La Marmotte er et av verdens største og tøffeste éndagsritt – eller cyclosportiv – for amatørsyklister, og har siden 1982 vært arrangert årlig i de franske Alpene. Rittet tiltrekker cirka 7-8.000 deltakere. Løypa er cirka 170 kilometer lang og bestiger totalt over 5.000 høydemeter, inkludert de kjente fjellene Col du Glandon, Col du Telegraph, Col du Galibier og med målgang på legendariske Alpe d’Huez.

I 2015 var Telegraph og Galibier byttet ut med Lacets du Montvernier, Col du Mollard og Croix de Fer grunnet veiarbeid i nedstigningen fra Galibier. Uansett løype, for de av oss som liker bakker kan det knapt bli bedre.
Vi var tre karer fra Tryvann CK – Eirik Edland Pedersen, Mikael Brunbäc og Erik Nordlie– samt en kompis fra Galway i Irland – Eoghan Clifford (uttales «Owen») – som meldte oss på i november 2014, cirka 100 Euro per person i påmelding. Ett års tid med til dels målrettet trening var unnagjort da vi 2. juli satte oss på flyet retning Lyon med skyhøye forventninger og kriblefølelse i magen.

Her er den (tragikomiske) historien om hvordan det gikk da vi ble kokt i Alpene sett fra mine og Mikael Brunbäcks øyne (hans historie i kursivt).

 

Logistikken fra helvete

Eirik og jeg fløy med KLM via Amsterdam til Lyon mens Mikael valgte det tyske alternativet via Frankfurt. Vel fremme i Lyon kl. 1320 var selvfølgelig bagasjen vår blitt liggende igjen i Amsterdam, og vi måtte vente til 2230 på kvelden før vi omsider fikk sykkelkoffertene våre. Øvrige bagasje var fortsatt missing in action i Amsterdam uten at noen kunne fortelle når de ville komme.

Planen om å ankomme Alpe d’Huez på torsdag ettermiddag og få en kjapp sykkeltur gikk til skogs; vi ankom syv timer senere enn planlagt, kl. 0100. Dagen etter ble tilbrakt på telefon med flyplassen for å høre om vi kunne forvente baggene våre, men ingen hos Air France hadde kontroll. Nødløsningen ble å kjøpe inn det mest nødvendige – sko, hjelm og klær – og håpe at det ville være godt nok under rittet.

Deretter hentet vi startnumrene våre: Jeg hadde fått startnummer 5013 og brukte mye tid på å spekulere i om «13»-tallet ville bringe ulykke og om jeg skulle snu det opp-ned. Men dette var ikke tiden for å være overtroisk.

Den verdifulle tiden vi tapte på grunn av bagasje-rotet gjorde ødela mye av forberedelsene våre: Alt vi rakk var en kort tur via Col d’Ornon i stekende varme før vi dro hjem igjen fredag ettermiddag. På ingen måte en optimal oppladning før årets høydepunkt.

En plan klekkes

Fredag kveld satt vi rundt middagsbordet og diskuterte hvordan rittet skulle gjennomføres. Det var meldt strålende sol og godt over 30 grader, og etter den miserable våren vi har hatt i Norge ville det bli deilig med en real økt i kort-kort!
Vi var skeptiske til et felt bestående av nesten 8.000 mann som skulle ned samme HC-fjell, men vi var likevel offensive i tankegangen: Det skal kjøres hardt og kontrollert frem til Alpe d’Huez, og så skal vi vrenge oss for det vi er verdt den siste mila.

Mikael: «Eirik hadde med seg en bok der en dansk amatør forteller i detalj om Marmotte og hvordan han i ni måneder hadde trent for dette med personlig trener. Min og de andres forberedelse bestod av å stå over onsdagstreningen samme uke. Kvelden innen snakket vi en del om taktikk, det var jo jævlig varmt hadde vi oppdaget etter et døgn i disse alpene, men jeg holdt fortsatt på teorien om at en vannflaske er bedre enn to pga vektforskjellen. Eirik hadde tenkt seg at han skulle bare ta det rolig og se til å fullføre. Tull, tenkte vi andre, her skal det peises på!»

