konkurranseritt

Rittrapport: Lågendalsrittet 26.04.2014

I år ønsker jeg å delta i ritt jeg ikke har prøvd før, og helst fellesstarter, så valget falt på Lågendalsrittet denne helga.

Lågendalsrittet er arrangert av Svarstad IL, og årets utgave er den tredje i rekka (om man skal tro Merida Rittranking). Løypa er åtte mil lang med en spennende løype, inkludert en skikkelig voksen bakke midtveis som bør splitte feltet skikkelig. Som de fleste mindre ritt er det mindre enn et par hundre deltakere, som vanligvis skaper en flott ramme for ritt. Jungeltelegrafen forteller også om at det venter sjokoladekake i mål for deltakerne. For knappe 3-400 kroner får man startnummer, sjokoladekake og en frisk rittopplevelse. Med andre ord, påmelding her var en no-brainer.

Festing av startnummer på trøye og klistring av chip på hjelm hører med. Viktig å feste startnummeret så det ikke flagrer!

Festing av startnummer på trøye og klistring av chip på hjelm hører med. Viktig å feste startnummeret så det ikke flagrer!

Fra jeg sto opp i dag til jeg hørte startskuddet fikk jeg noen morsomme påminnelser om hva et landeveisritt er:

  • Du spiser uvettig mye mat til frokost. Jeg hadde i meg en stor porsjon havregrøt med masse søtt på, og dunket det ned med to store kopper kaffe.
  • Du nærmer deg parkeringsplassen i bilen og må manøvrere deg mellom en horde syklister som varmer opp. Svarstad krydde av syklister i morges.
  • Du kommer ut av bilen, kjenner du lukten av tigerbalsam lang vei. Det var i grunn passende – jeg behøvde å klarne neseborene.
  • Du må stå i en lang kø for å komme deg på do, og når du endelig er kommet inn, så ser du at det er tomt for dopapir.  Heldigvis var det ikke et behov for meg, men kjipt for nestemann som skulle tømme ryggen.
Etter å ha stått lenge i kø er det en nedtur om det er tomt for dopapir. Heldigvis skulle jeg bare nr 1.

Etter å ha stått lenge i kø er det en nedtur om det er tomt for dopapir. Heldigvis skulle jeg bare nr 1.

Starten og frem til Skrimsbakken (0-51 km)

Det virket som flere i feltet var nervøse (meg inkludert); det var veldig mye rykk og napp inntil en del syklister falt av feltet etter to-tre mil. Likevel, jeg følte meg aldri spesielt redd og det virket som alle var konsentrerte om å sykle skikkelig – spesielt i de litt ekle partiene der det sprutet av stein og asfaltbiter. Å henge med fremst gikk i alle fall greit den første halvdelen…

Ved 37-38 km tok vi brått til venstre, og da kom straffen for å være konservativ: Vi som lå langt bak i feltet måtte plutselig jobbe som hunder for å henge med feltet som hadde økt farten voldsomt ut av krysset og kjørte som en lang snor. Jeg tråkket alt jeg maktet og tenkte «jaja, om jeg mister feltet nå så får jeg i det minste noen minutter sone 5». Etter fem minutter klarte jeg imidlertid å få kontakt med feltet igjen – noe som også skyldes at feltet hadde roet seg noe. Jeg kunne også se lengre fremme at en utbrytergruppe hadde etablert et lite forsprang.

Jeg burde selvfølgelig gjort hjemmeleksa mi og pugget løypeprofilen, men jeg husket ikke når Skrimsbakken ville komme, så hver gang vi kom i en liten kneik etter fire mils tid så tenkte jeg at «nå smeller det». Men det var ikke før ved 51 km at det virkelig tok fyr…

Posisjonering i felt allerede før start er kjempeviktig!

Posisjonering i felt allerede før start er kjempeviktig!

Skrimsbakken (51-55 km)

Etter 51 km tok vi brått opp til høyre inn i en skikkelig bakke. Naturlig nok var de sterkeste rytterne fremst i inngangen av bakken, så man måtte gjøre en voksen jobb for å ta igjen dem når man lå lengre bak i feltet. Jeg innså i alle fall etter kun få pedaltråkk at jeg kunne glemme det…

De fire km’ene til toppen av bakken hadde en snittstigning på 7%. Av en eller annen årsak var jeg mest komfortabel med å ligge på storeskiva (53 tenner) gjennom nesten hele bakken, og jeg brukte 14:54 minutter på anstrengelsen (cirka 2,5 minutter tregere enn raskeste mann på Strava i dag, Bernt Christian Braaen, som tråkket opp på 12:19- se Strava-segmentet).

