Mikael Johansen (Bergen CK) og Jan Ove Standal (ÅOC) som kjørte inn på 13:15 (for en sinnsyk tid!), og til alle sammen som fullførte – godt gjort!

Sjeldent godt med Cola i mål…

Etter målgang: “Aldri igjen”

I målområdet ventet Hege (samboeren min), far og Rufus – og det var utrolig godt å gi dem alle en klem og tenke at nå er det over. Jeg var for sliten til å juble og for utladet til å reflektere over hva jeg nettopp har oppnådd, men nå mens jeg skriver dette føles det veldig godt å ha fullført det hardeste jeg noensinne har gjort på sykkel (og det inkluderer Trondheim-Oslo).

Tiden min ble ikke så bra som jeg hadde håpet, men jeg fullførte og klarte dermed det som hang høyest av alle sykkelmål for i år – så nå kan jeg si at sykkelåret 2010 har vært en suksess for min del. Dessuten var det ekstra moro å høre erfarne rittdeltakere si at årets utgave var den hardeste noensinne på grunn av motvinden fra Lom, og at fjorårets var den letteste.

Jeg tror det kommer til å gå lang tid før jeg får lyst på å gjenta Jotunheimen Rundt, med mindre jeg kan få en garanti for at det blir godt vær og ingen motvind. I tillegg ville jeg likt om rittet gikk på dagtid i stedet, men det er vel gode grunner til at rittet starter 21:00 på fredagskvelden.

Deilig med grillmat i mål. Arrangørene gjør sitt for at rittet blir et matgilde fra start til mål!

 

De gode tingene

Det kan høres ut som dette kun var en tung og kjedelig opplevelse, men det var det altså ikke. Det er mange ting jeg må trekke fram som positive:

  • Jeg fullførte! Jeg har aldri presset meg så hardt over så lang tid, og jeg har fått en annen forståelse av de enorme avstandene og forholdene i Jotunheimen. Å motivere seg til å fortsette fra den ene matstasjonen til den andre, og vite at det fortsatt er flere hundre kilometer med fjell før man er i mål er en mental øvelse. Og å faktisk gjennomføre det er en fysisk øvelse. At man mestrer begge øvelsene var nøkkelen til min gjennomføring, og det gi en fantastisk følelse.
  • Veldig mange hyggelige mennesker i og rundt rittet. Flere personer som har lest bloggen min hilste på meg før, under og etter rittet (blant annet Rene, Torgrim og JT Sykkel), og i tillegg blir man jo kjent med de man sykler med.
  • Gode ryttere og ingen uhell. I mange ritt føler man seg ofte utrygg på grunn av cowboysykling og annet tull. I Jotunheimen Rundt-feltet virket det som alle var habile syklister, og i tillegg oppstod ikke en eneste skummel situasjon. Slikt gjør det ekstra moro å sykle.
  • Omgivelsene. Bortsett fra regn over Valdresflya og motvind de siste 200 kilometerne var omgivelsene fantastisk – Jotunheimen blir aldri feil.
  • Matstasjonene. Jotunheimen Rundt er kjent for legendariske matstasjoner, men jeg må også trekke frem at de som står på matastasjonene bidrar til en veldig positiv opplevelse. At de i tillegg lot far forskyne seg med kaffe og en matbit setter jeg ekstra stor pris på.
  • Vaflene. Trenger vel ikke si mer om vaflene nå?
  • Utstyret. Jeg traff utrolig godt med alt utstyret. Sykkelen min gjorde jobben og jeg traff ekstremt godt med bekledningen.

