Jeg har avgjort å droppe Birkebeinerrennet (og alle andre skirenn) fra min liste over konkurranser for 2010. I stedet vil jeg bruke tiden frem til Jotunheimen Rundt til å bli best mulig på det som betyr noe for meg.
Mye er sagt om alternativ trening og å beherske flere idrettsgrener. Jeg har ved tidligere anledninger
ment at alternativ trening gjør at man verdsetter hovedidretten, som i mitt tilfelle er landeveissykling. Joe Friel påpekte til og med i sitt
foredrag i Oslo i november at variasjon i treningen motvirker stagnering.
Vi trener alle for å nå ett eller flere mål, det være seg å vinne ritt, slå naboen i Birken, sette nye personlige rekorder, bedre oksygenopptaket, forbedre wattproduksjonen, øke terskelen, vedlikeholde helsa eller gå ned i vekt.
For å nå målene må det investeres tid i trening.
Vinteren i Norge byr på et langt avbrekk fra syklingen, og den tiden kan benyttes til å løfte vekter, løpe på tredemølle, tråkke i spinningsaler, sykle på rulla, løpe ute, eller skli av gårde på ski. Forhåpentligvis vil tiden vi investerer i vinterhalvåret gi avkastning når sykkelsesongen igjen starter.
Høye mål krever tilsvarende treningsmengde. Det betyr at målene man setter seg må være i samsvar med hvor mye tid man har til rådighet.
Tid til trening er begrenset, spesielt om man er student, i jobb, har familie eller har andre forpliktelser å ta hensyn til. Det betyr at man må sette noen få, klare mål som er realistiske, og man må disponere treningstiden klokt.
Dette gjøres ved å legge en plan utfra målene man har satt seg for når, hvordan og hvor mye av treningen skal utføres - og så gjennomfører man og reviderer fortløpende.
Jeg satte mitt viktigste mål for 2010 allerede i juli 2009, samme dag som jeg brøt av i rittet
Jotunheimen Rundt: Gjennomføre Jotunheimen Rundt, og hver eneste treningstime frem til da skal ha fokus på dette. Underordnede mål for landeveissykling i 2010 inkluderer å sette personlig rekord på Lillehammer-Oslo (under 5:03), gjennomføre L'Etap d'Tour og ta merket i Birkebeinerrittet. Disse målene er forenelig med Jotunheimen Rundt. Etter Birkebeinerrittet starter oppkjøringen til New York Marathon, som er 2010s neste viktige mål. Det vil uansett ikke ødelegge for Jotunheimen Rundt; først til høsten bytter jeg ut syklene med løpesko.
Jeg har satt av 550 timer i 2010 til trening og konkurranser. Så langt har jeg brukt 5 timer på langrenn, og jeg lurer på om dette egentlig er bortkastet.
Langrenn gir jo flott utholdenhetstrening, fungerer som et godt alternativ til sykling, gir mulighet for aktivitet utendørs, og er hyggelig om man er flere. Problemet mitt ligger i at jeg ikke er spesielt god teknisk, og god utholdenhet hjelper lite når man har teknikk som ei ku i havsnød.
Jeg kunne brukt tiden på skiene til å koble ut, tilbringe lengre tid i intensitetssone 1 og 2, og satt pris på hyggelig selskap av samboer og venner. Dessverre gikk all energi på å terpe teknikk og tenke på Birkebeinerrennet i perioden før, under og etter at jeg hadde skiene på meg. Konsekvensen av det var at jeg ikke koblet ut, pulsen havnet fort godt over 80%, og det ble ikke en spesielt hyggelig økt hverken for meg eller de jeg var med.
Etter å ha tenkt en del på hva jeg ønsker å oppnå i langrennsløypene har jeg kommet til at det skal være god mengdetrening i lave intensitetssoner, gjerne sammen med andre. Det er uansett det beste utbyttet jeg kan få av å bruke tid på ski hvis årets hovedmål er å komme meg rundt Jotunheimen i juli.
Om jeg skulle brukt de neste månedene på å forberede meg til Birkebeinerrennet ville jeg nok oppleve at jeg gikk fra en dårlig til i beste fall middelmådig langrennsløper, samtidig som verdifull tid til å utvikle sykkelkvaliteter har blitt kastet bort.
Jeg velger å fortsette å være en dårlig langrennsutøver som setter pris på noen timer i sporet og gjøre det best mulig i landeveisritt, heller enn en lite spektakulær langrennsutøver som kunne gjort det bedre i landeveisrittene om jeg hadde trent smartere gjennom vinteren.
Og fjellet mellom Rena og Lillehammer skal jeg over uansett i august...