Selve rittet

Før start

Alle vi fire skulle starte i siste pulje, kl. 0750 fra Bourg d’Oisans, så vi vrenger oss ut av de små dobbelsengene våre 0600 og smører oss inn i solkrem: Eirik og jeg som er småbarnsfedre hadde knabbet med oss solfaktor 50 med barnefigurer på, og stolte på at konene våre hadde vært smarte nok til å ha en ekstra til ungene hjemme. Mikael sverger til sololje for å ivareta solskillet. Som ire er ikke Eoghan vant med sol i det hele tatt og får donert en solid dæsj faktor 50.

I stillhet inntar vi en stor frokost bestående av det meste et fransk kjøkken kan by på. Ikke overraskende smaker alt himmelsk godt så lenge det er dynket i Nutella!

Allerede under frokosten påfører startnummeret meg uflaks: Bakhjulet mitt punkterer når jeg sjekker lufttrykket. Det ser ut som jeg har fått en liten stein i dekket under gårsdagens tur. Dermed står jeg på kjøkkenet og skifter slange én time før startskuddet går. Jeg tenker positivt – ettersom jeg bruker én av mine to reserveslanger allerede nå, sparer jeg 50-100 gram på ryggen.

Vi triller rolig ned til Bourg d’Oisans hvor det er hundrevis av andre syklister overalt. Vi merker oss at dansker, nederlendere og engelskmenn tydeligvis utgjør en stor del av feltet, men andre nordmenn er ikke å se. Stemningen er meget god i 20 grader under en helt klar morgenhimmel, og den nervøse latteren sitter løst hos de fleste. Ingen skjønner hva slags hetebølge vi har i vente.

Til foten av Glandon – Good morning!

Startskuddet går litt over 0800 for vår del, og vi tråkker behersket ut til foten av Col du Glandon. De relativt store, flotte veiene er avsperret for annen trafikk og dette er julekvelden for syklister. Vi sklir elegant forbi rundkjøringer på begge sider av veien. Før vi vet ordet av det ankommer vi skogholtet der stigningen til Glandon starter.

Opp Glandon – 29,7 km, 1,201 høydemeter – 96 minutter

Klatringen til Glandon er en lang, seig jævel og det kryr av syklister. Det tar lang tid før vi kommer til kafeen på toppen. Eoghan synes det går litt tungt og sjekker stadig om bakbremsen subber i felgen eller om han har punktert.

Jeg kjenner meg sterk og fin og bruker mye av tiden på å sykle i venstre grøftekant mens Eoghan, Mikael og jeg brøyter oss opp og frem. Vi forserer en gruppe spanske syklister som kakler og bitcher ustanselig. Mikael kan spansk og oversetter fortløpende til vår underholdning: «Jeg hater Frankrike!» «Jeg hater franskmenn!» «Jeg hater fransk mat!» «Vi skulle syklet en sportiv i Spania, gutter!» Bortsett fra den utbasunerende spanske armadaen er det en hyggelig atmosfære i det enorme feltet.

Mikael: «Starten går og vi køer ut av byen blant tusenvis med andre syklister mot det første av fem fjellpass: Col de Glandon. Jeg ligger bak Erik mesteparten og han må skrike til folk å flytte på seg, fordi at vi skulle jo frem fort. Erik og Eoghan stopper ved mat-/drikkestasjonen på toppen, mens jeg hadde en plan om å finne en kafe ved bunnen i stedet da denne utforkjøringen uansett var nøytralisert.»

Nøytralisert tid ned Glandon – 19,6 km – Thor Hushovd hadde ledd

Vel oppe på Glandon nøytraliseres tiden for å unngå hasardiøs utforsykling. Mange velger å etterfylle flasker, hamstre mat, ta selfies og annet tøys. Selv har jeg fortsatt masse drikke og er uansett for opptatt med å innta den vanvittig flotte utsikten mens jeg flyr ned fjellet. Tiden er tross alt stoppet, så det er ingen hast, men likevel er det opptil flere som gir mye, mye mer gass enn meg nedover. Sprengte tubular-dekk og punkteringer ser ut til å plage overraskende mange. Ved et par anledninger hører jeg ambulanser på vei til noen stakkarer som ikke har mestret veien så godt, men alt i alt er nedstigningen betydelig tryggere enn jeg trodde. Dessuten er temperaturen sval og deilig, men det skyldes også at vi er på skyggesiden av Glandon.

