26. september 2010

Oslo Maraton 26.09.2010

Ifølge arrangøren SK Vidar var over 16.000 deltakere fra 71 nasjoner påmeldt i Oslo Maraton. NRK forteller på sportsrevyen på søndag at "aldri før har så mange...".

Live resultat-tjenesten forteller at 1.613 gjennomførte maraton, 5.928 mestret halvmaraton, 2.344 spurtet seg gjennom 10-kilometersdistansen, og 473 pinte seg gjennom 3 kilometer. Det betyr at av de 16.000 påmeldte var det i underkant av 11.000 som gjennomførte. Gratulerer til alle sammen!

Jeg har aldri løpt en hel maraton før. Fordi et langsiktig mål er Norseman, og ett av årets høydepunkter for meg er New York City Marathon i november, meldte jeg meg på Oslo Maraton for å bli kjent med distansen. Jeg burde nok løpt flere kilometer ved siden av all syklingen i år, men én tur på 27 kilometer og Birkebeinerløpet var det jeg fikk til av turer over to mil før dagens løp. Likevel, jeg satte meg som mål å komme inn under 4:00 - det må da være et greit mål i maratondebuten?

Forberedelsene mine fulgte "suksessoppskriften" fra Birkebeinerløpet: Minimalt med trening, passe mye mat, og i overkant lite søvn. Frokosten var tynn i forhold til når jeg sykler lange ritt, men tre skiver med kalkunskinke, en sterk kopp kaffe, og en del vann før start måtte holde.

Med godt - om noe kjølig - vær falt utstyrsvalget på de upåklagelige 2XU-tights'ene, grå Falke t-trøye, Buff, Garmin 310XT-klokka og Asics Hyperspeed 4 konkurransesko (som kun har blitt brukt én gang før på  12 kilometer - ingenting er bedre enn å stille til konkurranse i nesten uprøvd utstyr).



Skovalget falt på Asics Hyperspeed 4, selv om jeg lenge vurderte noen med bedre demping.


Jeg sto opprinnelig i pulje 2 ved starten, men da jeg så at fartsholderen for 3:45 sto i pulje 1 tok jeg et lite tigersprang inn i pulje 1-feltet. Jeg tenkte at om jeg hang med 3:45-feltet lenge nok så måtte jeg jo ende på under fire timer til slutt. Strategien om å henge med de kjappeste i Jotunheimen Rundt gikk jo til helvete etter 5-6 mil, og selv om jeg egentlig aldri blir klok av skade måtte 3:45 være realistisk...

Startskuddet gikk og feltet sto stille lenge før vi endelig kom oss av gårde. Jeg sto aller bakerst i pulje 1, og avstanden til 3:45-fartsholderen ble umiddelbart ganske stor.  Syklisten i meg hadde veldig lyst på å gi jernet og hive meg på hjul, men jeg holdt igjen og tenkte på at det jeg sparte av krefter nå ville jeg få igjen for på andre runde.

Langs Mosseveien var det i utgangspunktet kun ekstremt lite inspirerende containerne å se på, men da elite-løperne kom som skremte gaseller mot oss skjønte jeg at de virkelig kjappe i maraton virkelig har tempo. Mange av løperne i feltet vårt slet tydeligvis med gass som måtte ut; det var et par som sprengte desibelskalaen med kraftige rap. Better out than in... Et annet morsomt innslag var en eldre, noe kort kar som løp i bar overkropp, til glede og besvær.

Tilbake i Oslo sentrum og forbi Stortinget var det bedre stemning i løypa og den giftblåe Powerade'en på drikkestasjonen smakte nydelig. Dessverre begynte ekornblæra fra Mjøsa Rundt å rope etter oppmerksomhet, og jeg begynte å tenke på hvor jeg kunne markere meg uten å få politien etter meg.

På de første 10 kilometerne var tempoet ekstremt stabilt på noe under 5:10 og pulsen vaket rundt 77% av maks. Sikkert som banken!

Ved 11. kilometer tok jeg endelig igjen 3:45-fartsholderen og samtidig fant jeg en ubesudlet busk. Jeg gjorde en enkelt vurdering: Jeg gir fra meg et par minutter av totaltiden mot en ekstremt mye mer komfortabel løpetur. Fartsholderen skulle jeg alltids klare å ta igjen!