Anbefalinger til fremtidige deltakere

  • Vær godt forberedt. Hardere éndagsritt finnes knapt. Rittet krever enormt mye både fysisk, mentalt og materielt. Har du ikke trent nok, om du ikke er uthvilt, om du ikke takler motgang, eller ikke har (sykkel)utstyret i orden så kan dette bli beintøft.
  • Fokuser på delmål om du ønsker å komme i mål. 430 kilometer i seg selv trenger ikke være så hardt, men når det inkluderer så mange høydemeter som Jotunheimen Rundt så må man bryte opp rittet i mindre mål, ellers vil alt føles uoverkommelig når man sykler over Valdresflya om natta eller stanger mot asfalten opp Sognefjellet.
  • Om du ikke vet at du er blant de sterkeste i feltet, så finn en gruppe som matcher ditt nivå. Farten i fremste felt er helt sykt, og dabber så vidt jeg vet ikke av, så om man skal få en hyggelig tur bør du være realistisk med deg selv om hva du kan oppnå.
  • Kan du få med hjelpere (familie, samboer, venner) så gjør for all del det. Å bli heiet fram av kjente underveis hjelper på motivasjonen. Men merk at arrangørene ikke tillater følgebiler, så langing i fart og annet som følger med denslags kan ikke skje. Og skulle du ikke få med noen til å hjelpe deg, så kan du være trygg på at arrangørene har et kanonbra opplegg for logistikk.
  • Vurder rittet i alle tilfeller! Selv om jeg rauter “aldri mer”, så vet vi alle hvor mye hold det er i dét utsagnet. Rittet krever mye av deg, men du får også utrolig mye tilbake. Og diplomet fra Jotunheimen Rundt er det eneste jeg har brydd meg med å ta vare på…
Informasjon og link til annen informasjon og rapporter: http://www.jotunheimenrundt.com. For dere som deltok i Lille Jotunheimen Rundt kommer forhåpentligvis rapporter og bilder fra her!
Resultatliste: http://jotunheimenrundt.com/files/File/JR-v1.PDF. Oppsummert resultatliste:
Bilder nedenfor (alle tatt av min samboer Hege – ønsker du å bruke dem så ta kontakt):

Kommentarer

27 Comments

  • Anonymous sier:

    Hvordan girutveksling brukte du og andre i dette rittet?

  • Tore H. sier:

    Hei Erik,
    Gratulerer! Men haha, jeg slo deg. 😉 Motivasjon for neste år tenker jeg. Jeg syklet første gang i fjor. En kompis på jobben meldte seg på etter Bergen-Voss og ga meg ingen sjanse. Jeg fullførte på under 18, mens han ikke stilte. Bestemte meg for å perse med 2t. Det ble 15:54 i år, 2:05 bedre enn i fjor. Hadde venstrekneet holdt, så hadde det blitt 15:30, gruppen med Monica fra Eidsvoll som vant jenteklassen. Sterkt i denne motvinden! Bygde på forberedelsene fra i fjor. Hotelrom fra kl 12:00 på Lærdal hotell. Sov til kl.19. 2 burgere på den lokale gatekjøkken sjappa bak Coop’en. Drakk 1.5l farris (takk KristianJ) i løpet av 6 timene før rittet. Måkeskrikene vekket meg og, men da fikk jeg drukket. Mat underveis; mye banan, og 2 sportsbar og loff skiver var det eneste som gikk ned. Og så drikke drikke drikke. Kjekt at du gjennomførte, neste år perser du med 2t glatt. Ser at du er lett i kroppen og bygd for klatringa. Mitt mål er allerede satt, skal under 15.

    -Tore

  • Tore H. sier:

    Jeg bruker 53/39 12-27T.

  • Anonymous sier:

    Hei!

    Morsomt å lese om rittet, som jeg også har deltatt i tidligere. Og gratulerer med god innsats i tøft vær.

    Du anbefaler å ha med hjelpere, og det er nok nyttig, hyggelig og motiverende.

    Følgebiler er imidlertid ikke tillatt i følge arrangøren.
    Etter å ha syklet Trondheim-Oslo en del ganger, hvor følgebiler ER tillatt, er det fantastisk å kunne sykle Jotunheimen Rundt uten følgebiler. Hyggelig om man kan unngå mest mulig bilkjøring på dette rittet. Man klarer seg utmerket med matstasjonene til arrangøren. Og det er også anledning til å få arrangøren til å legge ut depoter på matstasjonene.