Fra foten av Glandon til Montvernier – 28 km flatt – tiden starter igjen og jeg punkterer

Omsider kommer vi ned til punktet hvor tidtakningen starter igjen. Eoghan har for lengst forsvunnet langt fram i feltet, mens Mikael er noe etter meg. Jeg håper han har drukket noe av emergency-flaska si, mens jeg hiver i meg en gel og passerer tidtakeren.

Kun noen kilometer etter jeg får opp farten synes jeg at sykkelen jokker i overkant mye; bakdekket har selvfølgelig slått lekk. Jeg er usikker på om jeg har punktert eller bare glemt å skru igjen ventilen, så når jeg sykler forbi en kar i en JH Sykkel-trøye med Sparebanken Hedmark-logo spør jeg «Hei, får jeg låne pumpa di?» Det får jeg selvfølgelig, og når jeg begynner å pumpe innser jeg at det helvetes Schwalbe One-dekket mitt har tiltrukket enda en skarp stein, så her må den andre reserveslangen tas i bruk. Det helvetes 13-tallet slår til igjen!

Pumpa stappes i rygglomma, og takket være en CO2-patron er jeg kjapt i gang igjen og begynner en febrilsk jakt på å ta igjen gruppa med hedmarkingen. Det hadde vært deilig å være en del av en god gruppe.

Mikael: «Jeg oppdaget ved bunnen at det var ingen kafeer åpent i denne byen en lørdagsmorgen.»

Lacets du Montvernier – 3,7 km, 286 høydemeter – 17 minutter

Jeg gasser på og blir så besatt på å ta igjen JH Sykkel-trøya at jeg ikke får med meg at jeg er på vei opp den helt nydelige Montvernier før jeg er halvveis. Denne stupbratte, supersmale, hårnålsbonanzaen av en bakke er som en snill versjon av Stalheimskleiva, og jeg flyr forbi syklist etter syklist. Men hvor fanden ble det av JH-trøya?

På toppen av Montvernier etterfyller jeg vann i begge de tomme flaskene mine, og allerede nå kjenner jeg at dette kommer til å bli en ubehagelig varm dag. Vi raser ned til motorveien igjen, hvor jeg sluker felt etter felt og drar med meg en lang snor av syklister. Etter hvert danner vi et greit felt som får i gang en viss rulle inn mot neste fjell.

Mikael: «Neste fjell, Montvernier, går relativt kjapt, men nå begynner den der solen å ta, følte jeg, så jeg stoppet ved vannstasjonen på toppen og fylte på min flaske for første gang etter cirka tre timers sykling.»

Col du Mollard – 17,6 km, 1,015 høydemeter – 77 minutter – vannkrigen

Klatringen til Mollard er hard og temperaturen stiger kjapt. Heldigvis er lange partier av veien omkranset av trær som gir deilig skygge; de stedene hvor sola får steke direkte forsøker jeg å legge meg der skyggen er nærmest for å slippe varmen. Kilometer-merkingene til toppen motiverer; jeg belønner meg selv med noen få slurker av flaska for hver kilometer nærmere toppen jeg kommer. En fyr med dødt blikk spør desperat hvor langt det er til toppen, og en annen svarer «which top?», hvorpå jeg hører et felles ulykkes-sukk fra flere. Alle har dratt glidelåsene på trøyene helt ned.

Når vi nærmer oss Mollard begynner det å i overkant varmt for meg og jeg ber til Herren om regn. Gud er tydeligvis for opptatt med viktigere ting. Likevel, jeg passerer langt flere syklister enn det er syklister som passerer meg. JH-karene er imidlertid ikke å se – driver de med organisert doping i JH, eller hva er det som skjer?

