Noen elsker motbakker. Andre hater dem – “låse kjeden nå, gutta!”. Jeg tilhører førstnevnte kategori. Her er historien om da jeg “everestet” berømte Alpe d’Huez, det vil si syklet fjellskrenten åtte ganger opp på rappen.
Hva “everesting” er
Everesting handler om å sykle samme bakake opp og ned inntil du har bikket 8.848 høydemeter, som tilsvarer høyden til Mount Everest. Se gjerne www.everesting.cc for mer informasjon!
I valg av bakke for everesting er det noen variabler som spiller inn: Bratthet sier noe om hvor fort høydemetrene kommer, lengden sier noe om hvor ensformig stigningen er, og nærhet til sivilisasjon er kritisk i tilfelle noe skulle skje. For å ta tre norske eksempler på flotte, episke bakker sett i lys av everesting: Stalheimskleiva har fordelen av en ekstrem stigningsprosent, men på grunn av sin korte distanse må 32 repetisjoner til. Juvasshytta, Norges kanskje mest spektakulære bakke, er veldig lang og veldig bratt, og behøver kun syv repetisjoner. Oslo-folket kan notere seg at Tryvann må bestiges 24 ganger.
Hvorfor Alpe d’Huez
Jeg har lenge gresset på hvilken bakke jeg skal evereste – Tryvann er jo et naturlig valg ettersom jeg har vært med på å stifte klubben Tryvann CK – men i forbindelse med en reise til Alpe d’Huez i månedsskiftet mai/juni åpnet det seg en mulighet for å evereste et alpefjell. En slik mulighet kan jeg jo ikke la gå fra meg!
Jeg gjorde en rask vurdering av mulige fjell i området rundt Alpe d’Huez og Bourg d’Oisans, blant annet Col du Galibier, Telegraph, Glandon og Croix de Fer (alle for langt unna hotellet), d’Ornon (for pinglete), Sarenne (øde), Jandri (altfor brutal) samt Solude og Les Deux Alpes (høyaktuelle, men mangler wow-faktoren begge to). Valget falt selvfølgelig likevel på Alpe d’Huez fordi for meg er det ingen fjell som har en fetere historie eller status. Dessuten hjelper det at det er mye folk i løypa i tilfelle noe skulle skje, samt at veiene holder høy kvalitet.
En plan legges
For å bikke 8.848 høydemeter må hver klatring være på 1.106 høydemeter, som krever at man starter litt nedenfor den offisielle starten på Alpe d’Huez og fortsetter litt forbi selve landsbyen opp til toppen. Alpe d’Huez åtte ganger tilsvarer 224 km tilsammen, og ikke én meter av disse er flate, enten går det opp eller så går det ned.
Jeg antok at jeg i snitt ville bruke 90 minutter per tur opp, som vil kreve et sted mellom 200 og 225 watt. 90 minutter opp og 20 minutter ned tilsvarer 14,5 timer ved åtte repetisjoner. Inkludert opptil tre halvtimes matpauser vil jeg totalt behøve 16 timer på gjennomføring. Det er innafor!
Jeg fikk med meg Erik Larsen, en kompis som var med på 11-timersøkta i garasjen i mars, og vi fløy til Lyon lørdag 30. mai med avgang fra Gardermoen 0630, hvilket betyr at vi sto opp før 0400 på en lørdag. Hva gjør man ikke for å evereste, sier jeg.
Som to tenåringer på vei til russetreff freste vi i leiebil til Alpe d’Huez, via Casino i Bourg d’Oisaans for å laste opp med mat og drikke, og sjekket inn på det noe kuriøse hotellet Le Printemps de Juliette, hvor dokkeinteriøret var meget markant.
Etter innsjekking hentet vi ut et par leiesykler fra Cycle Huez, som viste seg å være en helt utmerket plass for å leie sykler på toppen av Alpe d’Huez. Anbefales! Vi fikk utdelt et par Wilier Triestina GTR med Shimano Ultegra gruppesett og standard Shimano RS-hjul. Utleiesykler er tydeligvis myntet på at enhver skal ha en fair sjanse på å komme opp Alpe d’Huez – letteste girutveksling: 34×32!
Oli, meg og Kat med en lekker Wilier utenfor utleiebutikken deres, Cycle Huez, på toppen av Alpe d’Huez. Jovial og god engelsk-australsk service – anbefales dersom du skal til området og trenger en sykkel!