    Mvh Bård Eikeland, baeike@frisurf.no

    ———————–

    Info fra arrangøren:

    Følgjebilar

    Følgjebilar er ikkje tillete. Det er ikkje lov å motta langing (mat, drikke, etc.) frå bil i fart. Tryggleiken for deltakarane og andre trafikkantar vert prioritert høgt. Langing ser vi på som trafikkfarleg. Det er aukande interesse for rittet, og sterkt ynskje frå deltakarane om å handheve dette.

  • Sykkelerik sier:

    ToreH: Gratulerer med ny pers – og du hadde kommet under 15 timer i år om ikke motvinden hadde vært så sterk i de siste 20 milene. 🙂

    Anonym: Jeg kjørte 53/39 foran og 12/26 bak, men kjørte på 39×23 i omtrent alle bakkene. Foretrekker litt mer kraft og litt lavere kadens, tydeligvis. Men smaken er som baken!

    Bård: Takk for det! Du deltok ikke i år? Ref oppklaringen din om følgebiler: Jeg har lagt til litt ekstra i artikkelen min om følgebiler, så da bør det ikke være noe tvil om det. Arrangørenes opplegg gjør at følgebiler ikke behøves, men om man har kjente til å heie litt på seg så hjelper det på.

  • kvilelaus sier:

    Fin oppsummering, Erik! No veit eg kven du er, til og med. Gratulerer til oss alle med å ha fullført.

    Ann-Kristin og eg hadde det rimeleg tungt over Sognefjellet, vi òg. Ho gjekk på ein næringssmell som det sikkert tok eit par timar å koma seg etter. Eg brukte mykje tid på å pakka i henne cola og kjeks og alskens anna, men det betalte seg: Inn mot mål gjekk det rett nok sakte, men den tunge depresjonen som gjerne følgjer ein sånn sprekk, hadde avtatt, og ho var i perlehumør inn mot mål.

    Påkledning: Dei Fjørå-jakkene er verkeleg the bee’s knees. I fjor sommar sykla vi på Island, og desse tette lettvektarane var redninga mange gonger. Glad eg valde Gore-Tex i staden for den tynne vindjakka.

    Giring: Eg køyrer på 50/38 og 12–25; Ann-Kristin har 53/39 og 11–28. Begge delane fungerte veldig bra, men her er det snakk om personlege preferansar. Viktigast for meg er tett giring i spekteret eg bruker aller mest. Ann-Kristin liker å trø skikkeleg tungt i «cruisefart» (ja, ho bruker faktisk 53–11 ganske mykje), men synest samtidig det er godt med noko skikkeleg lett i andre enden.

    Send eit bjeff til Rufus frå meg, da!

    Dagfinn

  • Tore H. sier:

    kvilelaus,
    har du ref. til 11-28 klinge ? Er dette Shimano Ultegra? Jeg tar gjerne høyere kadens. Hører at mange gammlinger som meg går ned i kompakt (34) for å kompensere for redusert muskelmasse. Kunne trengt det fra siste bakken før Krossbu og opp til Sognefjellshytta.

    –Tore

  • Sykkelerik sier:

    Kvilelaus: Var det deg og Ann-Kristin jeg hilste på under middagen på lakserestauranten? Næringssmeller var det nok av – til slutt tror jeg at jeg ga opp å spise mye, bare jeg fikk i meg nok til å ikke svime av. Det var tøft, de siste 20 milene… Girene er, som du sier, kun personlig preferanse. Jeg savnet aldri lettere gir enn hva jeg rådet over, men jeg så flere som kunne trengt lettere utveksling opp Sognefjellet. Rufus hilser tilbake!

