L'Étape du Tour 18.07.2010

Rittinformasjon

Tour de France-arrangøren ASO arrangerer hvert år amatørrittet L’Étape du Tour, hvor de velger ut en av årets Tour de France-løypas flotteste fjelletapper og åpner for cirka 10.000 deltakere. De påmeldte kommer fra hele verden, og alt fra juniorer som håper på proffkontrakt til gamle gjennomtrente seigskinn til vanlige mosjonister stiller til start. Startnummer kan kjøpes gjennom utvalgte lokale turoperatører verden over (jeg kjøpte mitt startnummer gjennom Bra Tur).

Årets løype er hentet fra etappe 17 fra TdF, som er både fantastisk vakker og hinsides hard: Start går i Pau, og løypa strekker seg over Col du Marie-Blanque, Col du Soulor og avsluttes på toppen av Col du Tourmalet. Distansen er på moderate 182 kilometer – utfordringen er 4.500 høydemeter (til sammenlikning går Jotunheimen Rundt over like mange høydemeter, men er 430 kilometer langt). Prikken over i’en er at arrangørene sperrer veiene slik at alle deltakerne har løypa for seg selv.

Løypeprofil: http://www.letapedutour.com/2010/ETDT/presentation/images/TDF10_profil_17_HD.jpg

Forberedelser

Hege (min samboer) og jeg meldte oss på via Bra Tur (www.bratur.no) i vinter, og hadde som mål å fullføre rittet sammen. Med andre ord skulle vi ta dette som en tur, og kombinere det med å se et par TdF-etapper live. I tillegg hadde jeg planlagt en liten overraskelse til Hege på toppen av Col du Tourmalet…

Jeg har trent målrettet til Jotunheimen Rundt, og dermed fått veldig mye bakkesykling i beina i tillegg til de 43 milene forrige helg. Hege har trent mer variert i år, og ikke prioritert bakketrening. Vi gikk ut fra at generelt god form ville være nok til å gjennomføre rittet.

I Pau (hvor starten gikk) fantes ingen ledige hotellrom, så vi endte opp med hotell i Lourdes som er cirka fire mil fra Pau. Logistikken ble derfor ekstra utfordrende; vi tok syklene våre i sykkelkofferter, fløy til Bordeaux dagen før rittet, og tok toget til Lourdes (med mellomstopp i Pau for å hente startnumre). Transport til hoteller, til start samt tilbake fra mål ble løst med taxi.

Dagen før start da vi var i Pau hadde vi halvannen time fra toget ankom byen til neste tog gikk videre til Lourdes, og mens Hege passet på syklene og alt annet på togstasjonen ilte jeg meg rundt Pau i taxi for å hente startnummer og komme meg tilbake. Det ble et helvetes råkjør og jeg måtte omtrent bestikke drosjesjåføren til å kjøre mot enveiskjørte gater for å spare tid. Jeg rakk toget med kun et par minutters margin…

Ettersom dagen før rittet gikk med på logistikk ble forberedelsene suboptimale. Uten særlig mat før middagen sent på kveld ble det både tynt med næringsinntak og lite søvn før taxi’en vår hentet oss 0515 fra hotellet for å kjøre oss til start i Pau på rittdagen.


Logistikk av utstyr var en utfordring, når start og mål er på forskjellige steder og man i tillegg bor et stykke utenom løypa.

Valg av utstyr

Hege og jeg sykler begge på Merida Scultura-rammer; Heges letteste girutveksling er 34x25, mens min er 39x26. Vi gjorde ingen endringer til standardutstyret med hensyn til girutveksling eller hjul.

Næringsmessig valgte vi å kjøre kun vann i to flasker hver, samt at jeg tok en Camelbak med et par liter ekstra vann på ryggen. I tillegg tok vi med 7-8 gels hver. Energibarer og annet som krevet tygging valgte vi bort da jeg har erfaring med at å spise energimat er håpløst i varme.

Værmeldingene var utelukkende gode (15-30 grader, sol, ingen regn), så vi kjørte kort-kort samt en tynn regnjakke i lomma på ryggen (Norrøna Fjørå, selvfølgelig) i tilfelle det skulle bli surt vær på toppen eller ned fra fjellene. Dessuten smørte vi oss med vannfast solkrem faktor 30.

I tilfelle punkteringer tok vi med et par reserveslanger, dekkspaker, pumpe, kredittkort og en bunke Euro.

Starten i Pau

I Pau rakk vi 10 minutter på et bakeri for å spise fem brødskiver med honning, en stor kaffe og et wienerbrød før vi måtte stille oss i startbåsen vår.

Det var noe kjølig om morgenen, men allerede før start kunne man kjenne at dette ville bli en klam og varm dag (altså en følelse vi ikke har kjent i Norge på mange år…).

Hege og jeg hadde startnummer 9912 og 9911, og ble dermed plassert i bakerste startbås (nummer 7). Det medførte at selv om den offisielle starten gikk 0700, så kom vi ikke av gårde før nærmere 0740. Rundt oss sto flere hundre med stive blikk og flotte sykler, og deltakerne snakket alle slags språk.

Mens vi ventet på starten var det tydelig at mange slet med vannlating; etter tur måtte omtrent samtlige urinere opp etter husvegger, langs rekkverk og inntil trær i hovedgaten i Pau. Og mer skulle det bli!

Da vi endelig kom i gang hastet flere med å legge seg fremst, men den vanlige knivingen fra norske fellesritt var heldigvis fraværende. Hege og jeg la oss på et fornuftig nivå og lot oss ikke plage av at mange ga full pinne.

I Pau var det mye spenning knyttet til rittet før startskuddet gikk...

Opp Col du Marie-Blanque (1.035 høydemeter, 54,5 – 64,5 km)

Frem til første fjell gikk det veldig greit for seg med delvis kuppert terreng og god temperatur. Vannlatingen som startet i Pau fortsatte langs løypa, og helt frem til første stigning (Marie-Blanque) var grøftekantene en sammenhengende urinal.

