Oppsummering av mai 2010

Ute skinner sola, jeg begynner å få et  respektabelt solskille på armer og lår, og det er kun igjen noen timer av mai. "Kom mai, du skjønne milde" var budskapet i april, da det føltes som vinteren aldri ville slippe taket. I mai forsvant snøen, men det tok sin tid før varmen omsider kom. Nå ser det endelig ut som go' været er her, og alle syklister kan glede seg over å sykle i kort-kort i de neste noen månedene.

For min del var mai bra sykkelmåned på tross av enorme mengder regn og kalde dager. I mai 2009 klarte jeg 37 økter, 66 timer, 160 mil, og deltakelse i syv ritt. Det er mulig jeg husker feil, men jeg synes det var kanonflott vær gjennom nesten hele 2009. I mai 2010 er fasiten 45 treningsøkter, 73 timer, 190 mil, og deltakelse i fire ritt. Været i år har ikke stått i stil med fjoråret, som de fleste av dere sikkert kan bekrefte. Nedenfor bilder tatt fra Enebakk Rundt i fjor og i år:

Enebakk Rundt 2009

Enebakk Rundt 2010

Dette var bra i mai 2010
Det fineste med mai er egentlig at rittsesongen virkelig er i gang, og er man ivrig går det fint an å bli med på et par ritt hver eneste helg. I tillegg forsvinner snøen og man kan begynne å jobbe med solskille på armer og bein. Og til glede og besvær for sine kjærester/samboere/koner/støttekontakter stiller de mer wannabe-seriøse syklistene med barberte bein (det store spørsmålet er for mange HVOR høyt oppe hårshortsen skal sitte). Årets mai ble dessverre en våtere og kaldere opplevelse enn før, men kanskje vi unnagjort årets kvote av kjipt vær nå? Det er lov å håpe! For min del er det fem høydepunkter fra mai jeg vil trekke frem:

• Enebakk Rundt: På tross av det horrible været klarte arrangørene å sette deltakerrekord, som må sies å være bra. Det bekrefter interessen for sykling i Norge når ikke engang syndefloden klarer å stoppe over tusen syklister fra å stille til start. Alle som fullførte Enebakk Rundt fortjener et helt treningsår uten regnvær. Jeg synes rittet var en bra opplevelse fordi den bekreftet at jeg kan trøkke watt og fullføre også under bedritne forhold. Klikk her for min oppsummering av Enebakk Rundt. 
• Randsfjorden Rundt: Det ville urettferdig ovenfor arrangøren Hadeland CK å forvente like gode forhold i år som i fjor, men det ble faktisk ganske bra likevel. Noen stygge byger innimellom var heldigvis ikke nok til å hindre et rekordstort antall deltakere fra å sykle rundt den flotte fjorden. Og selv om jeg gjentar meg selv og mange andre; arrangørene gjorde en utrolig jobb med å lage en flott sykkelfest i ingenmannsland (også kjent som Brandbu). Klikk her for min oppsummering av Randsfjorden Rundt.
• Australske syklister som markerte seg sterkt i Giro d'Italia: Jeg håper Ivan Basso syklet med rent mel i posen da han vant den rosa trøya - han var suveren i årets Giro, og såfremt det var svette og syre (og ikke EPO) som rant ned ansiktet hans var det en fortjent seier. Likevel gleder jeg meg mest over at Cadel Evans tok poengtrøya, at Matt Lloyd tok klatretrøya, og at Richie Porte tok ungdomstrøya. Spesielt Evans har gjort skam på sitt rykte for å være en kjip hjul-snylter. Måtte han ta pallplass i Frankrike i juli!
• Min egen formutvikling. Det er deilig å kjenne at treningen gir resultater. Vekta er under kontroll (som den alltid er for oss som lider av tvangstanker), antall treningsøkter er på et godt nivå ("flere om dagen er bra for underhudsfett på magen"), det er stort sett bra kvalitet på hver økt, og at jeg tråkket opp til Tryvann på 18:04 er en bekreftelse på at det går veien. I tillegg fikk jeg noen fantastiske økter i Jotunheimen i mai, der jeg blant annet hilste på Sognefjellet etter et par års fravær. Imidlertid får jeg være realistisk nok til å innse at det er et par hakks forskjell på Cadel Evans og meg...

Ting å glede seg til i juni og fremover
Dessverre er landeveissesongen veldig kort i Norge, og etter juni dabber det skikkelig av. Imidlertid er mange av årets store høydepunkter i juni, og mange av oss sikter mot en formtopp i siste helg av juni når Styrkeprøven avvikles. Det jeg gleder meg best til i juni er:

• Lillehammer-Oslo med Ottestad SK. I fjor kjørte jeg sammen med Sebastian Ferner Johansen i tomannstempo og vi kom inn på 5:03. Det holdt til gode plasseringer og ga troen på tider under fem timer. I år skal jeg sykle med Ottestad, og for min del håper jeg vi kommer inn på 4:30. Årets første A-prioriterte ritt blir de 19 milene mellom OL-byene. Forøvrig ser det ut til en fenomenal deltakerrekord også i Styrkeprøven nå (3.800 som starter fra Lillehammer). Leser du dette og tenker å delta må kjappe deg med påmelding!
• Mange varme dager på sykkelen. Det blir forhåpentligvis mange syrefester i Sørkedalen, Maridalen, Grefsenkollen, og ikke minst Tryvann. I rundt 20 grader, skyfritt og vindstille finnes det knapt noe deiligere å ta seg til (på sykkelsetet, vel å merke). 
• At det fortsatt er igjen seks uker til Jotunheimen Rundt. For meg er det ikke noe mål som står høyere. Påmelding er unnagjort, og jeg får gåsehud av å tenke på at snart står jeg i Lærdal med Tyin, Valdresflya og Sognefjellet foran meg. "Årets vakreste eventyr" brukes om mange konkurranser og ritt, men i norsk sammenheng stemmer det ekstremt godt for akkurat det rittet. Klikk her for min oppsummering av Jotunheimen Rundt 2009.
• Og selvfølgelig begynner fotball-VM i Sør Afrika. Etter måneder med reklame for den norske Tippeligaen ("gå ikke glipp av ett av sesongens viktigste kamper, mellom Brann og Hønefoss, der begge lag har lyst på å vinne") så skal det bli befriende å sette seg ned for å se en fotballkamp og vite at det faktisk blir både underholdende og spennende. Jeg tipper Italia vinner, forøvrig.

Til helga stiller jeg til start i Raumerrittet sammen med Jens Peter. Jeg er ikke spesielt glad i terrengritt, og legger derfor lite prestisje i hvordan jeg gjør det her, men hvis været blir bra byr løypa på mye fine skogspartier - og er uansett god trening før Grenserittet og Birken i august.

Nyt juni og gi jernet i rittene som kommer - de tre aller beste sykkelmånedene er i gang!

Randsfjorden Rundt 29.05.2010

Randsfjorden Rundt, en norsk vårklassiker med start og mål i Brandbu, ble i år avholdt lørdag 29.05.2010 - arrangert av Hadeland CK. Rittet er ett av sesongens første ritt over ti mil med sine oppgitte 152 kilometer rundt Randsfjorden. Cirka 1.100 høydemeter forseres i småkupert og vakkert terreng.

