fjell og bakker

Klatringen Juvasshytta: Norges råeste bakke

Juvasshytta er endestasjonen til Norges kanskje råeste motbakke. Fra avkjørselen ved Galdesand 19 kilometer vest for Lom bærer det oppover Norges høyeste vei: 13,1 kilometer, 1.346 høydemeter, en gjennomsnittlig stigning på 10% og lange partier på rundt 13-15% – fram til Galdhøpiggen Sommerskisenter på 1.850 meter over havet. Asfalten er grov, terrenget er brutalt forblåst og det finnes ingen sted å søke ly eller hvile før toppen er nådd. Syklister som roper «hold kjeden» anbefales å snu og ta seg en ufortjent bolle på Bakeriet i Lom; dette er fjellgeitenes og selvpinernes ubestridte arena.

Juvasshytta – en virkelig sværing

Juvasshytta er 13 kilometer med 10% stigning i snitt. Til sammenlikning, her er noen utvalgte referanser som understreker hvilket selskap Juvasshytta egentlig er i:

Kongen på haugen

Arne Post eier Strava-KOM´en på segmentet Juvasshytta: 53 minutter og 58 sekunder klokket han i juli 2013, hvilket gir en VAM på nesten absurde 1.446 (VAM står for vertikale klatremeter, eller hvor mange høydemeter som bestiges i timen). Sammenlikne det med din VAM opp din favoritt-kneik, så ser du fort at Posts tid er imponerende. I skrivende stund er det 125 personer på Strava som har syklet segmentet, og kun to har klart bakken på under én time.

Been there, done that

Ettersom jeg tilfeldigvis var i nærheten av Juvasshytta forrige uke, ville jeg ikke la muligheten for en skikkelig motbakkeøkt gå fra meg. Eller, «tilfeldigvis» – det var vel jeg som foreslo Lom som destinasjon for vårens familietur, helt uten baktanker, selvfølgelig. Bakken er en brutal jævel som ikke tilbake for noen av hors categorie-stigningene i Tour de France, så det er en herlig utfordring i tillegg til god trening før La Marmotte.

Jeg har har en mørk historikk med Juvasshytta. I 2007 brukte jeg 1:40 i Viking Tours fjerde etappe, og i 2009 syklet jeg bakken på egenhånd på 1:29. Jeg syklet også opp på horrible 1:47 under Viking Tour 2011s femte etappe, men da var jeg i så dårlig form at jeg syklet i sikksakk opp til toppen og kastet sykkelen i steinrøysa ved målgang.

I år følte jeg meg i midlertid ganske sprek, og satte som mål å komme opp under 1:20 og helst også under 1:15. Flere av de foregående fadesene ville det uansett ikke bli noe av.

«Kompaktkrank er for pingler»

Jeg har lenge debattert med meg selv om jeg bør sette på lettere utveksling enn 53/39 x 11/25 før La Marmotte. I det stille har jeg innsett at lettere utveksling kan ha noe for seg, hvilket jeg også erfarte da jeg everestet Alpe d´Huez på en leiesykkel med 34×32 som letteste gir.

Beslutningen ble at dersom Juvasshytta ble for tøff på 39×25 så ville jeg kjøpe en 11/28-kassett eller en 52/36-krank. Jeg har uansett ikke tenkt å besudle sykkelen min med en kompaktkrank; slikt er forbeholdt pendlersykkelen.

Dessuten valgte jeg å kjøre med «treningshjulene», et par Shimano RS81 med clincher-dekk heller enn Zipp 303 med limedekk, selv om sistnevnte er bedre å klatre med – kun fordi jeg ikke ville ta sjansen på å punge på den stygge asfalten.

Juvass, gamle ørn, vi treffes igjen!

Fredag 12. juni kl. 18:00 står jeg på kjøkkenet i hytta i Lom og smører et par blingser og gleder meg til gjensynet med Juvasshytta. Kan den virkelig være så fordømt bratt og hard som jeg husker? Eller spiller hukommelsen meg et puss?

Kl. 18:47 sykler klikker jeg inn i pedalene. Det er 18 grader i Lom, men jeg har likevel på løse beinvarmere, en jakke og hansker med lange fingre da det er meldt nære frysepunktet ved Juvasshytta. Én flaske vann holder, ingen vits i å slepe på ekstra vekt. Jeg skal heldigvis ikke sykle ned igjen – jeg har avtalt å bli hentet på toppen; det er jo ingen treningseffekt i å sykle ned den råtne veien uansett.

