Løpsrapport: Berlin Marathon 25.09.2016

Jeg brenner for sykling, ikke løp, noe den observante leser av bloggen min vet. Hvorfor hva det kjipt når man kan ha det gøy? Hvorfor se på «Mot i Brøstet» om «Seinfeld» er alternativet? Hvorfor løpe når man kan sykle? Du skjønner poenget.

Likevel løper jeg maraton innimellom. Det skal sies at dette har direkte sammenheng med at kona legger vår årlige hyggelige parferie til en tid og et sted hvor det «tilfeldigvis» arrangeres et stort marathon, og det føles dvaskt å stå på sidelinja og se på mens kona beiner seg gjennom fire mil. Min nisje er å stille til disse løpene med minst mulig løpstrening, og det fungerte fint både da jeg løp Oslo Maraton på 3:48 i 2014 og New York City Marathon på 3:58 i 2015.

Jeg lærte i fjor at det finnes noen såkalte World Marathon Majors – Oslo Maraton inngår forbløffende nok ikke blant dem – og om ikke annet så ville det vært morsomt å ha løpt disse store maratonene. New York City er i boks. Tokyo, Boston, Chicago, London og Berlin mangler. Så ved et innfall i fjor høst meldte min kone Hege og jeg oss på Berlin Marathon 2016. Passende nok: Berlin Marathon regnes som den raskeste i verden – verdens raskeste maratontid er satt av Dennis Kimetto fra Kenya i 2014 på spinnville 2:02:57, nettopp i Berlin.

Planen og målet

Suksessoppskriften fra i fjor var å stille opp i New York City med 12 løpeturer på totalt 13 mil som treningsgrunnlag. Planen var å holde pulsen mellom 130 og 145 slag per minutt, og holde en fart mellom 5:20 og 5:40 per kilometer. Det resulterte i 3:58.

I år slipper jeg å løpe inn skoene – det gjorde jeg jo i fjor – men likevel har jeg grunnet uheldige sykkelomstendigheter løpt mer enn ønskelig, og stiller derfor til start med hele 12 mil fordelt på 15 løpeturer siden nyttår.

Med et slikt grunnlag ville det vært tåpelig å sette meg et høyt mål, og jeg er ikke dum, så planen og målet ble av den enkle sorten: Den samme som fra NYC, som bør resultere i en tid på 3:50-3:59. Det ville vært hyggelig å slå persen på 3:48 fra Oslo i 2014, men det blir i så fall en bonus.

Forberedelsene

Pakketur til Berlin Marathon ble kjøpt av Springtime Travel, og med rom på Crowne Plaza like ved start ble logistikken til og fra målgang enkel. På vei fra flyplassen til hotellet på fredag var det pitstop på expoen hvor vi hentet startnummer. Tre take-aways fra denne affæren: Tyskerne har stålkontroll, for her er det ordnung must sein på alt – å være pragmatisk er ikke et alternativ. Det fikk kona erfare da det tok over en time å få byttet en feilbestilt herreskjorte til en dameskjorte. Hundrevis av stands er satt opp og pusher alt fra sportsutstyr til reiser til øl, og de fleste tar kun cash slik at en skrubbsulten nordmann uten kontanter må nøye seg med å spise beef jerkey som ligger i posen alle deltakerne får utdelt.

På lørdag, dagen før løpet, ble det en halvtimes rolig løp i Tiergarten-parken og ellers bare rolig sulling i byen og snekring av spilleliste på iTunes til løpet. «The Ketchup Song» var blant de utkårede låtene. Hege mener jeg til evig tid ikke har rett til å kritisere hennes musikksmak etter denne avsløringen, men jeg vet ikke helt.

Ut på tur, aldri sur!

Ut på tur, aldri sur!

Startskuddet

0600 søndag 25. september ringer klokka og vi drar på oss løpeantrekket, fester på startnummer og går ned til frokost. Crowne Plaza Berlin huser tydeligvis en kontingent med kinesiske maratonløpere, for til frokost serveres nuddelsuppe og vårløk. Dem om det, sure oppstøt med vårløkgufs i fire mil frister lite. Jeg og tydeligvis de fleste andre nøyer oss med blingser med skinke og ost, müsli med yoghurt og noen vafler med lønnesirup. Og kaffe.

Nudler til frokost. Tydelig at også kinesere skal løpe Berlin Maraton. Og why not, det er jo karbs i dette også.

Nudler til frokost. Tydelig at også kinesere skal løpe Berlin Maraton. Og why not, det er jo karbs i dette også.

En kort busstur senere og vi står i startområdet i Tiergarten midt i Berlin. Sola skinner. Folk står i helt sjukt lange toalettkøer. Menn står og tisser overalt, oppetter trær og busker og gjerder, og fra det kan vi utlede at det høye antallet menn i toalettkøene betyr at manges nerver står i høyspenn.

Det tisses overalt i Tiergarten før start. Dette er til og med verre enn det jeg har sett før Lillehammer-Oslo...

Det tisses overalt i Tiergarten før start. Dette er til og med verre enn det jeg har sett før Lillehammer-Oslo…

Vi ser eliteløperne på storskjerm, og når det er gått 20 minutter er det endelig vår tur. Verdens beste maratonløpere har allerede unnagjort den første mila. Noen blir motiverte av dette, men jeg tar det hele med fatning og ser at pulsbeltet mitt registrerer en puls på under 50 slag per minutt like før start.

Ingenting å si på hvilepulsen noen minutter før start. Pulsen på Polar M600 (til høyre) hoppet og spratt en del før den omsider stabiliserte seg på samme nivå som V800.

Ingenting å si på hvilepulsen noen minutter før start. Pulsen på Polar M600 (til høyre) hoppet og spratt en del før den omsider stabiliserte seg på samme nivå som V800.

Jeg starter i pulje G sammen med de som har som mål å løpe på 3:50 til 4:15. Hadde dette vært et sykkelritt ville jeg vært indignert over å være omgitt av så mange korpulente kropper, men dette er et maratonløp og jeg har egentlig ingenting her å gjøre. Men nå er det for sent å angre, klokka har passert 0925 og startskuddet går.

Den første mila: 0:52:41

Første sang ut på spillelista er «Splitter pine» med Dumdum Boys. Det er trangt i løypa. Enten starter arrangørene for store puljer eller så er veiene for smale, eller begge deler. Uansett, jeg løper slalåm mellom unge og gamle så vel som store og små, og finner raskt ut at det er best å løpe i venstre grøftekant og ofte «bak» publikum.

Svamp i bakhodet. Den var ny for meg.

Svamp i bakhodet. Den var ny for meg.

Det går overraskende fort for min del. Pulsen ligger stort sett rett over 130 slag i minuttet og kilometertiden rundt 5:15. Easy peasy, fortsetter jeg i denne farten bør jeg lett safe inn på 3:40-tallet uten å anstrenge meg.

Drikkestasjonene er cirka hver femte kilometer og alltid på høyre side. De er ikke varslet på forhånd og plutselig begynner folk å fyke til høyre og venstre for å raske med seg 1 dl vann eller sportsdrikke som helst blir skvulpet ut på en tilfeldig forbipasserende. Det knaser mye de neste hundre meterne når vi alle tråkker i filler plastglassene vi hiver fra oss. Et raskt anslag tilsier at vi taper 15-20 sekunder på relativt ineffektive drikkestasjoner: Arrangørene burde plassert langing på begge sider og gitt løperne varsel på forhånd sånn at man kan posisjonere seg til «skvulp» eller «løp videre».

Jeg kjenner at jeg burde fått tisset, men jeg vet at om jeg stopper så kommer jeg ikke i gang igjen, så jeg begynner å telle på primtall for å få fokuset vekk. Jeg kommer ikke spesielt langt før jeg kommer til den andre drikkestasjonen og jeg må konsentrere meg om å ikke løpe ned en kortvokst kar foran meg som stopper brått for å ta en kopp vann. Forsåvidt smart av ham, for det begynner å bli varmt.

Kaos på drikkestasjoner.

Kaos på drikkestasjoner.

Den andre mila: 1:46:01

Den første mila går overraskende bra og plutselig er «The Ketchup Song» på. Goood stemning. Det er fortsatt veldig mye folk i løypa og det går med mye krefter på å navigere seg forbi folk og fe. Jeg utvikler en slags «brystsvømmingsteknikk» der jeg presser meg gjennom folk mens jeg kremter «einschuldigung», helst uten å få nærkontakt med svette armer.

Farten holder seg fortsatt rundt 5:15-5:20, og selv om pulsen kryper oppover 130-tallet er jeg foran skjema på begge punkter. Dette er jo så jævlig lett! Kan 3:30-tallet være realistisk?

