humor

En amatørsyklists forfall – en kjent historie?

Høsten 2010 var jeg i mitt livs form – jeg var rett og slett en amatør på selvrealiseringstrip. Våren 2013 er jeg definitivt ikke i mitt livs form: Elendig lungekapasitet, fet, dvask og utrent. Det er vondt å tenke på det som en gang var.


Hvordan oppstår et forfall?


Jeg vil tro at det er den vanlige tidstyven som er skyld i at de fleste går fra trente og friske til fete og sjuke. I mitt tilfelle: Treårig masterstudium fra høsten 2010, småbarnsfamilie, flytting, oppussing og andre sporadiske tidstyver. Det er bare 24 timer i døgnet.


Jeg solgte sykkelen til spottpris etter en begredelig Viking Tour 2011-prestasjon, og jeg sverget å ikke røre en sykkel før jeg genuint savnet sporten. Det gikk heldigvis ikke lengre enn til påfølgende vår, så jeg kjøpte en sykkel for å pendle til og fra jobb – men la oss kalle en spade for en spade: 10 km hver vei kan knapt kalles trening. Høsten 2012 ble preget av virale angrep fra barnehagen, og med snørr, hoste, omgangssyke og generell slapphet har det dermed ikke vært tid til å trene mer enn to-tre økter ukentlig.


Heldigvis løser mye seg frem til sommeren i år: Siste eksamen avlegges i juni, og datteren vår er stor nok til å bli med i sykkelvogn på lengre sykkel- og løpeturer (omfattende test av Nordic Cab, Chariot Cougar 2 og Chariot CX2 kommer i neste utgave av Kondis!). Så at Erik anno 2013 blekner mot Erik anno 2010, men scenen er i det minste satt for å pine meg i form igjen – og jeg gleder meg!

Cottage cheese, sirup og sjokolade. Noen bidrar mer enn andre til forfall.

Så hvordan føles forfallet*?

*) Forfall må sies å være relativt. For meg har det vært reellt – men jeg anerkjenner at andre har opplevd større forfall enn meg.


Når man kutter ut eller reduserer treningsmengden så rakner jo også kroppen helt eller delvis, og man kan stille noen “diagnoser”. Kjenner du deg igjen i en eller flere av beskrivelsene nedenfor så har forfallet ditt gått for langt – få fastlegen til å skrive ut resept på mange langturer.


Råtne lunger
Lakmustesten for lungekapasitet er å gå opp noen etasjer med trapper sammen med en mindre trent kollega og holde samtalen gående. Når man har besteget syv etasjer og stiller motparten et spørsmål som krever respons, og alt man får tilbake er et pes eller stillhet, så vet man at vedkommendes kondis er underlegen. Når man selv er denne motparten, da vet man at kondisen er borte. For min del skjedde dette i trappene opp til kantina i syvende etasje på BI Nydalen opptil flere ganger det siste året.


Fedme
Når treningsmengden faller så sprer fettet seg utover kroppen som muggsopp, og man innerst inne vet man at kroppen gradvis blir en cheeseburger. Bekreftelsen kommer når man sitter i et møte og kjenner hvordan magen velter utover beltespennen når man lener seg fremover. Diagnosen kan stilles når man stadig klyper seg i siden og kjenner at det er mer enn hud man tar tak i.


Narsissisme
Landeveissyklister er noen forfengelige primadonnaer. Ikke i noen annen idrett finner man voksne menn som bruker tid på problemstillinger av typen “vil skotrekket matche hjelmen”, “hvordan fjerner jeg hår fra beina best” og “ser jeg fet ut i klubbtrøya”. Dermed er det krise dersom man ikke lengre ser et lett innhulet ansikt i speilet eller de nøye utvalgte, om baken ser for stor ut i de dyrekjøpte jeansene, eller – og når krisen toppes – når man kjenner dissing når bilen kjører over ujevnt terreng.


Hverdagsangst
Først begynner det med små ting som å ikke måle vekta jevnlig i frykt for å se et høyere tall enn man ønsker. Deretter sklir det litt mer ut; man våger ikke bite på sportslige veddemål og utfordringer fra kollegaer. Så kutter man ut å bruke pulsbelte og wattmåler i trening fordi man ikke orker å se hvor dårlig formen er blitt. Hvis man i tillegg slutter å føre treningsdagbok så er løpet kjørt – kom deg ut på sykkelen!

Når forfallet setter inn så forsvinner disse inn i skapet.

Hvordan reverseres forfallet?


Fettsuging, slankeoperasjoner, støttemedlemskap på Elixia, kostholdsdagbøker, nyttårsforsetter, lavkarbodietter… det er mange måter å nå målet om en bedre fysisk tilstand.


Jeg vil antageligvis bli innlagt til undersøkelse dersom jeg gikk til fastlegen for å be om henvisning til fettsuging eller slankeoperasjon, og treningssentre er jeg ikke glad i. Å føre matdagbok har jeg gjort før, men det er mer slit enn nytte. Ett av nyttårsforsettene for 2013 var å komme i bedre form (ingenting som vage og udefinerbare mål!), og jeg har i den siste tiden byttet ut karbohydrat-rik mat med proteiner.

Som en lærer fra gymnaset ofte sa, “det enkleste er det beste”. Spis sunt og moderat, tren jevnlig, sett mål og sørg for at man har fremdrift. Jeg vil tro det funker for de fleste av oss…?

Tryvann er litt tyngre med 25 kg på slep, men moro!

Kommentarer