  • Ola sier:

    Jeg fikk også for tunge gir med 39-25, men jeg tror den ekstreme motvinden var en faktor også der… Stiller sannsynligvis med samme utveksling neste år!

    Trur Aaron Long fikk det tungt også! Han slapp «gruppe 2» opp mot Sognefjellet, mutters aleine og sikkert ganske tom 😛

    (Sabla god tid på han som syklet i 17-19 også forresten! haha)

    Ola S

  • Anonymous sier:

    Hei Igjen..

    Gratulere med flott gjennomført, tenker at du de siste dagene har vert stolt over å ha gjennomført, for det er stort.

    Hils Aron det var synd han måtte slippe når han nu var med så langt. Men neste år får vi alle en ny sjanse 🙂

    Jeg kjører forresten kompakt og 11-27. Det er for meg best på dette ritt.

    Renè Gjøg

  • kvilelaus sier:

    @Tore H.: Kjærasten syklar på Dura-Ace, men kassetten trur eg sanneleg er ein SRAM. Litt usikker. Det er ikkje eg som har skrudd saman sykkelen hennar. Eg bruker Centaur kompakt, men har bytta ut den minste klinga med ei TA Specialités 38. Synest fort det blir for store sprang. Eg sakna aldri lettare enn 38–25. Kunne sikkert fint ha brukt 39–23, også. Men eg sakna heller aldri noko tyngre enn 50–12. Kjærasten, derimot, trør monstertunge gir på flatene, men liker å ha «bail out»-giring i bakkane. Mi erfaring er likevel at giringa sjeldan er det store problemet. Dei fleste klarer seg med det dei har. Eg har sykla singlespeed-ritt med bakkar på 21 %, og det gjekk på eit vis, det òg.

    @Erik: Jepp, det var vi som var på Laksen. Triveleg å ha eit ansikt på ein annan ivrig og talefør syklist!

  • Teknekten sier:

    Takk for flott artikkel.

    Registrerer at du gjekk på næringssmeller Registrerer også at pulsen din fell markert etter halvsykla ritt. Antar dette heng saman med opningstempoet som du antydar var i overkant. Men lurer også på om det kan henge saman med bekledningen over Valdresflya som for underteikna lett kunne gitt overoppheting og påfølgjande dehydrering. Undrast over dette fordi du ut frå treningsmengder og O2-opptak burde grusa oss.

    Håpar elles du får ei flott oppleving i Pyrineane og held fram med å gi oss lesarar gode hisoriar.

    PS: Takk for følgjet Kvilelaus. Augene er normale att etter å ha stått på stilker under rittet. Og vekta er på veg ned att etter å ha gått opp undervegs.

  • Anonymous sier:

    Veldig bra blogg! Og gratulerer med å ha fullført rittet.

    Jeg var med i felt 1 og 2 underveis i rittet, men pga for mye regn og vind i øya mistet jeg synet totalt oppe ved jotunheimen fjellstue. Etter å sett dårlig ifra valdresflya. Dette var veldig surt da beina var uforskammet bra. Syklet deretter rolig opp til sognefjells hytta og spurte om å få skylle ut av øya, uten hell. Måtte bestille skyss ned igjen fra fjellet da jeg ikke kunne se godt nok til å sykle ned selv. Måtte vente over 2 timer på min kjære som fortsatt var i lærdal. Så rakk å spise mye vaffler:)

    Så lærte ei lekse der: Behold brillene på nesten uansett på så lange løp. Har hatt problemer med synet i regnvær tidligere, men aldri hatt white out. Begynnte med tåkete syn i mørket, men ble verre des lysere det ble. Da jeg måtte roe ned så jeg ikke skikkelig rytterne rundt meg og la meg i bakgrunn for å ikke lage noe farlige situasjoner.

    Var ellers veldig bra service på matstasjonene underveis. Fikk jo ekstra god service på lemonsjøen av Ottadalen sykkel klubb selvsagt siden jeg var den eneste «lokale» i teten.