Kvelden ble tilbrakt på rommet hvor vi lagde en enorm mengde blingser med Nutella, skinke og ost, blande Winforce i 10 drikkeflasker, finne frem klær og følge med på Yr. De veldig skiftende værmeldingene gjorde at vi var usikre på hva vi ville trenge av klær, naturlig nok. Dessuten har det svingt mellom sommertilstander og snø de siste par ukene…
Jeg hadde selvfølgelig veid alle klærne mine og visste hvilken kombinasjon som ville spare 250 gram – det er jo noen watt mindre å trå!
Galskapen begynner
Gjennomføringsplan: Stå opp 0330, hive i oss frokost, kjøre ned til Bourg d’Oisans, begynne på stigningen cirka 0430, frokost etter to drag og lunsj etter fem. Etter hver stigning er det bare å beine inn på hotellrommet og skifte drikkeflasker, fylle på med næring samt skifte bekledning – én flaske vann og én flaske Winforce, tre gels på lomma. Og aldri noen gang skal jeg overstige 250 watt. Idiotsikkert!
Klesvalget fra start: Shorts, base layer trøye, vanlig kortermet og vårjakke, samt løse bein. I tillegg hansker med lange fingre og lue som dekker ørene.
Vi kjører ned i bekmørket og holdt på å meie ned en rev i prosessen, mellom sving 9 og 10. Temperaturmåleren i bilen viser 2 grader. Heldigvis er det ingen nedbør. Vi parkerer bilen utenfor matbutikken Casino, strategisk plassert mellom Bourg d’Oisans og rundkjøringen 700 meter fra hvor stigningen offisielt begynner. Syklene er selvfølgelig utstyrt med små lys som vi fyrer opp, og cirka 0445 triller vi i gang.
Nettopp våknet kl. 0330 søndag 31. mai, og klar til å starte Everesting av Alpe d’Huez.
#1: 1:15, 222 watt, 6 grader – hvem i h*** sykler et HC-fjell før 0500 på morgenen?
Erik og jeg bestemmer oss for å kjøre i eget tempo, så allerede fra første sving er vi hver for oss. Det er meget spesielt å sykle verdens kanskje mest kjente fjell i tussmørket, helt alene, uten en eneste lyd annet enn sin egen pust, dekkene som triller og girene som glir oppover mot letteste utveksling. Det er iskaldt, men det går også veldig lett og jeg må holde igjen for å ikke gå over 225 watt. Jeg legger merke til at det lukter av husdyr i det jeg kommer ut av hver landsby, og lurer på om kyrne i Alpe d’Huez sover inne sammen med bøndene. Etter hvert som jeg tråkker gjennom landsbyene La Garde, Le Ribot og Huez begynner sola å stige, og fuglene begynner å våkne. Ingen biler eller andre syklister å se. Beina er uforskammet fine, og det hjelper godt på kropp og sjel at morgenen kommer. Når jeg skifter flasker på hotellet tenker jeg at dette er jo kjempelett og dette kunne jeg gjort til evig tid!
Første nedkjøring er sjukt kald, men det går på rett over 20 minutter. Heldigvis har sola kommet såpass at jeg ikke er avhengig av lysene på styret for å se hvor jeg kjører når jeg styrter ned igjen til bunnen av bakken – ofte i 60-70 km/t! – men det er jo greit å bli sett om noen skulle komme kjørende.
Første drag opp gjennomført. Tykke lag med klær gjemmer ikke vekk et trøtt morgentryne!
#2: 1:18, 210 watt, 7 grader – kanskje den vakreste soloppgangen noensinne!
Den andre stigningen er kanskje det vakreste jeg har opplevd av soloppgaver: Fjellene som omkranser Bourg d’Oisans er mektige og flotte, og i morgensola skinner de på en utrolig måte. Gresshoppene begynner å lage sin karakteristiske lyd, sauer breker og fuglene synger for full hals. Beina visper lydig på rundt 200-225 watt, høydemetre og serpentinsvinger forseres jevnt og trutt. Likevel begynner jeg å bli skikkelig trøtt og tar meg selv i å duppe av og våkne igjen med et rykk – akkurat som den forferdelige følelsen når man sovner mens man kjører bil eller må overvære en kjedelig forelesning. Jeg prøver å holde meg våken ved å gjette på hvilket navn det står på neste skilt som markerer hver sving opp til Alpe d’Huez. Kyrne som holder til mellom den fjerde og nest siste svingen begynner å bevege på seg og rauter anerkjennende når jeg passerer. Mon tro hva de tenker om de tusenvis av syklistene de ser hver dag. Toppen passeres på 1:18, som er godt innenfor skjema, og det er endelig på tide med frokost, som er dagens første innlagte livbøye.