Jeg kommer til toppen med to tomme flasker og hiver meg inn i krigen om å få fylt flaskene. En brite – og de er jo vanligvis dannede hva gjelder køkultur! – brøyter seg forbi meg og knurrer «it’s my fucking turn». Det må ha vært et underlig og komisk syn for de lokale å se hundrevis av pinnemennesker i lycra krige febrilsk om litt vann.

Mikael: «Neste fjell, Col du Mollard som er kategorisert HC, var det syklister som lå etter veikanten overalt, en del så ut til å sove. Andre bare satt med tomt blikk i skyggen, og jeg følte meg litt kvalm av denne varmen og magen begynte å gjøre seg påminnet. Åh, jeg må spise og, det hadde jeg glemt av, tar opp en bar og stapper den i meg mens jeg prøver å klatre. Den brunsorte baren kom opp fra magen langt raskere enn hva jeg klatret det jævla fjellet.»

Croix de Fer – 14 km, 822 hm – 65 minutter – «Here comes the summer sun»

Etter Mollard kommer en liten seksjon med nedoverbakke, og jeg er overlykkelig over å kjenne sval vind. Etter en kort stund kommer vi til en ny drikkestasjon; jeg går over til sportsdrikke for å sikre et visst næringsinntak.

Dessverre går det kun seks kilometer når første skilt i veikanten sier «Croix de Fer 14 km». Heldigvis eller uheldigvis – avhengig av hvordan du ser det – er denne bakken slakest i starten, og de første kilometerne går veldig greit unna, særlig det som er kun 3% i snitt, men de siste kilometerne består stort sett av 8 og 9% stigninger.

Jeg ser en og annen syklist sitte på kafeene med Cola i hånda og jeg burde gjøre det samme selv, men er for opptatt med å komme til toppen. Lokale helter står i veikanten med hageslanger; å bli spylt med kaldt vann kjennes magisk. Jeg presser i meg en Powerbar-gel med bringebærsmak, men brekker meg når den kunstige smaken setter seg på tunga.

Når vi er omtrent halvveis opp Croix de Fer kjennes det som om noen slår meg i bakhodet med en spade; alle kreftene tar slutt. De siste par kilometerne opp til Croix de Fer er jeg helt på felgen av varmen. Jeg kjenner kvalme, salte armer og frysninger. En resignert stillhet preger alle syklistene jeg møter på vei til toppen; når deltakere passerer hverandre kommer det kun noen ynkelige grynt.

Høydepunktet og motivasjonen er å komme opp til 2.015 høydemeter, etterfylle begge flaskene og ikke minst nyte den lange nedkjøringen fra Croix de Fer ned til Bourg d’Oisans.

Mikael: «Ved neste forbannede jævla fjell Col de la Croix de Fer( 9% og opp mot 2000 høydemeter), dro solen til meg med en hammer i tinningen. Jeg begynte å føle meg skikkelig kokende i hodet, kvalm i magen, frossen i beina og syklingen ble en vinglete historie der den ene dansken etter den andre vinglet sakte, men sikkert forbi meg.»

Ned til Bourg d’Oisans – 40 km på 80 minutter – highway to hell

Den ordinære drikkestasjonen på Croix de Fer var overfylt med desperate syklister, så jeg rullet ned til en servicestasjon for et engelsk sykkellag og spurte om vann av dem i stedet. «Hey mate, are you with our team?» «No, but I’m dying the death of a dog here, care to help out?» «Sure, mate!». Og vips, så er jeg av gårde fra Croix de Fer ned veien vi kom tidligere i dag, mot Bourg d’Oisans.

Beina er helt råtne, og selv de minste kneikene nedover Glandon er blytunge. Varmen tar tak, men likevel fryser jeg, spesielt på armene. At jeg begynner å børste ganske solide flak med salt av lårene og armene er enda et tegn på at dette er altfor varmt for meg. Å være en selvforsynt produsent av maldon-salt er ikke en karrierevei jeg er interessert i. Jeg biter tenna sammen og legger meg på hjulet til et par karer som holder et godt nivå, her er det bare om å taues inn til Bourg. Varmen er uholdbar, det kjennes som noen står med en svær, glohet hårføner foran meg.

