Rittrapport: Tour du Mont Blanc 2017

Tour du Mont Blanc går for å være det tøffeste endagsrittet som er åpent for amatører; 33 mil og 8.000 høydemeter over en haug fjellpass i Alpene er voksent. Til sammenlikning er Trondheim-Oslo 54 mil langt og Jotunheimen Rundt 43 mil langt, men de har “kun” henholdsvis 3.600 og 4.600 høydemeter å slå i bordet med.

Jeg setter meg minst ett hårete mål per sesong – i 2015 var det å evereste Alpe d’Huez, i 2016 ble det Tryvann 300 – og i november 2016 meldte jeg meg på Tour du Mont Blanc 2017. Her er rapporten fra en dags blodslit rundt Mont Blanc.

 

Om Tour du Mont Blanc

Amatørrittet Tour du Mont Blanc arrangeres i midten av juli hvert år, med start og målgang i vinter-OL-landsbyen Les Saisies i Frankrike. Løypa går med klokka rundt Mont Blanc gjennom Sveits og Italia tilbake til Frankrike. Løypa er 330 kilometer lang, inkluderer syv fjellpass og til sammen 8.000 høydemeter. Det finnes knapt en eneste flat meter; det går enten opp eller ned hele veien.

Påmelding koster 130 Euro per deltaker. Påmelding og mer info finnes på http://letourdumontblanc.fr. I 2017 var det 411 personer som fullførte rittet, en økning fra 401 personer året før.

Tour du Mont Blancs løypeprofil: Ikke en eneste flat meter å spore mellom start og mål.

Planleggingsfasen

Etter at jeg sikret påmeldingen i november 2016 ble det en rask runde på Norwegian, Booking.com og Finn for å sikre flybilletter (vi fløy til Geneve), hotellrom så nære som mulig (Le Calgary, 300 meter fra startstreken) og en flott BMW 2-serie leiebil (god plass til sykkelkofferter, men ingen kebab-holder).

Deretter rekrutterte jeg broren og faren min som oppmenn i følgebil. Erfaringsmessig vet jeg at slike lange turer med mange tusen høydemeter krever en del logistikk, og da er det gull verdt å ha et par karer med som kan håndtere alt av støtteaktiviteter. Dessuten vet de forskjellen på når jeg er dritsliten og når jeg holder på å segne om, som helt sikkert blir relevant i Mont Blanc.

Uforholdsmessig mye tid ble brukt på å saumfare Strava, YouTube, blogger, diskusjonsfora og andre informasjonskilder, og det hele kulminerte i en aldri så liten håndbok på 40-50 sider som omhandlet alt fra løypeprofiler og veibeskrivelser til plan for kosthold og instrukser til støtteapparatet. Dette ble deilig sengelektyre gjennom juni måned. (Er du interessert i kopi, så ta kontakt.)

Treningsmessig har jeg ligget på 10 timer ukentlig i snitt, og nærmere 15 timer siden påske. Ved siden av pendlingen mellom Asker og Oslo – det blir mye høy puls av å jage og bli jagd av guljakkene langs Tour du Finans! – har det blitt mange intervaller i bakkene rundt hovedstaden, samt en og annen langtur. Noe må jeg ha gjort rett, for det har blitt perser i omtrent alle bakkene jeg trener i.

For å få ned vekta, eller “øke watt per kilo” som det heter på stammespråket, forsøkte jeg meg på en kortvarig, egg- og avokadobasert spiseforstyrrelse. Kona mi mistenkte at det var noe merkelig på gang, men heldigvis slapp jeg unna etter noen skarpe tordentaler hvor jeg måtte love å ikke drikke utvannet eplecidereddik og andre bisarre tjuvtriks. Da hun til slutt hadde gitt opp å snakke vett i meg, ble det også en liten, hyggelig investering hos Canyon for å spare ytterligere noen gram.

 

Dagene før startskuddet

Utover å få sovet så mye som mulig, snudde jeg på spiseforstyrrelses-flisa og begynte å spise horrible mengder mat de siste dagene. Ungene begynte å ytre bekymring over at både sjokolade og marshmallows var sporløst forsvunnet fra skuffene. Etter en kort etterforskning konkluderte fireåringen at den skyldige måtte være enten pappa eller Mikkel Rev. Guilty as charged! Målet var å innta 5 – 6.000 kalorier dagen de siste to dagene – dette fungerte utmerket i forkant av Tryvann 300 – og det klarte jeg ved å blant annet å fortære en hel taxfree-pose med Snickers. En korpulent dame ved siden av meg på flyet så stadig bort på meg med lange øyne etter hvert som posen ble tømt. Smake litt, tenker du? Nei, godsakene går utelukkende til den av oss som trenger dem mest.

