konkurranseritt

Rittrapport: Red Bike 28.02.2015

Red Bike er et uvanlig ritt, og ikke bare fordi det foregår utenom den norske sesongen, men også fordi rittet er innendørs og ikke minst fordi det er i fengsel.

Dette er andre gangen rittet arrangeres – min rapport fra fjorårets deltakelse finner du her – og det var mye det samme i 2015 som i 2014. Det var selvfølgelig noen endringer, til det bedre: Datoen var flyttet tilbake én måned, samt at løypa nå var en mer kupert løype i Maridalen heller enn en motbakketempo opp til Tryvann.

 

Red Bike er en god sak

Deltakelse koster 1.200 kroner, og inntektene går til Røde Kors sitt “Nettverk etter soning”-initiativ, et prosjekt som hjelper tidligere straffedømte inn i en ny hverdag utenfor fengsel. Deltakerne inkluderte både innsatte, tidligere innsatte og “eksterne” deltakere.

Alle deltakere veies før start for å sikre at rullene vil gi riktig motstand under konkurransen. Det var nok flere som angret på at de spiste en marsipangris for mye i jula!

Alle deltakere veies før start for å sikre at rullene vil gi riktig motstand under konkurransen. Det var nok flere som angret på at de spiste en marsipangris for mye i jula!

 

Selve rittet

Kort fortalt:

  • Rittet foregikk i Oslo Kretsfengsel.
  • Konkurransen ble muliggjort ved hjelp av ruller fra BKOOL, og alle deltakerne fikk sin egen skjerm som viser fremdrift samt at en storskjerm viste hvordan alle lå an.
  • Løypa gikk i Maridalen, fra Skar via Hammeren tilbake til Skar, over 11,6 km.
  • Det ble kjørt fem heats med inntil 36 deltakere per heat.
  • Vinneren ble den som sykler den utvalgte løypa raskest uavhengig av heat.

Totalt var det 165 deltakere, fordelt på 136 menn og 29 kvinner, som fullførte. Det er en økning på 47 deltakere fra i fjor, så Red Bike har utvilsomt fenget interessen i sykkelmiljøet!

 

Hvordan det var å sykle

Da jeg stilte til start i heat 2 var det fokus på å tråkke mest mulig watt i det som ville maks vare i 20 minutter. Jeg har kjørt en haug FTP-tester gjennom vinteren, så dette tenkte jeg ville være grei skuring. Etter at startskuddet gikk ble jeg avbrutt av en funksjonær fordi jeg visstnok hadde tyvstartet. Dermed måtte jeg vente til rulla hadde stoppet helt opp før jeg kunne starte igjen – og det var med frustrasjon jeg så på storskjermen at resten av feltet dro fra meg. Om jeg tapte 10 eller 30 eller 60 sekunder her vet jeg ikke, men det var en skikkelig nedtur.

Da jeg endelig kom i gang var jeg langt bak alle, men jeg fant en god flyt og fikk opp pulsen ganske kjapt. Da vi begynte på den lange bakken midtveis, fikk jeg etablert meg på tredjeplass og hadde håp om kontakt med teten. Roger Arenberg hadde en suveren ledelse, og selv i bakken klarte jeg ikke å ta igjen ham. Tony Schwarz, derimot, virket å være innenfor rekkevidde helt til nedoverbakkene startet – da nyttet det ikke uansett hvor mye jeg tråkket. Tony sikret lett 2. plass bak en absurd rask Roger. Jeg kom inn på 15:02, ett minutt bak førstemann. Gratulerer, Herr Arenberg!

I løpet av de 15 minuttene jeg holdt på, hadde jeg en gjennomsnittlig kraft på 280 watt, en snittpuls på 92% av maks og en kadens på 96. Gitt at løypa var 11,6 kilometer, holdt jeg en snittfart på 46 km/t. Med andre ord, jeg ga det jeg kunne og mer til, og det var beintøft. Som i fjor var folk helt pumpa ved målgang, og det var nok et merkelig skue for helsepersonellet som var tilstede…

 

Resultater

Bestemann var Roger Arenberg fra IF Frøy, som tråkket virtuelt fra Skar via Hammeren tilbake til Skar på 14:02, mens Tony Schwarz fra Nitelva CK kom i mål på 14:53 og undertegnede tikket inn på 15:02.

Trine Hansen var raskeste kvinne med 18:25, fulgt av Kristin Falck på 19:01 og Tone Schwarz med 19:52.

Sportsklubben Rye stilte mannssterkt med hele 22 deltakere, men var det altså IF Frøy som hadde sterkeste mann og kvinne: Ryes beste var Karl Axel Svendsen som tok 5. plass med 15:15.

Totalt var det i overkant av 30 forskjellige lag som stilte, med en fin miks av sports-/sykkellag og bedrifter. Red Bike selv, Elkjøp, The Thief, Rejlers Norge, Snøhetta, Ryen VVS og og Telenor stilte alle med minst fem mann hver.

Forøvrig stilte også «På Hjul med Dag Otto» med fem mann, inkludert sjefen sjøl (Mr Lauritzen syklet på 20:42), men lagets beste mann var Tormod Nilsen med 18:14.