Etter mye slit kommer jeg omsider til siste matstasjon, ved foten av Alpe d’Huez. Her er det febrilsk og grådig inntak av Cola, vann, appelsiner, baby-smoothies, søtsaker og alt mulig annet jeg får fatt på. Sannsynligvis ser jeg ut som en kleptoman John Wayne med lavt blodsukker slik jeg går hjulbeint rundt matstasjonen.

Mikael: «Etter en lang flate nede i dalgangen i ubeskrivelig varme, vinglet jeg frem til siste matstasjonen der jeg var veldig bestemt og bevisst om at her må jeg stappe i meg mat hvis jeg skal klare den siste klatringen opp Alpe d’Huez. Stappet i meg noen brødskiver med et eller annet og litt banan, gikk bak teltet med mat og kastet opp alt og litt til. Gikk tilbake, fylte på med vann og fikk i meg appelsin for å få vekk smaken av hestebæsj i kjeften. Satte meg på en benk i Saharavarmen nær ved å begynne å grine, bestemte meg for å vingle opp det siste bakken – jeg tenkte at der oppe sitter allerede de tre andre og venter.»

Alpe d’Huez – game over

Jeg har en viss kjennskap til Alpe d’Huez nå < www.sykkelerik.com/2015/06/02/slik-foles-det-a-evereste-alpe-dhuez/>, og allerede 10-20 tråkk inn i bakken kjenner jeg at dette vil bli den tøffeste turen min opp noensinne. Den infernalske varmen er enda verre i bakken; varmen reflekterer fra asfalten og fra fjellveggen, og omdanner i praksis veien til en vindstille gryte.

De første par svingene er lange og ekstremt bratte. Først tenker jeg at kablene i sykkelen min må ha smeltet fordi jeg ikke klarte å finne et lettere gir, men når jeg ser ned på kassetten, kan jeg se at kjedet allerede var på største klinge.

I første sving – sving 21 – som det tar evigheter å komme til, sitter det kanskje et dusin syklister som stirret tomt i lufta. At de frivillig sitter i sola i stedet for å oppsøke skygge vitner vel bare om hvor slitne de er. Sirenene fra ambulanser høres fra lengre opp i fjellet.

I neste sving – sving 20 – er det mulig å søke ly i skyggeveggen. Jeg kryper av sykkelen og setter meg på rumpa mellom et par andre stakkarer. Jeg børster av meg flere saltflak, jeg fryser og at jeg har tunnelsyn. Pusten er ganske kort og rask, omtrent som en hårete bikkje i sola. Jeg lukker øynene, og når jeg åpnet dem igjen blir jeg overrasket over at jeg faktisk er på Alpe d’Huez.

«Jøss, jeg er jo her, kanskje jeg skal sykle litt videre da?» Jeg presser i meg litt halvlunken vann, kommer meg opp på sykkelen igjen, og en annen stakkar legger seg på plassen jeg nettopp satt.

Jeg kommer meg forbi både sving 19 og 18 til sympatisk jubel fra noen nederlendere. Det er ikke lengre snakk om at jeg sykler lengre; det er mer riktig å si at jeg lener meg over styret og flytter kroppsvekten fra den ene til den andre pedalen annenhver gang. Aldri har jeg vært så lite grasiøs på sykkel, og jeg er ikke alene om å skjende sporten med horrible bevegelser.

En kar ikledd Wiggins-trøye stamper på sin Pinarello ved siden av meg breker «it’s fucking 39 degrees». Jeg har ofte kjørt meg selv i senk på sykkelen, men jeg hadde aldri trodd at varmen skulle knuse meg så fullstendig som den har gjort nå. At alle rundt meg også sliter er en mager trøst.

Endelig nærmer jeg meg sving 17, hvor syklister bokstavelig talt ligger strødd i skyggen. Tunnelsynet har tatt helt overhånd, og jeg bestemmer meg for å legge meg ned på ryggen på autovernet. Jeg lukker øynene og sovner et øyeblikk. Jeg våkner igjen og bruker litt tid på å skjønne hvor jeg egentlig er. Selv om jeg fryser, virker det logisk å helle varmt vann fra vannflaska på overkroppen.

Etter en stund samler jeg krefter til å fiske frem telefonen og ringer kona, som heldig nok er utdannet lege, for å få en diagnose på situasjonen jeg er i. Hun mener det høres ut som overopphetning eller solstikk og fraråder videre sykling. Men pokker heller, jeg må da vel klare å komme meg videre og fullføre?!

Jeg reiser meg omsider, går kanskje 50 meter rundt svingen og må legge meg ned igjen i skyggen for å unngå å ramle. Jeg fryser, er kvalm, og kroppen verker på en måte jeg aldri har kjent før. Til helvete med denne fordømte ondskapen av en møkkabakke, dette kan jeg umulig ha godt av!

Der og da bestemmer jeg meg for at de siste 10 kilometerne til mål er en umulig oppgave. En nederlender sitter ved siden av meg og spør om jeg har syklet Alpe d’Huez. «Yes, I rode it eight times in one day in May» sier jeg, og føler samtidig at verken han eller jeg tror på det jeg sier.

Jeg går de siste noen hundre meterne til La Garde i sving 16, setter meg på en benk i skyggen og drikker masse vann. Jeg betrakter de mange syklistene som ligger strødd overalt og de som spyles ned med kaldvann når de passerer sving 16. Med jevne mellomrom høres sirenene av ambulanser, og fra hvor jeg sitter kan jeg skimte en dehydrert syklist som får intravenøs væske av et par leger.

JH Sykkel-syklisten jeg fikk låne pumpa av passerer meg, og jeg stamper etter for å levere tilbake pumpa. Jeg vet ikke hva han heter, så jeg roper ting jeg håper han vil reagere på: «Alf Prøysen! OL på Lillehammer! Sparebanken Hedmark!», men det hjelper ikke. Jeg tar fram mobilen, sender en melding Eirik, Mikael og Eoghan om at jeg har fått solstikk og at jeg gir meg.

Eoghan kommer rullende ned fra Alpe d’Huez – han har fullført på 7:28 som holdt til 261. plass. Eoghan forteller alle syklistene han så som slet seg i sikksakk opp til Alpe d’Huez, og at han aldri i sin tid har sett så mange syklister svimeslått i grøftekanter eller ambulanser med overopphetede syklister.

Vi tråkker sakte hjem til chalet’en vår, sykkelen min punkterer for tredje gang i dag, og vi tar bilen tilbake til La Garde for å hente Eirik og Mikael som har fullført på henholdsvis 9:13 og 10:33. Imponerende å komme seg levende inn på resultatlista på en dag som denne!

Mikael: «Alpe d’Huez vil jeg nesten ikke beskrive, men kan si at en pensjonist med rullator hadde gått opp kjappere enn meg som måtte stoppe overalt for å få ned pulsen, eller slutte å kaste opp vann over styret. Etter flere timer med dette pisshelvete til fjell var jeg oppe. Gav fullstendig faen i å hente medalje og spise, det følte jeg meg ikke verdig til når jeg gjort en så forbannet dårlig tid. Jeg trillet mot en p-plass og fant en ledig plass mellom to parkerte biler. La meg der i skyggen, halvsov femten minutter, tok opp telefonen og kunne lese at Eirik og Eoghan har fullført og Erik har brutt.»

