Førsteinntrykk av Canyon Ultimate CF SLX 9.0 Di2

Etter noen uker med min nyinnkjøpte Canyon Ultimate har det blitt 4 turer på rulla (3 timer) og 16 turer ute (30 timer, 800 kilometer). Det gir grunnlag nok til å si noe om førsteinntrykk.

Kjøpsprosessen

Jeg har allerede skrevet litt om kjøpsprosessen hos Canyon: Min første opplevelse var det komplette fiasko, og min andre opplevelse var prikkfri. I dette tilfellet bestilte jeg sykkelen på en fredag, og påfølgende fredag sto sykkelen i garasjen. Og oppfølging på spørsmål til Canyon Norge var også rask og god. Alt i alt helt innafor.

 

Unboxing

Det er tydelig at det er noen hos Canyon som er nøye på å pakke sykkelen pent og omhyggelig ned i esken, alt ligger trygt og pent. Det går cirka 15 minutter fra esken åpnes til sykkelen er klar til bruk, og da har jeg ikke engang vært effektiv. Og #newbikeday-følelsen er helt magisk. Kvalitetsfølelsen er upåklagelig, og den helsvarte sykkelens design bidrar til en diskret eleganse.

Harde pakker trumfer alltid myke pakker, og store pakker er alltid bedre enn små pakker.

 

Spec & vekt

Canyon Ultimate CF SLX 9.0 Di2 uten modifikasjoner består av ramme, et Canyon H36 integrert styre/stem med 10 cm lengde og 41 cm brede, et Fizik Anatares R3-sete, Shimano Dura Ace Di2 9150 komplett gruppesett med semikompaktkrank og 172,5 mm krankarmer, 11-28 utveksling på kassetten, og Mavic Cosmic Pro Carbon SL clincher hjulsett med Mavics egne dekk med 25 mm bredde. I størrelse M oppgis vekten av Canyon til 6,7 kilo.

Den nye Dura Ace-kranken er tydelig lekrere enn foregående iterasjoner. Og denne gangen har jeg krøpet til korset; det er ikke voksenkrank, men semikompakt…

Jeg byttet ut styret med 10 cm stem med et med 12 cm stem, satte på Caynons eget Garmin-mount, erstattet den svarte Canyon-styretapen med den grønne og en del tykkere Supacaz-styretapen, satte på to Elite Custom Race-flaskeholdere, byttet ut Fizik Anatares-setet med et grønn/svart Fizik Arione R5-sete og monterte mine trofaste grønne Speedplay Ti-pedaler.

Vekten viser i alle fall 7,05 kilo alt i alt. Ærlig talt hadde jeg håpet å komme et stykke ned på 6-tallet, men det er masse potensiale til det:

  • Hadde jeg faktisk vært i stand til å lime pariserdekk uten å få magesår så ville spart vekt. Mavic-hjulene oppgis til 1.450 gram uten dekk mens Zipp 202 tubular oppgis til 1.180 gram uten dekk. I hjulene er det altså 270 gram å hente. Videre, 1x Vittoria Corsa G+ 25 mm veier 240 gram i clincher-variant (+ 75 gram for slange, totalt 315 gram) mens tubular-varianten veier 280 gram, så her ligger det ytterligere 70 gram. Til sammen 340 gram potensielt spart. Ytterligere 20-30 gram kan hentes på å bytte hurtigkoblinger også…
  • Det er opptil 120 gram å hente ved å gå fra Fizik Arione R5 til en ultralett sadel fra et annet merke, eksempelvis ax-lightness Leaf. Men da blir spørsmålet hvor mange watt jeg mister på å sitte mer ubehagelig enn på Arione, som jeg vet funker.
  • Jeg mangler å kappe styrerøret, her ligger det kanskje et titalls antall gram besparelse.

Uansett, med bittelitt flikking så kommer vekta lett under 7 kilo med alt nødvendig montert på.

Mavic Cosmic Pro Carbon SL clincher med Mavic Yksion Pro Griplink 25 mm og Shimano Dura Ace 11-28-kassett veier tilsammen 2,6 kilo.

Sykkelen på landeveien…

Det tok meg et par timer å finne riktig høyde på stemmet, setepinnen og sadelplassering, men det hører med nye sykler. Det tok ikke lang tid før den føltes tilnærmet lik CAAD’en og tidligere SuperSix’en – kanskje noe mer aggressivt. Det er mulig jeg tar en tur til Drøbak for en sykkeltilpasning; hvis det gir meg noen ekstra watt så er det verdt turen, men enn så lenge kjennes sykkelen helt prima.