Langs løypa var det utrolig mange tilskuere som jublet oss frem på en måte som nesten får Birkebeinerrittet til å blekne. Spesielt morsomt var det at kvinnelige syklister får ekstra oppmerksomhet: “Allez la Fille” og “Bravo Madamme” ble ropt hver gang de så en kvinnelig syklist, til Heges store glede. Selv om jentesykling kanskje ikke er like utbredt her som hjemme, så er det i alle fall ingen mangel på jubel!

Ryktene hadde det til at Marie-Blanque var knallhard. Stigningsprosenten i de første kilometerne var lavere enn snittet, og desto høyere i de siste par kilometerne som la til rette for en knallhard avslutning. Noen fløy opp bakken, noen tok beina fatt, men de av oss som vet at å sykle over evne i bakker er livsfarlig fant vår rytme og tråkket rolig opp mens vi bevitnet syklister som akket seg i grøftekantene med laktat rennende ut av ørene.

Den aller siste kilometeren måtte vi gå fordi en rekke ambulanser måtte frem, og det korket seg til med syklister. På toppen av Marie-Blanque begynte sola for alvor å ta tak, men beina føltes veldig bra…

Målet nå var å komme til matstasjonen i bunnen av bakken innen tidsfristen kl. 1310 klarte vi med god margin, og vi fikk fylt flaskene med vann og lommene med mat før vi tråkket videre til neste matstasjon og stigning.

Marie-Blanque var en ond bakke, og flere måtte ta beina fatt. Hege og jeg, derimot, hadde futt nok til å faktisk sykle opp!

Opp Col du Soulor (1.474 høydemeter, 113,0 – 125,5 km)

Flatene frem til Soulor gikk veldig fint – mye “Bravo Madamme!” og jevn tråkking tok oss overraskende raskt frem til bunnen av bakken, hvor vi lastet opp med mer vann og fråtset oss i søte kaker.

Alle trøstet seg med at den andre bakken ville være snillere enn den første, selv om en var litt lengre. Litt lengre oppe i bakkene sto de samme personene med beina nedi små bekker for å kjøle seg ned, og voksne menn med sykler verdt flere månedslønner lå som fluer i grøftene. Man kan lure på hvor mye snillere denne bakken egentlig er, når den får folk til å knele på denne måten…

Hege og jeg hadde fin rytme oppover stigningen, og den formidable utsikten som gradvis åpenbarte seg tok pusten fra oss. Eller var det kanskje den bratte motbakken? Uansett, omgivelsene i Pyreneene er så fine at man skulle tro de var malt på lerretter og hengt opp rundt oss.

Vannet i Camelbak’en begynte å bli så varm at den kun duget til små slurker av gangen. Cirka halvveis opp bakken måtte vi ta to minutter i skyggen og presse i oss litt gels og vann før vi fortsatte.

Da det nærmet seg to kilometer fra toppen oppdaget Hege at hun hadde et par gir å gå på (på sykkelen, vel og merke), og vi vrengte ut det som var av krefter for å passere toppen. Øverst sto en hel flokk mennesker som sang kun til ære for Hege; “allez la Fille, allez…”, noe som framkalte frysninger og gåsehud nedover de svette ryggene våre!

Straks etter toppen satte vi opp farta for å komme til siste matstasjon innen kl. 1530, som var neste tidsfrist. De relativt krevende nedoverbakkene tok på armer, skuldre og ryggen, men vi rakk frem med 20 minutters margin. Rabiat fråtsing av bananer, gels og kaker sto høyt på dagsorden for samtlige, og det var tydelig at løypa krevde sin mann for flere. Og fortsatt gjensto flere mil og over 1.500 høydemeter…

Vakrere omgiveser enn de opp Col du Soulor har vi sjeldent sett.

Opp Col du Tourmalet (2.115 høydemeter, 163 – 182 km)

Hege og jeg holdt det gående mot Tourmalet, selv om varmen, høydemeterne, tilbakelagt distanse og generell utmattelse tok kraftig på. Vannet i Camelbak’en var så varm at om jeg hadde lagt en tepose nedi så ville jeg hatt Earl Grey på ryggen – dermed brukte jeg vannet til å kjøle ned lårene i stedet.

Da vi kun hadde noen kilometer igjen til begynnelsen av Tourmalet måtte vi ta en skikkelig pust i bakken, og det var vi ikke alene om. Man snakker ofte om å gå tom, og å gå ned i kjelleren. I dette tilfellet var vi i ferd med å grave oss ned i jordkjelleren, så Tourmalet kom til å bli en tung affære med sine neste 19 kilometer.

Ved 18 kilometer til toppen ble strategien å sykle tre kilometer av gangen og så ta en pause. Med 6-8 km/t ville det si en pause hver halvtime, som virket overkommelig. Vannflaskene gikk unna, og kroppen ville ikke ta imot noe av næring – dette gjaldt flere deltakere; ukontrollert raping og andre gassutslipp hørtes ut til å plage mange.

Hege og jeg fant en rytme og skled gradvis forbi folk som hadde tatt beina fatt. Samtidig var det en og annen som klarte å tråkke seg forbi oss. Mange tilskuere tilbød seg å helle kaldvann på oss; midlertidig befrielse fra den stekende sola hjalp utrolig.

Da det gjensto cirka 14 kilometer passerte Elimination-bilen oss, så dermed skjønte vi at vi ikke ville klare tidsfristen. Derfor endret vi fokus til å kun fullføre, og heller ta den tiden vi trengte. Nå var vi godt nede i jordkjelleren og gravde oss videre til Kina.

Ved 12 kilometer så jeg et telt med Cola og vann satt opp av en britisk sykkelbutikk. Beholdningen deres var myntet på deres syklister, men jeg fikk overtalt dem til å gi oss en boks Cola og et par liter vann (da jeg forklarte dem hvilken overraskelse jeg hadde til Hege på Tourmalet gikk de med på å gi meg en boks). Selv om Cola kanskje har smakt bedre, så tror jeg Hege satte pris på å få i seg 0,3 liter glovarm sukkersøle akkurat da.