I mål med andre drag, men selv om sola er oppe er jeg like trøtt i trynet.
Jeg løper på rommet og tar av meg jakka; jeg gambler på at det i løpet av neste stigning vil bli for varmt for den. Med vindvest og løse ermer bærer det ned i frokostsalen med mål om å spise så mye at jeg blir en ulønnsom gjest. Jeg hadde glemt hvor spinkel en fransk frokost faktisk er, så etter å ha skyllet ned croissants og pannekaker og et par miniatyr-blingser med to sterke kopper kaffe hiver jeg meg oppå sykkelen igjen. “Two down, six to go” tenker jeg i det Erik møter meg i døra; han holder også fint driv!
Fransk frokost. Digg, men kanskje ikke solid nok for en slik monsterøkt?
Lite trafikk gjør nedkjøringen rask og effektiv, og plutselig står jeg i rundkjøringen for tredje gang.
#3: 1:11, 226 watt, 11 grader – digg å herje, barneskirenn, jo!
Det første som slår meg er at beina føles helt utrolig bra. Jeg må faktisk holde igjen for å ikke legge meg godt over 260 watt, og at mange nederlenderne som har funnet veien til Alpe d’Huez fungerer som en flott motivasjon for å holde farten oppe. Jeg kommer faktisk veldig fort ut av telling på hvor mange jeg passerer!
Opp til den første landsbyen, La Garde, har jeg egentlig en i overkant høy watt, og bestemmer meg for å roe ned litt. Det eneste som står i hodet mitt er at dette går skikkelig lett, og jeg begynner å tenke på å klatre Alpe d’Huez ni ganger på rappen bare for å bikke 10.000 høydemeter. Fortsetter det sånn, er det jo null stress. Kyrne rundt tredje og fjerde sving er opptatt med å spise gress og enser knapt meg.
Tilbake på hotellrommet etter nok en vellykket stigning merker jeg meg at det blir såpass varmt at jeg tar av de løse beina og tyr til hansker med korte fingre. Pulsbeltet fungerer tydeligvis ikke, så den flekker jeg også av meg – noen ekstra gram spart.
Jeg hadde håpet på å bruke rundt 20-22 minutter på nedstigningene, men på grunn av den økte trafikken blir det en del bremsing, og jeg bruker nærmere 25 minutter ned. En annen interessant observasjon er at jeg tar svingene mye bedre og med mindre bremsing om jeg ser “gjennom” svingene. At ikke Basso og Schleck-søstrene tenkte på det, de har jo tapt masse tid i nedkjøringer i sine karrierer!
(Den enorme oranje-invasjonen skyldes forøvrig Alpe d’Huzes, som er en innsamlingsaksjon til støtte for kreftforskning, hvor sponsorene donererer et beløp som står i stil med antall ganger “deres” syklister har tråkket opp Alpe d’Huez. Nederlenderne er joviale, utadvendte, hyggelige folk og glade i å sykle – og det merkes. Ifølge de lokale vil Alpe d’Huez få besøk av over 30.000 nederlendere i løpet av første uka i juni!)
Tre gjennomførte, og endelig kommer smilet frem!
#4: 1:14, 216 watt, 19 grader – ok, dette er kanskje litt tungt
“Overmot står for fall”, heter det. Nå som forholdene tilsier kort-kort bekledning og himmelen er skyfri, klarer jeg ikke å la være å gønne på allerede fra første sving. Så fin og frisk som jeg føler meg, er altfor fristende å hele tiden prøve å ta igjen den neste ryggen foran meg. Og slik går det til omtrent halvveis, når jeg ser at jeg har tråkket for høy watt og varmen tar tak i meg. Jeg tåler varme som en isbjørn, og begynner å bli stresset over at jeg bare er halvveis. De mange hyggelige tilropene fra nederlenderne er likevel til stor hjelp, og jeg belønner meg selv med noen slurker vann rett før hver sving. Dermed kommer jeg nok en gang til Alpe d’Huez på en høyst respektabel tid, den nest beste hittil.