    Vil også takke for turen til de som satt i pulje 1 og 2. Siden jeg ikke fikk kjørt sammen med dere til mål og takket da. Og måtte bryte årets hovedmål uten at det var det fysiske som var grunnen. Å bryte på toppen av sognefjellet med bare den kulen i gaupne igjen er noe som kommer til å gnage ei stund fremover.

    Bestemte meg samme dag at dette skal jeg være med på igjen neste sesong også. Var førstereis gutt i år.
    Så er i sammen båt som deg Erik som måtte bryte i fjor.
    Er utrolig kjipt selv om man følte seg i fin fysisk form og fikk bekreftet for seg selv at man traff 100% med nesten alt. Men ikke fikk kjørte hele veien til mål

    Noe som gjør ting litt urettferdig underveis er:
    At mange som satt i samme pulje som meg underveis hadde følge biler da dette ikke er lov. Med langing omtrent på hver kul igjennom hele løypa. Man sitter der med brenn fulle lommer og ting stripsa og teipa til sykkelen. Mens mange man kjører mot kjører med ei lita flaske og en bar i lomma. Mrk. spesiellt de 2 raskeste underveis. Jeg klarte meg fint med det jeg hadde med og hadde bergnet de 2 stoppene som er pålagt og gamblet på antrekk og på kjapp rast på sognefjellet. Frister veldig å ha med følge bil neste år når alle andre som kjører fort har med bil. Men sto jo klart i innbydelsen at det ikke var lov. Og blir derfor litt rart at de som kommer fra arrangør klubben har det opplegget med flere biler for å dekke sine ryttere.

    Men fikk jo både litt vann og cola underveis av de fra sogn så kom litt oss tilgode også.

    Håper vi sees neste år!

    Roger Gråv

    Lillehammer CK

  • Stanley sier:

    Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

  • Stanley sier:

    Glimrende at dere begge kom dere vel i mål, neste år vettu, da blir hele rittet en dans på roser.

    Supert ritt med hyggelig stemning og supre matstasjoner. Ut av Beitostølen tråkket vi forbi et par i Fjøråjakker, kan det ha vært Kvilelaus med frue som ble passert av tre rappkjefter fra Stavanger?

    Får si meg enig i kritikken av følgebilopplegget. Støtte på en og annen plass i løypa er OK, men å basere løpsopplegget på hyppig langig er ikke OK. Her bør arrangør dele ut tidsstraffer slik man bla gjør i Bergen – Voss. Arrangør bestemmer reglementet og deltagere har å innordne seg etter dette.

    Ellers:
    – servicen på Laksen var elendig, Piotr hadde ihvertfall ingen hast
    – hyperaktive damer som har syklet mye spinning men lite i felt bør passes godt på av klubben sin. Det er ikke tilfeldig at en og samme rytter var innblandet i alt som var av krasjer og nestenulykker i pulje 2 starten.
    – Ultegra fås med både 11-28 og 12-28, bakkene er ikke bratte, men jeg mener at lett kadens vil være behjelpelig på slutten av lange ritt.

    Men da sees vi alle til neste år?

  • Anonymous sier:

    Flott blogg! Gratulerer til alle som fullførte. Det står respekt av å fullføre Norges tøffaste sykkelritt. Spesielt i den vinden vi fekk opp Bøverdalen. Følte det var som å møte ein vegg i dei verste vindkulene!

    Vil samtidig takke Ann-Kristin og Kvilelaus for triveleg fylgje til me skilte lag eit stykke etter Lom. (Møttes på Mega etterpå) Sprekt av Ann-Kristin å starte i sitt første ritt her. Bestått med glans!!

    Håpar de alle kjem att neste år og at de tek med (utfordrar) andre sykkelvenner.

    Håkon N

  • jobbsykleren sier:

    Hei Erik,
    Morsomt å lese bloggen din. Flott innsats! Jeg startet med jobbsykling i godt voksen alder for to år siden og ifjor syklet jeg Lille-Jotunheimen; en fantastisk flott opplevelse se «dagole weblog»). Men jeg har stor respekt for den store turen fra Lærdal. Jeg satt med store øyne og lyttet til en kollegas bekjennelser om denne turen. All ære til deg og dere andre som fullfører. Gir virkelig grunn til godfølelsen. Har et spørsmål om jakken du lovpriser: Er det en Norrøna Fjørå?

    Så en kommentar om følgebiler: Som en fersk jobbsyklist over Sognefjellet ifjor må jeg si jeg irriterte meg endel over bilene som fulgte enkelte ryttere/lag. Følgebiler eller ikke; de samme bilene passerte igjen og igjen før de stilte seg opp med flasker og annet de leverte rytterne. De ivrigste var mødrene/konene som også var de farligste med sine forbikjøringer og til tider lite gjennomtenkte parkeringer på siden. Jeg satte veldig pris på forbudet; bare synd at det ikke ble fulgt opp med tilsvarende overholdelse.
    Lykke til videre med gode opplevelser fra sykkelsetet!

    dag ole

  • Truls sier:

    Fin oppsummering. Frister å være med.
    Hvor får du typisk kjøpt Honey Stinger i Norge? Over disk eller på nett?

    mvh
    Truls

  • Sykkelerik sier:

    Takk til alle for hyggelige tilbakemeldinger vedr bloggen, og gratulerer til alle som både stilte til start og som fullførte!

    @kvilelaus: Ble litt fintet ut av at en med trønderdialekt skriver på nynorsk, he he!

    @Ola: Jeg ville ikke brydd meg med lettere gir, jeg heller. Dersom 39×25 holdt opp Sognefjellet i den syke motvinden, så holder den hvor som helst. Jeg kjører Tourmalet på 39×25 til helga.

    @Rene: Gratulerer med sterk tid – du ville jo under 14 timer, ville du ikke? Klarte du å henge med teten forbi Lemonsjøen?

    @Teknekten: Jeg tapte nok uforholdsmessig mye på å brenne mye krutt i starten, men jeg tror ikke jeg tapte noe på litt varme klær over Valdresflya, særlig siden jeg fikk av meg det varmeste ved Lemonsjøen. Tror uansett at erfaring, taktisk sykling, riktig mentalitet og mange mil i beina betyr mer enn feks oksygenopptak. Gleder meg til å komme meg til Pyreneene og sykle opp Tourmalet; spent på om JR har gjort meg sterkere eller svakere i forkant av L’Étape…

    @Roger: Veldig synd med synet, slikt må være ekstremt kjipt. Kan anbefale briller med veldig lyst glass. Jeg kjørte med Oakley Jawbone med gule glass (som faktisk gir tydeligere syn i svak lys), og det funket perfekt.

    @Stanley: Enig i dårlig service på Laksen, hadde et par dårlige erfaringer der så om jeg er i Lærdal igjen vet jeg hvor jeg skal styre unna!

    @Håkon: Hyggelig at du likte bloggen. 🙂

    @jobbsykleren: Takk for det. Du får selv prøve hele runden, kult å ha det på «CV’en». Kan bekrefte at det er snakk om Norrøna Fjørå-jakka. Hvis du kjøper den så test flere størrelser med hensyn til armlengden, slik at du er helt sikker på at du får riktig størrelse!