Ved 10 kilometer hadde Trektravels.com et telt hvor de ga appelsiner til syklister, og jeg fikk snakket meg til et par skiver sitrusfrukt.

Ved 8 kilometer begynte det virkelig å røyne på, og jeg trodde vi hadde fått solstikk da jeg hørte Terje Tysland fra en høyttaler nedi dalen – men det viste seg å være noen norske sykkelturister som hadde slått opp camp i forkant av at TdF-gutta kom. “Verdens minste norske pub” for de som tenker å avlegge et besøk, det så ut til å være stigende stemning allerede tre dager før etappen…

Ved 6 kilometer så ikke Hege lengre grunnen til å fortsette opp, og jeg måtte få henne på toppen for å gi henne overraskelsen uten å avsløre hva det var… På merkelig vis klarte jeg likevel å overtale henne til å fortsette, og rundt oss lå det syklister rett ut i grøfta, langs veiene og til fots. Tenk å måtte gå flere kilometer motbakke når du er en voksen, trent person!

Ved 4 kilometer igjen så vi toppen tydelig, og utallige busser med brutte syklister passerte oss. Hege og jeg vekslet på å gå og sykle oppover, og det er hevet over enhver tvil at så tomme som vi var nå går det egentlig ikke an å være. Vi passerte noen trøndere som satt i en bobil og drakk øl, men vi var for slitne til å engang hilse…

Ved 2 kilometersmerket innså vi at dette kanskje skulle gå likevel, og slet oss videre. Det vakreste synet denne dagen var “Sommet 1 km”-skiltet. Vi tråkket en halv kilometer til, og tok beina fatt noen hundre meter, og syklet de siste meterne opp til toppen.

Vi ankom toppen cirka 1930, nøyaktig 12,5 timer etter at rittet hadde startet. En time etter tidsfristen, men likevel kan vi konkludere med at rittet ble gjennomført.

Hege var helt tom og jeg var ikke så mye bedre selv, men et par hundre meter etter toppen hoppet vi av syklene.

Hege skjønte vel ikke hvorfor jeg ba henne ta av hjelm, briller og hansker, men da jeg fikk spurt henne om hun elsket meg (etter å ha jaget henne opp TdF’s hardeste fjell hadde hun grunn til å ikke gjøre det!) og fått en bekreftelse på at hun gjorde det, så var det naturlige oppfølgingsspørsmålet ikke “hva føler du nå?” men “vil du gifte deg med meg?”. Svaret ble et kontant “ja”.

Når jeg førstes skal fri så kan jeg ikke tenke meg et finere sted enn et fjell i Pyreneene på 2.115 høydemeter, med utsikt over den nydelige, grønne fjellkjeden. Så selv om vi ikke kom i mål innen tidsfrist på Col duTourmalet ble det en klatring verdt alt slitet for oss begge.

To slitne og fornøyde syklister på toppen!

Da vi omsider kom oss tilbake til hotellet sent på kvelden var vi begge så utmattet at vi ikke orket å gå på restaurant og feire forlovelse, så vi nøyde oss med McDonald’s take-away…

For øvrig var beste tid 5:59, ved Jean-Christophe Currit. Det skal bli spennende å se hvordan han gjør det i forhold til proffene. Jeg vil også legge til at av de nesten 10.000 deltakerne var det cirka 3.000 som ikke klarte å gjennomføre (innen tidsfristen). Det sier mye om hvor hardt det er når cirka 30% ikke klarer de 18 milene på de avsatte 11,5 timene!

Informasjon og resultater finner du på http://www.letapedutour.com.

For de som vurderer å delta i fremtidige L’Étape du Tour:

• Arrangørene er ekstremt profesjonelle, så alt fra rittinformasjon, funksjonærer langs løypa, matstasjoner, medisinsk personell, tilskuere, osv. fungerer så bra som man kan ønske seg (tenk deg Birkebeinerrittet opphøyd i andre).
• Er du jente, så vil du få så mye ekstra tilskuerstøtte at du føler deg som en dronning resten av dagen.
• Sjekk mulighetene for pakketur gjennom reisebyrå – med tanke på transport av sykkel, logistikk og annen organisering kan det fort lønne seg!
• Reis ned god tid i forveien for tilvenning. Varmen og maten her nede er annerledes enn hjemme.
• Bo i startbyen om mulig. Man må være i startbåsen lenge før starten går, så hvis man bor langt unna blir det et forferdelig stress å stå opp grytidlig, organisere transport og komme seg av gårde.
• Kom godt forberedt med bakketrening i beina. Det sier seg selv…?
• Sjekk at utstyret er tilpasset utfordringen. Tour de France-fjell er ikke egnet for tunge gir, for å si det på den måten.
• Solkrem. Sola her steker bra, og jeg hadde regnet med å bli solbrent, men med vannfast solkrem med faktor 30 gikk det helt fint.
• Ikke ta vann over hodet med for harde starter eller leke Pantani i bakkene. Sprekker du i første bakke, så blir de påfølgende det verste du noensinne har gjort.

Jotunheimen Rundt 09.07.2010

I år var det 20. gang Sogn CK inviterte til Jotunheimen Rundt, som kanskje er det hardeste éndagsrittet som arrangeres i Norge. 353 deltakere stilte til start i år, og 305 fullførte. Løypa er på hele 430 kilometer, og har start i Lærdal, går via Tyin-krysset til Fagernes, videre over Beitostølen og Valdresflya til til Lom, og så over Sognefjellet til mål i Sogndal. Tre store stigninger og en mindre kneik – totalt cirka 4.700 høydemeter – må passeres for å fullføre. Rittet starter på fredagskvelden, man sykler gjennom natta, og kommer i mål fra rundt lunsjtider på lørdagen. 

Med andre ord, rittet er langt, det er enormt mange høydemeter, og mye av syklingen skjer når kroppen egentlig er vant med å sove.

