Forfatteren Jeremy Whittle er en tidligere sykkeljournalist – blant annet har han vært redaktør av Procycling – som forteller sin historie om hvordan han gikk fra å være en naiv sykkelfan på 80-tallet med Hinault og LeMond som sine største helter til kyniker mens Rasmussen, Vino og røkla tråkket rundt i Tour de France.
Whittle tar for seg en hel rekke doperes historie, og dekker tidsperioden fra EPO begynte å bli vanlig på begynnelsen av 90-tallet til og med Rasmussens fall i 2008. Spesielt David Millar og Lance Armstrong vies mye oppmerksomhet, selv om andre dopingkjendiser tildeles flere kapitler. Eksempelvis er det interessant hvordan sistnevnte gikk fra å være god-kompis med Whittle til å fryse ham ute – det er tydelig at dopede syklister generelt og Armstrong spesielt manipulerte mediene til sin fordel.
Jeg synes hvordan Whittle beskriver tilværelsen som sykkeljournalist er spesielt leseverdig: En journalist skal jo være objektiv og sannhetssøkende, men Whittle bekrefter inntrykket av at de fleste sykkeljournalistene er groupies som ukritisk gjenforteller hva syklistene sier – i frykt for å bli sparket ut av det gode selskap. Whittle dveler en del både ved hvordan man kan være sykkelfan når alt man ser er juks og han belyser en del etiske problemstillinger knyttet til doping og juks. Begge deler er tankevekkende.
www.amazon.com/dp/B0038LB4VW – $13 hos Amazon (240 sider)
Boka er velskrevet, lettlest og ganske konsis. En av de mest positive elementene ved boka er at den tar for seg en lengre periode og gir en god oppsummering av sportens mørketid. Det kjipe er selvfølgelig at boka – som kom ut i 2008 og har mistet mye av sin relevans med tid – ikke bringer mye nytt til bordet; har man satt seg godt inn i dopinghistorikken i sykkelsporten, vil boka gjenta mye av det man har hørt og visst fra før.
Boka kan anbefales til de som ikke er veldig belest i temaet og som ønsker å få en helhetsoversikt; resten av oss vil sannsynligvis ikke få så mye ut av denne tittelen. Bassons «A Clean Break», Hamiltons «The Secret Race» og Rasmussens «Gul Feber» står fortsatt som bedre lesning.
Terningkast 3+.