BKOOLs ansatte gikk rundt og kontrollerte rullene og programvare var satt opp korrekt.

BKOOLs ansatte gikk rundt og kontrollerte rullene og programvare var satt opp korrekt. Det var tydeligvis ikke nok for å sikre at resultatene ble korrekte eller publisert kjapt.

 

God stemning…

Akkurat som i fjor var det flott å være deltaker i Red Bike! Deltakerne tas godt imot i fengsel, alt er rigget og tilrettelagt så man bare trenger å komme inn med sykkelen, tråkke i vei, og så enten henge rundt og få med seg showet eller dra hjem igjen. Følelsen av å være i ritt, med pinnemennesker i fargerik lycra som flakser rundt med startnummer og ståpumper mens de beundrer hverandres karbonhester, den er definitivt tilstede. Arrangørene er kjempehyggelige og serviceinnstilte. Det er musikk og show på scenen. Noen ting jeg vil trekke frem som jeg synes gjør Red Bike verdt å vurdere som en del av sesongoppkjøring:

  • Red Bike er en god sak. Det er faktisk ikke så ofte man kan kombinere favoritthobbyen sin med å støtte en god sak, men Red Bike er sammen med Aktiv Mot Kreft et par gode eksempler på det.
  • God stemning. Det er umulig å la være å slå av en hyggelig prat med sidemannen når man er deltaker i Red Bike, og arrangørene gjør virkelig en god innsats for at man skal føle seg velkommen.
  • En interessant formtest. Det er ikke før i april at rittene i Norge begynner å avvikles, men fordi Red Bike er så tett opptil sesongstart, er dette en god måte å sjekke hvordan formen er. Man bør imidlertid ta resultatet med en klype salt, som jeg skriver nedenfor…

 

… men med forbedringspotensiale!

Det er likevel et par ting jeg håper arrangørene kan ta tak i før tredje utgave av Red Bike arrangeres i 2016:

  • Få BKOOL til å se på realismen. Hvor realistisk BKOOL klarer å gjengi virkeligheten kan man selvfølgelig sette et spørsmålstegn ved. Jeg syklet en liknende løype i ute Maridalen på 14,8 kilometer i fjor (RRR Klubbmesterskap 2014), og da tråkket jeg 276 watt og klarte en snittfart på 35,3 km/t. Nå tråkket jeg de 11,6 kilometrene på 278 watt (samme wattmåler) og klarte en snittfart på hele 46 km/t. På cirka samme løype, ved omtrent nøyaktig samme kraft, er det rart at jeg plutselig er 11 km/t raskere. Det er ikke urimelig å tro at noen fikk for lett motstand mens andre fikk for tung motstand, og dermed fikk for god eller dårlig tid i forhold til hva de hadde klart i virkeligheten. Dersom denne antagelsen stemmer, er resultatlisten i beste fall veiledende. Om Red Bike tenker å fortsette samarbeidet med BKOOL, bør de se på hvordan de kan snevre inn de potensielle feilmarginene.
  • Få ut korrekte resultater ASAP. Seks dager å vente på resultater er for lenge. Selvfølgelig ønsker Red Bike å unngå feilen fra 2014 da de måtte korrigere resultatlistene i etterkant, men jeg vil tro at dersom Red Bike og BKOOL tar tak i punktet over, så kan de også få ut resultatene kjappere.

 

BKOOL som konkurranseverktøy?

Jeg skrev en lang omtale av BKOOLs rulle i august 2014. Utfordringene med å arrangere en 100% seriøs konkurranse med 100-200 deltakere med BKOOLs ruller er tydeligvis ganske store, som nevnt over i dette innlegget. Min innstilling er derfor at BKOOL-rulla fungerer utmerket som et treningsverktøy, men å bruke det som et konkurranseverktøy er jeg mindre sikker på da det er en rekke variabler som spiller inn. Det kan for eksempel være at to tilsynelatende identiske ruller gjengir motstand noe forskjellig, lufttrykket i bakdekket på deltakernes sykler kan være forskjellig, den oppgitte vekten til hver deltaker er ikke nødvendigvis korrekt (og motstanden fra rulla henger sammen med syklistens vekt), og så videre. På en annen side, det er ingenting som tilsier at andre ruller ville gjort en bedre jobb enn BKOOLs variant. Den beste måten å gjennomføre sykkelritt er og blir old school utendørs på ekte løyper, men den muligheten har Red Bike av helt naturlige årsaker ikke. Derfor tenker jeg at det beste er å ta resultatene med en klype salt, og heller glede seg over at dette er et morsomt initiativ.

 

Oppsummert

I fjor skrev jeg at jeg syntes rittet var en så positiv opplevelse at jeg håpet det ble en årlig begivenhet, og det står jeg ved i år også. De positive elementene veier tungt, og de negative tingene bør være enkelt å løse for arrangøren.

Red Bike er tross alt en god sak, og dersom man stiller opp med den innstillingen at deltakelse er viktigere enn resultat, så er dette en prima måte å starte sesongen på!

Kommentarer