Bakgrunnen og forberedelser

I min debut i rittet i fjor brøt jeg på Valdresflya etter flere narkoleptiske anfall, og da jeg senere på dagen satt i Sogndal og vitnet deltakere som fullførte rittet bestemte jeg meg for at i 2010 skulle jeg også fullføre. Dermed ble det ett år med målrettet trening; vinteren ble brukt utelukkende på rulla, gjennom våren ble det mye rolige langturer, og de siste par månedene før Jotunheimen Rundt kjørte jeg opp Tryvann på terskel åtte ganger ukentlig.

I de siste to ukene før Jotunheimen Rundt trappet jeg ned treningen noe, hvilte mye og spiste veldig fornuftig. Sykkelen fikk en skikkelig service og diverse tilbehør ble investert i. I tillegg tilbød faren min seg å følge meg rundt løypa i bil (det vil si at han var tilstede på hver matstasjon), som ga en ekstra trygghet både mentalt og med tanke på mat og materiell.

Torsdag natt dro vi til Lindstrøm Hotell i Lærdal og fikk en solid søvn (på tross av vanvittige måkeskrik!). Værmeldingene ble også stadig bedre frem mot rittet, og det som først så ut som sykling i konstant regnvær så etter hvert ut til å bli et ritt med korte regnbyger…

Ved start hadde jeg på meg shorts med løse knær, tynn kort ulltrøye og sykkeltrøye, løse ermer, Oakley Jawbone-briller med klart glass, og korte hansker. I lommene hadde jeg en Norrøna Fjørå-jakke, to reserveslanger, pumpe, dekkspaker, åtte gels, to energibarer, fire poser Stinger “smågodt” og masse tørket frukt. Ekstra klær, drikke og mat ble plassert i bilen med far.

Målet var enkelt: Fullføre. En god tid skulle i så fall bare bli en bonus.

Aaron Long og jeg (til venstre) står klare i startområdet, fortsatt uvitende om hvor vondt vi skulle få det om noen timer.

Lærdal til Tyin: Pangstarten

Fra i fjor visste jeg at de første timene er veldig harde, men jeg tenkte at om jeg hang med de raskeste så lenge som mulig så ville jeg også få mye gratis med tanke på en god tid. Derfor la jeg meg blant de 20 fremste. Watt og puls var i overkant høyt, og flere kommenterte i ettertid at det aldri har blitt syklet så hardt opp til Tyin før, men jeg lot det stå til frem til nesten fem mil hadde gått. Ved 47 kilometer fikk den fremste gruppa en luke til resten av oss. Jeg prøvde å ta igjen ledergruppa, men noen biler som kom mellom oss slapp meg ikke forbi. Da enda noen biler til snek seg inn tenkte jeg at det var like greit, for jeg ville uansett ikke klart tempoet til teten hele veien rundt. Med 380 kilometer igjen virket det mer fornuftig å slippe opp på gassen, spise og hive meg på gruppa som kom like bak. Ganske snart var vi 10-12 syklister fra omtrent like mange klubber, og rulla vår fungerte utrolig bra på flatene til Tyin.

Beina føltes bra, hodet fungerte relativt godt, det var overraskende varmt, og stemningen i pulja som kom bak meg var bra – så alt lå fortsatt til rette for et flott ritt selv om vinnersjansene forsvant (de var vel aldri tilstede heller).

Tyin til Beitostølen: Det gode følget

Jeg mistet midlertidig kontakt med gruppa fra Tyin med mot Øye, men klarte heldigvis å bite tennene sammen og tråkke meg tilbake til gruppa. Det begynte å røyne på både fysisk og mentalt, så stoppen på Fagernes var gull verdt. En klapp på skulderen fra far hjalp på.

Fra Fagernes til Beitostølen våknet gruppa til live igjen, og i en liten periode satt praten løst blant oss en stund. Opp mot Beitostølen begynte trøttheten på nytt å gjøre seg gjeldende, og det ble en del stillere blant oss. Dessuten var det noen gruppa som satte en såpass hard fart at ikke alle klarte å bidra, og jeg tenkte at denne gruppa aldri i verden ville holde helt inn til Sogndal.

Jeg forsto det sånn at vi skulle stoppe på Beitostølen for å få på oss litt varmere klær og innta mat og drikke før Valdresflya, men da vi kom til matstasjonen fortsatte omtrent hele gruppa videre mens noen få av oss svingte av. Jeg vurderte et kort øyeblikk å hive meg etter dem, men klok av skade fra i fjor visste jeg at jeg burde få i meg godt med mat nå. Stian Reistad Røgeberg fra Asker CK avklarte at vi hadde et felles hovedmål om å komme i mål, og avtalte vi skulle holde følge til mål.

Samtidig begynte regnet å sette inn, så før avgang fikk jeg på et par solide skoposer, en tykk sykkeljakke under Gore Tex-jakka, samt hansker med lange fingre.

Den viktigste motivasjonen for oss nå var å komme trygt over Valdresflya og til neste matstasjon. Jeg tenkte at dersom vi kom til Lemonsjøen, så ville vi få bekreftelse på at dette skulle vi klare.

Noen oppløftende ord fra far og Rufus (hunden) hjalp på før Stian og jeg satte i gang på den biten av løypa jeg gruet meg mest til.

Beitostølen til Lemonsjøen: Sykling i ingenmannsland

Jeg har aldri sett Valdresflya på dagtid, men husker det som et øde ingemannland fra i fjor. Stedet var omtrent akkurat slik jeg husker, bortsett fra at jeg hadde glemt hvor elendig asfalten er. Dessuten gjorde regnværet ting ekstra surt. I de bratte nedoverbakkene fikk vi ganske kraftig sidevind som gjorde det hele ekstra spennende.Vi var flere ganger oppe i over 70 km/t, og visstnok hadde ledergruppa dundret forbi i langt over 80 km/t. At det ikke skjedde noen ulykker her er ufattelig, men sier også litt om hvor skjerpet alle er.

Stian og jeg snakket lenge om alt og ingenting – et nyttig triks for å holde hverandre våkne. Dessuten begynte vi å fabulere om hvor fantastiske de vaflene på Sognefjellet kom til å bli.