    @Truls: Du må bli med neste år. Tror vi kan være sikre på at det blir mindre vind da (statistisk sett). Honey Stinger har jeg kjøpt på både Foss Sport (på Strømmen) og Raske Sykler (i Oslo). Har kun brukt det til Lillehammer-Oslo og JR, men er så fornøyd at jeg kommer til kommer til å bruke disse i stedet for gels og barer…

    Ang følgebiler: Jeg hadde med «følgebil» som kjørte i forveien og kun møtte meg på fire forskjellige matstasjoner (Fagernes, Beito, Lemonsjøen, Sognefjellet), og jeg benyttet kun muligheten til å skifte jakke på Beito og Lemonsjøen. Dette kunne jeg fint løst uten følgebil dersom det var nødvendig, ved å legge ut bagger på matstasjonene. Næringsmessig var jeg 100% selvforsynt.
    Jeg merket meg også at de fremste syklistene kjørte med merkelig lite næring i lommene, og det var en del langing av flasker (vel og merke: fra stillestående personer, ikke kjørende biler) i begynnelsen. Håper og tror at arrangøren følger opp dette hvis det har vært brudd på reglene. Litt av sjarmen er jo at forholdene skal være så like som mulig for alle sammen.

  • Anonymous sier:

    Hei igjen!

    Kjørte med Oakley M-frame med de lyseste gule glassene.
    Satt de i nakken opp siste kneika opp mot filefjell. Var litt for sein med å sette de på. Og da det ble sykt regnvær over valdresflya så jeg ikke noe. Fikk tørket de skikkelig på lemonsjøen, men da var allerede skaden skjedd da det ble lysere ble jeg bare blendet. Så lærte ei lekse der, selv om jeg burde vite såpass, men har slitt med synet flere ganger i regnvær.

    Det ga mersmak og kommer sterkere og enda bedre forberedt tilbake neste år. Tok det i utgangspunktet som en test for evnt kjøre for bra plassering neste år.

    Men synd at ikke arrangøren slår ned på det med langinga. De har alltid vært veldig strenge på lille jotunheimen da jeg har vært med i de raskeste puljene der flere ganger.

    Kjørte 11-25 krans med 53/39 til opplysning.
    Scott Addict med campa record og lightweight hjul

    Roger

  • Sykkelerik sier:

    @Roger: Jeg tror en god løsning kan være å bytte briller på Lemonsjøen (fra lyse til mørke glass). Aaron kjørte med mørke briller, og var sliten i øynene av å nistirre i mørket over Valdresflya. Høres ut som en flott sykkel du har… 🙂

  • Anonymous sier:

    Til Sykkelfruen: Utrolig bra innlegg i Kondis! Kjenner meg virkelig igjen i det du skriver 🙂
    Hilsen en annen sykkelfrue.

  • Hege sier:

    Tusen takk til deg, sykkelfrue! Kjempehyggelig at du likte innlegget mitt:-) Tenker at det er mye som går igjen i de «sykkelrammede» familiene rundt omkring 😉

    Hilsen Hege J.

  • Christian sier:

    Bra oppsummering! Kjenner meg igjen, selv om jeg syklet en god del saktere (21 timer).

  • Nikoline sier:

    Jeg slutter meg bare til kommentarene over! Moro lesning dette her. Får lyst å være med selv neste år, men synes foreløpig det virker noget fryktinngytende.

  • Anonymous sier:

    Heisann, bra artikkel!
    Jeg var på treningsleir med base i Lom denne perioden og syklet lom, skjolden, lom denne dagen. Hadde følge med ledergruppa opp, og det gikk fort. Utrolig bra tempo med 30 mil og filefjell og flya i bena. Jeg kan skrive under på at vinden var steinhard, noe av de tøffeste forhold jeg har opplevd under ritt i Norge. Hadde det regna i tillegg kunne det blitt riktig koselig.

    Livsfarlig ned til Fortun, helt utrolig at det ikke gikk noen deltagere i bakken, da jeg kom opp fra skjolden kom det folk mot meg forbi turtagrø som var mer døde enn levende. At de holdt seg på sykkelen er et under… RESPECT!

    Grattis til alle som gjennomførte!

    Mvh

    HF

  • […] ganger tidligere har jeg kjørt Jotunheimen Rundt – i 2009 brøt jeg, i 2010 kom jeg i mål – og etter noen års pause fra norske fjell, fristet et nytt forsøk i […]