Frem til vending på Schøyen holdt jeg følge med en hyggelig nanoteknologi-student fra NTNU som hadde som mål å debutere med en tid under 4 timer. Vi satte opp giret bittelitt for å ta igjen 3:45-fartsholderen, og spøkte om at dersom dette var maraton, så var det jo bare moro. At vi kunne snakke uanstrengt med hverandre bekreftet at tempoet var bærekraftig.

Rett før Aker Brygge ble det en snål sløyfe på enda en containerhavn, og her begynte jeg å lure på om dette virkelig er det beste Oslo kan by på i en maraton. Uansett, vi nærmet oss fartsholderne og jeg følte meg supersterk. Dette kan ikke gå galt!

Halvveis hadde jeg økt tempoet noe, og lå stabilt på cirka 5:05 på de siste 10 kilometerne. Pulsen falt og lå på 75%. Om beina føles like bra ved 30-35 kilometer så skal alle få se en langspurt fra en annen verden!

Nå skal jeg være ærlig og si at jeg synes løypa til Oslo Maraton er helt ræva. Det er sikkert av hensyn til trafikk at halve løypa går via containerhavner, men tenk så mye stiligere løypa ville vært om den startet og sluttet på Bislett, og gikk via St. Hanshaugen, Majorstua, Frogner, Schøyen, Aker Brygge, Grønland, Grünerløkka, Grefsen, og så videre? Mens jeg tenkte på dette løp vi gjennom Akershus Festning og satte i gang på runde nummer to.

Hege langet meg en flaske vann som jeg nøt godt av, og som ble broderlig delt med nanoteknologi-studenten. Frem til runding ved Mosseveien gikk det litt tyngre, med antydning til smerter i ankler, knær og hofte. Men smerte er feighet som forlater kroppen, og det var bare å se fremover. 3:00- og 3:15-gruppene løp mot oss før vi kom til vending. Jeg lå på hjulet til 3:45-fartsholderen og beina virket friske. Det store spørsmålet var om jeg ville møte den berømte veggen ved tre mil.

Ved Stortinget sto faren min med en flaske Powerade (grå, ikke blå!), en Windose-gel og reserveparet med løpesko. Jeg trengte ikke å skifte sko, men rev med meg drikke og gels. Ved passering av tre mil møtte jeg ikke veggen, og tok med glede fatt på siste fjerdedel.

Tempoet fra 20. til 30. kilometer var mer ustabil enn tidligere, men likevel stort sett rundt 5:10, og snittpulsen økte til 77-78%.

Frem mot Schøyen jublet Ingrid Kristiansen oss frem, og det var tydeligvis mer futt i henne enn i beina mine. Da jeg spurte henne hvordan hun orket så mange maratonløp, så lo hun bare. Kanskje latter og smil er nøkkelen til suksess i maraton? Det var i alle fall mange som hadde et smertepreget smil i ansiktet nå som vi var forbi tre mil, og jeg hadde nok et stygt dollarglis selv.

Ved drikkestasjonen på Schøyen var jeg så dum at jeg begynte å gå litt for å få i meg drikke sammen med Windose-gel'en, og da jeg skulle ta fatt på den lille brua stivnet beina kraftig. Der og da innså jeg at å holde følge med 3:45-folket ville bli vanskelig, og fokuset gikk over til å ikke stoppe løpingen, og heller la tiden bli hva det ville. Dessverre ble også nanoteknologistudenten borte for meg.

Fra 35. kilometer krøp tempoet seg sakte opp mot 6:00 min/km, og den planlagte langspurten min gikk til skogs. Mentalt sett var jeg fokusert på å gjennomføre og humøret var veldig bra. Pulsen krøp seg til i overkant av 80%, men jeg følte meg ikke spesielt  tom for næring. Smerten i beina var også holdbar. Det eneste problemet var at beina ikke ville. Hvis dette er å møte veggen, så må jeg si at maraton-veggen ikke er i nærheten av den horrible syklist-veggen (som sist ble sett på Sognefjellet i Jotunheimen Rundt). Uansett, med fokus på ett bein foran det andre ville dette gå - forhåpentligvis under 3:50.