Da vi passerte stedet hvor jeg brøt i fjor begynte jeg å bli ekstremt søvnig, men etter en stopp for å late vannet og spise litt følte jeg meg som Supermann. Sola var i ferd med å komme tilbake og det ble lysere og varmere, og før vi visste ordet av det så de sju milene til neste matstasjon unnagjort.

Det var ekstremt deilig å komme til Lemonsjøen. Jeg spiste som besatt, og tror jeg fikk i meg fem-seks skiver med syltetøy og brunost. Samtidig kvittet jeg meg med alt sportsdrikke og gikk over til vann, en beslutning magen applauderte med et høyt rap. Innehaveren av JT Sykkel serverte mat, men tok seg tid til å hilse på meg – veldig hyggelig! En annen kar med ansvar for pålegg kunne fortelle at vi hadde flaks, for nå var det medvind helt frem til Lom.

Med sola på vei tilbake tok jeg av meg den tykke sykkeljakka, men fortsatte med Norrøna-jakka. Rufus bjeffet Stian og meg videre.  

Tanken på vaflene på Sognefjellet gikk over fra en hyggelig fantasi til den primære motivasjonsfaktoren.

Det finnes både dårlig klær og dårlig vær, men om klærne holder mål så turen over Valdresflya mye lettere. Denne jakka må være mitt beste kjøp noensinne...

Lemonsjøen til Lom: Good morning, Jotunheimen!

Den bratte nedoverbakken fra Lemonsjøen gikk som en kule, og Stian og jeg frydet oss stort over at vi skulle få medvind til Lom og sikkert også videre til Sognefjellet… men da vi kom ned til veien til Lom ble vi møtt av en ganske kraftig motvind. Hvis jeg følte meg som Supermann nedover Valdresflya, så følte jeg meg som Supermann med baklommene fulle av kryptonite frem til Lom. Vi ble med et tremannslag som tok igjen oss og prøvde å bidra i rulla, men etter noen kilometer merket både Stian og jeg at det gikk for hardt, og vi måtte melde oss ut av moroa – skulle vi fullføre så hadde vi ikke råd til å brenne krefter på denne måten.

På Lom ble det pasta og Cola. Sist gang jeg var så gåen i kroppen så tidlig en lørdag må ha vært etter en litt for livlig fest. Likevel, tanken på kun fem små mil til vaflene på Sognefjellet motiverte til nytt giv.

Utover tanken på vaflene tenkte jeg på hvordan man kunne gjøre Jotunheimen Rundt å veldig mye hardere. Jeg så bare to reelle muligheter: Snu løypa slik at man starter i Sogndal og avslutter i Lærdal, eller legge løypa via Juvasshytta.  

Da gels og barer ikke gikk ned lengre fungerte disse gærningene utrolig bra. Anbefales!

Lom til Sognefjellet: Vinden fra helvete og vafler fra himmelen

Etter Galdesand, hvor veien virkelig begynne å bli bratt, virket det som Satan selv hadde kuppet jobben som værgud. Det blåste så kraftig at det var umulig å få opp farta, og da jeg hadde tenkt reflektert nok over hvor tungt dette var ble det mye utidig kjefting og smelling til ingen nytte. Før har jeg lurt på hvordan det må være å sykle så sakte i motbakker at det føles bortkastet, men etter denne erfaringen vet jeg hvordan det føles. Jeg har i alle fall aldri hatet sykling, ritt, fjell eller utendørsaktiviteter så mye som jeg gjorde de siste to milene opp Sognefjellet.

Omsider kom vi mot alle odds til matstasjonen med de berømte vaflene. Vaflene på Sognefjellet har vært den viktigste motivasjonen for å sykle fra Beitostølen, og de smakte så godt at selv Eivind Hellstrøm hadde latt seg imponere.

Det sier litt når man kan glede seg over at det KUN er 90 kilometer til mål, men det var altså drivkraften da jeg slang meg på sykkelen igjen.

Stian og jeg snakket ofte om hvor godt det ville bli å komme i mål. Og det ble det!

Sognefjellet til Sogndal: Den evige avslutningen

Ryktene hadde det til at det ville bli iskaldt ned til Turtagrø, så jeg hadde på meg en tykk jakke under Norrøna’en, og Stian og jeg fortsatte videre over Sognefjellet. Den sadistiske vinden gjorde det vanskelig å komme seg frem, men da veien endelig pekte ned mot Turtagrø og Skjolden var det deilig å la tyngekraften gjøre sitt og se farten overstige 30 km/t for første gang siden etter Lemonsjøen.

Vel nede i bunnen tok vi av jakkene og kjørte videre i kort-kort. Jeg fikk også presset i meg en gel og en sportsbar uten at magen protesterte (jeg tror fordøyelsessystemet enten hadde klappet sammen eller var takknemlig for alt den fikk). Sola og varmen gjorde ting veldig fornøyelig, selv om vinden blåste mot oss selv da vi snudde retning i Gaupne.

Den siste kneika mot mål så veldig uskyldig ut på løypeprofilen, men den var seig, bratt og lang nok til å suge siste rest av krefter ut av oss. I tillegg kornet pulsklokkene mine av, så jeg mistet oversikt over hvor langt det var til mål. Jeg trodde først at Hafslo var Sogndal, og så det var med stor skuffelse jeg like etterpå så skiltet “Sogndal 13”. Da vi etter hvert nærmet oss Sogndal mistenkte jeg arrangøren for å ha flyttet Sogndal noen kilometer lengre bort, men omsider så vi brua ved Sogndal og like etter passerte vi målstreken til enorm lettelse og tilfredshet.

Tiden ble 18:37 (halvannen time gikk med på pauser og stopper).

Gratulerer til vinner Mikael Johansen (Bergen CK) og Jan Ove Standal (ÅOC) som kjørte inn på 13:15 (for en sinnsyk tid!), og til alle sammen som fullførte – godt gjort!

Sjeldent godt med Cola i mål...

