sykkelutstyr

En landeveissyklist tester White 2Fat Lite fatbike

Jeg kan kalle en spade for en spade: Jeg fordrar ikke vinteren. Jeg tilbringer utallige timer på rulla hver vinter mens jeg desperat lengter etter vår og bar asfalt. Vintersykling med mange lag klær, piggdekk og saltimpregnert drivverk frister ikke, men mulighetene for å emigrere til sydligere strøk er begrenset.

Derfor var det med en viss begeistring og mye nysgjerrighet at jeg grep muligheten til å teste en fatbike nå nylig – takk til XXL som lånte meg en White 2Fat Lite!

På tur med fatbike rundt Semsvannet i Asker

På tur med fatbike rundt Semsvannet i Asker

 

Hva er en fatbike?

Ingen skal kunne si at sykler ikke utvikler seg – landeveissykler for grusveier og hydrauliske skivebremser, terrengsykler med forskjellige hjulstørrelser og elektriske gir er eksempler på evolusjon – og fatbike er kanskje det neste som er i ferd med å slå skikkelig gjennom.

Ekstrem klaring på framgaffelen - denne spriker ganske mye mer enn en aerodynamisk landeveisgaffel!

Ekstrem klaring på framgaffelen – denne spriker ganske mye mer enn en aerodynamisk landeveisgaffel! 135 mm er klaringen, ifølge XXL.

Fatbikes er designet for å kunne brukes på snø og sand, hvor konvensjonelle sykler sliter med fremkommelighet. Fatbikes har en ramme som tillater spesielt brede dekk – over 4 tommer – og med tilhørende kraftige felger. Helst bør dekktrykket ligge på 5-10 PSI. Utover dette har syklene mye til felles med terrengsykler når det gjelder ramme, styre, gir og bremser. Prisene ligger cirka i samme sjikte som terrengsykler, fra 5-7.000 kroner og oppover. På grunn av felgene og dekkene blir fort vekta rundt 15 kilo.

Det finnes en hel rekke produsenter som har kastet seg på fatbike-bølgen: Specialized, Scott, Surly, Gavia, Trek, Genesis, Gekko, White, Fuji, Diamant og Nakamura – for å nevne de mest kjente her til lands.

Shimano Alivio har jeg ikke sett siden jeg hadde en DBS Tricky Track i 1995...

Shimano Alivio har jeg ikke sett siden jeg hadde en DBS Tricky Track i 1995…

Lånesykkelen min fra XXL var en White 2Fat Lite til 8.000 kroner, utstyrt med diverse utstyr fra FSA, Shimano og SRAM fra henholdsvis nivået Comet, Alivio og X5. Girutvekslingen var 24/36 x 11-32, og sykkelen hadde hydrauliske bremser. Vekta uten pedaler er oppgitt til 15,4 kilo.

FSA Comet krank med 24 tenner på lilleklinga og 36 på storeskiva (eller "storeskiva"...).

FSA Comet krank med 24 tenner på lilleklinga og 36 på storeskiva (eller «storeskiva»…).

Det finnes selvfølgelig et stort utvalg av dekk til fatbikes med forskjellig bredde, mønstre og med/uten pigger. Jeg opplevde at dekkene på min testsykkel – Vee Rubber Vee8 – stort sett fungerte bra så lenge underlaget ikke var for glatt.

Brede dekk av typen Vee Rubber Vee8 26x4,0 ble kanskje litt for slick for offroadsykling...

Brede dekk av typen Vee Rubber Vee8 26×4,0 ble kanskje litt for slick for offroadsykling…

 

Vedlikehold

Jeg lånte ikke fatbiken lenge nok til å få et inntrykk av hvor mye vedlikehold den trenger, men drivverket ser jeg for meg at får kjørt seg en del med mye snø og fukt. Det er kanskje derfor de fleste fatbikes utstyres med relativt rimelige komponenter – fatbikes med Shimano XTR eller SRAM XX er det sannsynligvis få av.

