humor

Sofagrisen som ble syklist

(På trykk i en tidligere utgave av Kondis høsten 2010).

Har du hørt om sofagrisen som ble til treningsnarkoman? Vi har alle minst en bekjent, kollega, kamerat eller familiemedlem som er mer enn middels interessert i idrett. Noen har alltid vært sånn, andre har blitt det helt ut av ingenting. Jeg hører om stadig flere som har oppdaget at sykling er noe for dem, og har i prosessen både økt livskvaliteten og blitt kjent med konkurranseinstinktet sitt.

Her er en skildring av hvordan jeg ser for meg hvordan veien fra sofagris til Trondheim-Oslo har vært for mange… Det er i hvert fall tydelig at det ene fort fører til det andre.

Sofagrisen som aldri skal spise så mye igjen

Mange amatørsyklister har en historie som ikke-syklist, og da gjerne en god del kilo større enn du kjenner ham i dag. Vendepunktet kom da han oppdaget at vommen var så stor at han ikke kunne se sin egen snabel (og antageligvis så ikke kona den heller), da dressjakka ikke lot seg kneppe igjen, da kona kommenterte at matutgiftene hans er den største enkeltposten på budsjettet deres (huslån inkludert), eller da legen påpekte at diabetes 2 og hjertestans var like rundt hjørnet om han ikke endret livsstilen. Etter å ha laget et rituelt bål av å tenne på en hel eske Cheeze-Doodles erklærer sofagrisen at et nytt, sunnere regime er innledet – nå skal han bli mosjonist, fettet skal vekk, og kona skal få en “ny” ektemann. Han skal aldri igjen være et slikt matvrak!

Mosjonisten som aldri vil trenge mer enn en hybridsykkel

Etter at sofagrisen har blitt fortrolig med fysisk aktivitet, og kanskje sett noen timer Tour de France på TV2, bestemmer han seg for å prøve sykling. Legen har tipset ham om at sykling er en god måte å trene som ikke belaster leddene hans. Han vil gjerne sykle både i skogen, langs veiene og til og fra jobb – men slike gærne ritt som “Oslo-Trondheim” (som mange ikke-opplyste ofte sier) er ikke noe for ham. En lørdag på den lokale kjede-sportsbutikken kjøper han en hybridsykkel med skjermer, lys og plastikkpedaler av lørdagshjelpen. Mer sykkel enn dette vil han selvfølgelig aldri trenge; han er jo tross alt bare en mosjonist som skal få ned BMI’en… Ukene går, kiloene forsvinner gradvis, og plutselig har sogagrisen blitt en ivrig mosjonist som sykler tre-fire ganger i uka!

Mosjonisten som aldri skal ha på seg startnummer

Mosjonisten ser for første gang på 10 år kroppsdelene nedenfor navlenivå når han står i dusjen, og badevekta melder om en vekt mosjonisten ikke har sett siden Gro var statsminister. Mosjonisten bruker sykkelen til og fra jobb hver dag, og alle de andre sykkel-pendlerne er “konkurrenter” som han kappsykler mot. Følelsen av å være først til neste kryss eller passere en av de andre jobbsyklistene gir ham en godfølelse, men mosjonisten kunne ikke tenkt seg å stille i ritt i frykt for å komme sist. Dessuten appellerer visstnok ikke konkurranser til mosjonisten. Under en lunsjsamtale klarer likevel en av kollegaene å overtale ham til å bli med på et klubbritt i marka dagen etter. Mosjonisten stiller til start, og på tross av at han er den eneste med hybridsykkel (alle andre har skikkelige terrengsykler) hevder han seg greit i feltet og tar tredjeplass. Mosjonisten blir til en syklist når han samme kveld melder seg inn i sykkelklubben. Kona smugringer til legen for å bekrefte at mannen hennes ikke har fått slag.

Syklisten kjøper en Birkebeiner-sykkel, men skal i hvert fall ikke bli en Birken-fanatiker

Kollegaene og vennene til syklisten kommenterer at han har blitt så tynn, men syklisten selv er for opptatt av å dagdrømme om klubbrittet som han kunne ha vunnet om han var mer trent og hadde bedre utstyr. Flere arbeidsdager går med på å lese tester av terrengsykler til rundt 10-15 tusen kroner, og plutselig er han på vei ut av sportsbutikken med en terrengsykkel uten skjermer, refleks eller annet tull. Dessuten kjøper han disse skumle klikkpedalene som visstnok skal gi bedre tråkk. To kvelder hver uke sommeren gjennom er syklisten i skogen med klubben sin, og alle snakker om å sette ny pers eller ta merket i Birken. Syklisten får plutselig tilbud om å kjøpe startnummer til Birkebeinerrittet av en kollega som ikke kan stille selv, og plutselig har den årlige turen til svigermor siste helga i august blitt skiftet ut med tur til Rena. Syklisten må likevel på tro og ære love kona at han ikke skal bli en av de Birkebeiner-tullingene de stadig leser om i avisene. Syklisten fullfører Birkebeinerrittet kun noen minutter bak merkekravet.

Syklisten som kjøper de fineste syklene han noensinne vil trenge

Påfølgende mandag bestemmer syklisten seg for å stille i Birkebeinerrittet neste år. På dagen når online påmelding åpner har syklisten tatt ut en egenmeldingsdag for å sitte i fred foran PC’en, og kun noen sekunder over klokka ni er startnummer bestilt og betalt. Etter utfyllende analyser med klubbkamerater, på sykkeldiskusjonsfora og i Excel har syklisten regnet seg frem til at merket kan tas ved å gå ned 11 kilo til, skaffe seg en bedre sykkel, og trene mer. Roterommet i kjelleren blir ommøblert til sykkelrom med rulle, og flere hundre timers opptak av Tour de France vises på prosjektoren. Konas plan om å pusse opp kjøkkenet går til skogen når syklisten tømmer kontoen for å kjøpe den flotteste racersykkelen og tilsvarende rå terrengsykkel som er blitt sett her til lands – det skal ikke stå på utstyret. Syklisten klarer med hell å finte ut kona med en blomsterbukett, og samtidig synes hun at mannen hennes har blitt så stram og fin at hun ikke lengre vurderer å være utro med rørleggeren.