De siste små kneikene inn mot mål var tunge, men stadige kikk på klokka tilsa at jeg ville komme inn på under 3:50. Folkehavnet på festningen ga mye energi, og jeg presset ut av meg en helt betydningsløs spurt og endte til slutt på 3:49:36. Ved målgang klarte jeg ikke å stå stille, men måtte gå frem og tilbake i 10 minutter før jeg endelig fikk stoppet. Garmin-rapporten:


Oppsummert må jeg si at maraton ikke var i nærheten av så hardt som jeg forventet, mentalt sett. All snakk om hvor farlig den berømte 30-kilometersveggen ga kun ubegrunnet frykt, for den møtte jeg aldri. Fysisk sett var det heller ikke så galt; skremselspropaganda om blødende brystvorter merket jeg ingenting til, kramper fikk jeg aldri, gnagsår og vannblemmer har jeg ikke fått, og kroppen fungerte helt fint hele veien - med unntak av at beina etter hvert ikke ville bevege seg like fort (men de stoppet aldri). NYC Marathon, here I come!

Forøvrig må jeg si at SK Vidar gjorde en super jobb med løpet. Deres eneste blemme er den kjedelige løypa. De traff godt med været, det var masse folk i løypa, enorm stemning på Akershus Festning, bra speaker-tjeneste, resultatene kom umiddelbart, og fjorårets største problem med drikkestasjoner virker å være løst. Upåklagelig gjennomføring som definitivt ga mersmak. Har du tenkt å delta i løpekonkurranser så må du vurdere Oslo Maraton-distansene i 2011!

Informasjon fra arrangøren finner du ved å klikke her.
Resultater finner du ved å klikke her.

Hvis du løp Oslo Maraton, så legg gjerne igjen en liten hilsen i kommentarfeltet!

19. september 2010

Birkebeinerløpet 18.09.2010

I helga slet over 6.000 løpere seg fra Sjusjøen til Lillehammer gjennom innlandets flotte skoger. Værgudene lot for en gangs skyld sola skinne på deltakerne, selv om løypa var av den våte og sleipe sorten.

De fleste vet at Birkebeinerløpet er den siste tredjedelen i Birkebeinertrippelen. Løypa går i skog og sti, stort sett i nedoverbakke, og er relativt krevende. Lårene pleier å få ganske mye juling på denne halvmaratondistansen. Ultrabirken, på sine over syv mil fra Rena til Lillehammer, må sies å være for de spesielt interesserte.

Jeg deltok sist i 2008, og kom inn på bedritne 2:20:46 (tiden kan delvis tilskrives at jeg ikke hadde løpt én meter før jeg stilte til start). I fjor skulle jeg reise kjerringa, men på grunn av ankelskade måtte jeg stå over. I år har jeg derimot løpt jevnt og trutt siden juli, og satte meg som mål å komme inn på under 1:50:00 (årets løype er en del kortere enn den i 2008, og litt hårete mål må man stille seg). Merkekravet antok jeg ville være rundt 1:40, så dét anså jeg som for ambisiøst for meg.

Oppkjøringen i uka før var av den noe utradisjonelle sorten; minimalt med løping og sykling, men jeg fikk øvd meg på beinplassering og stivalg under en rask tur over Besseggen i varierende vær på torsdagen før start. Beina var kun litt sure og støle da jeg våknet lørdag morgen.


Skoene mine ETTER gjennomført løp...


Før sykkelritt pleier jeg å spise mye, men kroppen min trives med mindre mat når jeg løper. Derfor ble frokosten bestående av tre skiver med ost og en kopp sterk kaffe, samt en del vann på vei opp til Sjusjøen.

Selv om det var bikkjekaldt på Sjusjøen ble det 2XU tights og langermet trøye med en grå Falke t-trøye av ull utenpå, samt en Buff rundt halsen, Oakley Radar-briller på hodet, Adidas Adizero XT på føttene, og Garmin Forerunnder 310XT pulsklokke. Jo dårligere løper, jo bedre utstyr!

Oppvarmingen var begrenset til litt trasking frem og tilbake ved startområdet, sammen med hundrevis av andre nervøse løpere - køene utenfor de mobile toalettene bekreftet at mange slet med nerver!

Jeg stilte til start i pulje 7 (forventet sluttid 1:41) fordi ryktene har det til at mange stiller i puljer med raskere sluttid enn de reelt kan klare, slik at man kan få litt drahjelp eller unngå å løpe i kø. Det føltes utrolig godt å være i konkurransemodus da startskuddet gikk, men et par minutter etter lurte jeg på om jeg hadde stilt i feil pulje: Tempoet var høyt og jeg ble passert av omtrent alle. Irritasjonen toppet seg da jeg endte opp i en sølepytt etter en feilslått Tarzan-manøver via et tre.

Ved kilometer fire gikk lissene opp (på tross av blåknute!) og jeg tapte vel 30 sekunder. Likevel, kilometertiden min tydet på at 1:50 ville være innen rekkevidde, og nå ble det slutt på at rått og røti løp rett forbi meg. Motivasjonen og humøret steg i takt med at høydemeterne falt. Dette ble feiret med flere slurker Powerade på første målstasjon. Hvem har forresten bestemt at Powerade skal ha BLÅ farge? Jeg blir livredd for å bli en figur fra Avatar hver gang jeg drikker det! Leser produktsjefen for Powerade dette, så legg gjerne igjen en forklaring i kommentarfeltet!

Da jeg passerte Spiten på 38:21 lå jeg cirka tre minutter bak merkekravet og tenkte "ok, da havner jeg vel på cirka 1:50 og merkekravet er vel rundt 1:40". Jeg lå definitivt bedre an enn i 2008, i alle fall!

Mellom Spiten og Finnsven slet jeg med å holde farta oppe i de veldig trange og sleipe partiene, men i de små kneikene og de lange nedoverbakkene klarte jeg å holde høy fart og forserte mange av de som så elegant løp fra meg fra Sjusjøen. Jeg får gjøre som Jays N'dure og skylde på at jeg kunne holdt høyere fart i stiene om de ikke var så trange.

Jeg passerte Finnsven på 1:08:28, og lå fortsatt kun tre minutter bak merkekravet. "Er dette skjult kamera? Kan det være riktig at jeg ikke har tapt ytterligere tid?" var tankene mine. Dermed ble det nok en blå Powerade-skål. Mindre enn åtte kilometer igjen, og tempoet lå på rett over 5 min/km. 1:50 virket veldig overkommelig om ikke mine suicidal-ankler skulle slå til med et nytt overtråkk eller skade nå.




Beina føltes utrolig bra, og det var bare å gi jernet mot slutten. I den aller siste motbakken gled jeg forbi alle med motbydelig lette steg, og i de siste to kilometerne til mål takket jeg skaperen for at jeg er utstyrt med lange bein - det var jo bare å la tyngdekraften gjøre jobben hele veien inn. Etter en liten spurt ble målstreken passert på 1:46:30.

Merkekravet var 1:45:14 i klassen M25, som var 76 sekunder raskere enn min sluttid. I ettertid ser jeg at jeg kunne løpt noe fortere enn jeg gjorde, men alt i alt er jeg veldig fornøyd. 76 sekunder er surt, men for det første løp jeg i henhold til målet om 1:50, for det andre var merketiden noe dårligere enn jeg hadde forventet.

Birkebeiner-arrangørene leverte som vanlig et plettfritt arrangement, været var fantastisk, det var kjempestemning i løypa, og deltakerne virket som de koste seg stort. Dette ga til og med en sykkelidiot som meg mersmak til neste år...!

Neste helg: Oslo Maraton... på under 4 timer?

Forresten, har noen merket seg at mediene ikke har hengt seg opp i Birken denne gangen? Har noen kommet over Dagens Næringslivs spennende reportasje om "direktøren som har løpesko til 1500 kroner? Eller utstyrshysteriet blant deltakerne som i snitt har så hinsides høy lønn? Merkelig, det her...


Utstyrshysteriet har tatt helt overhånd hos meg. Jeg har jo hele TRE par med sko...

1. september 2010

Utstyrshysteri?