Fransk hotellfrokost er stinn av raske karbohydrater og fet mat av forskjellige slag.

Dagen før rittet tok jeg også turen til toppen av Cormet de Roselend og syklet partiet derfra ned til Hauteluce, opp til Les Saisies hvor målgangen er, og ned til Megève for å bli kjent med starten og slutten av løypa. Jeg noterte meg å unngå et stygt hull i bakken omtrent halvveis ned bakken.

 

En lokal supermarche ble tømt for store mengder av det som går med på en heldags sykkeltur i Alpene.

På den obligatoriske briefingen kvelden før rittet møtte det opp en hel armada med pinnemennesker, de fleste med senete bein og det typiske, hardbarkede uttrykket som også kjennetegner norsk fjellbjørk som slår rot ved tregrensa. De viktigste poengene fra briefingen var at dette er et turritt uten offisiell resultatliste, målet er først og fremst å fullføre, og at dette kommer til å bli tøft. Kruttet ble altså ikke funnet opp på nytt i Les Saisies den kvelden.

Obligatorisk briefing i sportshallen Le Signal på Les Saisies.

Good morning, Les Saisies!

Vekkerklokkene våre hyler klokka 0400, og det hele føles mer som en militærøvelse enn en lørdag i sommerferien. Broren min påpeker at jeg har betalt mange tusen kroner for å gjøre dette frivillig. Jeg holder kjeft og spiser frokosten min.

En halvtime senere triller jeg de 300 meterne ned fra hotellet til startområdet. Det er rundt fem grader, himmelen synes å være klar og om værmeldingen stemmer, så blir dette en fantastisk dag. I bekmørket er det imidlertid bare masse røde og hvite lys som sklir rundt på parkeringsplassen. Det lukter tigerbalsam lang vei. Alle deltakerne virker veldig fokuserte på det som straks skal skje, ellers er de steintrøtte – det er vanskelig å vite. Jeg stiller meg langt fremme, for jeg ønsker å ha en god posisjon når vi kommer ned til bunnen og starter på flatene.

Fra høytaleranlegget kommer det stadig beskjeder på fransk, men jeg hadde tysk på videregående og skjønner ingenting (ikke at jeg skjønner så mye tysk heller). Og samme kan det være, for plutselig smeller det og det høres en vakker symfoni av hundrevis av sko som klikkes inn i pedalene sine. Nu kör vi!

Trøtt i trynet, men skal man være helt utover dagen, da bør man også være helt kl. 0445!

Fra Les Saisies til Col de la Forclaz: En brutal oppvåkning

Det går ikke lang tid før vi dundrer ned fjellsiden fra Les Saisies. Jeg er ikke en spesielt god utforsyklist, og gir raskt opp å følge masterbilen. Noen av gutta rundt meg kjører nedover som om de har akutte dødsønsker. Asfalten er i beste fall dårlig, og jeg treffer selvfølgelig det ene hullet i veien jeg skulle unngå. Ved flere anledninger lurer jeg på om jeg har punktert eller om styrelageret mitt er løst, men jeg gambler på at alt er ok og henger med.

I en av hårnålssvingene ser jeg bak meg. Vi blir jaget nedover av en strøm av hvite lys, og foran oss er en lang, rød slange som beveger seg raskt nedover veien. Det er et spektakulært syn, men dette er ikke øyeblikket for å fiske fram selfie-stangen. Som om den hadde kommet gjennom spare-vekt-nåløyet uansett….

I det vi kommer til krysset i bunnen av bakken fra Les Saisies, kommer det en liten kneik, og her har jeg notert at det er viktig å havne i en god gruppe. Det gjør jeg tilsynelatende, for vi er kanskje 15-20 stykk som får til et slags samarbeid. Det er stille som i graven oss imellom, bortsett fra to franskmenn som sitter i hver sin ende av gruppa og bjeffer enstavelsesord til hverandre.

Etter hvert som sola stiger, blir fjellene rundt oss opplyst i gult, oransje og rødt. Dette er et typisk øyeblikk som best nytes med en god kopp kaffe sammen med din kjære, men nei – her er det stem-stirring som gjelder. De fleste kjører tydeligvis med wattmålere og holder nøye øye med tallene.