Slitedelene til Shimano og SRAMs rimeligere gruppesett er jo ikke avskrekkende dyre. Jeg kan heller ikke se for meg at man punkterer så ofte, slik at de relativt dyre dekkene på rundt 500-1.000 kroner stykket ikke trenger å skiftes ut mer enn én gang i sesongen…

Og så er det vel som med alt annet av sykkelutstyr: Tar man godt vare på det man har, så varer det også lengre.

Betydelig klaring også i bakgaffelen - 190 mm for å være nøyaktig. Og som bildet viser, selv etter et par timers tråkking rekker det å samle seg masse ræl i drivverket.

Betydelig klaring også i bakgaffelen – 190 mm for å være nøyaktig. Og som bildet viser, selv etter et par timers tråkking rekker det å samle seg masse ræl i drivverket.

 

Hvordan er det å sykle fatbike?

Fatbiken er knallmorsom å sykle:

  • Fatbike klatrer overraskende bra. Selv i de bratteste kneikene rundt Asker kom jeg lett opp med sykkelen, og farten var heller ikke så verst. Dette skyldes nok de relativt lette girutvekslingene som er tilgjengelig, men likevel en veldig positiv overraskelse.
  • Fatbike er kjempestødig på all slags terreng. På ruglete og hard snø, på skogsveier og på smale stier ble jeg gjentatte ganger overrasket over hvor stødig sykkelen navigerte seg fremover. Der hvor jeg hadde forventet at en vanlig terrengsykkel hadde sendt meg i grøfta, seilte fatbiken selvsikkert videre. Skikkelig artig!
  • Fatbike flyter på terrenget – stort sett. Med riktig valg av dekk og passe lufttrykk er det utrolig hvor lett det er å sykle over terrenget, spesielt snø, med sykkelen. Og gjør man det riktig, er det påfallende hvor lite spor sykkelen legger igjen.
  • Fatbike-sykling trenger ikke være en frostkald opplevelse. Jeg kledde meg godt med sykkelklær nærmest kropp, og spedde på med solide votter, varme skotrekk, skibukser og en litt tykkere jakke – og vips, så var det ikke så gærnt å være ute. Den horrible neglespretten i tærne kom likevel i dusjen etterpå, men det er vel ikke til å unngå…
Med fatbike kommer du deg rundt i vinterterrenget på en helt ny måte!

Med fatbike kommer du deg rundt i vinterterrenget på en helt ny måte!

For å ta det kjipe:

  • Fatbike kommer seg ikke spesielt fort fram. Jeg hadde opprinnelig tenkt å prøve fatbike for å pendle til og fra jobb – 27 km hver vei – men forkastet ideen ganske kjapt; å bruke halve arbeidsdagen på logistikk er ikke aktuelt. Når det er sagt, fatbikes er jo ikke laget for at man skal sykle langs veiene heller.
  • Fatbike føles litt som en gyngehest av to grunner: For det første, den gynger ganske mye. Selv om sykkelen min ikke hadde demper hverken foran eller bak, ga de store dekkene mye demping som merkes godt på hardt underlag. For det andre har den en høy Q-faktor – bredden mellom pedalene; en landeveissykkel har et krankhus på 68 mm mens en fatbike har et krankhus på 100 mm, altså er bredden 32 mm større – slik at jeg følte meg som en cowboy på hesten sin mer enn som en syklist. Gyngehest-følelsen er imidlertid noe man fort blir vant til.
  • Fatbike funker overraskende dårlig på is. Dette er jo helt logisk; selv den feteste Mercedes Geländerwagen er sjanseløs på speilis, og på samme måte var det lite fremdrift å hente på isen med en fatbike. Så fort isen er gruset, derimot, suger de brede dekkene seg fast.
  • Fatbike er ikke den endelige løsningen for snøsykling, selv om den er meget godt egnet. Når snøen er for myk og/eller dekkene har for høyt lufttrykk, kommer man seg ingen vei. Dette er forsåvidt mer brukerfeil enn sykkelens feil; vet man hva man gjør, slipper man ut tilstrekkelig luft når man kommer inn i skogen og pumper opp igjen dekkene når man er kommet på vei igjen.
  • Langrennsadelen har ikke lagt sin elsk på fatbikes. Mer om dette i neste avsnitt.
Vanlige veier er ikke fatbiken sterke side. Så fort man kommer seg ut i snøen, derimot...