Neida, 3:30 er nok ikke realistisk. Når det nærmer seg 20 kilometer begynner det å lugge så smått på framsiden av lårene, og når jeg kjenner skikkelig godt etter, så begynner også knærne og hoftene å pipe litt. Helvetes løping, belastningsskader og slitasjer over en lav sko. Jeg er nødt til å bryte ned løpet i delmål for å ikke bli gal. Jeg bestemmer meg for å fokusere på å først komme meg til 22 kilometer, deretter tenke 10 kilometer frem, og deretter fem kilometer. Så tar vi det derfra. Jeg er glad i tall, lover meg selv at jeg skal få lov å se på pulsklokka kun etter jeg har telt primtall en god stund.

To mil passeres til lyden av knusing av plastglass. Men det går unna!

To mil passeres til lyden av knusing av plastglass. Men det går unna!

Den tredje mila: 2:41:14

Like etter halvveis i løypa legger jeg merke til at tidene konsekvent legger seg på over 5:20 og pulsen på 140-143 slag i minuttene. Lårene stritter imot. Fortsatt er 3:40-tallet realistisk, men den berømte veggen ved tre mil vet jeg at står og venter på meg slik den gjorde både i Oslo og New York City.

Primtall er ikke lengre så spennende å telle på, men heldigvis får noen låter fra Manic Street Preachers, G-Unit og Tiesto meg til å tenke på da jeg var ung og lovende. Først observerer jeg at det er blitt mindre travelt med å navigere gjennom folkemengden, men når hjernecellene får mobilisert innser jeg at det er fordi folk har begynt å passere meg. Ved 28 kilometer river jeg med meg to gels; den ene stapper jeg i baklomma og den andre presser jeg ned i gapet. Nam nam.

Og plutselig hører jeg et kjent, gledelig tilrop på høyre side. Hege, som startet i samme pulje som meg, løper forbi med et løpssteg jeg kun kan drømme om. Hun flyr av gårde, jeg stamper mot asfalten. Hadde dette vært et sykkelritt ville jeg kunne lagt meg på hjulet hennes og fått en liten pustepause, men dette er et maratonløp og her er det ingen nåde. I valget mellom å følge Hege og sprenge beina helt eller å holde min egen fart er sistnevnte det logiske valget.

Hege ser ut til å kose seg glugg ihjel, og jeg tenker det er bra at én av oss gjør det. Jeg begynner å regne på hva sluttiden min blir gitt at jeg holder meg på 5:40, 5:50 og 6:00. 3:59 eller bedre virker veldig sikkert om ingenting går galt nå – men ny pers kan jeg bare glemme.

Tre mil, og jeg har møtt den berømte veggen (ikke Muren i Berlin, men det kunne likegodt vært det).

Tre mil, og jeg har møtt den mentale Berlinmuren.

Den fjerde mila: 3:40:14

Den siste mila er den tøffeste. Jeg møtte veggen et sted mellom 25 og 30 kilometer, og nå har pulsen stabilisert seg på 144 slag i minuttet. Det burde tilsagt en bedre kilometertid, men neida – jeg sliter med å holde meg under 5:50. I tillegg legger jeg merke til at GPS-klokka mi mener jeg er 5-700 meter lengre fram i løypa enn kilometermarkørene til arrangøren.

Jeg blir veldig opphengt i hvor langt det er igjen når vi passerer 32 kilometer, for nå kan jeg endelig bryte opp det gjenstående i 10 like store klumper på rett under 6 minutter hver. Å løpe en maraton er som å spise en elefant; konsulenter vet at man spiser elefanter én bit av gangen og løpere vet at man løper maratoner én kilometer av gangen. Når jeg ser fram i løypa blir jeg fraløpt av de korpulente bestefedrene jeg så i startområdet, og når jeg ser ned på GPS-klokka har jeg knapt forflyttet meg siden sist jeg så på klokka.

Og jeg trenger seriøst å komme på do, men jeg er livredd for at dersom jeg stopper, så ryker hele målet om å komme inn under fire timer. For å toppe det hele føles det som om to små piraya-fisker har lagt seg i enden av skoene mine og nibler på hver sin tå. Med hvert steg jeg tar jafser de litt mer av tærne mine. Og det hjelper ikke at jeg har begynt å ta flere og kortere steg per minutt.

Jeg lover meg selv at jeg aldri mer skal løpe en eneste maraton. Dette er jo bare tull. Bruke tusenvis av kroner på å reise til fine storbyer, og det kun for å løpe rundt i sneglefart og ødelegge kroppen for flere uker – makan til tull.