Sykkelen er en upåklagelig klatremaskin. Nå er det jo først og fremst beina, ikke sykkelen, som avgjør hvor fort du kommer fra A til B, men jeg har satt ny PR i Tryvann, Grefsenkollen og Kongsveien på denne sykkelen. Hadde jeg blindtestet denne og SuperSix så ville jeg muligens forvekslet dem, men jeg innbiller meg at Ultimate er noe mer responsiv når man river og sliter seg opp en kneik eller ved taktomslag. Jeg strøk i dans i gymtimene på videregående og har ikke danset siden, men jeg ser for meg at en god dansepartner må føles noe det samme som Ultimate i motbakker.

I nedoverbakkene – eksempelvis i vindkastene ned Lierbakken, ned den snorrette veien fra Konnerud retning Drammen eller ned gjennom svingene fra Tryvann – er sykkelen dønn stødig selv når farten bikker 70. Stoppeevnen til Mavic-karbonfelgene er også på linje med for eksempel Zipp 303 Firecrest; god i tørrvær, men ikke helt på nivå med konvensjonelle aluminiumsfelgbane.

Jeg var nysgjerrig på hvordan det ville være å sitte på det relativt aggressive rigget i timesvis, men på langturene har jeg ikke kjent noen form for ubehag eller belastning. Jeg har i alle fall ingen betenkeligheter med å dra med denne doningen til flere dager i Alpene om muligheten skulle by seg.

Når det gjelder Shimano Dura Ace Di2, synes jeg ikke elektriske gir er raskere eller mer presist enn det mekaniske motstykket jeg hadde på gamle SuperSix’en (men så er mekanisk DA allerede nesten perfeksjonert). Det er likevel noen fordeler jeg synes er helt porno – at du kan sette på knapper og programmere dem til å gire opp og ned etter eget ønske, at nye Di2 har Syncroshift-funksjon (kjedet flyttes mellom lille- og storeskiva automatisk avhengig av valgt gir bak), og ikke minst den deilige lyden når girene. Jeg skulle ønske den trådløse modulen som gjør at Di2 snakker ANT+ og Bluetooth til Garmin’en og mobilen var standard på sykkelen, men hittil har jeg ikke vurdert investeringen på snaue tusen kroner som verdt det.

Dura Ace Di2: Kilden til de feteste lydene en sykkel kan lage.

Canyons setepinne bidrar til komfort. Den flekser merkbart, uten at jeg har hatt følelsen av at det bidrar negatitvt. Og det er helt klart at karbonrammer gir en mykere opplevelse enn aluminium.

Jeg har alltid hatt 175 mm lengde på krankarmene på landeveissyklene mine, men denne har 172,5 mm. Det merkes bittelitt når jeg kjenner godt etter, men i praksis har det tydeligvis ikke hatt noe å si for prestasjonene.

For å dra opp noen negative ting så må det nevnes at det ellers sjukt flotte flate integrerte styret til Canyon lett blir skittent og flekkete av svette og regn. Den helsvarte fargen er forholdsvis enkel å holde ren, og det er flaks, for støv og skit synes lett. En annen ting – som forsåvidt er Mavic og Swisstop sin feil, ikke Canyon – er at de gule Swisstop-bremseklossene etterlater gule rester på Mavic-felgen, omtrent som om hjulene har vært gjennom et pollenangrep. Flaks at gulfargen matcher Mavics gulfarge, men likevel… Blir nok svarte bremseklosser neste gang!

De gule Swisstop-bremseklossene etterlater pollen-gule rester på bremsebanen.

Canyon Ultimate versus andre toppsykler

Det skal jo vanskelig gjøres å bli misfornøyd med en toppsykkel. Jeg har vært heldig nok til å få prøve en lang rekke forskjellige sykler. Jeg har helt tydelig en preferanse for allround-/klatresykler; aerosyklene jeg har prøvd har liksom ikke fenget meg på samme måte. Blant mine favoritter står originale Specialized S-Works Tarmac SL (2006-modell), Merida Reacto (2010-modell), Ridley Helium SL (2015-modell) – og øverst er Cannondale SuperSix (foruten den fordømte BB30-løsningen, den kan brenne i helvete).

Jeg synes imidlertid ikke at Ultimate står tilbake for SuperSix eller andre referansesykler jeg har testet tidligere på noen som helst måte; snarere tvert imot har de mye til felles i at de er allsidige, responsive, klatrer bra og innbyr til tillit i nedoverbakker. Sykkelen har rett og slett levd opp til mine høye forventninger. Tommelen opp.

Ny sykkel nettopp kjøpt inn og inntil videre den store stolthet.

Kommentarer

Kommentarer

Tags: