Jeg hadde siktet ut i dag for sesongdebut opp Tryvann, og på tross av at værmeldingen tilsa minusgrader og snø ville jeg ikke la det stoppe meg. Jeg burde skjønte tegninga da ingen sykkelvenner ville slå følge, men når jeg har vært med på å stifte Tryvann Cykleklubb, er det bare rett og rimelig at jeg tråkker opp Oslos store bakke!
Jeg kjørte helt til Tryvann Skisenter med plan om å sykle ned til start og så opp igjen. Etter hvert som jeg kjørte opp forbi Kollen og videre, skjønte jeg på snøen langsveiene og på temperaturviseren i dashboardet at ett drag ville bli mer enn nok.
Da jeg steg ut av bilen på parkeringsplassen ved Tryvann angret jeg på at jeg valgte for tynn bekledning: Det blåste surt i kastene, og snøen føyk i alle retninger. Som mange i miljøet liker å si – «harden the fuck up». På med hjelm, stramme spennene på skua, slå på Garmin’en og trille ned til gressbanen mens jeg hutret og frøs.
Veien ned til gressbanen gikk sakte. I flere partier ned til kapellet tok jeg beina fatt grunnet glatt og sørpete underlag. Tennene klapret. Fra Besserud ned til gressbanen trodde jeg at styrelageret på sykkelen hadde løsnet, men det viste seg at det bare var jeg som skalv ganske kraftig i overkroppen. Ned til start var pulsen min aldri over 90 bpm og temperaturen var stabilt rundt to minus.
«Ja ja, bilen står klar på toppen!»
Starten ved gressbanen: Sludd
Sist jeg sto i Lybekkveien og ventet på klar bare, var jeg ikledd kort-kort. Nå frøs jeg absurd mye og gledet meg til å komme i gang. Utrolig hvilken forskjell det er på mars og september.
«Høydemeterne jeg tar i dag, får jeg igjen for senere i år. Let’s go!»
Sånn ser starten av klatringen ut 22. mars 2015.
Forbi avkjørselen til Ankerveien: Sludd og våt vei
Opp til første serpentinsving gikk det fint, kroppen ble litt varmere, og pulsen steg. Og på første tur opp Tryvann for året, med relativt mye klær og en tung CX til sykkel, ville det uansett ikke gå spesielt fort. Påfallende mye smeltevann i veien.
«Faen heller, nyvaska jakke og skinnen allerede.»
Første sving – med mulighet til å stikke ned til venstre mot Bogstad om beina er råtne.
Ved Besserud: Tykkere sludd
På en god dag passerer jeg ICA-butikken på Besserud langt under fem minutter; i dag var det omtrent nøyaktig på tallet fem. Den kalde lufta, de våte veiene, snøen og vinden gjorde det hele til en kjølig økt, og pulsen gikk ikke forbi 150 bpm.
«Hm, kan dette holde til 20 minutter?»
På vei mot Besserud.
Mot Holmenkollen Restaurant: Snø på fortauene
Når resturanten passeres med åtte-tallet på displayet er det ingenting å skryte av, og det var tilfelle i dag. Fingertuppene var iskalde og jeg slet med å treffe girene med de forfrosne leddene.
«Jaja, samme det, beina går nå rundt om det er 34×19 eller 34×17.»
Siste skikkelige serpentinsving, med Holmenkollen Restaurant oppe til venstre.
Langs Holmenkollen Skianlegg: Turister som måper (I wish)
Klumsete giring blir nok normen opp her, og det er deilig å veksle på å stå og sitte. Jeg bruker over 10 minutter bort til broene etter Kollen-hoppet, og under 20 minutter går sannsynligvis ikke. Jeg legger meg midt i veien for å unngå snøen som ligger i kantene.
«Jeg er ti ganger tøffere enn dere anorakk-turister!!»
Forbi Holmenkollen Skistadion (til venstre).
Mot Frognerseteren: Vinteren er tilbake
Med i overkant av 100 høydemeter igjen toppen har snøen lagt seg godt på veien, og jeg ligger herlig til midt i veien. Heldigvis er de få bilistene på veien veldig hensynsfulle. Det er komisk kaldt og jeg tror ikke jeg ville merket om føttene bare falt rett av ved anklene nå.
«Hard as nails, baby!»
På vei opp mot Frognerseteren. Vi vet jo alle at man tar til venstre i dette krysset.
Under siste brua: Snødekket vei
På det aller siste partiet før oppløpet – hvor jeg måtte gå på vei ned fordi det var for tykt med snø i veien – går det overraskende greit, men jeg merker at det er kaldere å puste enn det pleier å være når jeg er her. Overraskende nok har jeg spikerfeste så lenge jeg legger meg i hjulsporene.
«Varm bil venter, kom igjen!»
Siste bro er unnagjort, og vannet er neste severdighet. Snøen lå tykt 22. mars 2015!
Oppløpet: Winter wonderland
This is it. Forbi vannet er det masse småbarnsfamilier med pulk, kjelker og ski av forskjellige slag som tydeligvis er mer opptatt av å holde seg på beina i den sure vinden enn å legge merke til en forfrossen syklist som snegler seg til topps. Det blir garantert ikke under 20 minutter; under 21 får vi være fornøyde med… og det blir 21:05.
Italia har Stelvio og Gavia; vi på Østlandet har Tryvann.
I bilen målgang: Hysterisk smerte
Sykkelen ble demontert i rekordfart og kastet inn i bagasjerommet, og så var det inn i bilen og fyre opp alt som er av varmeanlegg. Hendene er så kalde at når varmen begynner å komme tilbake, er det så vondt at jeg roper i smerte. Heldigvis var det ingen som gikk forbi bilen – hva skulle de trodd om de så en syltynn, iskald fyr som breket høyt i en stasjonsvogn?!
Ved Tryvann vinterpark var temperaturen én blå. Med andre ord, HTFU.
Og med dét er klatringen til Tryvann åpnet for året for min del. Jeg har syklet opp bakken snart 200 ganger i mitt liv, og i dag var uten sidestykke den kaldeste gangen. Trøsten er at det uansett ikke kan bli verre enn i dag, så jeg gleder meg til neste gang!