Når vi kommer til Chedde begynner også dagens første stigning, i den grad denne humpen kan kalles en stigning, og vi freser av gårde opp til Vaudagne. Jeg synes det går i overkant hardt for seg – vi ligger på nærmere 4,0 watt/kilo og målet mitt var egentlig 3,5. Men fuck it: Jeg får for meg at det må være en svær gruppe med syklister et stykke foran oss, og de ønsker jeg å slenge meg på hjulet til, så det er bare å mate på.

Den falske flaten forbi Chamonix kommer og går, og vips, så er vi forbi Col des Montets også. Kneika opp til Col de la Forclaz er heller ikke så mye å skrive hjem om, og ned til løypas laveste punkt i Les Vallettes begynner endelig morgensola å varme. Dette er jo Tour de France for Kids, jo!

 

Champex-Lac: Fritimen er over

Ved foten av dagens første HC-fjell har vi unnagjort 105 kilometer på 3:20. Fra Les Vallettes venter 15 kilometer og 1.000 høydemeter før vi topper Champex-Lac. Henrik Alpers, som fullførte rittet i fjor, mente at om jeg sliter i denne bakken, bør jeg snu og reise hjem. Jeg bestemmer meg for å legge meg på cirka 4,0 w/kg og ikke bli for ivrig.

Oppover denne fjellskrenten er sveitsisk veibygging tydelig: Det er god kvalitet på veiene, de er brede, og det er en del solide tunneller med utsikt til siden.

Og når jeg ikke stirrer på Garmin’en min eller på asfalten, så titter jeg nærmere på syklene til de andre deltakerne. Overraskende mange har wattmålere, og en stor andel kjører også med elektriske gir. SRAM eTap og Shimano Ultegra Di2 virker spesielt populært. Jeg ser ikke en eneste voksenkrank, men det er mye kompaktkranker å spore. Aerorammer med høyprofilshjul og pariserdekk er det også få av, her virker det som de fleste kjører med lettvektsrammer med lavprofil clincher. Noen har skivebremser. Felles for alle syklene er at de velholdte, som seg hør og bør.

I det veiene flater ut, er vi kommet til toppen av Champex-Lac, og jeg stopper ved følgebilen min for å ta av frontlyset, bytte drikkeflaskene og etterfylle med gels. Far mener at det er cirka 30-40 syklister foran oss, men det høres jo helt feil ut, for så langt fram i feltet kan vi umulig være. Men kanskje jeg rekker å ta igjen noen av dem på vei ned til Orsieres?

På toppen av Champex-Lac får jeg slengt av noen unødvendige klær og framlys samt etterfylt mat og drikke.

Som ikke altfor stødig utforsyklist vinker jeg han bak meg forbi. Håpet er at han, i tillegg til å fungere som kufanger for eventuelle tungbygde melkekyr i veikanten, også kan finne de raskeste linjene ned fjellet. Det går imidlertid ikke lang tid før jeg skjønner at denne karen er, om mulig, verre enn meg nedover, og fire-fem tråkk senere kjører jeg solo videre.

Vakker utforbakke fra Champex-Lac ned til Orsieres.

Col du Grand Saint Bernard: The struggle is real

I utkanten av Orsieres, ved foten av Grand Saint Bernard, står Team Nordlie klar med en osteblings og Cola. Jeg slenger av meg jakke, undertrøye og buff, for nå begynner det å bli varmt. Med Cola-boksen i hånda og kjedet på lilleskiva spinner jeg opp på hovedveien til dagens høyeste punkt. Klokka viser at vi er tidsmessig en tredjedel gjennom løypa ved 4:36.

Ved foten av Grand Saint Bernard får jeg kledd av ytterligere noen plagg og går over til mer vann og mindre sportsdrikke.

Jeg skimter en og annen syklist langt foran meg, men ingen antydning til en større gruppe. Kan tetpulja virkelig ha kjørt på så hardt?

Det er tung trafikk langs veien, og sveitserne ser ut til å foretrekke Audi Q7 og Porsche Cayenne – det er de bilene jeg hyppigst ser. De er imidlertid mer hensynsfulle enn tilsvarende biler er i Oslo, så selv om det er mye trafikkstøy og jeg egentlig hadde foretrukket en stillere fjellvei, så får dette duge. Skredtunnelene har en spesielt stygg akustikk, men de gir i det minste skygge for den etter hvert stekende sola.