Dagens Næringsliv har hver torsdag en spalte de kaller DN Aktiv, som fokuserer på trening og sports-relaterte temaer. I DN Aktiv torsdag 26. august 2010 var det naturlig nok veldig fokus på Birkebeinerrittet, og på side 31 skrev de om rørleggermester Geir Kjær (50) fra Oslo som har valgt å bruke penger på sykkelutstyr (se nettutgaven på http://www.dn.no/dnaktiv/article1962801.ece).

DN skal ha for at de hadde en ganske balansert dekning av Birken akkurat denne torsdagen. Likevel, jeg tror flere enn jeg ville satt pris på et mer nyansert bilde av realiteten når det gjelder utstyrshysteriet.

For det første: Det virker som man selger flere aviser om man skriver om hvor dyrt utstyr man KAN kjøpe seg enn om man skulle skrive om idrettenes helsegevinster (gjerne med reelle eksempler), om hvordan næringslivet kan tjene på aktive ansatte, på hvordan idretts-Norge blomstrer, og så videre. Er vi virkelig mer interesserte i å lese om tilfeldige personer som dyrker sin interesse enn å lese om hvordan 20.000 Birken-deltakere kanskje lever et sunnere liv enn de fleste?

For det andre: Man får virkelig inntrykk av at Birken-deltakere er rike og vellykkede, og hvor utrolig flott og dyrt utstyr som kjøpes av deltakerne. De fleste som driver med idrett på et eller annet konkurransenivå har investert nok tid og følelser til at lommeboka gjerne følger med også - uten at det betyr at man må ha en sykkel på nivå med proffene til godt over 50.000 kroner. Dessuten er Birken for alle, og deltakerne er fra alle samfunnslag. Dette skrev jeg også om før Birkebeinerrennet i år, klikk her.

For det tredje, man får inntrykk av at syklister utmerker seg i bruk av penger på utstyr. Selvfølgelig bruker man penger på en interesse hvis det er nødvendig, det være seg om man er hobby-fotograf, seiler, reisegal, eller syklist. Ta for eksempel en festløve som fester to ganger i måneden, og bruker 1.500 kroner per fest (som ikke er så mye): Vedkommende bruker da cirka 36.000 kroner årlig bare på fest - et beløp som lett overstiger den årlige kostnaden av å ha en konkurransesykkel. For å illustrere dette har jeg “lånt” DN Aktiv-malen for et intervju med en vinsmaker, en motekonge, en lydentusiast, og en rusmisbruker...

Og bare så det er sagt: Det er fritt frem for alle å bruke så mye penger de har råd til på det de vil. Har man råd til å ha sykler til en kvart million kroner uten at det går utover familie og andre forpliktelser, så hvorfor ikke? De fleste har gjort seg fortjent til sin formue og står fritt til å forvalte den etter eget ønske.

Vinkjenneren


- Mange er mye verre enn meg, sier Ola Dunk (40), som ser frem til festkveld med champagne til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i champagne, men det finnes folk som er verre enn meg, sier ingeniøren Ola Dunk (40) fra Asker.

Freag kveld skal han på champagnefest for 18. gang i år, noe som betyr at han har vært på fest annenhver fredag i år. Beste champagne-kule så langt var i sommer da han fikk i seg fem flasker Dom Perignon før han måtte pumpes på legevakta.

- Hvis det blir hyggelig atmosfære, satser jeg på å bli gladbrisen, sier Ola Dunk. Og for å komme i rett stemning, er det importert en kasse eksklusiv vin fra Frankrike.

- Jeg har skaffet meg noen flasker Krug Clos D’Ambonnay fra 1995 til 67.000 kroner. Og det er jeg veldig fornøyd med! Men jeg blir nok ikke mer glabrisen med denne champagnen, det er alkoholen som gjør jobben, bemerker Dunk.

Det hindrer ham likevel ikke i å kjøpe rådyre vinflasker:
- Jeg er egentlig mest opptatt av rødvin, og har en samling med vin til en verdi av 180.000 kroner i kjelleren. Kall det en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det vin, sier Ola Dunk, som drikker flere flasker i uken.

- Er vinhysteriet større i dag?
- Vinen spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyr vin stort sett har bedre kvalitet og smak. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.

Moteslaven


- Mange er mye verre enn meg, sier Kim Remi (35), som ser frem til moteoppvisningen i sin nye italienske dress til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i klær, men det finnes folk som er verre enn meg, sier interiørarkitekten Kim Remi (35) fra Bergen.