Landeveisritt øker stadig i popularitet, og arrangørene nyter også godt av dette: 2009-utgaven av Randsfjorden Rundt satte rekord med 721 deltakere totalt, og 12 lag i lagkonkurransen. Årets utgave hadde 970 fullførende deltakere totalt, og 20 lag i lagkonkurransen. Med andre ord - det var mange som fant veien til Hadeland...

Deltakere fra i fjor husker nok de tropiske tilstandene; vi hadde godt over 20 grader, skyfri himmel og hvis det var vind så må det ha kommet bakfra hele veien. Så heldige var vi ikke i år - værmeldingene truet med store mengder regn og ensifrede temperaturer. Lenge så det ut som værmeldingene hadde bommet, men vi fikk noen skikkelig krasse regnskurer i andre halvdel av rittet. Rye-syklistene som startet i første lagkonkurransepulje opplevde ifølge jungeltelegrafen ikke noe regn, mens syklister fra fellesstartpulje nummer 2 kunne melde om flashbacks fra Enebakk Rundt tidligere i mai.

Ett av årets mål er å sykle Lillehammer-Oslo på en best mulig tid sammen med Ottestad SK, og som et ledd i det var Randsfjorden Rundt et satsningsritt. Jeg har ikke syklet med Ottestad før, så dette ble en liten ilddåp. Oppladningen til i dag var ikke helt optimal; jeg sov dårlig, og frokosten ble en travel affære. Heldigvis rakk jeg å spise en del i bilen på vei til Brandbu.

Etter litt oppvarming og markering i grøftekanter utenfor Brandbu sentrum gikk starten for oss 08:40. Vi tok det veldig pent opp den "bratte" bakken fra start, og så var det full pinne med kjedekjøring. Jeg har heldigvis syklet mye i kjeder før, og resten av laget veldig samkjørte, så jeg synes jeg gled godt inn i gruppa. Det var bare å kjøre skikkelig: Spisse kjeden i front, ikke miste hjulet foran og ikke prøve seg på solobrudd.

Jeg merket fort at Ottestad SK består av mange knallsterke syklister, og selv om vi tidvis var nede i syv-åtte som holdt kjeden gående var tempoet fortsatt høyt. De første seks milene kjørte vi eksemplarisk, og selv om det ble litt knoting ved et par anledninger - spesielt ved Fluberg-brua der noen av oss glemte å svinge til høyre - virket det som kjedekjøringen satt godt. At jeg som ny på laget kunne gli så godt inn bekrefter det. Hverken sure regnskurer eller motvind fra Fluberg klarte heller ikke stoppe oss, og da vi luktet mulighet til å sette ny lagrekord klarte de fleste av oss å mobilisere noen ekstra watt (og passere en hel rekke syklister i prosessen).

Vi presterte å komme i mål på 3:46, bak Rye (3:36) og Gudbrandsdalen (3:43). Man kan bare lure på hvor mye raskere vi hadde syklet om vi ikke hadde fått det elendige regnværet, men uansett: Gratulerer til dem med pallplassering, og mange takk til alle de 17 andre jeg kom i mål med. Dette var moro og lover veldig godt for Mjøsa Rundt og Lillehammer-Oslo!

For alle som lurer på om sykling er en lagsport eller en individuell sport: I fjor syklet jeg i rekordpulja ("fellesstart"), og husker at det var et skikkelig slit å komme inn på 3:35. I år synes jeg det gikk utrolig lett inn på 3:46, og jeg hadde en snittpuls på 77% av maks og en wattproduksjon på beskjedne 245 (og wattproduksjonen holdt seg jevn gjennom hele turen). At vi kom såpass billig i mål på en så sterk tid skyldes utelukkende at man har syklet godt som lag og dratt nytte av hverandres innsats. Løypa i seg opplevde jeg som en konstant slak nedoverbakke i år også, selv om det ifølge profilen er en kupert trasé med 1.100 høydemeter. Det er i alle fall overraskende lett å kjøre rundt denne sjøen!

I tillegg gjorde meg et par lærdommer i dag:

• Ikke ta med for mye tull! Lommene på trøya ble fylt med nok næring til å overleve en Lars Monsen-utflukt: 1x Powerade 500 ml, 1x Red Bull 250 ml, 2x Snickers sjokolade, 5x Bixit turkjeks, og 1x brett Maxim energitabletter. Trøya hang nedover rumpa mi så jeg nesten skammet meg. Og hvor mye av dette inntok jeg i løpet av rittet? Jo, én Snickers og én Bixit. Neste gang skal jeg pakke næring med hodet, ikke med magen, så slipper jeg å dra med unødvendig vekt.
• Ikke ta med ting som må tygges! Jeg drakk jevnt og trutt på sportsdrikker, men fordi jeg hadde gått tom for gels valgte jeg å ta med Snickers og Bixit. Å spise mat i ritt, når munnens primærfunksjon er å puste, fungerer veldig dårlig for min del, så jeg skal gå tilbake til å bruke gels.

Til slutt må jeg skryte av arrangørene: Parkeringsplasser og sekretariatet var godt merket, det var rikelig med plass til parkering og garderober (hørte en deltaker før start som skrøt av toalettfasilitetene og hans produksjonsevne der inne), og henting av startnummer hadde en nesten tysk effektivitet over seg. I tillegg fikk vi som kjørte i lagkonkurranse egen master-motorsykkel som fulgte oss på relativt lite trafikerte veier, alle kryss var godt merket og bemannet av funksjonærer, vi fikk langet drikkeflasker ved flere steder, og ikke minst ble resultatene raskt publisert. I tillegg var det ekstra liv i Brandbu sentrum. Slikt gjør det morsomt å være deltaker!

Rittdata fra Garmin Edge nedenfor. For de spesielt interesserte: Ifølge WKO+ (programvare for analyse av treningsdata) produserte jeg i snitt 253 normaliserte watt og touchet 760 watt (jeg veier 69), hadde en snittkadens på 88, og en snittfart på 39,6 km/t. 

Dessverre hadde jeg ikke med meg kamera i dag, så denne gangen har jeg ingen bilder å dele... Resultater og informasjon om rittet finner du her: http://www.hck.no/randsfjorden.6.

Yngve har også lagt ut noen bilder fra startområdet her: http://picasaweb.google.no/110276850705504106641/RandsfjordenRundt29Mai2010#.

I tillegg har en annen deltaker også skrevet om sin opplevelse av Randsfjorden Rundt her: http://mortenj.blogspot.com/2010/05/randsfjorden-rundt-bitter-men-fornyd.html.

PS. Gratulerer til Jens Peter som tok andreplass i pulje 2 med 4:01 - en forbedring på 25 minutter fra i fjor (da forholdene var en god del bedre)!

Garmin Edge 705 vs Polar CS600X - full test

Introduksjon

Computere, pulsmålere og andre måleverktøy blant de morsomste tilleggene man har på sykkelen sin. Mye har på den fronten de siste årene, og blant de mest populære merkene finnes Polar og Garmin.

Jeg har lenge vært en trofast og fornøyd Polar-bruker, men har i en periode brukt verktøy fra både Polar og Garmin. Denne testen sammenlikner de to merkenes toppmodeller innen rene sykkelcomptere; Polar CS600X og Garmin Edge 705.

Polar CS600X, Garmin Edge 705 og PowerTap-computer koblet til min Merida O.Nine Team.

Litt om Garmin
Garmin Ltd er et amerikansk selskap stiftet i 1989 på bakgrunn av at grunnleggerne ville lage navigasjons- og kommunikasjonsverktøy. De har over 7.000 ansatte og selger sine produkter verden over. Produktene deres dekker behov for bil, båt, fly, fjellvandrere og trening – og er tuftet på navigasjon. Se www.garmin.com for deres hjemmeside.

I Norge selges Garmin av Belanor AS. I tillegg til Garmin forhandler de også Humminbird, Minn Kota og Cannon. Se www.belanor.no for deres hjemmeside.

Litt om Polar
Polar Electro er et finsk, privateid selskap som ble stiftet i 1977. Grunnleggeren så verdien av å kunne måle puls når man trente på grunn av hans kamerat som langrennstrener. De har over 1.200 ansatte på verdensbasis, er representert i over 80 land, og produktene deres er tilgjenglig gjennom over 35.000 utsalgssteder. Polars klokker er synonymt med pulsklokker og trening. Se www.polar.fi for deres hjemmeside.

I Norge selges Polar av Polar Electro Norge AS. Se www.pulsklokke.no for deres hjemmeside.


Hva pakkene koster og hva som følger med

Garmin Edge 705

• Pris: Kr 3.100.
• Pakke inkluderer computer, pulsbelte, to stykk festeanordninger, USB-kabel og CD med nødvendig software.
• Tilleggsutstyr: Sensor for fart og kadens, Premium pulsbelte, detaljerte kart for GPS, minnekort, diverse wattmålere, osv. 

Polar CS600X: 

• Pris: Kr 3.800.
• Pakke inkluderer computer, pulsbelte, ett stykk festeanordning, fartssensor, USB-/infrarød kabel og CD med Polar ProTrainer 5. 
• Tilleggsutstyr: Kadenssensor, GPS-enhet og Polars egen wattmåler. 

Førsteinntrykk: Uavgjort. 

Garmin Edge 705: Innpakningen føles litt "billig", men man får raskt følelsen av at man holder i et solid produkt.

Polar CS600X: Polar gir en følelse av eksklusivitet når man åpner den matt sorte esken, og man kjenner umiddelbart at dette er et kvalitetsprodukt. 

Man får umiddelbart følelsen av at man har kjøpt et luksusprodukt fra  Polar, men straks alt er pakket ut kjenner man at begge deler holder høy kvalitet.

Førstegangsoppsett: Garmin +1. 

Garmin Edge 705: Enklere kan det nesten ikke bli - slå på computeren, registrere brukerinformasjon som kjønn, vekt, alder og makspuls, og dersom man har wattmåler kan man la enheten søke opp den også. Man kan også enkelt definere hvilken type informasjon man ønsker på displayet. Fart og distanse måles ved hjelp av GPS, så det er i utgangspunktet ikke behov for sensorer. Festeanordningen på styret festes med strips. Computeren har støtte for tre sykler.

Polar CS600X: Nesten like enkelt som Garmin. Man må ta seg litt tid til å registrere brukerdata som kjønn, vekt, alder, makspuls, hjulomkrets, osv. Veldig enkelt å montere på sykkelen, selv om man må montere både computer, fartssensor og magnet.. Etter det er gjort er det bare å sette i gang. Computeren har støtte for tre sykler.

Det går mindre tid og arbeid fra man åpner pakken til man er i gang med Garmin enn Polar.


Standardutstyr: Uavgjort. 

Med utstyret i standardpakkene til Garmin og Polar får man samme sluttresultat: Begge er naturlig nok avhengig av pulsbelte for å registrere puls. I tillegg klarer begge enhetene å registrere høydemeter med innebygde barometer. Garmin klarer å registrere fart og distanse (og alt tilhørende) med sin innbygde GPS, mens Polar behøver den inkluderte fartssensor for å oppnå det samme. Kadens og watt klarer ingen av enhetene å beregne uten tilleggsutstyr.


Garmin scorer på at man kan bruke enheten på flere sykler uten ekstrainvesteringer (med Polar må ekstra fartssensorer eller GPS-enhet monteres), mens analyseverktøyet Polar leverer sammen med enheten inntil videre er bedre enn Garmins nettbaserte alternativ.

Garmin kan benyttes på flere sykler uten ekstra kostnad, men Polar har bedre standardsofware. Grunnpakkene gir samme muligheter for begge alternativer. 


Tilleggsutstyr: Garmin +1. 

Garmin har valgt å satse på den trådløse teknologien ANT+, som benyttes av flere produsenter av sportsutstyr, mens Polar har gått for sin egen WIND-teknologi. Det betyr at alle pulsbelter, farts-/kadenssensorer, wattmålere og annet basert på ANT+ vil kunne benyttes sammen med Garmins computere. Det gir syklister muligheten til å velge friere i stedet for å bruke kun det den ene produsenten selv har å tilby. Det som er ekstremt relevant for syklister er måling av watt, og Garmins enhet lar seg kombinere med wattmålere fra følgende produsenter: 

• SRM er kjent for å være best med sin krankbaserte wattmåler (og dyrest - fra 2.500 Euro på www.srm.de). SRMs mest kjente bruker er nok Lance Armstrong. 
• PowerTap er omtrent like nøyaktig med sin navbaserte wattmåler (og en del rimeligere - fra kr 10.000 på Oslo Sportslager). Cervelo TestTeam og Thor Hushovd har fra i år tatt i bruk PowerTap.
• Quarq er litt nyere med sin forholdsvis rimelige krankbaserte wattmålere (fra 1.500 dollar på www.quarq.us). 
• MetriGear holder på å utvikle en wattmåler som sitter i pedalene, og denne skal ifølge ryktene være rimeligere enn og like nøyaktig som de overnevnte alternativene. Dessverre har den ikke kommet på markedet ennå. Mer informasjon finnes på www.metrigear.com. 
• Polar har også en wattmåler som fungerer med blant annet CS600X. Den norske Polar-importøren ser ikke ut til å ta inn denne, men på Polars svenske sider (www.polarpuls.com/sv) er wattmåleren oppført til SEK 3.500. En runde på diverse internasjonale nettsider og forum tilsier at Polars wattmåler ikke er spesielt nøyaktig, men den er samtidig en god del rimeligere enn de øvrige alternativene - så om man kan leve med mindre nøyaktighet og klarer å skaffe den, så har man en fullverdig løsning fra Polar.

Utvidelsesmulighetene med Garmin er bedre enn med Polar.


Brukervennlighet på sykkelen: Uavgjort. 

Garmin Edge 705:


Knappene er store, navigeringsspaken er passe følsom, og det er enkelt å navigere gjennom de forskjellige menyene og visningene (2x egendefinerte datafelt, 1x høydeprofil og 1x kart). Etter noen minutters utforsking har man endret språk på menyene, definert puls- og wattsoner, og gitt sykkelprofilene navn.

