Etter utallige bøker på engelsk om doping i sykkelsporten så har det vært ekstra interessant å lese om antidopingarbeidet som nedlegges av Antidoping Norge og øvrige søsterorganisasjoner verden over. De fleste tror jo på ting som at sykkelsporten er en versting og at doping knapt nok forekommer i Norge. Bildet som males av forfatter Mads Drange, med en fortid som ansatt i Antidoping Norge, er stygt.
Mads Drange: «Den Store Dopingbløffen» – 305 kroner hos Tanum (223 sider)
I veldig korte trekk så får man inntrykk av at antidoping-arbeidet som legges ned verden over i altfor liten grad er god nok.
Drange beskriver hvordan antidopingarbeidet verden over – også her til lands – henger langt etter utviklingen, hvordan dopingkontrollene ofte er lite hensiktsmessige eller målrettede, hvordan man har en «bukken og havresekken»-situasjon ved at særforbundene i stor grad styrer sitt eget antidoping-arbeid, hvordan pressen kunne og burde stille mer kritiske spørsmål. og at man rett og slett må være enten uheldig eller dum for å bli tatt for doping, og at det er mye å gå på når det gjelder ressurser, kunnskap og vilje til å redusere juks. Som Drange selv sier gjentatte ganger: «Man får de utøverne man fortjener».
Boka er et godt innspill i dopingdebatten; Drange reiser en rekke viktige spørsmål og fremhever aspekter ved (anti)dopingarbeidet som fortjener oppmerksomhet uten at han anklager noen spesifikke utøvere for juks. Neste gang du hører noen hevde at sykkelsporten er en versting, eller at «i Norge doper vi ikke» så oppfordrer jeg deg til å gi vedkommende denne boka.
Treningkast 5.