Bakken tok slutt litt før jeg forventet, og plutselig pekte veien nedover igjen. Jeg visste at jeg aldri i verden ville ta igjen hverken teten eller de to rødkledde rett foran meg – de som har sett meg kave i nedoverbakker skjønner hvorfor – så jeg tenkte at det beste var å bli en del av feltet som kom bak meg. De raskeste gutta hadde i alle fall lyktes i å smadre feltet, og å ta igjen dem nå var lost case.

Nedkjøringen fra Skrimsbakken og frem til mål (55-81 km)

Jeg hater å sykle i nedoverbakker. For meg er løsningen å ligge så langt foran som mulig i stigningen før en nedoverbakke og håpe på at feltet ikke dropper meg før flatene. I dag lyktes jeg med dette: Vi var kanskje 15-20 mann som dannet et felt etter toppen av Skrimsbakken, og etter litt knoting fikk vi i gang en effektiv rulle.

Det gikk fort mot mål, og jeg var så konsentrert på å ikke miste de andre at jeg glemte å ta i meg næring. Denne tilnærmingen gikk selvfølgelig til skogs. Etter 73 km kom vi til en liten, men styggbratt bakke. Jeg lå selvfølgelig bakerst, og da de fremste gutta bestemte seg for å støte inn i gruspartiet så var beina tomme for sprut. Jeg klarte aldri å tette luka; fra gruspartiet og inn til mål lå jeg 30-60 sekunder bak resten av gutta .

Da jeg kom i mål så viste klokka 2:17, noe jeg var ganske happy med. Først trodde jeg at jeg var rundt 15 minutter etter vinnertiden, men det viste seg at jeg var kun 6:49 bak Liland som vant.

Kake og retrospektiv

Når man kommer i mål er det lite som er bedre enn noe godt å spise. Og sjokoladekake troner høyt oppe over ting som smaker fantastisk. Derfor var det herlig å kunne klikke ut av pedalene og hente seg et kakestykke. Nydelig!

Med kaka på vei ned på høykant oppsummerte jeg med tre ting som kanskje ville gitt meg en litt bedre tid: Pugget løypeprofilen bedre. Tatt i meg næring oftere. Ligget lengre frem i feltet. 

I Lågendalsrittet vanker det sjokoladekake til alle ved målgang. Det motiverte meg gående de siste par kilometrene!

I Lågendalsrittet vanker det sjokoladekake til alle ved målgang. Det motiverte meg gående de siste par kilometrene!

Kudos til arrangørene

Svarstad IL skal ha skryt for et supert arrangement! God informasjon på nett, fair pris (hører dere, arrangører av Styrkeprøven?!), en spesielt morsomt løype med veldig lite trafikk, godt nivå på deltakerne, bra med frivillige som står i alle farlige kryss, sjokoladekake, og resultater publisert på nett kun noen timer etter målgang. Det virker som klubbene i Vestfold vet hvordan man arrangerer ritt – I’ll be back!

Og dette rittet passer definitivt best for de som liker fellesstarter; her var det ikke mye Rye-ekspress eller lagtempo-terping å spore!

Fra venstre: Nicolay Eskildsen, Tore Gjerdrum (begge Team Kjekkas) og Erik Tjøtta (Frikransen).

Fra venstre: Nicolay Eskildsen, Tore Gjerdrum (begge Team Kjekkas) og Erik Tjøtta (Frikransen).

Ett stykk veldig fornøyd rosablogger som har kommet trygt i mål. Happy med å være kun 6:49 bak vinnertiden, tross alt!

Ett stykk veldig fornøyd rosablogger som har kommet trygt i mål på 2:16:57. Happy med å være kun 6:49 bak vinnertiden, tross alt!

Resultater og ekstern informasjon

Totalt var det 104 som gjennomførte rittet i år (148 i fjor), hvorav 100 menn og 4 kvinner. Bestemann var Håkon Lilland (Team Bikeshop.no) som kjørte solo inn til 2:10:08, mens Bernt Christian Braaen (Vestre Aker Velo) tok 2. plass med 2:10:38 og Alexander Krill (Pave Culture Cycliste) tok 3. plass med 2:10:42. Beste kvinne var Hanne Alstad (Kongsberg IF) med 2:29:55.

Komplett resultatliste finner du her: http://www.eqtiming.no/Result/?eventUID=5479#.

Rittets offisielle side: http://www.svarstadil.no/sykkel.html.

Rittets offisielle Facebook-side: https://www.facebook.com/laagendalsrittet.

Bilder og annet fra rittet kommer ifølge arrangørene etter hvert på deres nettside og Facebook, så det er bare å følge med der!

Strava-fil:

 

Kommentarer