Når man har syklet litt finner man ut hva slags informasjon man liker å ha tilgjengelig. Jeg liker å ha åtte forskjellige verdier synlig til enhver tid: Fart, distanse, totaltid, etappetid, watt, gjennomsnittswatt for etappe, puls og gjennomsnittspuls for etappe. Dermed har jeg all informasjon jeg trenger på ett display, og har egentlig ikke behov for å bla mellom menyer. Skulle man ha dårlig syn kan man velge å ha færre verdier på displayet og heller la hver verdi være ekstra stor. Displayet fungerer overrasket over godt i all slags lys. Skulle det være mørkt kan man velge å ha lys i displayet.

Pulsbeltet til Garmin er av den litt gamle og ubehagelige sorten (plastbelte), men man blir fort vant til den. Dessuten snapper computeren opp pulsen utrolig fort, selv uten ekstra fukt, og det drar opp. Og skulle man ønske seg et mer behagelig pulsbelte så kan man kjøpe Premium-versjonen.

Garmin har spesialisert seg på GPS, og det tar ikke lang tid fra man slår på enheten til den har fastslått posisjon og er klar til bruk. Dessuten er GPS-mottakeren innebygd i enheten.

Fart og distanse oppdateres fortløpende med GPS, så jeg savner ikke fartssensor.

Jeg har kun benyttet GPS med standardkartet som medfølger, ikke noen av de detaljerte som man kan kjøpe i tillegg. Terrengsyklister forteller om hvor morsomt det er å kunne sykle sti med GPS - dette har jeg dessverre ikke prøvd. I tillegg har jeg ennå ikke syklet meg bort, så jeg har egentlig ikke hatt behov for navigeringsfunksjonen. For meg som landeveissyklist har dermed GPS-funksjonen vært en kuriositet mer enn en verditilførende funksjon, bortsett fra i et ritt der start og mål var på samme sted og jeg benyttet kartet for å se hvor langt jeg hadde igjen til mål. 

Festeanordningene som medfølger virker ikke så betryggende; etter en stund kjennes det som enheten ikke sitter som støpt på styret - men den har ikke falt av mens jeg har syklet ennå.

Rapportene på utførte økter er gode, og man kan få frem informasjon basert på per økt, per uke eller totalt. Minnet er veldig stort, og jeg har totalt syklet over 5.000 kilometer med computeren uten å ha måttet slette en eneste fil.

Denne computeren har et batteri som visstnok skal holde i 15 timer, og som lades via en USB-kabel - ugunstig dersom man ikke har tilgang til USB og/eller har tenkt å delta i ritt som varer lengre enn 15 timer (Trondheim-Oslo, Jotunheimen Rundt). I hverdagen er dette likevel ikke noe problem.

Polar CS600X:

Knappene er lette å benytte, og menyoppsettet minner mistenkelig om Nokia. Det er totalt seks forskjellige visningsmuligheter (disse kan alle skreddersys), og det vises opptil fire verdier av gangen.

Displayet på CS600X er en god del større enn på RS800CX, og inneholder litt mer informasjon (fire verdier i stedet for tre). Alt er synlig med store tall, det er enkelt å få med seg hva displayet viser når man er på sykkelen, og bakgrunnsbelysning er slik som på de fleste sportsklokker.

Polars spesialitet er puls, og pulsbeltet deres er langt mer behagelig enn Garmins alternativ. Eneste minus er at den er litt tregere til å snappe opp puls, og etter hvert som den blir eldre behøves økte mengder fukt og tid for å få den i gang.

Hvis man velger å bruke GPS-enheten i tillegg til eller ved siden av fartssensoren kan det ta litt tid fra man slår på enheten til den har funnet enheten. Nå har ikke Polar navigasjon i sine computere, så GPS'ens eneste hensikt er å måle fart og distanse samt lagre koordinater til nedlastning senere. Dessuten er GPS-enheten separat fra compueteren, i motsetning til Garmins alternativ, og selv om vekten er veldig lav er det én ekstra ting å forholde seg til. I tillegg bruker den ganske mye batteri (ett AA-batteri per 8-10 time). Det har ført til at jeg har latt GPS-enheten ligge hjemme til vanlig. Derimot er responsen på pulsbelte, farts- og kadenssensor er upåklagelig, så man klarer seg godt uten GPS med Polar.

Rapportene på utførte økter er gode, og man kan få frem informasjon per økt, uke eller totalt. Minnet er ikke uendelig, men man får trent noen uker før man får beskjed om at man må frigjøre plass. Med andre ord er ikke plass noe problem.

Hvis man velger å ikke benytte GPS, så trenger man bare å skifte batteri på Polars enhet og pulsbelte én gang i året (gitt at man trener 4-500 timer). Dette gjøres av Polar selv, og de gjør det til en rimelig pris og ekstremt effektivt. Så hvis man hiver seg med på lange ritt eller er uten lademuligheter i en periode, så gjør det ingenting.

Er man ikke erfaren med computere vil man kanskje oppleve at Polar er lettere å bruke til daglig enn Garmin, men Garmin gir mange flere muligheter. 


Nøyaktighet: Garmin +1. 

Puls: Polars pulsbelte er hakket mer behagelig enn standardbeltet fra Garmin, men samtidig opplevde jeg at Garmins belte raskere snappet opp puls uten ekstra fukt. Dessuten virket Garmins belte mer følsom og fikk med seg endringer i puls raskere enn Polars belte ved lav puls (<50% av maks).

Sensorer for fart/kadens: Både fart, distanse og kadens virker å være akkurat like nøyaktig.

GPS: Garmin snapper opp GPS-signaler merkbart fortere enn Polar, men også i måling av fart og distanse er det så å si like nøyaktig.

Nesten dødt løp, men Garmin virker noe bedre både på puls og GPS.


Software: Uavgjort. 

Med Polar får man med Polar ProTrainer 5, som er både brukervennlig og avansert. Ønsker man bare å logge treningene sine fortløpende så er det fort gjort, og hvis man vil analysere treningsøkter og lage egne rapporter så går det også - mulighetene er mange og terskelen for å komme i gang veldig lav. All data som registreres overføres fra enheten til programmet via en infrarød-port (som medfølger i pakken). Det er ikke nødvendig med internettilgang for å laste ned og analysere treningsdataene, men hver gang Polar lanserer en ny versjon kan man oppdatere programmet via nettet. GPS-dataene er ikke like spennende å titte på eller gjøre noe som helst med - den kan åpnes i Google Earth (eget program som behøver nettilgang). Det eneste jeg savner med Polars løsning er å synkronisere treningsdata mellom PC'er - alt lagres lokalt på én PC og man bør ta backup på ekstern disk. Dessuten er det ikke spesielt enkelt å dele eller sammenlikne treningsdata med andre.

Med Garmin kan man opprette en konto på Garmin Connect (connect.garmin.com), og deretter overfører man filene fra enhet til kontoen via en USB-kabel. Garmin Connect er 100% nettbasert, så uten internettilgang får man hverken lastet opp data eller sett på treningsdata. Det er lett å laste opp data, all informasjon som registreres overføres (tid, puls, fart, distanse, kadens, watt, osv.), og man får enkle rapporter og oversikt over treningsdataene. I tillegg er Google Maps innebygd i Garmin Connect, så GPS-dataene er mer tilgjengelig og morsommere å titte på enn med Polars alternativ. En av de største fordelene med Garmin Connect er at det er nettbasert, så du får tilgang til dataene uansett så lenge du har nettilgang, og du trenger ikke tenke på backup. I tillegg er det veldig enkelt å dele og sammenlikne treningsdata med andre. Dessverre er analysemulighetene i Garmin Connect veldig begrenset i forhold til for eksempel Polar ProTrainer 5, men siden jeg tok i bruk dette høsten 2009 har Garmin stadig gjort små og store forbedringer. Fortsatt savner jeg mulighet til å se tid i hver enkelt sone, som er ekstra relevant etter intervall- og hardøkter. Grunnleggende analyse av wattdata er heller ikke mulig i dagens Garmin Connect.