Ved 38 kilometer har Red Bull egen servering, og jeg merker at én av Red Bulls egenskaper er å gjøre asfalt isglatt. Jeg prøver å gå litt, men etter tre steg skjønner jeg at dette er tull og gjenopptar stabbingen. Forbløffende nok kommer vi oss forbi uten å tryne. Litt snirkling gjennom noen kvartaler til en fart på 6:00 på kilometeren og straks er fire mil passert.

Et forsøk på å smile på selfie gikk i dass da lårene plutselig nektet å være med på leken.

Et forsøk på å smile på selfie gikk i dass da lårene plutselig nektet å være med på leken.

Oppløpet: 3:57:25

De siste fem kilometerne begynner endelig stemningen i løypa å ta seg kraftig opp. Det er masse liv og røre hele veien og jeg hører nesten ikke min egen spilleliste på øret.

Det er vondt i hodet, ryggen, hoftene, knærne og føttene – og pirayaene har satt i gang party nedi skoene. Jeg har så jævlig lyst på å gi gass fram til Brandenburger Tor, og slenger beina foran meg alt jeg makter, men oppnår ikke så mye mer enn å jekke pulsen over 150 slag i minuttet og farta noe under 6:00. Noen storslagen sluttspurt eller siste kraftanstrengelse er uaktuelt, her er det bare å bli ferdig.

Brandenburger Tor er passert, og det er kun noen få meter igjen til målgang.

Brandenburger Tor er passert, og det er kun noen få meter igjen til målgang.

Målgang passeres på 3:57:25 – og det er innenfor det som var målet jeg satte i forkant. Det så en periode ut som jeg skulle sette pers, men som det ofte er med maratoner så kommer hammeren i siste fjerdedel. Løpegrunnlaget tatt i betraktning er jeg uansett fornøyd.

Dagens største opptur ble å møte en tårevåt Hege ved mål og høre at hun har gjennomført på 3:47:04. Hun griner heldigvis av glede og jeg kan fokusere på å gi kudos istedet for å grine av min egen smerte. To ektemann-poeng der. Etter å ha løpt fire-fem mil hver eneste uke siden i vinter og trent målrettet til dagens maraton er det fullt fortjent at hun ikke bare slår meg, men også slår min (og sin egen) pers.

Etter målgang. Hege fullførte på 3:47, jeg slet meg inn på 3:57. Häagen-Dazs neste!

Etter målgang. Hege fullførte på 3:47, jeg slet meg inn på 3:57. Häagen-Dazs neste!

Kort oppsummert

For å oppsummere Berlin Marathon: Det er en kjapp løype, det er meget tilgjengelig for oss i Norge – og et meget godt alternativ til den noe trauste Oslo (hel)Maraton – tyskerne kan å organisere et løp både når det gjelder i forkant, underveis og etterpå. Berlin er en kul storby. Dessuten hjelper det at været er ofte ideelt til løping.

Det som trekker ned er alvorlig mangel på toaletter i startområdet samt i løypene, drikkestasjonene kunne vært bedre lagt opp, og jeg hadde faktisk forventet mer liv gjennom hele løypa.

For dere som liker å løpe burde Berlin Marathon være verdt å vurdere. Hadde jeg vært mer glad i løp enn jeg er ville jeg tatt en retur neste år, men det går nok lang tid før jeg gidder vurdere maraton igjen. Nå venter en uke med ukurant gange på kontoret.

Startet bra, raknet etter hvert.

Startet bra, raknet etter hvert.

Statistikk

Ifølge resultatlista fullførte 36.054 løpere, hvorav 26.807 menn og 9.247 kvinner. Det gir en kjønnsfordeling på 74% menn og 26 kvinner.

Beste mann ble etiopiske Kenenisa Bekele på 2:03:03 (6 sure sekunder fra verdensrekorden på 2:02:57, rekordholder Dennis Kimetto ler sikkert rått i skjegget sitt), og beste kvinne ble etiopiske Aberu Kebede på 2:20:45. Jeg tror aldri jeg har løpt så fort som de gjorde i snitt i dag, selv når jeg har pint meg til intervaller på mølla. Crazy.

588 nordmenn deltok i årets Berlin Marathon; beste nordmann ble Ebrahim Abdulaziz fra Strindheim IL med 2:16:53 og beste norske kvinne ble Kathrine Kvernom fra Bardu IL med 2:48:38.

Kommentarer

Kommentarer