konkurranseritt

Rittrapport: Road Runner Racing Klubbmesterskap 24.09.2014

Høsten er tiden for klubbmesterskap. Det er den ultimate muligheten for å sette klubbkamerater på plass og høste heder og ære – og dårlig skjult misunnelse. Konkurranseformen er sosial, ukomplisert, reglene er basert på «Gentlemen’s Agreements» og erfaringene oppsummeres som drøye røverhistorier når klubbenes julebord arrangeres noen måneder senere.

 

Lapskaus-gjengen til pers

Vennegjengen i Road Runner Racing – omtalt for lapskaus-treningen på Landevei.no i vinter – gjennomførte sitt mesterskap 24. september. Konkurranseformen var individuell tempo over 15 kilometer i Maridalen. Løypa gikk fra parkeringsplassen rett før den første nedoverbakken inn i Maridalen, til høyre etter ruinene og gjennom den veldig kuperte, smale og nyasfalterte veien rett øst for «hovedveien» bort til Skar, og fra Skar på vestsiden av «hovedveien» forbi Maridalen skole via Hammeren og tilbake til parkeringsplassen.

 

Enkle regler er det beste

Vi la opp til individuell start med 60 sekunders mellomrom, og startlisten tok utgangspunkt i Merida Ritt Ranking-score der de med beste score startet sist. Tidtakning var av den manuelle sorten, basert på tillit, men vi ble enige om å bruke Strava-segmentet «RRR Klubbmesterskap 2014» dersom det mot alle odds skulle oppstå tvil.

Klubbgeneral Alexis Bjørnskau og undertegnede tok en runde gjennom løypa et par timer før start for å sjekke forholdene og markere med piler i veikryss og skrive motiverende slagord i asfalten på strategiske punkter – «Forza RRR», «allez, allez», osv. Alexis og jeg skrøt først av hvordan vi skulle mate bakkene med storeskiva og hvor mange watt vi skulle produsere, men når vi innså hvor tøff løype vi egentlig hadde langt opp til, kunne vi slå fast at det umulig ville bli en sekundstrid mellom deltakerne, og at det er mulig vi må ned på lilleskiva likevel…

Den stive kneika tilbake fra Skar forseres lett av Alexis.

Den stive kneika tilbake fra Skar – Cõte du Maridal – forseres lett av Alexis.

Miip, miip!

Skoovertrekk, hansker, løse ermer og strømper og hjelm skal helst matche. Om man ikke er rask, så kan man i det minste se rask ut. Som Alexis ofte sier, vi leker ikke sirkus! Da starten nærmet seg fikk et par nyvervede medlemmer utdelt klubbdrakt – denne påfugl-klubben vil nødig forbindes kompresjonstights og neongule pendlerjakker! Den lokale faunaen i Maridalen ble midlertidig skue til menn som skiftet lycra bak biler og busker – sikkert et nydelig syn!

Før start var det om å kvitte seg med mest mulig dødvekt: Drikkeflasker, mobiltelefoner, reserveslanger og annet ræl man har i lommer og festet til sykkelen ble dumpet i en haug ved start. Tissing i grøftekanter er obligatorisk. Det var ingen 0,75 liters flasker, sadeltasker, ventilhetter, påmonterte pumper eller annet fjas å se (heldigvis, vil motepolitiet si). Ett millisekund spart er ett millisekund tjent!

Alle sykkelklubber – og spesielt de nyere Oslo-baserte – liker å skryte av at de har de stiligste lagdraktene. With all due respect, RRR står ikke tilbake for noen! 🙂

Alexis viser hvordan man skal kle seg som RRR'er.

Alexis viser hvordan man skal kle seg som RRR’er.

Cinq, quatre, trois, deux, un…

Totalt stilte 13 menn og kvinner til kamp. Én etter én raste deltakerne ned bakken inn i Maridalen. Jeg startet som syvende mann, med Peter og Dag som de to nærmeste foran meg.