Vanlige veier er ikke fatbiken sterke side. Så fort man kommer seg ut i snøen, derimot…

 

Hvordan irritere langrennsadelen!

Syklister er pariakaste i trafikken; å bli plaget av bilister er ikke noe nytt (jf. «Ikke la imbesilene ødelegge våren for deg» som jeg skrev i april 2014). At man som fatbike-syklist blir lagt for hat av utvalgte skifantaster kom likevel overraskende på meg. I Budstikka 30.01.2015 («Løypebas forbannet på syklister i skiløypene») kunne vi lese om hvordan Ragnar Roll, løypebasen i Asker og Bærum, ikke er redd for å gi beskjed til syklister om hva han synes. Jeg merket selv at han gjerne stopper midt i preppinga for å gi meg beskjed om hva han synes om syklister i løypene (jeg var en egoist som kom dit for å ødelegge løypene).

I Terrengsykkel.no sine eminente diskusjonsfora diskuteres det også hett om temaet, med snart 600 innlegg på halvannen måned – og her er det mange gode poeng som kan være verdt å få med seg.

Mitt inntrykk er at de mest ihugga delene av langrennsfolket ikke vil ha noen – fatbikes, hester, hunder, gående, Røde Kors sine scootere, osv. – inn i løypene deres, og viser gjerne til Allemannsrettens blogg.

Videre er også mitt inntrykk at flertallet virker å være likegyldige: I etterkant av «samtalen» med løypebasen møtte jeg på mange ski- og turgåere ved Solli gård og ved Semsvannet som virket likegyldige til eller nysgjerrige på fatbiken min, og ingen av dem jeg snakket med hadde annet enn positive ting å si om aktivitetsformen.

Dessuten er det jo rimelig å tro at fatbikere bruker hodet – dersom de faktisk ser at de ødelegger løypa, vil de forhåpentligvis ha vett til å komme seg fort ut av løypa igjen. Eksempelvis er min erfaring med å sykle i for myk snø kombinert med høyt lufttrykk er at man bare graver seg fast, som bildet nedenfor viser. Jeg ga meg etter å ha prøvd å tråkke noen meter inn i skogen (løypebasen hadde kjørt videre før han kunne bevitne dette, dessverre).

Sjefsredaktøren i Budstikka, Dag Otter Johansen, har flere utmerkede poeng i hans kommentar 31.01.2015 («En fatbikesyklist tilstår») som poengterer det som er pinelig opplagt: Vi må ta hensyn til hverandre.

Og akkurat som langrenssklassiker-fansen mislikte de som skøytet i løypene deres da skøyting først kom, må sannsynligvis også fatbikere smøre seg med litt tålmodighet mens deres aktivitet går gjennom en modningsfase hos langrennsadelen.

Fatbikes lager ikke mye spor i skiløypene, med mindre snøen er myk og/eller trykket i dekkene er for høyt. Jeg hadde selvfølgelig langt mer trykk enn jeg burde, og etter to-tre meter ved Solli gård snudde jeg bare tilbake til Asker.

Fatbikes lager ikke mye spor i skiløypene, med mindre snøen er myk og/eller trykket i dekkene er for høyt. Jeg hadde selvfølgelig langt mer trykk enn jeg burde, og etter to-tre meter ved Solli gård snudde jeg bare tilbake til Asker.

 

Blir jeg fatbike-syklist?

Fatbike er utvilsomt det morsomste jeg har gjort på sykkel på vinterstid. Fatbike gir en utrolig fremkommelighet, sykkelfølelsen er helt klart der, og det er deilig å oppleve vinterkledd skog og mark fra sykkelsetet.

De vanlige utfordringene knyttet til vinteraktivitet – bekledning, kulde kurant klima, lys med mange tusen lumen, grinete langrennsfolk, og så videre – kommer man seg jo ikke unna uansett, og det er drit kjedelig å sitte inne på en rulle kveld etter kveld.

Nå som vi er midtveis i februar blir det kun rulle som gjelder frem til veiene blir bare, men kommer jeg over et veldig godt tilbud på en fatbike før neste vinter, er det godt mulig jeg lar meg friste!

Kommentarer