Tilbake på hotellrommet kan jeg konstatere at væskeinntaket fungerer bra; jeg får i meg cirka 1,25 liter drikke per tur opp, og lite tyder på at jeg dehydreres bortsett fra litt saltdannelse i ansiktet. Den økende varmen bekymrer meg, så jeg slenger igjen løse ermer, base layer og skotrekkene på rommet.
Igjen går nedstigningen tregere enn forventet på grunn av trafikk, men jeg priser meg likevel lykkelig over at bilistene ikke er som i Oslo – det føles stort sett helt ok å rase ned en 8-10% bakke med masse biler og syklister rundt seg! I niende sving stopper jeg for å ta en obligatorisk selfie.
Selfie fra niende siste sving på vei ned etter fjerde tur opp.
#5: 1:23, 186 watt, 27 grader – hvem skrudde opp varmen?
I det jeg vender i rundkjøringa i bunnen slår det meg hvor utrolig mye varmere det er nå enn i morges, da det var kun to grader. Klok av skade fra forrige runde bestemmer jeg meg for å ikke starte på høy watt denne gangen, men det begrenser seg selv – å få over 200 watt i mer enn noen sekunder er rett og slett ikke mulig lengre. Det forklarer jeg med at det er blitt varmt kombinert med at jeg begynner å bli sliten. Jeg begynner å leke med den nest letteste klinga bak, som har 30 tenner, og lurer på hvor vondt jeg skal ha det før jeg fornedrer meg selv med 32 tenner.
En ganske trygg fyr – såkalt pappakropp – passerer meg like før La Garde. Fyren har hvit sykkelshorts og tydeligvis bruker han boksershorts under, og det er selvfølgelig pinlig for meg at en slik type skal klatre fra meg. De negative tankene begynner å sprette frem. “Det er fortsatt tre stigninger igjen etter denne.” “skal vi ikke gi oss nå, er jo ikke så mange som tar fem på rappen heller”, “så mange høydemeter sykler ikke engang Tour de France-gutta”, og så videre. Heldigvis tar jeg igjen pappakroppen i et skyggeparti rett etter La Garde; han har tydeligvis fått nok og satt seg på en benk. Jeg søker å sykle i skyggepartier der det er mulig, og irriterer meg over murveggene langs veien som gjengir varmen. Fra femte siste sving legger jeg merke til hvordan kyrne har lagt seg til rette i sola; de har tydeligvis skjønt at dette ikke er er tiden for fysisk aktivitet!
Kyrne lever et behagelig liv i skråningene ved Alpe d’Huez.
Ved ankomst på hotellet er det endelig tid for lunsj. Magen min begynner å bli lei av diverse føde, og jeg tyr til blingser med skinke og ost, Cola, kjeks, kake, iskrem (jordbær og vanilje) og kaffe med sukker.
Erik har fornuftig nok kastet inn håndkledet. Som han selv sier, han har ikke trent i bakker i år, og fire repetisjoner står det enorm respekt av uansett. Så mens Erik kan nyte den fabelaktige sola med en kald øl, etterfyller jeg sykkelen med drikke, kobler Garmin-enheten til et eksternt batteri og flyr ned igjen til bunn for å starte på siste tredjedel av monsterøkta.
Femte drag unnagjort og endelig tid for en skikkelig lunsj! Og for et vær!
#6: 1:31, 173 watt, 30 grader – negative tanker og kokt knoll
Det er fortsatt varmt i bunnen av bakken. “Dette er jo den helvetes varmen som jeg fikk solstikk av da jeg var her i 2008”, tenker jeg, og forbanner meg selv for å ha kjøpt en svart hjelm. Og å touche 200 watt, det kan jeg bare glemme, det merker jeg før jeg er kommet halvveis opp til første sving. Jeg hadde tenkt å underholde meg selv med å huske navnene til alle tidligere vinnere på Alpe d’Huez, men jeg merker at jeg tar stigningen nesten på automat, slik man gjerne kjører bil uten å tenke på at man girer eller bruker blinklys – det bare går av seg selv. Jeg sliter med å jage vekk spøkelset som sier “skal du virkelig gjøre det her tre ganger til, skal vi ikke heller gi oss nå?” og begynner å bli veldig fokusert på delmål.