Starten på veien til Juvasshytta: Fra her er det 13 kilometer til beina får hvile.

Starten på veien til Juvasshytta: Fra her er det 13 kilometer til beina får hvile.

Prolog – frem til start.

I ganske kraftig motvind tar det meg 45 minutter å sykle opp det vakre dalføret mot Sognefjellet frem til Galdesand, men det går likevel fortere enn da jeg syklet samme strekning under Jotunheimen Rundt i 2010. Jeg kommer på at jeg glemte å spise de blingsene jeg smørte for en time siden og smetter i meg noe Winforce-guffe. Juvasshytta er et kjipt sted å gå tom på, tross alt.

Ved Galdesand – cirka 575 meter over havet – er det skiltet til venstre med «Juvasshytta» og «Galdhøpiggen». Kjedet føres ned på lilleskiva og lap-knappen trykkes på sykkelcomputeren. Toppen neste.

Det er ikke sant at Juvasshytta er en kontinuerlig motbakke; ved 5. og 10. kilometer er det et par korte, ganske flate partier hvor det er mulig å både få tilbake livsgnisten og driste seg til noen tråkk på storeskiva. Til gjengjeld er det også lange partier hvor det frister å bare legge seg ned og dø… Jeg bestemmer meg for å bryte opp bakken i tre delmål: De første fem kilometerne til Raubergsstulen turisthytte – som er på cirka 1.000 meter over havet – deretter opp til «u-svingen» ved ei mil og 1.500 meter – og deretter de siste tre kilometerne opp til 1.850 meter. Den siste biten bort til Juvasshytta er flat og går av seg selv.

Del 1 – Raubergsstulen turisthytte.

Jeg synes starten går påfallende lett. Veien er omgitt av skog og jeg skjermes så godt for vinden at jeg glemmer den helt. Det er ni grader i lufta og innpåslitne fluer snylter gratis skyss med meg oppover. Som en småsvett, sakte bevegende syklist er vel ansiktet mitt et attraktivt mål for disse ubrukelige insektene…

Jeg tråkker i vei uten at det føles altfor tungt, og de første par kilometerne forseres med 39×23. Jeg tenker at det er betryggende å ha et lettere gir å gå på dersom det blir tyngre. Og ganske riktig, etter tre kilometer er det ingen nåde – kjedet løftes opp til største trinn bak.

Jeg veksler på å stå og sitte og prøver å holde kadensen i overkant av 50. Jeg har hørt mange si at det er for tungt å tråkke på så lav kadens, og i teorien er jeg enig, men i praksis synes jeg det er helt uproblematisk. Det hadde selvfølgelig vært deilig å kunne klikke inn i et lettere gir og spinne mer, og kanskje det til og med ville gått fortere, men det er ikke nødvendig for å komme meg opp.

Det er fortsatt nok blodomløp i knollen til at jeg regner ut at jeg ligger an til 1:10 på toppen. Når jeg endelig svinger opp til høyre og passerer Raubergsstulen på venstre hånd er det en slak nedoverbakke og jeg holder over 20 km/t i 500 meter. Når bommen passeres er det imidlertid ingen nåde!

Forbi vannet ved Raubergstulen er det mulig å få opp farta fram til svingne ved bommen.

Forbi vannet ved Raubergstulen er det mulig å få opp farta fram til svingene ved bommen.

Del 2 – forbi tregrensen og til himmels.

Tregrensen og bommen etter Raubergsstulen passeres omtrent samtidig, ved noe over 1.000 meter over havet. Veien svinger mot venstre og peker bratt til værs – det er faktisk latterlig hvor bratt og lang denne veien er. Temperaturen har falt et par grader, men nå har jeg kommet så høyt opp at jeg får litt solskinn på tross av at klokka er over åtte på kvelden. Det er kraftig vind fra nordvest, og veien etter bommen går sørøst, så er det overraskende enkelt å holde tempoet på et skapelig nivå.

Smellen kommer selvfølgelig når veien vender 90 grader til høyre og vinden kommer forfra – vips så spretter watten til værs og farten går godt under 10 km/t. Det er ingen trær eller noe som gir ly for vinden; her oppe er det deg og naturen uten noe imellom. For å gjøre det hele verre kan jeg skimte veien snirkle seg opp fire-fem kilometer foran meg. Det er pokker så langt og bratt til topps!

Noen biler passerer, men i motsetning til på Alpe d´Huez er det hverken anerkjennende nikk eller oppmuntrende tilrop fra de forbipasserende. Vindkastene er så kraftige at jeg må holde hardt i styret, og jeg tenker at dersom jeg faktisk skulle blåse overende, er det ikke så langt ned til bakken og farten er veldig lav uansett.

