Birkebeinerrittet 2010 – Heges ferd over fjellet

Som oppladning til årets Birken har jeg trent en del timer på rulle med lav intensitet i vinter, en del langturer på landevei i vår/sommer og en god del løping – både intervall og langturer. Som rosinen i pølsa har jeg klart å klemme inn én tur i Raumerrittet-løypa, så «terreng-alibiet» var sikret…Ble jo reneste Gunn Rita Dahle etter 4-5 timer i Romeriksåsen, må vite! Med 5-8 timers trening i uka og ingen spesifikk terrengsykling-trening i bena var målet rett og slett å fullføre – et annet mål kunne vært å perse, men under årets forhold var det uansett små sjanser for det.

Etter opplading med solid matinntak dagen før rittet, en god natt søvn og sykkelservice/vask på forhånd dro jeg, Erik og Jens Peter til Rena lørdags morgen. Jeg var kald allerede før rittet startet, og værgudene hadde skrudd på krana for fullt – det var klart for øsregn non-stop fra Rena til Lillehammer! Etter få minutter var det ikke så mye tørrhet igjen å tape, så da tenkte jeg at det får bli som det blir – det å takle å være kald, blir dagens utfordring! Opp bakkene til Skramstad steg pulsen og kroppen ble såpass varm at de våte klærne ikke plagde meg nevneverdig i begynnelsen av rittet. Jeg prøvde også en slags manipulerende teknikk på meg selv: Da kroppen skrek «jeg er kald! jeg er kald!», så fikk jeg hjernen til å svare «å neida, det er du ikke, så hold kjeft…». Dette fungerte overraskende greit sånn at jeg fikk tankene over på noe annet en stakket stund og kunne tråkke i fred før neste nødskrik fra kroppen kom…

Det gikk tungt på grusveiene, og det føltes som om bakken dro energi ut av bena mine via de gjørmesprutende dekkene. Jeg fant få rygger å henge på, og de gangene jeg fant noen som syklet i et overkommelig tempo ble jeg så fort lei av å få gjørmespruten rett i trynet at jeg tenkte at jeg fikk klare meg alene.

De to terrengpartiene ble i sin helhet tilbakelagt til fots, da det så mer ut som om det var fortynnet Nugatti som var smurt ut over bakken. De etterlengtede utforkjøringene i løypa innfridde dessverre ikke forventningene – for da jeg sluttet å tråkke, ble jeg bare kald i stedet for at bakkene kunne være et sted å hente seg inn på. Så da Rosinbakken kom, ble jeg nesten litt glad og tenkte at NÅ blir jeg varm og god gitt! Jeg tråkket opp hele Rosinbakken, ned, opp, ned, opp – opp – opp – og til slutt var jeg på Sjusjøen der jeg feiret løypas høyeste punkt med en slurk Cola før jeg begynte nedkjøringa mot Lillehammer.

På vei ned fra Sjusjøen snakket jeg med en Birken-veteran på nabosykkelen som beskrev rittet ganske treffende: «Nå handler det ikke om å ta merket – det handler om å overleve!». Og sånn føltes det virkelig da jeg ikke hadde hatt kontakt med tærne mine på flere timer, jeg hadde problemer med å gire med frosne fingre, og jeg innså at både merket og ny pers var langt utenfor rekkevidde. I skogspartiet ned fra Sjusjøen fikk jeg bruk for legeutdannelsen min da jeg måtte stoppe opp og diagnostisere kutt på nesen og en forslått skulder hos en uheldig deltaker før jeg suste videre. Om jeg noen gang vurderte å bryte, så innså jeg kjapt at det ville være enda kaldere å stå og vente på transport ned til målområdet, så det var bare å tråkke på – da holdt man best varmen….

I år tok det 5:31 å komme meg over fjellet, og når alle har ett spørsmål på mandag; «tok du merket??», så svarer jeg «nei» med hevet hode. Jeg har tatt turen over fjellet fem ganger uten å få et eneste merke i lomma, og for min del handler ikke Birken det minste om verken konkurranse eller å ta merket. Det handler om å ha en motivasjon for å trene jevnt året rundt. Det handler om at sykling er gøy uansett om man er god eller dårlig – og at det er morsomt å være en del av folkefesten langs løypa. Alle som en gang hadde guts nok til å stille til start på lørdag bør få respekt for dét alene, så til tross for at «alle» fokuserer på merket, så var det å fullføre under sånne forhold en prestasjon i seg selv som man bør være stolt av!

På Lillehammer ventet Erik, svigerforeldrene mine og lille sviger-hund Rufus som velkomstkomite – et syn jeg hadde gledd meg til i ni lange og kalde mil! Jeg vet ikke om det var jeg eller Rufus som klynka mest over gjensynet, men det å ha sine kjære i målområdet varmer opp en forfrossen Birkebeinerkropp på få sekunder. Etter skifte til tørre klær og desperate tiltak for å få opp et slunkent blodsukker, var humøret straks på plass og jeg kunne glede meg over den nyeste Birken-pinsen i samlinga! Les Eriks fortelling fra sidelinjen her.

Tusen takk til Birkebeiner-arrangørene for nok et velsmurt arrangement, jeg ser fram til Birkebeinerløpet om tre uker! Jeg bøyer meg i støvet for alle som fullførte rittet i møkkaværet, og alle som prøvde så hardt de kunne før de måtte legge inn årene. Sist, men ikke minst: Takk til alle tilskuerne, familie og venner som trosset værgudene for å heie fram kjente og ukjente ved løypa – deres støtte er gull verdt for alle som sykler forbi!