I påsken hadde jeg – tradisjonen tro – store planer om å debutere ute med landeveissykkelen. Diverse syklister, sykkelbloggere og diskusjonsfora har fortalt i detalj om hvor det er bare veier den siste tiden.
Ettersom første halvdel av påsken ble tilbrakt i Nordland, hvor snøen og isen er mer seiglivet, og andre halvdel på Hamar, har jeg ventet til i dag (langfredag) med å ta første tur ute.
Flere lokale helter fra mjøsregionen hadde bekreftet at veiene stort sett var trygge for sykling, så jeg hev meg på en tur som var ment å være 36 km lang.
Det tok bare én km før jeg nesten gikk i bakken da jeg forvekslet tykk skitten snø for ujevn asfalt. Etter tre km gikk jeg faktisk i bakken da jeg ble tutet på bakfra og i forsøket på å legge meg inn til høyre skled på en isflekk og landet på skulderen (bilde nedenfor fra åstedet). Jeg kom meg gjennom Hamar sentrum ved hjelp av en kombinasjon av å sykle på gangfelt, gå og skli. Da jeg kom til nordsiden av Stangebrua og så at begge veiene videre bød på den samme, herlige kombinasjonen av is, snø, grus og vann så kastet jeg inn håndkledet.
De herlige forholdene ved Nestle-bygget på Hamar på langfredag. Hva er asfalt, grus, is, vann og snø? 