Midtveis gjennom andre del er det et lite parti som går rett sør, hvilket sparer meg for direkte motvind, men så går veien til høyre igjen, og elementene krever sitt. Utsikten over Bøverdalen ned til høyre er formidabel, og det tette skydekket over Juvasshytta kombinert med kveldssola gir følelsen av at dommedag er nære.

Enkel hoderegning bekrefter at jeg fortsatt ligger greit an til et sted mellom 1:10 og 1:15.

Del 3 – u-svingen til topps.

Nå er jeg på 1.500 høydemeter, hvilket er høyt til norske veier å være. Vindkastene blir verre og verre. På tross av at jeg har en god jakke på meg kjennes det som iskalde kniver som stikker mot kroppen. Den lange, nesten rette strekningen som går sørvest kjennes og ser lengre ut enn sine cirka 2.000 meter. For å dramatisere det ytterligere vokser snøkantene – mens de ved starten av denne seksjonen var kanskje 20 centimeter høye, er de over halvmeteren når Juvasshytta nærmer seg.

Smeltevann dekker store områder av veien, og fordi temperaturen har krøpet til 0 til -1 er jeg redd for at det er isete. Livredd for å skli eller spinne velger jeg å sitte i stedet for å stå, selv om det sannsynligvis taper meg noe tid.

Fortsatt har jeg ingen problemer med å holde et anstendig wattnivå, særlig når jeg står, men jeg begynner å bli veldig kald på fingrene, og på grunn av den sure, kalde vinden begynner ansiktet å bli numment. Når det er igjen én kilometer vender veien til venstre, så vidt sørvest, og stigningen avtar noe. Dermed er det bare å gire ned til 39×23 og mate på til toppen. På høyre side står en gammel Land Rover 110 Defender parkert – en mer passende bil i et så brutalt terreng finnes vel ikke? Det er i alle fall min siste vettuge tanke før jeg endelig passerer det som må være målpunktet.

Jeg klokker inn på 1:11:35, som er nesten ni minutter raskere enn målet mitt. Jeg har holdt en snittfart på 11 km/t, hatt en snittkadens på 52 (ja, jeg vet, det er lavt), hatt en snittwatt på 253 og en VAM på 1.090. Temperaturen var i snitt fire grader, men de siste 20 minuttene var ved 0 eller -1 grad. Takknemlig for å slippe å sykle ned igjen…!

På Strava var jeg også førstemann til å sykle Juvasshytta i 2015, hvilket automatisk ga meg 2015 KOM´en. Det holdt også til 15. beste tid totalt, noe jeg er grisefornøyd med når jeg ser hvilke klatregeiter som innehar de øverste plassene (Post, Krill og Oftedal, for å nevne tre kjente). Jeg regner med å ryke ned på denne lista så fort noen av klatrekongene i landet bestemmer seg for å prøve seg, men inntil videre lever jeg stort på 1:11. Og jeg reiser til La Marmotte med 39×25 som letteste gir.

Galdhøpiggen Sommerskisenter. "Sommer" - minusgrader og sur vind!

Galdhøpiggen Sommerskisenter. «Sommer» – minusgrader og sur vind!

Tips til Juvasshytte-klatrere

Juvasshytta er i mine øyne Norges råeste bakke. Den er kanskje ikke like estetisk som Trollstigen, veien fra Geiranger til Dalsnibba, eller Sognefjellet (fortrinnsvis fra Skjolden-siden), men det er noen ting som gjør Juvasshytta episk: Du kommer ikke høyere på bilvei i Norge, og veien fører til «Norges tak». Naturen er ubarmhjertig rå. Stigningsprosenten er tosifret. Asfalten er grov. Det kjennes virkelig som man sykler opp på naturens nåde; dette er fjellskrenten som ikke lar seg temme.

Og som en motiverende trøst – Norges kanskje beste bakeri, Bakeriet i Lom, venter deg når du sykler ned igjen.

Jeg drømmer om å evereste Juvasshytta, men å klatre bakken syv ganger på rad (7 x 1.346 = 9.422 høydemeter) tror jeg rett og slett ikke er mulig uten å ha stang-inn på eksterne forhold kombinert med god planlegging og sterke bein. Og det bør gjøres tidligst i juli, og sannsynligvis i august når dagene er lange og relativt varme. Kudos til den som klarer det!

Kommentarer

One Comment