Med andre ord er Polar ProTrainer 5 mer funksjonsrikt, mens Garmin Connect virker enklere og får hyppigere forbedringer. Ingen av disse to løsningene utgjør uansett forskjellen mellom proffsyklister og amatører. 

Av tredjepartsløsninger finnes det mye på markedet, både gratis og mot betaling. Jeg vet at mange Kondis-lesere er fornøyde brukere av SportsTracks (gratis), og blant syklister med wattmålere er TrainingPeaks WKO+ foretrukket, særlig om man skal analysere wattproduksjon på en fornuftig måte. Jeg har brukt sistnevnte løsning siden nyttår og er så langt veldig fornøyd med WKO+. Data fra både Polar og Garmin skal fungere godt med de fleste tredjepartsløsninger, og her er det individuelle preferanser som avgjør hva som er best.

Garmins egne nettbaserte løsning er enklere og morsommere enn Polar ProTrainer 5, men Polar er bedre på pulsanalyse, og alle tredjepartsløsningene utjevner forskjellene.


Pris: Garmin +1.

Leter man litt finner man begge produktene et stykke under de veiledende prisene, men jevnt over koster Garmin Edge 705 mindre enn Polar CS600X, uten at man får mindre funksjonalitet av den grunn. 


Konklusjon

Når det gjelder førsteinntrykk, standardutstyr, brukervennlighet og analysesoftware så er det dødt løp mellom de to alternativene. Imidlertid slår Garmin Polar på førstegangsoppsett, muligheter for tilleggsutstyr, nøyaktighet og pris. I alle tilfeller, om du går for den ene eller den andre så blir du ikke misfornøyd - dette er begge knallprodukter som - hvis brukt riktig - kan hjelpe deg å få mer ut av hver treningsøkt.

Velg Garmin Edge 705 dersom: 

Du skal bruke samme computer på flere sykler

Du ønsker å kombinere computer med wattmåler

Du ønsker deg en high-end sykkelcomputer, men ikke har valgt en enda

Velg Polar CS600X dersom: 

Du utelukkende ønsker å trene etter puls

Du er godt vant med Polars produkter/Polar ProTrainer og ikke ønsker å skifte

PS. Garmin har også lansert Edge 500, som er en litt enklere versjon (ikke fargeskjerm og ikke kart), og Polar har kommet med CS500, som virker å være "lillebroren" til CS600X. Jeg har ikke tatt hensyn til disse to i denne testen.


Bilder

Nedenfor noen bilder av oppsettet på sykkel samt skjermbilder fra Polar ProTrainer og Garmin Connect fra Hamarrittet 23.05.2010.

Løypeprofil og hastighet slik Polar CS600X registrerte den (med GPS, uten sensorer):

Løypeprofil og hastighet slik Garmin Edge 705 registrerte den (med GPS og PowerTap):

Løypekart registrert av Polars GPS:

Løypekart fra Polar åpnet i Google Earth:


Løypekart med løypeprofil og wattprofil i Garmin Connect:

Hamarrittet 23.05.2010

Sykkelbølgen har også kommet til Mjøsas byer, og i flott vårvær møtte over 200 syklister opp til Hamarrrittet med start og mål ved Vikingskipet. Rittet er 78 kilometer langt, og går fra OL-anlegget til Stange, så videre til Tangen hvor man vender mot Vallset, og en ond bakke til Åsbygda surner beina til alle før de svinger mot Ilseng og tilbake til Hamar.

Vikingskipet er et flott bakteppe til det meste, også sykkelritt!

I fjor kunne Ottestad SK skryte av 123 påmeldte og 120 fullførte, som i og for seg var imponerende tall. I år var 220 påmeldte og 201 fullførte. Som i fjor kunne deltakere kunne velge mellom 3-manns lagtempo, aktiv klasse eller bedriftsklasse - og det virker som fellesstarten i aktiv klasse var klart mest populær (145 av 201 påmeldte).

For min del er dette ett av årets høydepunkt av flere årsaker: Løypa er utfordrende og i et landskap jeg trives godt i, jeg er lokalkjent, og spesielt deltakelsen i 2008 ga veldig merskap (jeg satt med vinnergruppa inn til mål). I tillegg sykler jeg i år med Ottestad SK, så da var det en selvfølge å stille opp i dag. Målet for dagen var egentlig enkel: Gjenta bedriften fra 2008 om å henge med lederne hele veien.

Oppladningen til i dag var av den bedre sorten; rolig økt og god middag dagen før, mye søvn, en solid frokost, og passe mye spenning i kroppen før start. Dagens komiske innslag var da jeg rullet inn mot Vikingskipet og hørte Vazelina Bilopphøggers' "Skinnmagre høner" blåse i høytalerne. Var dette arrangørens subtile hint om at syklister er tynne folk? Uansett, det var veldig morsomt å se syklister fra blant annet Hamar, Ottestad, Brummunddal, Toten (godt de har kommet til riktig side av Mjøsa!), Lillehammer, Ottadalen, Skårer og Oslo - nivået i år var helt tydelig høyere enn i fjor...

Jeg stilte opp til start sammen med de over 100 andre syklistene i aktiv klasse, og allerede etter at vi var kommet på Stangebrua var det hard kamp om å ligge så nære bak masterbilen som mulig... et tidlig hint om at det ville bli en hard dag på karbonhesten.

I flatene mot Stange kirke prøvde jeg tidlig på et brudd, men fikk naturlig nok ingen med meg (hvem våger vel stikke etter knappe 5-10 kilometer). Det ble en del andre som yppet seg også, og noen fikk litt luke i korte perioder uten at noe avgjørende skjedde.

I første seriøse stigning, fra Stange kirke, ble tempoet skrudd opp nok til at det var umulig å stikke, men likevel gikk det helt fint å henge på (400 watt var nødvendig for å ikke falle av!).

Fra Stange klarte noen å stikke i et brudd (tror det var noen fra Sykkelexperten), men på veien til Tangen klarte vi ikke å organisere oss nok til å ta utbyterte. Uansett, ingen fare ettersom stigningen til Åsbygda mørner de fleste.

Fra Tangen til Vallset kirke er det slak motbakke hele veien, men det merket vi ingenting av med det tempoet vi kjørte, og bruddforsøket ble tatt igjen før dagens hardeste stigning, fra kirka til Åsbygda.

Jeg trodde jeg var godt forberedt på stigningen, men jeg havnet litt bak i feltet da vi svingte til høyre ved kirka og hadde ikke saft nok i beina til å henge med de sterkeste. Om jeg ikke så feil var det noen fra Lillehammer som skrudde opp tempoet. Syklister raste av, og jeg vurderte å slippe - men minnet meg selv om at dersom jeg skal sykle Jotunheimen Rundt og Col du Tourmalet i sommer kan ikke en hedmarkskneik stoppe meg, så jeg bet meg fast i gruppe nummer to, som hang 50 meter bak teten. Da vi omsider kom opp til Åsbygda samlet feltet seg, mot alle odds, og alt lå til rette for å henge med videre.

