ritt

Nordmarka Rundt 19.05.2013

Siste deltakelse i Nordmarka Rundt var med BOC2 i 2007 som oppkjøring til Trondheim-Oslo. De to beste minnene fra turen var det flotte været og at Rye serverte Cola og baguetter ved målgang. Resten var bare sorgen: To punkteringer og nesten bare solosykling førte til en pinlig dårlig slutttid på 5:37.

I årene etter 2007 har jeg funnet andre ritt som går samtidig, som Hamarrittet, JH-Rittet og Sandefjord Rundt. Likevel, ved et sporadisk innfall 16. mai meldte jeg meg på Nordmarka Rundt. Værmeldingene så positive ut, og jeg hadde lyst på en langtur, så hvorfor ikke…

Jeg har ingen langturer i beina i år og dessuten sliter jeg med et deilig lungevirus. På grunn av mangel på grunnlag var også ambisjonsnivået mitt jekket kraftig ned – dersom jeg klarte å henge med et felt så håpet jeg på 4:00-4:15, men om jeg tilbrakte mesteparten av tiden alene så ville 4:30-4:45 være akseptabelt. Jeg stilte derfor i klassen «Åpen ekspresspulje inntil 4:30» med start 08:45.

Å forberede seg til ritt er alltid like spennende: Innkjøp av sportsernæring og annet, gå over sykkel og utstyr, finne frem klær, og så videre. Når sekken ligger klar i gangen så er det bare å trekke på seg kompresjonsbuksene, se over høydeprofil, og hause seg selv opp som om man var Cancellara selv.

I startområdet var det mye kjent: Lukten av overivrig bruk av Tigerbalsam, ryttere som varmer opp på ruller, spekulasjon om man skal sykle med eller uten jakke («du blir varm opp Sollihøgda uansett, hahahaha!»), og ikke minst syklisters desperate blikk mens de leter etter et sted å tisse før start. Finnes det en bedre måte å tilbringe en time på en søndagsmorgen enn her?

Pangstarten
Rett før start 08:45 var det ganske tettpakket i startområdet, og det var en viss spenning da flere titalls syklister klikket pedalene sine samtidig. Min uflaks i Nordmarka Rundt fortsatte rett etter at vi passerte startområdet da noen kom borti bakhjulet mitt og jeg var overbevist om at jeg hadde knekt to eiker. Jeg valgte å sjekke hjulet, og mistet dermed feltet mitt. Å ta igjen feltet var en håpløs utfordring – fuck my life.

Jaging til Sollihøgda
Å jage langs Ring 3 og Bærumsveien alene er et helvete, og å ta igjen teten fra pulja viste seg å være komplett umulig. Jeg passerte en håndfull andre fra pulja, og på toppen av Sollihøgda var vi blitt et lite felt på 10-12 mann – og observatørene langs løypa meldte om at vi var minst tre minutter bak teten.

Narvestad blir med til Sundvolden
Som alltid når en rulle med tilfeldige syklister dannes så er det en fyr som skal «ta kommandoen» – denne gangen en velmenende men lite motiverende fyr som bjeffet ordre om å kjøre i linje, ligge tett og få rulla til å funke. Og meldingene gis selvfølgelig på en skarp og lite hyggelig måte. Naturlig nok ønsker alle deltakere å komme i mål på best mulig tid, men at sykkelfeltets svar på Narvestad (fra «Borettslaget») skal herje bidrar ikke til en hyggelig ferd gjennom løypa. Heldigvis roet Narvestad-taktene seg etter hvert, og alle var mest opptatt av å overleve den bedritne asfalten («asfalt»!) frem til første matstasjon. De med hemoride-problemer må ha hatt det veldig kjipt her…

KOLS-hoste til Jevnaker
Jeg slet ikke noe særlig i motbakkene eller flatene, men så fort veien peker nedover har jeg alltid slitt med å holde hjul til de som er 20 kg tyngre enn meg. I dag ble dette gjort vanskeligere av at jeg begynte å tørrhoste hardt og lenge, og knapt fikk puste. Om jeg faktisk hadde hatt KOLS eller måtte puste gjennom en ullsokk så ville jeg ikke prestert så veldig annerledes. Resultatet var at jeg i hovedsak jagde 150 meter bak feltet helt til Jevnaker.

Matstasjonsfiasko på Grua
Bakken etter Jevnaker var heldigvis en grei affære, og det gikk radig til andre matstasjon. Jeg trodde jeg at feltet jeg var en del av ville stoppe på matstasjonen, så jeg tok meg god tid til å fylle flaske og finne en banan. Overraskelsen var derfor stor da jeg innså at jeg sto igjen alene på matstasjonen. Ny individuell tempo i vente…

Trille i mål
Fra Grua jagde jeg stort sett alene i slak nedoverbakke og litt motvind frem til et sted mellom Hakadal og Nittedal, og jeg fikk fokus vekk fra de etter hvert ganske sure beina ved å regne på forventet sluttid gitt gjenstående distanse og snittfart. 4:35-4:45 virket veldig sannsynlig. Heldigvis ble jeg tatt igjen av et hyggelig Frøy-felt (de er alltid hyggelige!) som lot meg henge meg på bakerst. Det passet godt ettersom ryggen og føttene begynte å si fra om at det begynte å ta på. Gjelleråsen og Riksvei 4 ned til Årvoll ble dermed en rask og behagelig tur.

Oppsummering
Jeg kom i mål på ikke så veldig imponerende 4:39, men tatt i betraktning at jeg ikke fant et felt å være en del av så er jeg happy med tiden. Jeg gikk aldri tom for energi, klarte å holde trykket oppe hele veien, og er tilfreds med at jeg på tross av syltynt grunnlag fint gjennomførte 14-15 mil. Mange snakker om at de 1.600 høydemeterne er krevende, og det er de forsåvidt også, men ikke la deg lure til å tro at dette er noe i nærheten av en fjelletappe eller en tur i Jotunheimen. Bakkene er snille!
Ellers vil jeg si at Rye er gode arrangører, og baguetter, vafler og Cola ved målgang er en herlig liten detalj.
Teknisk uflaks i to av to mulige deltakelser gjør at jeg er usikker på om jeg vil friste lykken med en tredje deltakelse, men totalt sett var det en bra dag.

Snacks for talljunkies

Litt annen statistikk fra resultatlista: Ifølge www.rittresultater.no var det 540 som stilte til start, hvorav 508 fullførte. 518 påmeldte (488 fullførte) var menn, mens 22 påmeldte (20 fullførte) var kvinner – altså en kjønnsfordeling 96% menn og 4% kvinner. Beste lag var det sammensatte Atea-laget, som satte ny løyperekord med vanvittige 3:27 (ni minutter raskere enn forrige rekord). Raskeste kvinne tikket inn på 3:59.

Strava-fila

Kommentarer