Grand Saint Bernard er en lang jævel, og når vi endelig er ferdig med skredtunnelene, skjærer vi ut på en langt vakrere vei de siste kilometerne til toppen. Ulempen er at stigningsprosenten også øker betraktelig. Og det er vanskelig å nyte utsikten når motvinden sinker en. Dessuten er det ikke mange andre syklister å spore, hverken foran eller bak meg. Jeg spør en kar jeg passerer hvordan det går. “Pardon, non English,” grynter han til meg. Franskkunnskapene mine har ikke blitt bedre de siste seks timene, og jeg tråkker høflig videre.

Jeg kjenner at nå er det ikke lenge før jeg går tom for næring, og det hjelper ikke at jeg brekker meg av sportsdrikke og gels. Jeg takker Vårherre for at jeg ikke satte en 39/53-krank på sykkelen, for nå er det bratt og tungt. For å få fokuset vekk fra smerten, pleier jeg å leke med tall: Jeg regner meg fram til at selv om kun 50% av distansen er tilbakelagt, så er 56% av klatremeterne unnagjort. “Da er det jo bare det lette som gjenstår,” lyver jeg til meg selv.

Det går nesten to timer fra jeg starter til jeg bestiger toppen av Grand Saint Bernard, og det har nå gått 6:25 siden vi forlot Les Saisies. Team Nordlie står klare med vindjakke og en pakke gummibjørner fra Haribo. Hadde toppen vært et par kilometer lengre unna, så ville jeg sannsynligvis fått føling. Munnfull etter munnfull forsvinner ned i magen, og det kjennes helt nydelig.

Vi er på nesten 2.500 høydemeter og det blåser kraftig. Vindjakka er Guds gave i dag, og jeg hiver meg ned fjellet mot Aosta. Fordøyelsessystemet ble nok tatt på senga av det plutselige og brutale matinntaket, for det rapes høyt og kraftig. Hadde det stått noen geiter i fjellsidene her, ville de nok vært overrasket over hvordan jeg ikke kan veksle to ord på fransk, men likevel snakker flytende geit.

Straks på toppen av Grand Saint Bernard, og en ekstra Cola hjelper på slitne bein og tomt hode.

Aosta valley: Veien til helvete er ikke så verst

Det tar nesten en time å komme seg ned fra Grand Saint Bernard til Aosta, og dette er sannsynligvis den råeste veien jeg har syklet ned. Utsikten er fenomenal, veikvaliteten er hinsides, det er få hårnålssvinger, og det er enkelt å ligge godt over 60-70 kmt. Italienerne kan å bygge veier!

Klokka viser 7:20 når jeg er i Aosta. Jeg er igjen alene og ser ingen syklister, hverken foran eller bak meg. Jeg lurer en stund på om jeg tok feil da jeg tok til venstre i et kryss; kanskje veien til Petit Saint Bernard var til høyre? Heldigvis ser jeg et nytt, gult skilt med pil på som peker meg videre i riktig retning. Det hadde vært uaktuelt å snu og tråkke 10 kilometer i bratt motbakke nå!

Aosta minner meg litt om steder vi i militæret omtalte som “stedet Gud glemte, Satan forlot og Hæren overtok”. Forfriskende bris på toppen av fjellet er byttet ut med godt over 30 grader, fuktig og klam luft, og selvfølgelig litt motvind. Trafikken er tung, omgivelsene er ikke spesielt fine med industrielle bygg og slitne hus, det er ikke en sky på himmelen og jeg ser for meg at Satan sjøl sitter og gapskratter mens han flamberer oss syklister sakte. Jeg presser ned en gel og litt sportsdrikke og må konsentrere meg for å ikke gulpe det hele opp igjen. 53 føkkings kilometre fra her til toppen av Petit Saint Bernard. FML.

Omsider passerer jeg La Salle, og den lange, falske flaten erstattes med en tøffere stigningsprosent. Arriverderci, Aosta – sees aldri igjen!

Det er tungt i de falske flatene og stekende varmen gjennom Aosta-dalen.