Etter målgang: “Aldri igjen”

I målområdet ventet Hege (samboeren min), far og Rufus – og det var utrolig godt å gi dem alle en klem og tenke at nå er det over. Jeg var for sliten til å juble og for utladet til å reflektere over hva jeg nettopp har oppnådd, men nå mens jeg skriver dette føles det veldig godt å ha fullført det hardeste jeg noensinne har gjort på sykkel (og det inkluderer Trondheim-Oslo).

Tiden min ble ikke så bra som jeg hadde håpet, men jeg fullførte og klarte dermed det som hang høyest av alle sykkelmål for i år – så nå kan jeg si at sykkelåret 2010 har vært en suksess for min del.

Dessuten var det ekstra moro å høre erfarne rittdeltakere si at årets utgave var den hardeste noensinne på grunn av motvinden fra Lom, og at fjorårets var den letteste.

Jeg tror det kommer til å gå lang tid før jeg får lyst på å gjenta Jotunheimen Rundt, med mindre jeg kan få en garanti for at det blir godt vær og ingen motvind. I tillegg ville jeg likt om rittet gikk på dagtid i stedet, men det er vel gode grunner til at rittet starter 21:00 på fredagskvelden.

Deilig med grillmat i mål. Arrangørene gjør sitt for at rittet blir et matgilde fra start til mål!

De gode tingene

Det kan høres ut som dette kun var en tung og kjedelig opplevelse, men det var det altså ikke. Det er mange ting jeg må trekke fram som positive:

• Jeg fullførte! Jeg har aldri presset meg så hardt over så lang tid, og jeg har fått en annen forståelse av de enorme avstandene og forholdene i Jotunheimen. Å motivere seg til å fortsette fra den ene matstasjonen til den andre, og vite at det fortsatt er flere hundre kilometer med fjell før man er i mål er en mental øvelse. Og å faktisk gjennomføre det er en fysisk øvelse. At man mestrer begge øvelsene var nøkkelen til min gjennomføring, og det gi en fantastisk følelse.
• Veldig mange hyggelige mennesker i og rundt rittet. Flere personer som har lest bloggen min hilste på meg før, under og etter rittet (blant annet Rene, Torgrim og JT Sykkel), og i tillegg blir man jo kjent med de man sykler med.
• Gode ryttere og ingen uhell. I mange ritt føler man seg ofte utrygg på grunn av cowboysykling og annet tull. I Jotunheimen Rundt-feltet virket det som alle var habile syklister, og i tillegg oppstod ikke en eneste skummel situasjon. Slikt gjør det ekstra moro å sykle.
• Omgivelsene. Bortsett fra regn over Valdresflya og motvind de siste 200 kilometerne var omgivelsene fantastisk – Jotunheimen blir aldri feil.
• Matstasjonene. Jotunheimen Rundt er kjent for legendariske matstasjoner, men jeg må også trekke frem at de som står på matastasjonene bidrar til en veldig positiv opplevelse. At de i tillegg lot far forskyne seg med kaffe og en matbit setter jeg ekstra stor pris på.
• Vaflene. Trenger vel ikke si mer om vaflene nå?
• Utstyret. Jeg traff utrolig godt med alt utstyret. Sykkelen min gjorde jobben og jeg traff ekstremt godt med bekledningen.  

Anbefalinger til fremtidige deltakere

• Vær godt forberedt. Hardere éndagsritt finnes knapt. Rittet krever enormt mye både fysisk, mentalt og materielt. Har du ikke trent nok, om du ikke er uthvilt, om du ikke takler motgang, eller ikke har (sykkel)utstyret i orden så kan dette bli beintøft.
• Fokuser på delmål om du ønsker å komme i mål. 430 kilometer i seg selv trenger ikke være så hardt, men når det inkluderer så mange høydemeter som Jotunheimen Rundt så må man bryte opp rittet i mindre mål, ellers vil alt føles uoverkommelig når man sykler over Valdresflya om natta eller stanger mot asfalten opp Sognefjellet.
• Om du ikke vet at du er blant de sterkeste i feltet, så finn en gruppe som matcher ditt nivå. Farten i fremste felt er helt sykt, og dabber så vidt jeg vet ikke av, så om man skal få en hyggelig tur bør du være realistisk med deg selv om hva du kan oppnå.
• Kan du få med hjelpere (familie, samboer, venner) så gjør for all del det. Å bli heiet fram av kjente underveis hjelper på motivasjonen. Men merk at arrangørene ikke tillater følgebiler, så langing i fart og annet som følger med denslags kan ikke skje. Og skulle du ikke få med noen til å hjelpe deg, så kan du være trygg på at arrangørene har et kanonbra opplegg for logistikk. 
• Vurder rittet i alle tilfeller! Selv om jeg rauter “aldri mer”, så vet vi alle hvor mye hold det er i dét utsagnet. Rittet krever mye av deg, men du får også utrolig mye tilbake. Og diplomet fra Jotunheimen Rundt er det eneste jeg har brydd meg med å ta vare på…

Informasjon og link til annen informasjon og rapporter: http://www.jotunheimenrundt.com. For dere som deltok i Lille Jotunheimen Rundt kommer forhåpentligvis rapporter og bilder fra her!

Resultatliste: http://jotunheimenrundt.com/files/File/JR-v1.PDF. Oppsummert resultatliste:

Bilder nedenfor (alle tatt av min samboer Hege – ønsker du å bruke dem så ta kontakt):

Snart Jotunheimen Rundt 2010...

Nå er det ikke lenge igjen før Jotunheimen Rundt bryter løs... For meg - og sikkert alle andre som vurderer å delta - er værmeldingene ekstremt spennende. I går brøt serveren til Yr.no ned - eller ble utilgjengelig i alle fall - og det er jeg overbevist om at skyldes JR-deltakere som trykket F5 for mange ganger etter å ha søkt på Lærdal, Fagernes, Valdresflya, Lom og Sognefjellet. 