Svingene i Alpe d’Huez er ikke jevnt fordelt: Det er langt mellom hver av dem i starten og mot slutten, mens i midtpartiet kommer de hyppig. Dessuten er starten langt brattere enn slutten, men på slutten kan man få mye vind. Så for meg ble naturlige delmål å tenke 5-5-4 kilometer, da det er litt over 14 til toppen. Midtveis opp tenkte jeg ting som “bare bort til neste sving”, “jeg skal få lov å drikke vann når jeg er under den skyggen” og “sykler vi 250 meter til uten å reise oss fra sadelen, kan vi ta en gel”.
Etter halvannen times tanker av denne typen ble toppen nådd, og jeg stabber inn på hotellrommet – og Erik bemerker hvor avsindig mye salt det har samlet seg på ryggen min.
Jeg snakker ikke i hele setninger lengre, og i det jeg manner meg til å begi meg på neste nedstigning tenker jeg på hvor mye jeg hater denne idiotiske sporten som består av dyre karbonhester og jålete menn i Rapha. Ni repetisjoner kan i alle fall bare drite og dra.
Det kostet mye å smile til kamera her, for å si det pent. Begynner å bli tungt etter seks turer opp…
#7: 1:34, 166 watt, 23 grader – “oh Lord, kumbaya!”
Vel i gang med nest siste klatring merker jeg meg at det er mye færre syklister i bakken; mens jeg i foregående runder kunne passere opptil et dusin syklister mellom hver hårnålssving er det nå bare to-tre. Dessuten blir jeg forbipassert av noen skikkelig kjappe gutter. Jeg trøster meg med å tenke at om jeg også bare skulle kjørt én tur, så skulle jeg matet de så det sang etter. I stedet sliter jeg igjen med 200 watt, og bestemmer meg for å slutte å tenke på noe som helst annet enn å padle opp.
Det er noen ting som er positivt, og det tenker jeg veldig mye på: For det første vil det kun være én eneste gang til opp når jeg er ferdig nå, og temperaturen har begynner igjen å bli veldig behagelig. Jeg tryller frem en Winforce Booster som jeg slenger i meg i syvende siste sving. Smaken er skarp, men jeg tenker at med mindre jeg spyr så vil kroppen ta til seg næring. Og om jeg må spy, da har jeg i det minste et påskudd for å gå av sykkelen litt. I noen av svingene opp Alpe d’Huez – de som svinger mot venstre – er det lagt ut søppeldunker designet for at man skal kunne hive søppel i dem fra sykkelsetet. Jeg bruker mye tid på å filosoferer over hvor genialt det er. Omløpet i hodet og nivået på filosoferingen er lavt, tydeligvis.
Kyrne har begynt å bevege seg igjen og rauter når jeg passerer – heier de på meg, tro? Med dagens klart tregeste tid til topps vender jeg henrykt ned til hotellet igjen for en siste refill.
Etter syv turer opp Alpe d’Huez var det nok over en halvkilo salt og mineraler i trøya mi…
Nå gidder jeg ikke mer vann; jeg tar Cola i den ene drikkeflaska og Winforce i den andre. For god margins skyld tar jeg også med en Red Bull som jeg akter å unne meg med fire gjenstående kilometer. Jeg skjønner også at det begynner å bli kaldt, og unner meg selv en ny base layer, ny trøye – den saltimpregnerte trøya mi veier sikkert en halvkilo uansett, og løse ermer er kjekt å ha. Det er digg å tenke at dette er siste gangen ned. Jeg tenker ikke på hvordan det skal føles å sykle opp igjen; det finner jeg tidsnok ut av.
Ok, syvende gang – neste gang jeg er tilbake er det slutt!
#8: 1:32, 169 watt, 15 grader – ensomt
Klokka er 1945 når jeg starter på siste stigning, og avtalen med Erik er at han skal ringe meg og eventuelt hente meg dersom jeg ikke er inne på hotellrommet innen 2130. Sola har begynt å gå ned, syklistene er stort sett helt borte, og trafikken har roet seg. Folkelivet fra i ettermiddag er borte; det er bare meg og fjellet igjen. Etter fire kilometer sender jeg en MMS til Hege (kona) for å melde opp at jeg bare har én mil igjen, og får raskt tilbake en motiverende melding om å stå på. Sauene kommer ned til veien for å breke meg videre.