Fredag kveld skal han på den årlige moteoppvisningen i Paris, den 18. på rad. Beste moteoppvisning var i 2003 da Paris Hilton kommenterte slipset hans.

- Hvis det blir lange øyne på oppvisningen, satser jeg på å få ekstra oppmerksomhet, sier Kim Remi. Og for å bli lagt merke til, er en råflott dress bestilt.

- Jeg har bestilt en skreddersydd dress fra Dolce & Gabbana til kr 67.000. Og det er jeg veldig fornøyd med. Men jeg får nok ikke mer oppmerksomhet med denne dressen, det er kroppen inni som gjør jobben, bemerker Kim Remi.

Det hindrer ham likevel ikke i å omsette formuen sin i designerklær:
- Jeg er egentlig mest opptatt av dresser, og har en samling med dresser til en verdi av 180.000 kroner i garderoben. Kall det gjerne en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det dresser, sier Kim Remi, som skifter klær flere ganger daglig.

- Er kleshysteriet større i dag?
- Klærne spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyre klær stort sett har bedre kvalitet og snitt. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.

Hifi-entusiasten


- Mange er mye verre enn meg, sier Roger Lydersen (39), som gleder seg til filmkveld med gutta med nye høytalere til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i lyd, men det finnes folk som er verre enn meg, sier IT-konsulenten Roger Lydersen (39) fra Hamar.

Lørdag kveld inviterer han til den årlige filmkvelden hos seg selv, den 18. på rad. Beste filmkveld var i fjor da de rakk gjennom Lord of the Rings- og The Matrix-triologiene på én samling.

- Hvis lydkvaliteten blir bra nok, satser jeg på Gudfaren- og Star Wars-triologiene, sier Roger Lydersen. Og for få til det, er det innkjøpt noen nye vidundere.

- Jeg har skaffet meg et flunkende nytt hjemmekino-anlegg fra Bowers & Wilkins til 67.000 kroner. Og det er jeg veldig fornøyd med. Men jeg får nok ikke bedre lyd av disse høytalerne, det er vår egen hørsel som gjør jobben, bemerker Roger Lydersen.

Det hindrer ham likevel ikke i å kjøpe rådyre lydanlegg:
- Jeg er egentlig mest opptatt av bilanlegg, og har et høytaleranlegg til en verdi av 180.000 kroner i Volvo’en. Kall det gjerne en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det lyd, sier Roger Lydersen, som nylig har spylt ørene på legevakta.

- Er lydhysteriet større i dag?
- Høytalerne spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyre høytalere stort sett har bedre kvalitet og lyd. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.

Rusmisbrukeren


- Mange er mye verre enn meg, sier Kjetil Knark (24), som gleder seg til å snorte med vennene sine med kokain til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i å bli rusa, men det finnes folk som er verre enn meg, sier den selvstendige næringsdrivende Kjetil Knark (24) fra Oslo.

Lørdag kveld skal han på fest på et hemmelig sted i hovedstaden, den 18. lørdagen på rad. Beste rus opplevde han på Ibiza da han var russ, og klarte å gå en hel uke uten å være nykter.

- Hvis ikke snuten kommer, satser jeg på å gå et helt døgn uten å komme ned, sier Kjetil Knark. Og for å få til det, er det kjøpt inn rikelig med høykvalitetspulver.

- Jeg har skaffet meg en pålitelig kilde utenlands, og fikk en sending til 67.000 kroner. Og det er jeg veldig fornøyd med. Men jeg får nok ikke bedre rus av denne kokainen, det er villighet til å stimulere sansene som gjør jobben, bemerker Kjetil Knark.

Det hindrer ham likevel ikke i å investere i rådyrt drivhus:
- Jeg dyrker opium og marijuana, og har et kamuflert drivhusanlegg til en verdi av 180.000 kroner utenfor byen. Kall det gjerne en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det rus, sier Kjetil Knark, som er høy minst fem ganger i uka.

- Er rushysteriet større i dag?
- Rusen spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyre rusmidler stort sett har bedre kvalitet og mindre sjanse for å få en “bad trip”. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.