Col du Petit Saint Bernard: Den ensomme lidelsen

Petit Saint Bernard er sannsynligvis den verste bakken jeg har syklet, først og fremst fordi Aosta mørnet meg godt før selve stigningen. Jeg må ha blitt religiøs av denne syklingen, for nå takker jeg igjen gudene – denne gangen for at vi sykler et HC-fjell. Åtte timer har passert siden vi forlot Les Saisies, og det tar nok to timer til før de neste 35 kilometrene og 1.300 høydemeterne til toppen er unnagjort. Men hvor pokker er de andre deltakerne? Dampet de alle bort i Aosta?

Men nok syting – veikvaliteten er topp og utsikten er inspirerende. Og i motsetning til storebror Bernard har denne skrenten en litt lavere stignignsprosent, som gjør det enklere å finne en god rytme. Dessuten faller temperaturen etter hvert som jeg stiger oppover. Det eneste virkelige problemet nå, er at føttene mine holder på å ta livet av meg. Føttene har tydeligvis hovnet noe voldsomt, for de sprenger så mye at jeg nesten griner. Heldigvis pakket jeg med noen (lovlige!) smertestillende, og de kommer til sin rett halvveis opp. Etter en kjapp telefon fra følgebilen til legen hjemme (dvs. kona), får jeg ordinert en dose med Paracet som vanligvis brukes ved beinbrudd – her leker vi ikke apotek. 30 minutter senere er intens smerte erstattet med mild nummenhet. Jeg kverner på oppover, mutters alene. Om bare motvinden gir seg nå…

Å nå toppen av Petit er minst like deilig som å nå toppen av Grand, kanskje delvis fordi det tar en del tid fra siste hårnålssving til man har forsert den rette strekningen til toppunktet.

Det er tungt opp Petit Saint Bernard, men det går ikke an å klage på omgivelsene i alle fall!

Verdens beste oppmenn står klare på toppen med potetgull, sjokolade og Cola. På 2.200 høydemeter, når man har svidd unna 5-6.000 kalorier siden frokost, da gjelder ikke normal bordskikk. Brødsaksa smeller omtrent som hos haien i den første Haisommer-filmen. Noen minutter senere føles alt litt bedre, jeg drar på meg vindjakka.

Jeg vinker honnør til grensevakta som står mellom Italia og Frankrike, slenger kjedet på storeskiva og kjører på. Veikvaliteten er betydelig dårligere på denne siden av Petit Saint Bernard. Ikke at det hadde gått så fort på de ruglete og svingete veiene, for motvinden er fortsatt til stede.

Siste tegn til sivilisasjon ser vi i Bourg St. Mauruce, som er i dalen mellom Petit Saint Bernard og Cormet de Roselend. Hadde jeg syklet uten støtteapparat, da ville jeg nok funnet en butikk og kjøpt et par Red Bull her, men heldigvis er jeg velsignet med følgebil som har alt det nødvendige.

Med en munnfull Haribo gummibjørner bærer det videre til topps av det jeg mener er den verste bakken jeg har syklet – Petit Saint Bernard.

Cormet de Roselend: Villt og vakkert

Det er nå 11 timer siden vi forlot Les Saisies i det jeg starter på Roselend. Landsbyen er på høyre side og veien til topps er på venstre. Temperaturen er langt mer behagelig her enn den var i Aosta, og vinden har lagt seg. Garmin’en min informerer meg om at det er cirka 1:40 til toppen av Roselend. Ja ja, det er jo som fem Tryvann’er etter hverandre i moderat tempo – easy peasy.

 

Bakken starter greit, men så fort jeg finner rytmen, ødelegges alt av at stigningsprosenten øker et par hakk. Jeg blir passert av en kar og siden det hele går så sakte, rekker jeg å kommentere at “this a very painful way to kill ourselves”. Overraskende nok svarer han på flytende engelsk. Jeg gir ham et kompliment for engelsken hans, hvorpå han takker høflig og forteller at han er fra London. Etter en lang dag alene i fjellene er det en fin avveksling å ha noen å snakke med på et språk jeg faktisk kan, og vi utveksler skrøner om alle fjellene og rittene vi har syklet.

Stigningsprosenten opp Cormet de Roselend varierer hele tiden og gjør det vanskelig å finne rytmen.

Oppmennene mine står igjen på toppen, klar med vindjakke og Red Bull. Et solid rap senere setter vi utfor til Hauteluce, forbi den vakre, krystallblå innsjøen rett sør for toppen. De mange timene i nedoverbakke i dag betaler seg, for vi holder et helvetes tempo og fire motorsyklister bak oss sliter med å holde følge.