Bææææ..
Ved Le Ribot tar jeg tak i drikkeflaska med Cola, som selvfølgelig eksploderer i munnen min i det jeg åpner den – men den søte brusen smaker likevel nydelig. Å produsere 200 watt nå er like realistisk som å gjenopplive en iPhone som har 1% batteri, og jeg tenker at nå må jeg nyte den siste stigningen.
Så varsler plutselig Garmin’en om “low battery” og jeg får helt angst – hele denne økta vil jo være forgjeves dersom jeg ikke får med hver eneste GPS-koordinat og høydemeter! Dermed begynner en intens periode der jeg stadig følger med på hvor mange meter jeg kan sykle for hvert prosentpoeng fall på batteri-indikatoren.
Når jeg omsider passerer “målgang” på Alpe d’Huez viser Garmin totalt 8.840 høydemeter – åtte meter mindre enn det som er målet. Her er det selvfølgelig noe feil, for hver stigning er godt over 1.110 høydemeter, og jeg mistenker at det er temperaturfallet som har spilt Garmin’en et puss. Jeg finner derfor en liten bakke som jeg kjører opp og ned et par ganger bare for å hente de siste få høydemetrene før jeg ruller ned til hotellet. Når jeg trykker på “Save” er det kun igjen 2% batteri… og det er omtrent slik jeg føles også.
Done, baby!
Målgang
Mission accomplished – 218 kilometer, 8.859 høydemeter, 8.943 kalorier, 13:52 timer i bevegelse og 16:35 timer totalt (altså 2,5 timer pauser alt i alt). Startet klokka 0445 og avsluttet 2130.
Erik (til høyre) og jeg inntar en velfortjent middag kl. 2230, bestående av gnocchi, pasta carbonara og to små øl.
Planen ble ikke fulgt 100%, men det var stor hjelp i å ha tenkt gjennom hvordan everestingen skulle gjennomføres. Næringsinntak funket bra, og Winforce funket utmerket for min del. Leiesykkelen var overraskende bra, og særlig i nedoverbakkene var Wilier’en utmerket. Den største grunnen til at dette ble tungt for min del var den vanvittige varmen midtveis.
Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så utmattet, og det inkluderer Trondheim-Oslo 2007, Jotunheimen Rundt 2010 og 11-timersøkta på rulla i vår. Likevel, jeg synes det tøffeste var mentalt. Jeg vil tro at enhver med et greit treningsgrunnlag kan fullføre en everesting, men den kritiske suksessfaktoren er motivasjon og disiplin. Dessuten, for min del hjalp det at jeg hadde annonsert for omverdenen at jeg skulle gjennomføre, samt at jeg vet at om jeg hadde gitt meg, så ville jeg angret på det helt til jeg faktisk klarte det.
Forøvrig, dagen etter klarte jeg ikke å dy meg: Jeg syklet opp Alpe d’Huez en niende gang. Det var fullstendig umulig å få pulsen opp, og beina var ganske råtne, men jeg klarte likevel å bestige segmentet Alpe d’Huez “Vieill Alpe” på 58:53, som holdt til 5. plass av 198 på Strava den dagen.
Støtt en god sak!
Som nevnt i en tidligere artikkel, jeg benytter også anledningen til å samle støtte til hjelpearbeidet for jordskjelvofrene i Nepal. Jeg hadde et mål om å samle $500, og det er allerede i boks. All støtte – stort som lite – hjelper, og jeg er sikker på at det er noen uheldige sjeler i Mount Everests hjemland som vil få glede av ditt bidrag. Se morethansport.org/team/hells-500/eriks-alpe-dhuez-x8.
Og tusen takk til alle dere som har bidratt så langt – raust og fint gjort! 🙂
Strava-fil
Strava-fila som bekrefter at galskapen faktisk fant sted: https://www.strava.com/activities/315771623.
PS. Under årets Tour de France er det målgang på Alpe d’Huez på rittets nest siste dag – med andre ord, det kommer til å bli fyrverkeri lørdag 25. juli når Contador, Quintana, Nibali og Froome kjemper for å avgjøre maillot jaune!