Jeg begynte å titte jevnlig på været allerede forrige helg, og allerede da var langsiktsmeldingene av den begredelige sorten. Regn, under 10 grader, og generelt dårlige forhold. Værmeldingen torsdag kveld (under 24 timer før rittstart) er betraktelig mer positiv enn hva Yr har spådd tidligere i uka. Likevel blir det nok en litt våt og kjølig tur. Gitt at man holder en 16-timersplan så er Yrs stalltips som følger:

Dette blekner likevel kraftig mot hva vi opplevde i fjorårets utgave:

• Lærdal (kl. 21): 28 grader, sol.
• Øye skule (kl. 24): 14 grader, skyet.
• Fagernes (kl. 03): 18 grader, noe skyet. 
• Beitostølen (kl. 05): 15 grader, sol.
• Lemonsjøen (kl. 08): 16 grader, sol.
• Lom (kl. 10): 21 grader, sol.
• Sognefjell turisthytte (kl. 13): 18 grader, sol.
• Luster (kl. 14): 29 grader, sol.
• Sogndal (kl. 15): 29 grader, sol.

Så hvordan været egentlig blir vet vi jo ikke før vi får se det, men det tyder på at en god regnjakke og varme plagg kan være ekstra smart å ha med seg... 

Mer info tett på rittet kommer i morgen når jeg får sovet ut!

Oppsummering av juni 2010

Tour de France er i gang og fotball-VM nærmer seg slutten. Det betyr at juni er over. Juni var en flott måned for oss som driver med sykling; mange av rittene vi har trent for ble arrangert denne måneden, godværet ser ut til å ha kommet, og vulgære solskiller har gjort seg gjeldende på armer og bein.


I juni ble det ikke riktig så mange timer, mil eller ritt på meg som i mai, men det spiller ingen rolle. I juni var det mye mer fokus på sterke prestasjoner både på intervalltrening og i rittene. Likevel, det ble 41 økter, 68 timer, 176 mil, og deltakelse i tre ritt. I tillegg kunne jeg sette "mission complete" på to av mine mål for i år: Tryvann på under 17 minutter, og Lillehammer-Oslo under fem timer. 


Ting jeg er fornøyd med i juni (i prioritert rekkefølge)...

• Intervalløktene opp Tryvann. I mai var jeg ekstremt fornøyd med å ha syklet opp Tryvann på 18:04. I juni hadde jeg to faste intervalløkter i uka der jeg kjørte opp Tryvann fire ganger per økt, på terskel (dvs 310-320 W og 86-90% av makspuls). Uten at jeg noengang gikk inn for å sykle opp Tryvann på rekord så satte jeg personlig rekord flere ganger på rad, og bestenoteringen skjedde 15. juni da jeg på fjerde økta opp hivde meg på klubbmesterskapet til Frikransen og noterte 16:53. Før sesongen startet var ett av målene å komme under 17 minutter, og det er altså i boks. Etter L'Étape og sommerferien fortsetter jeg med intervalløktene, og det ville vært veldig moro å komme under 16:30... Forøvrig: Frikransen arrangerer Klatringen Tryvann søndag 22. august - bli med om du har mulighet!
• Lillehammer-Oslo. I fjor syklet jeg rittet på 5:03, og dermed var en naturlig målsetning å komme under 5:00 i år (med et håp om å være raskere enn 4:30). Denne sesongen har jeg syklet en del med Ottestad SK, som har mange sterke og hyggelige syklister. Vi kom i mål på solide 4:36, og dermed gikk et annet stort mål for året i boks også. Klikk her for min oppsummering av Lillehammer-Oslo.
• Ny VO2max. Uten at maksimal oksygenopptak i seg selv er det viktigste, så var det likevel ekstremt morsomt å notere at jeg har økt fra cirka 62 ml/kg/min ved juletider til 69,2 ml/kg/min nå i juni. Det tar jeg som en bekreftelse på at treningen jeg gjennomfører har noe for seg. Å bikke 70 ml/kg/min er selvfølgelig neste mål.
• Mjøsa Rundt. For tredje gang deltok jeg i Mjøsa Rundt i år, med to mål - bli mer samkjørt med Ottestad-gutta, og trene på å sykle stygglangt (som 24 mil forsåvidt kan sies å være). Det ble junis eneste ritt i regnvær, og på tross av pygmé-blære ble det brukbare 6:13. Klikk her for min oppsummering av Mjøsa Rundt.
• Raumerrittet. Terrengsykling er ikke noe jeg har sterke følelser for, men jeg utfordret likevel skjebnen gjennom skogene nord for Hellerudsletta. Igjen fikk jeg bekreftet at jeg er som ei ku i havsnød når det blir teknisk, men jeg hadde trøkk i beina når jeg faktisk våget å sykle. Til neste terrengritt skal jeg huske å ha en del mindre luft i dekkene, og gjerne testet meg litt i stier i forkant. Uansett, det var en nyttig opplevelse og profesjonelt gjennomført av arrangørene! Klikk her for min oppsummering av Raumerrittet. 

I juli og fremover ser jeg frem til (i tilfeldig rekkefølge)...

• Tour de France. Hvem vinner den gule trøya? Tar Thor den grønne? Hvordan vil Edvald gjøre det? Blir klatreetappene så spektakulære som vi håper på? Hvem og hvor mange blir tatt i doping? Hvor mange ganger vil Kaggestad nevne "laktat", "terskel" og "syre"? Det er mange spørsmål, og mye å glede seg til - spesielt for de av oss som skal ned og se gutta live!
• Avgjørelse i fotball-VM. Da jeg oppsummerte mai tippet jeg på at Italia skulle ta gullet. Det gikk jo rett til skogen. Hvilket lag som sitter igjen som vinner av Uruguay, Nederland, Spania og Tyskland er ikke godt å si, men spennende blir det!
• Jotunheimen Rundt. Om seks dager er mitt desidert største mål for 2010 forhåpentligvis oppnådd. Helt siden jeg innså hvor dritt det føles å bryte et ritt som JR (som skjer når man står i målområdet og ser alle som fullfører, og man vet at man ikke er en av dem) har rittet vært en hellig gral for meg. Forhåpentligvis kan spøkelset fordrives etter denne uka. 
• L'Étape du Tour. I år går årets Étape fra Pau til Tourmalet. Alle som har et forhold til sykling klarer å tenke seg til hvor stort dette kommer til å bli. 
• Sommerferie. Late dager, mye sol, grilling, fjellturer i Jotunheimen og Pyreneene, bøker og vin. Flott konsept!