Det var pokkers kaldt i Maridalen, og det tok meg nesten tre kilometer før jeg fikk pulsen opp fra 65% til 90% – men så holdt pulsen seg over 90% fra der og inn i mål. For å si det sånn: Kulde var ikke lengre et issue! Derimot sto syra ut av ørene og sikkelen hang nedover haken, og jeg var livredd for at Arne, Jonas og Marius – som startet ett, to og tre minutter etter meg – skulle ta meg igjen. Opp den to kilometer lange, stive kneika etter fire kilometer fikk jeg se ryggene til Peter og Dag, og bet tenna sammen for å ta dem igjen. Peter har nylig blitt pappa for andre gang, og at han – naturlig nok(!) – har prioritert sønnen sin fremfor karbongampen spilte heldigvis til min fordel. Peter er nemlig et monster på kupert terreng, så det var med en viss tilfredshet jeg passerte ham. Dag, derimot, var et seigere skinn å ta igjen, og jeg jaget ham helt inn til Skar før jeg endelig tok ham igjen i kneika ved 10 kilometer.

«Kun fem kilometer smerte igjen, så er det hele over» var alt jeg tenkte på mens jeg fløy over kneikene forbi skolen og ned igjen til «hovedveien» ved Hammeren. Den lille bakken opp til målgang gikk greit på storeskiva, og jeg klokket inn på 25:14.

Like etter raste Marius forbi, og vi som lå på asfalten ved mål skjønte at fjorårets klubbmester hadde forsvart tittelen sin i år også – han klokket inn på 24:27, som med god margin holdt til seier. I dameklassen var det litt tynnere deltakelse, hvilket betød at begge deltakerne havnet på pallen. Karoline trakk likevel det lengste strået med imponerende 28:13.

 Simen, Marius og Erik tok alle pallplass - og "tilfeldigvis" sykler alle også på Cannondale SuperSix Hi-Mod Evo med Dura Ace...

Simen, Marius og Erik tok alle pallplass – og «tilfeldigvis» sykler alle også på Cannondale SuperSix Hi-Mod Evo med Dura Ace… Og NEI, dette er ikke et skjult sponset innlegg, syklene er kjøpt for egne penger med underslåtte midler fra fellesøkonomien i heimen. Men vi tar gjerne i mot gratis sykler fra hvem det måtte være til neste sesong! 🙂

 

Uten ildsjeler og engasjement blir det lite action

På tross av fine karbonsykler, Rapha-klær og annet fancy utstyr er vi fortsatt avhengig av ildsjeler for å dyrke breddeidretten: Alexis hadde disket opp med Rapha-musetter fylt med vinflaske, mester-trøye og andre goodies til beste mann og beste kvinne, Alexis’ far Erik og Peters bror Fredrik stilte sporty opp som tidtakere, og sikre at alle startet til riktig tid og fikk riktig tid ved målpassering. Chapau og kudos til de tre! Man kan bare undres hvor mange idrettslag og klubber som holdes i live av de mange som ofrer det lille ekstra…

En kanonmoro konkurransekveld med venner ble avsluttet med en høytidelig premieutdeling.Det er jo tross alt dette amatørsykling skal handle om – konkurranse, samhold og moro – både for de som trener dødsseriøst og de som TROR de er seriøse, men som egentlig er reinspikka lapskausgutter og -jenter!

 Erik Bjørnskau er den fødte tidtaker!

Erik Bjørnskau er den fødte tidtaker!

 

Resultater og slikt

Resultater – kvinner:

  1. Karoline Teien Blystad: 28:13 – med god margin QOM om hun brukte Strava!
  2. Cathinka Scheie: 34:11

Resultater – menn:

  1. Marius Gjone Hannestad: 24:27 – og tok samtidig KOM’en på Strava!!
  2. Erik Amit Nordlie: 25:14
  3. Simen Augedal: 25:16
  4. Jørgen Teien Blystad: 25:35
  5. Arne Grøndal: 26:04
  6. Mikael Brunbäck: 26:08
  7. Jonas Tyssø: 26:25
  8. Alexis Bjørnskau: 27:36
  9. Dag Sjølie: 28:12
  10. Peter Christiansen: 28:12
  11. Christopher Brekke: 33:56
Topp 5 fra RRRs klubbmesterskap 2014 sett med Stravas "Comparison"-tjeneste.

Topp 5 fra RRRs klubbmesterskap 2014 sett med Stravas «Comparison»-tjeneste.

 

Fotogalleri

Kommentarer