Den nyfrelste landeveissyklisten som aldri skal barbere beina

Kona blir opprømt når landeveissyklisten foreslår Mallorca-tur i februar sammen med naboene, og synes det er greit at hun blir liggende på stranda med kona til naboen mens landeveissyklisten og naboen sykler i timesvis hver dag. Etter hvert som våren kommer her til lands har det blitt mange mil på landeveiene både i ritt og i trening, og den tidligere sofagrisen er nå tynnere enn en krigsfange. En kveld forteller landeveissyklisten humrende om hvordan de andre sykkelgutta har barberte bein, og lover kona at han skal ikke gjøre noe slikt. To kvelder senere innser kona at det bare var tull når hun kjenner at mannen hennes har glattere legger enn hun selv. Siste helga i august er det igjen Birken, og landeveissyklisten (for anledningen en terrengsyklist) tråkker seg fra Rena til Lillehammer over 45 minutter raskere enn i fjor, og har slått samtlige kollegaer, venner og klubbkamerater. Mens han drikker årets eneste øl utenfor Haakons Hall får han høre om Ultrabirken, og tenker at det må være en mer passende utfordring for ham enn denne autostrada-Birken han nettopp fullførte. En av kollegaene til landeveissyklisten, som ikke gjør annet enn å delta i ultramaratoner og ekstreme ritt, utfordrer ham til å bli med på Jotunheimen Rundt. Han synes det høres litt ekstremt ut, men noterer det bak øret. “Neste år kan det blir aktuelt!”

Landeveissyklisten som skal legge opp, men stiller til start igjen neste uke

Kona innser at mat igjen utgjør den største posten på budsjettet, men nå er bacon skiftet ut med kylling og Coca-Cola med Farris. Landeveissyklisten fører sirlig logg over vektutviklingen hans, og han vurderer å flytte noen mil lengre vekk fra jobb slik at han kan få mer trening ut av reiseveien. Kona er skeptisk til dette, og foreslår at han heller kan feste et traktordekk til sykkelen for å øke motstanden – han synes det er en flott idé. Kona blir med mannen sin på de fleste ritt, og det hele topper seg i Jotunheimen Rundt der hun er følgebil. Midt på natta, i sprutregn og fem plussgrader på Valdresflya, ser landeveissyklisten ut som han skal krepere og snøvler “aldri igjen” til kona mens han har på seg en regnjakke. Kona virker lettet og fantaserer om hvor godt det kan bli når mannen endelig er i mål og skal slutte med disse tåpelige konkurransene. I Sogndal, derimot, kommer mannen i mål med et stort mil om munnen og erklærer at neste år skal han sette ny pers. Kona ser for seg sitt nye liv som oppmann, saftblander og følgebilsjåfør.

Ultradistanseutøveren som aldri får nok

Høsten går med på å delta på treningsseminarer, lede spinningtimer på treningsstudio, trappe ned fra fulltidsstilling på jobb for å trene mer, og ikke minst delta i blant anent Jotunheimen Rundt, Norseman, Ultrabirken, New York Marathon og Marathon des Sables. Noen år etter vendepunktet har sofagrisen etablert seg som en sykkelautoritet blant Birken-fantastene i vennekretsen, rullerer stadig sykkelparken sin (til konas og fellesøkonomiens store skrekk), har til enhver tid glatte legger, stiller stadig opp i ritt han sa han aldri mer skulle være med på, og forbrenner mer mat enn noensinne.

Om ikke annet, så jubler i alle fall familien over at de har fått en sunnere medlem, helsevesenet kan glede seg over enda en som belaster systemet mindre enn før, arbeidsgiveren har fått en friskere ansatt – og ikke minst har sofagrisen fått et nytt liv med en helt annen kvalitet. Så noe godt kommer det ut av galskapen, tross alt!

Kommentarer

9 Comments

  • Anonymous sier:

    Veldig bra skrevet!

  • MacPetrus sier:

    Har kun 3 ord å si: Må være selvbiografisk!!!

  • Sykkelerik sier:

    @Anonym: Takk for det!

    @MacPetrus: Selvinnsikt er grunnlaget for mye av artikkelen. 🙂

  • stigen sier:

    morsom men ikkje slett så gale her,sykkelen er kjøpt inn men i mellomklassen 🙂

  • Anonymous sier:

    Gjenkjennelsesfaktoren var stor her 🙂 Utrolig bra skrevet 🙂

  • Sykkelerik sier:

    @stigen: Det går ikke lenge før du plutselig er i et ritt med råstilig glis… er som narkotika, dette! 🙂

    @Anonym: Takk for det! Dette er jo tatt fra virkeligheten! 🙂

  • Marius Heier sier:

    Sån jeg starta jo. Men var ikke innom hybriden og Birken 😀

  • Truls sier:

    Kunne like godt vært meg du skrev om og ikke deg selv. Alt unntatt Jotunheimen Rundt stemmer….starta også med Hybriden, så den halvrimelige karbonraceren med Ultegra…deretter MTB’en…..før årets sesong gjennomføres på Cervèlo R3SL 🙂 Galskapen lenge leve…..

  • Jan Trygve sier:

    Har kommet til pkt.4, men føler jeg er på god vei nedover listen. Strålende skrevet…