Alt i alt var juni en flott måned for meg, og det hele kommer til å toppes nå i juli... Og i august kan vi godte oss over Grenserittet, Øyeren Rundt, Klatringen Tryvann og Birkebeinerrittet. 


Sommerhalvåret er tross alt en deilig tid for oss sykkelentusiaster!

Klar for Jotunheimen Rundt 2010?

I dag starter årets høydepunkt for cirka 200 av verdens beste syklister (og millioner av tilhengere) - Tour de France. Mens Hushovd og Boasson Hagen er i gang med prologen kan vi andre glede oss over at det kun er én uke igjen til årets høydepunkt på terminlista: Jotunheimen Rundt.

I fjor gikk det - som faste lesere vet - ikke så veldig bra i Jotunheimen Rundt (oppsummering her). Én uke med innflytting, oppussing og Ikea-besøk i forkant av rittet var ikke den beste oppkjøringen. I tillegg stilte jeg nok opp uten skikkelig respekt for løypa, med for lite klær for nattsyklingen og lot de negative tankene styre. Det var veldig synd, for de fantastiske forholdene i fjor er det ingen garanti for at vi får i år.

Langtidsvarslene når det gjelder vær ser ikke veldig oppløftende ut, dessverre: En runde på Yr.no tilsier at det blir overskyet og mellom 8 og 20 grader fra start frem til Sognefjellet, og frem til mål i Sogndal er det fare for regn. Nå er langtidsvarslene på Yr.no like troverdig som en rusa lystløgner, så jeg hadde ikke brydd meg for mye med værmeldingene før onsdag-torsdag. I fjor var det jo spådd skikkelig uvær helt til noen dager før, og så ble det en varmegryte uten like. Så akkurat værmeldingene legger jeg ekstremt lite vekt på enn så lenge.

Jeg liker å tro at jeg er bedre forberedt i år; det har blitt over 550 mil i beina, veldig mange terskeløkter opp til Tryvann, inspeksjon av JR-løypa mellom Randsverk og Sognefjellet, og generelt har jeg prestert litt høyere nivå enn i fjor både i ritt og på trening. Nå er også Lillehammer-Oslo unnagjort, og den siste uka har gått med på å kjøre opp Tryvann en del ganger, sørge for at sykkelen er klar for JR, og hvile mye.

Den siste dagene før rittet kommer jeg til å sykle opp Tryvann fire ganger på terskel, og ellers blir det kun rolige turer. Det er uansett for sent å gjøre annet enn å vedlikeholde formen og unngå skader og andre dumheter og uhell.

I dag har jeg brukt litt tid på å ordne utstyr og ernæring. Nye cleats er blitt skrudd på skoene mine, en pall med gels og sportsbarer er kjøpt inn, og et godt utvalg av bekledning er vasket og pakket til avreise.

Mens Tyskland gruset Argentina sto jeg på terrassen og vasket sykkelen, smøret drivverk og satte på nye bremseklosser.Jeg knakk en eike på bakhjulet under Lillehammer-Oslo, men Raske Sykler kunne heldigvis sette inn en ny eike veldig fort, så da blir det "standard issue" med SRAM S40-hjulsett med PowerTap-nav til Jotunheimen Rundt også:

Drivverket har fått en skikkelig vask og smøring. Hittil har SRAM Red fungert helt smertefritt, men krever også jevnlig vask og vedlikehold. Kranklageret har blitt smørt og skivene foran har blitt strammet godt til på kranken.  

Nye bremseklosser er satt på. Nedoverbakkene fra Tyin, ned mot Lom og ikke minst fra Sognefjellet til Skjolden er alle lange og bratte, så det er veldig greit å kunne dempe farten. Slitte klosser anbefales ikke om man skal sykle 430 kilometer. I tillegg har jeg satt på og fått kjørt inn Continental Grand Prix 4 Season-hjul, som jeg har gode erfaringer med på norske veier: 

Sterke lys foran og bak er nødvendig, mest for å bli sett når man sliter seg over Valdresflya. Det blir aldri helt mørkt over fjellene i juli (såfremt det ikke er dårlig vær), men i høy fart på kvelden og natta er det veldig greit å lett kunne se de rundt seg: 

I fjor stilte jeg med 11-delt Super Record med 12/25 bak og 53/39 foran. Det fungerte veldig greit opp til Tyin og Valdresflya, og i år kjører jeg med SRAM Red med 12/26 bak og 53/39 foran - som jeg vet holder opp Sognefjellet også. Er du selv usikker på hva du bør ha av utveksling så kan kompaktkrank eller 27 tenner bak være smart. Jotunheimen Rundt har ingen styggbratte bakker, men de tre store stigningen er lange - og det er vel lengden som er utfordringen med både bakkene og med rittet forøvrig:

 
Som tidligere deltakere (og nerder som koser seg med løypeprofiler) vet, består rittet av 430 mil, over 4.500 høydemeter, og tre solide stigninger og en liten kneik mellom start i Lærdal og mål i Sogndal (løypeprofil hentet fra www.jotunheimenrundt.com):



Alle timene inne på rulla, ute i sol og i regnvær har vært for ett formål - gjennomføre Jotunheimen Rundt. Så det er bare å glede seg. Jeg får gåsehud og sommerfugler i magen av tanken på at nå er det Jotunheimen Rundt igjen.

Torsdag reiser jeg til Lærdal. Hils gjerne på meg om dere treffer på meg i Lærdal, langs løypa eller i Sogndal. - om fjorårets deltakerantall er noe å gå etter så er blir vi rundt 1.000 som stiller til start i Lærdal fredag 9. juli 2010 kl. 2100. Snart er årets høydepunkt i gang for mange av oss!