Etter over 20 mil syklende i stillhet og alene er det en god motivasjonsboost å ha noen å skravle med –
på engelsk! – opp til toppen av Roselend.

Les Saisies: The final countdown!

Starten på siste stigning kommer veldig brått: En høyresving kommer plutselig, og vi går fra bratt nedoverbakke til bratt motbakke. Nå har det gått 13 timer, og den siste bakken bør ikke ta så mye mer enn en time. Med andre ord blir det en respektabel tid. Og å vite at dette er det siste vi skal gjøre i kveld, er en inspirerende tanke. Det er lenge til sola går ned, dette kan bli en vakker avslutning på en utrolig dag. Smerte, ergrelse og negative tanker er forsvunnet som dugg for solen.

Den engelske følgesvennen ser sitt snitt til å fullføre innen 14 timer og spør om jeg vil joine ham på det. Jeg melder pass; en rask kalkulasjon tilsier at 14:10 er mer realistisk for meg, og jeg har ikke beina til å presse ut 10 minutter av en times klatring nå. “Farewell, old chap!”

Helt på stålet når det er igjen 10 kilometer, hengende over styret med teknikk som ikke likner grisen. Men det er fremdrift!

Veien opp til Les Saisies er ikke spesielt oversiktlig, så det er vanskelig å se om det er noen foran meg hvis hjul jeg kan jakte på. Jeg undrer over hvor lenge det er siden de raskeste kom i mål. Etter hvert som jeg stiger oppover får jeg et godt overblikk over veiene under meg, og nærmeste kar bak meg er i alle fall to-tre minutter etter. Kan det virkelig være at 400 mann er spredt så godt utover løypa at de fleste har syklet hver for seg?

Broren min kjører forbi flere ganger, hiver seg ut av bilen og tilbyr Red Bull. Dette fandenivoldsk vonde sukkerskvipet, som egentlig burde vært begrenset til LAN-parties og vodka-fyll for tenåringer, smaker som den dyreste champagne i kveld. Jeg kan nesten kjenne hvordan sukkeret sklir inn i blodårene. Og det trengs, for nå er det ikke mye futt igjen i beina!

Stigningsprosenten varierer hele tiden; noen ganger må jeg stå og trå, andre ganger kjører jeg på storeskiva. I ett parti er det faktisk nedoverbakke, til og med. De siste kilometerne stabiliserer stigningen seg heldigvis på 6-7%, og i det fjerne ser jeg landsbyen nærme seg.

JAAAAA!

 

Når det er igjen 1.500 meter føler jeg meg som en hund som har fått snusen i et bein. I hovedgata, som er stupbratt, står det massevis av folk som jubler meg videre til målpassering. Og endelig er jeg tilbake på parkeringsplassen der vi startet, det tok meg 14:06:36, og det holder til 39. plass av 411 fullførende.

Meg med broren og faren min etter målgang Les Saisies. Strålende oppmenn som sannsynligvis er like slitne som meg etter 14 timers suveren innsats!

Epilog

Så er spørsmålet om dette var gøy. Gøy? Ja og nei.

Ja, fordi jeg er stolt av å fullføre et så drøyt ritt, takknemlig for at jeg er frisk nok til å takle utfordringen, og forbauset over hvor hardt man kan presse seg selv. Sånn sett var det gøy.

Nei, fordi det er knapt et eneste øyeblikk i rittet hvor jeg tenkte “nå koser vi vårs!” – men det hører jo heller ikke hjemme i det som kalles verdens tøffeste endagsritt.

Kort og godt, Tour du Mont Blanc er et helt rått ritt. Du må like å ha det vondt og ønske å utfordre deg selv for å finne glede her. Men hvis du gjør det, så er det knapt noe bedre å ta seg til en dag i juli måned.

Det eneste kjipe med å fullføre rittet, er at jeg sitter igjen med ett spørsmål: “Hvordan i all verden skal jeg toppe dette?”

Finisher-diplom, medalje og Team Nordlie-effekter.

Resultater

Det var totalt 411 som fullførte 2017-utgaven av rittet, av dem var det 391 menn og 20 kvinner. Raskeste mann var Bart Van Damme (11:39:30) og raskeste dame var Laurence Reviglio (15:08:49). Gjennomsnittstiden for de fullførende var 16:36:00. Resultatene er ikke rangerte, men de er tilgjengelig her: http://letourdumontblanc.fr/resultats.php.

 

Kommentarer

Kommentarer