Mot Ilseng i slak nedoverbakke ble det mye humping og spretting på pill råtne telehiv-veier, og da det endelig flatet ut ble feltet omtrent halvert på grunn av en skikkelig stygg velt.

Frem til Hjellum gikk det veldig pyntelig for seg; alle ladet vel opp til den siste kneika før mål... hvor jeg prøvde lykken, men det tok ikke lang tid før turboen forsvant helt ut av beina mine. Dermed kunne jeg ikke gjøre annet enn å se 10-15 syklister skli forbi meg.

De siste kilometerne frem til mål var en syrefest der jeg heldigvis så lysen i enden av tunnelen (selv om jeg knapt husker å ha syklet over Mjøsbrua og inn til Vikingskipet) og det var tilfredsstillende å klikke ut av pedalene etter rett under to timers hardkjør.

Gratulerer så mye til Torgeir Bekkemoen (Team Fuji Norge) som vant på 1:58:41! Ottestad SKs beste mann, Stian F. Nielsen, kom inn på tredjeplass med 1:58:42. For min del ble det ikke pallplass, men jeg kom likevel høyt oppe på listene med 1:59:42 - ett minutt bak vinneren, og blant topp 20 er godkjent.

Det var to episoder i dag som jeg synes var kjedelige; en stygg velt, og en kjeftsmelle av en deltaker.

• Velten skjedde som de ofte gjør - når syklister senker skuldrene etter et litt tøft parti (her: den lange nedoverbakken fra Åsbygda) og konsentrasjonen gjerne svikter litt. Like før vi nærmet oss Ilseng skjedde det hele - midt i tetfeltet, to-tre syklister foran meg, var det en som fikk en stygg sleng og datt over siden. Dermed trynet noen syklister inn i ham og rev med seg enda flere. Jeg var rett bak og fikk med meg det hele - veltet så og hørtes sinnsykt vondt ut, lyden av metall og kropper hardt mot asfalt. At jeg ikke ble tatt av veltet selv er et Guds under; alt skjedde i slow motion og jeg rakk å tenke på hvordan jeg skulle lande på siden ned i grøfta på høyre siden og at jeg burde vært lengre frem i feltet - og på et merkelig vis klarte jeg å forsere velten via grøfta. Det var virkelig ufortjent for de innblandede, så bra som feltet hadde kjørt frem til da. Heldigvis er tilbakemeldingene at det etter forholdene har gått veldig bra med alle involverte...
• Om det er noe som skaper dårlig stemning i et felt, så er det kjeftsmeller som ikke har noe å bidra med selv. Dessverre var en slik klovn med i dag også - først ved Mjøsbrua smalt det om at vi måtte holde oss på høyre side av gullinja - jeg ba ham da gi meg litt plass så jeg kunne komme inn i feltet, hvorpå jeg fikk beskjed om å legge meg bakerst i feltet. Deretter rett etter Vallset, mens det var kamp om å komme seg foran i feltet før stigningen fra Vallset kirke og flere jobbet seg opp i feltet, undret han med aggressiv tone om vi alle var degenererte som syklet over gullinja. "Degenererte?" Jeg skal la være å skrive for mye om denne fyren, annet enn at jeg ikke så ham bidra én eneste meter foran i feltet, og at jeg ikke hørte ham ytre ett eneste oppmuntrende eller takknemlig ord til noen av de som har dratt feltet han har snyltet hjul på.

Men nok om det. Ottestad SK gjorde en ypperlig jobb med å tilgjengeliggjøre informasjon før rittet, lage god stemning rundt Vikingskipet både før og etter rittet (Vazelina Bilopphøggers og Abba gjør jobben!), det var nok med vakter gjennom hele løypa, og ikke minst være lynraske med å legge ut resultater raskt etter endt ritt. Dette kan flere arrangører lære mye av!

Jeg vil også legge til at min samboer Hege også syklet sitt aller første landeveisritt i dag, og gjorde det særs bra - hun stilte opp i bedriftsklassen og fullførte på 2:44, kun 0,9 sekunder bak klassevinner Ida Gjermundshaug Pedersen. Slikt blir en stolt av!

Hege smiler fornøyd etter målgangl!

Gleder meg allerede til neste år! Resultatliste finner du på Ottestad SK's nettsider: www.ottestadsk.no (foreløpig resultatliste lagt ut per nå).

Rittdata fra Garmin Edge nedenfor. For de spesielt interesserte: Ifølge WKO+ (programvare for analyse av treningsdata) produserte jeg i snitt 299 normaliserte watt og touchet 966 watt (jeg veier 69), hadde en snittkadens på 91, og en snittfart på 38,4 km/t. Det må være ålreit for en to timer lang økt...


Broren min, Karl Nordlie, tok på seg jobben som fotograf. Nedenfor er et lite utdrag av de beste bildene, men hele albumet med bilder fra målpassering finner du her:


Kampen om medaljeplass avgjøres kun sekunder etter dette bildet ble tatt:


Her en fyr som har tråkket så hardt at krankarmen falt av:


Sånn ser man ut når de siste kreftene skvises ut:


Liv i målområdet:


Hvem sykler fortest, mon tro?


Totninger vet å smile til kamera:


Broren min, samboeren min og meg i målområdet:

Lom - Norges sykkelnirvana?

Ett av verdens flotteste steder for sykling er kanskje Bourg d'Oisans, cirka 50 kilometer øst for Grenoble, i de franske Alpene. Herfra har man umiddelbar tilgang til noen av de nydeligste hors categorie-bakkene fra Tour de France; Les Duex Alpes, Col de la Croix de Fer (Glandon), Col du Galibier, og ikke minst eventyrlige Alp d'Huez.

I 2008 besøkte jeg Bourg d'Oisans, og det tok ikke lang tid før jeg falt for syklistlivsstilen: Våkne opp til sol og varme, spise en solid frokost, spenne på seg sykkelskoene og trille til en café for et par deilige kaffekopper, før man syklet opp et vilkårlig fjell til en restaurant for et måltid, og deretter fortsatte videre til et par fjelltopper til før kvelden kom og man tok inn på en restaurant for obskøne mengder mat og et glass vin. Eat, sleep, repeat. 

I Norge har vi ikke tradisjoner for legendariske treukersritt, og våre fjellpass har ikke samme legendestatus som Alp d'Huez, Tourmalet, Stelvio eller Gavia, men det betyr ikke at vi ikke kan oppnå nirvana-tilstanden fra Bourg d'Oisans: Min erfaring er at Lom er så nære som man kommer en sykkellandsby, i alle fall på sommeren. Kjente (amatør)ritt passerer gjennom Lom, flotte fjell er tilgjengelige, serveringstilbudet holder høy standard, man har en kompetent sykkelbutikk i nærheten, og naturen rundt Lom er blant Norges flotteste. Dette blogginnlegget ble påtenkt da jeg besøkte Lom i helga, og er min begrunnelse for hvorfor enhver sykkelidiot - og spesielt de med lidenskap for natur og bakker - bør besøke Lom.

Jotunheimen Rundt (og andre kjente og ukjente ritt)

Deltakere av Jotunheimen Rundt - Norges råeste sykkelritt - sykler gjennom Lom til Sogndal, og Lille Jotunheimen Rundt starter her. Jeg kom dessverre aldri så langt som Lom i Jotunheimen Rundt 2009, men jeg prøver på nytt i år. Har man kommet så langt som Lom har man vel gjort unna det verste - natta er over, sola stiger, og man har kun Sognefjellet igjen før man er i mål i Sogndal. 

Viking Tour har ved tidligere anledninger også gått gjennom Lom, selv om årets løype ikke besøker byen. Det er lite som har vært deiligere enn å ligge på gresset ved kirka og grille etter endt etappe, så jeg håper arrangørene vurderer å inkludere Lom igjen til fremtidige utgaver.
I tillegg har Kjellis tipset meg om Blåhø Opp (http://www.vaga.kommune.no/blaho/Default.aspx) - et spennende motbakkeritt i Vågå som går 26. juni 2010.

I påvente av Jotunheimen Rundt trener jeg i bakker - her på vei fra Tessand til Randsverk (jepp, motsatt retning av Jotunheimen Rundt, men flott bakketrening!).

Juvasshytta

Veien til Juvasshytta, endestasjon for Norge høyeste riksvei, er under 20 kilometer fra Lom. Jeg har syklet opp denne veien ved to anledninger, og mener det er en av de hardeste stigningene jeg noensinne har prøvd meg på. 14 kilometer med snitt stigning på 9 % er ille nok, men her er det snakk om grusunderlag til å begynne med, og andre halvdel går på grov asfalt uten noen form for vegetasjon rundt til å gi deg ly mot eventuell vind. Prikken over i'en er at du kan se flere kilometer foran deg, så du vet hvilken smerte som venter deg. Mange har med rett kalt dette for Norges Galibier.

24. juli 2007 fikk jeg en velfortjent (?) pils da jeg passerte målstreken på Juvasshytta i Viking Tour. Pilsen gjorde meg ingen tjenester på vei ned igjen til Lom.

Sognefjellet

Sognefjellet er i umiddelbar nærhet; kun 50 kilometer fra Lom er man på toppen av Norges høyeste fjellpass (1.453 meter over havet), og sykler man over til den andre siden havner man i Skjolden. Det er selvfølgelig hardere å sykle opp til Sognefjellet fra Skjolden eller Øvre Årdal, men det er sjeldent at sofagriser har forsert Sognefjellet fra Lom - særlig om man kommer fra Lærdal over Tyin og Valdresflya... Spesielt det aller siste partiet etter Sognefjellet Turisthytte er en syrefest uten like.

16. mai 2010 syklet jeg fra Lom til toppen av Sognefjell som forberedelse til Jotunheimen Rundt. 

Geiranger (og Dalsnibba)

Geiranger er ett av Norges mange ansikter utad - og på UNESCOs World Heritage Site-liste. Selv om Geiranger i seg selv ligger et stykke unna Lom (90 kilometer), er det fint mulig å sykle til og fra Geiranger som en rolig langtur.  Når man kommer fra Lom og stuper ned mot Geiranger er fjorden, fjellene og landskapet som tatt ut av et eventyr. Desto hardere er det når man skal opp igjen - stigningen er like brutal som den er vakker. Har man likevel litt å gå på når man er kommet opp fra Geiranger kan man svinge til venstre videre til Dalsnibba (grusbelagt) for å få en total stigning på 21 kilometer. Har man tid og lyst, bør man vurdere Nibberittet (www.frafjordtilfjell.com) som går i juni. 

Fra

15. mai 2010 skulle Jens Peter og jeg kjøre til Geiranger for å sykle Geiranger-Dalsnibba, men et snøras satte en stopper for det.

Bakeriet i Lom

Bakeriet i Lom er etter mine standarder Norges beste bakeri. God kaffe og tilhørende bakeverk hører hjemme i enhver sykkellandsby. Jeg ble frelst da jeg besøkte bakeriet i juli 2007 etter Viking Tours etappe fra Geiranger til Juvasshytta (med overnatting i Lom). Siden da har det blitt en del besøk, og hver eneste gang har deres smørbrød, kaker, bakeverk og kaffe alltid vært eksepsjonelt godt - og servicenivået over enhver forventning. Se gjerne http://www.bakerietilom.no.

Et vakkert syn når man som sulten syklist triller inn til Lom fra Valdresflya, Juvasshytta, Sognefjellet eller Geiranger.

Mer deilige kalorier enn man kan brenne - selv som gal syklist...

Arne Brimi

Hvem har vel ikke hørt om Arne Brimi? Lom er i alle fall Brimis hjemsted, og er man glad i maten (eller mannen, for den saks skyld) er det flust av muligheter for å få sine behov tilfredsstilt. Se http://www.brimiland.no. 

JT Sykkel

Sykler man mot Lalm kommer man til en knallbra sykkelbutikk med en ekstremt serviceinnstilt eier. Jeg gikk tom for reserveslanger i fjor da jeg syklet i området, og på tross av at det var sent fredag kveld var jeg velkommen til å stikke innom for å skaffe ekstradelene jeg trengte. Og det er høy standard på sykler og utstyr hos denne karen også, så er man i Lom behøver man ikke engste seg for at sitt fancy sykkelutstyr skulle trenge akutt hjelp. Se http://www.jtsykkel.no.

Naturen

Syklist eller ei; landskapet og naturen i og rundt Lom er utrolig. Grønt og frodig, dramatisk og høyt, ubesudlet og rått. Jeg liker godt å gå i fjellet, særlig på høsten, og Spiterstulen har vært et naturlig startpunkt. Besseggen er heller ikke altfor langt unna, og om man vil ha en ganske kort tur til Galdhøpiggen er Juvasshytta som nevnt kun et steinkast unna. Jeg har ingen erfaring med Lom som skigåer eller vinterturist, men jeg kan tenke meg at det ikke er så aller verst da heller...

Én ting jeg lenge har lurt på er hvorvidt det er lovpålagt at alle bygg i Lom skal være brune... I alle tilfeller, besøk stedet i sommer - helst med sykkel om mulig. Som alternativ til eksotiske alpelandsbyer holder i alle fall denne Opplands-kommunen definitivt mål.

Romerike Rundt (Ceresrittet) 09.05.2010

Romerike Rundt, eller Ceresrittet, arrangeres av Ceres og går på ekstremt kupert terreng fra Leirsund til Sørum, og så nordover langs Glomma til Nes, før man passerer Glomma og sykler sørover tilbake til Leirsund og avsluttes med en to kilometer stupbratt motbakke. Ceresrittet er et VC-ritt, og Romerike Rundt er for resten. Nytt av året er firemanns lagkonkurranse i tillegg til fellesstartene. 


Opprinnelig var jeg påmeldt i fellesstarten som gikk kl. 13, men på grunn av andre forpliktelser samme ettermiddag var det mer gunstig å starte i firemanns lagtempo som startet fra kl. 10. Eneste problemet var at jeg manglet tre lagmedlemmer. Heldigvis fant jeg en tråd på forumet til www.terrengsykkel.no hvor tre syklister etterlyste en fjerdemann til sitt lag. Dermed stilte jeg til start med tre inntil i dag helt ukjente syklister for meg; Emil og Espen Unaas (kjent for salg av egne sykkelhjul på www.unaas.no), samt Rye-syklisten Josef Nowl (med kallenavnet "El Falco" på hjelmen sin). Det spilte uansett ingen rolle; det uttalte målet til oss fire var bare å få mest mulig tid i rødt - og til det er Romerike Rundt et ideelt ritt. (At jeg syklet 18 rolige mil i går er kanskje ikke like ideelt.)


Vår starttid ble kl. 1130, og jeg møtte opp ved sekretariatet kl. 09, så det ble mye dødtid i bilen. Temperaturmåleren viste 8-9 plussgrader, men ute føltes det iskaldt. Yr spådde opphold og kanskje litt nedbør rundt lunsj. Inni bilen hørte på P4 hvor Anna Anka ble intervjuet om hvilke krav hun stilte til potensielle ektemenn. Utenfor bilen min måtte en syklist late vannet, og han brydde seg ikke om at jeg så ham på kloss hold (jeg håper synet forsvinner fra minnet mitt snart). Jeg har mine tvil om at vedkommende hadde vært etter Anna Ankas smak, men det er vel kanskje både hun og han glade for. 20 minutter før start bestemte jeg meg for å stille i kort-kort (med kort ulltrøye under sykkeltrøya), og skilte meg dermed ut fra alle andre deltakerne som stilte i lange bukser og trøyer. Jeg regnet med å bli varm tidsnok, om fjorårets erfaring er noe å gå etter.


Vi var sistemann ut av startblokkene, etter at 17-18 andre firemannslag hadde flydd av gårde. De foregående lagene virket å være steinklare for å kjøre lagtempo; tempohjelmer, tempodrakter og dype karbonfelger var standardutstyr for de fleste. Uansett, målet vårt var ikke å vinne, men å få kjørt oss skikkelig. 


De første fem kilometerne brukte vi på å finne rytmen og flyten oss imellom. Deretter sa det "pang", og vi ga full pinne. Til å ikke være samkjørte fungerte rulla vår utrolig bra. Alle som har syklet Romerike Rundt vet at terrenget er kupert, og jeg synes vi taklet dette veldig bra - Emil og jeg tok våre tak i motbakkene, Josef matet asfalten på flatene og i nedoverbakkene (vi skjønte etterpå hvor tilnavnet "El Falco" kom fra), og Espen var en god allrounder. 


Til å begynne med trodde jeg at hjertet mitt hadde eksplodert da jeg hadde en puls på 124%, men det var bare at pulsbeltene til Emil og meg hadde samme kode, så våre Garmin'er leste puls fra begge beltene. Det spilte ikke noen rolle, da jeg uansett kjørte etter watt og etter hva rulla vår presterte. Jeg satte Garmin'en til å sette "laps" hvert femte kilometer, og fikk dermed fortløpende status på hvordan vi lå an. Tidene lå stabilt mellom 7:00 og 9:00, kadensen lå greit på ~90 rpm, og wattverdiene holdt seg stabilt mellom 245 og 265 (dog litt lavere mot slutten). Terrenget var såpass krevende at å gire presist og mye var viktig - både storskiva og lilleskiva fikk kjørt seg i dag.


Vinden i løypa var hard - enten måtte vi jobbe i ren motvind, eller så ble vi kastet frem og tilbake av sidevinden. Spesielt lettvektere som Emil og meg slet i dette. Hvordan tempogutta med Zipp 808 og tilsvarende taklet sidevinden vet jeg ikke, men det må ha vært en stygg utfordring. 


Jeg var disiplinert med å ha i meg drikke ofte etter at jeg hadde gjort mitt fremst i rulla, og med jevne mellomrom tok jeg i meg gels også. Erfaringen fra i fjor var at jeg gikk helt tom i siste bakke før mål, og det måtte jeg unngå nå. Likevel gikk jeg på en liten smell litt etter halvveis, men en kombinasjon av at gel'ene fungerte og at Josef og Emil tok noen ekstra tak foran førte til at jeg hang med. 


Etter 81 kilometer passerte vi startområdet, og hadde kun de siste to bratte kilometerne opp til mål. Her var det tydelig at vi var helt sprengt, men vi klarte å holde stilen hele veien opp og passerte målstreken på 2:22, som må sies å være godkjent for et lag som ikke har kjørt sammen før i dag. I fjor deltok jeg i fellesstarten, falt tidlig av feltet, og endte opp med 2:34 - så at jeg slo den tiden med 12 minutter, under tilsvarende forhold, og med mye mer tid i front, anser jeg som et tegn på at formen er god. 


Ifølge funksjonærene i målområdet var vinnertiden på litt under to timer - og tidene til de som deltok i VC og øvrige fellesstarter er ikke kjent ennå. Forhåpentligvis kommer alt sammen ut på www.spklceres.org i løpet av kvelden... 


Oppdatering: Resultater er ute!

• Resultat lagkonkurranse. 
• Resultat fra tur og VC.

Selv om jeg ikke er inkludert i listen over de som kjørte på mitt lag, tok vi 12. plass av 20 fullførende lag, 23 minutter bak vinnerlaget. Gratulerer til BOC'erne som kjørte inn på 1:59!


Og når vi er inne på arrangørene - de skal ha ros for veldig god merking av løypa med funksjonærer i omtrent alle potensielt skumle kryss. Dessverre opplevde jeg ikke samme grad av servicevillighet i sekretariatet; jeg var forhåndspåmeldt, men betalte ikke ved påmelding da det ikke kom tydelig frem hvordan man betaler ved påmelding (og e-posten med påmeldingsbekreftelse inneholdt ikke betalingsinformasjon). Jeg prøvde å forklare dette til de i sekretariatet, men måtte likevel betale kr 100 ekstra fordi mangel på forhåndsbetaling kvalifiserer til etteranmeldelse. Kjipt...


Uansett, mange takk til Unaas-brødrene og til El Falco for en knallbra økt i dag!


Rittdata fra Garmin Edge 705 (pulsdata er korrupt):



Min samboer, Hege, var også tilstede og tok mange bilder. Nedenfor er et lite utvalg, men hele albumet finner du ved å klikke nedenfor (last gjerne ned bilder, men vennligst ikke publiser dem selv uten tillatelse).



Som vanlig står det ikke på utstyret i norske ritt, som denne Rye-syklisten illustrerer med sin flotte Ridley:



Noen hevder at holdningen "blø for rulla, dø for rulla" gjelder i Rye. Her ofres det i alle fall for at laget kommer samlet til mål:



Flott å se at også jenter er med i ritt:



I firemanns lagtempo er det tiden til tredjemann over målstreka som teller - av og til faller fjerdemann av:



Her kommer El Falco, jeg, Espen og Emil Unaas opp siste bakke: 



Greit med en stiv ramme når man trår til i motbakker:



Fellesstart-gutta jager opp til mål - hvem vinner til slutt?



Ceres' webmaster har også lagt ut bilder, klikk her.
Ole Christian Fagerli har også lagt ut (link til) bilder, klikk her.


Jeg fikk ikke med meg hvordan fellesstarten gikk da jeg måtte reise fra Leirsund rett etter målgang, men om dere som leser dette har erfaringer fra i dag så del det gjerne med øvrige lesere i kommentarfeltet!