Resultater

Stefano Sala fra Italia (M40-49) vant med tiden 5:54 og totalt 4677 fullførte innen tidsfristen. Totalt var det 13 nordmenn som fullførte:
1. Stefan Kjærsgard Nielsen: 8:05 (607. plass)
2. Odd Erik Farstad: 8:15 (743. plass)
3. Anders Tonsager: 8:31 (944. plass)
4. Raymond Tonsager: 9:04 (1457. plass)
5. Hans Kristian Leren: 9:08 (1508. plass)
6. Eirik Edland Pedersen: 9:13 (1591. plass)
7. Lars Breivik: 9:24 (1788. plass)
8. Anders Danielsen: 9:25 (1801. plass)
9. Øistein Tonsager: 9:54 (2287. plass)
10. Mikael Brunbäck: 10:33 (2951. plass)
11. Terje Ullereng: 11:03 (3474. plass)
12. Ole Ledang: 11:04 (3479. plass)
13. Knut Haugfos Tangen: 11:04 (3484. plass)

 

Epilog

Ingen av oss sov spesielt godt natten etter Marmotte, naturlig nok. Dagen etter tok vi en rolig sykkeltur opp La Sarenne og satte oss på en restaurant på Alpe d’Huez hvor vi ble sittende i mange timer. En av oss – jeg skal ikke nevne navn – fikk omsider tisset igjen, for første gang på over 24 timer, og de få dråpene var svarte og tykke som kaffegrut.

48 timer etter jeg startet La Marmotte satte jeg også ny pers opp Alpe d’Huez på 53:05, så det kan være at jeg ikke kjørte meg selv i senk, men at det var varmen som tok knekken på meg. Uansett, for meg var det varmen som var avgjørende. Jeg hadde beina på dagen og jeg vet at jeg takler både lengden og høydemetrene, men jeg trives sjeldent i mer enn 25 graders varme.

De lokalkjente og erfarne jeg snakket med mente enstemmig at dette var den varmeste Marmotte på veldig lenge, og det faktum at mindre enn 4.700 personer klarte å fullføre tyder på at varmen var helt kritisk. Kudos til samtlige som faktisk fullførte denne galskapen av et sykkelritt.

Ting jeg kanskje burde gjort annerledes er å sette av lengre tid til akklimatisering (Air France bidro til enda mindre tid enn planlagt), større inntak av drikke underveis, brukt elektrolyttabletter i vannflaskene og stoppet oftere fra og med Croix de Fer for å kjøle meg ned og innta næring.

Jeg skal definitivt tilbake til Alpene, og jeg sykler gjerne Marmotte-løypa på nytt, men helst tidligere på året før varmen blir så ekstrem eller dersom været er mer «belgisk».

Samtlige fire av oss har uansett ikke mistet appetitten eller lysten for å delta i flere ritt av samme sort; det sier vel alt om hvor flott denne typen cyclosportivs er. På kandidatlista for 2016 står Liege-Bastogne-Liege, Maratona Dles Dolomites og Tour du Mont Blanc. Og kanskje La Marmotte.

 

Tips til andre som vil delta i La Marmotte

Påmelding skjer online på en skabbete nettside; påmelding starter i begynnelsen av november. Prisen er cirka 100 Euro.

Overnattingsmulighetene i Bourg d’Oisans og på Alpe d’Huez er begrenset, og i Marmotte-helgen er pågangen stor, så vær raskt ute. Det er uansett masse muligheter i områdene rundt både når det gjelder hoteller og hytter.

Det er kjekt med bil da avstandene er store og offentlig transport er begrenset. Kassebiler som Mercedes Vito, Peugeot Partner og liknende er store nok til å ta fire-fem sykkelkofferter inkludert passasjerer.

Dersom du ikke er avhengig av å bruke din egen sykkel bør du vurdere leie av sykkel. Da slipper du i det minste kaoset som oppstår dersom sykkel og bagasje blir forsinket. Av egen ulykkelige erfaring, anbefales det å ha det mest vesentlige av sykkelbekledning, sko og hjelm i håndbagasjen.

Været i Alpene kan variere veldig mellom ekstreme ytterpunkter. Det har visst vært år hvor det har snødd på Galibier under Marmotte – noe jeg ville vært veldig takknemlig for om det gjorde i år, da vi hadde nesten 40 grader i over halve rittet. Reis uansett om mulig ned noen dager i forveien for å bli vant med klimaet og ta med klær til flere situasjoner.

Kommentarer