Rittrapport: Jotunheimen Rundt 29.06.2018

To ganger tidligere har jeg kjørt Jotunheimen Rundt – i 2009 brøt jeg, i 2010 kom jeg i mål – og etter noen års pause fra norske fjell, fristet et nytt forsøk i Jotunheimen Rundt. Jeg og fem kompiser fra Tryvann CK var blant de heldige som fikk napp da startnumrene ble utsolgt på to minutter i november 2017.

Her er historien om hvordan det gikk med Jostein Magerøy, Ulf Gunnar Mikalsen, Stian Tufte, Thomas Engebretsen, Aaron Long (som fløy inn fra California for anledningen!) og undertegnede da de deltok i 28. utgave av Jotunheimen Rundt.

Laminert løypebeskrivelse med fargekoder. Har ofte blitt beskyldt for OCD, her er et godt eksempel på hvorfor.

Forberedelser

Vi hadde alle JR som årets store mål, og stilte til start med et godt treningsgrunnlag, ritt-trening og formtopp i juni/juli. Ambisjon: Aaron, Stian, Ulf Gunnar, Thomas og jeg sikter på så langt ned på 13-tallet som mulig. Det er “go hard or go home” for vår del. Jostein, som har Trondheim-Oslo friskt i beina fortsatt, styrer mot en kontrollert gjennomføring uten å hive seg på teten fra første tråkk.

Ingen skulle ta oss på forberedelser: Trening, vekt, utstyr, ernæring – det meste var helt topp. Værmeldingene ble sjekket oftere enn pakkesporing når sykkeldeler er i transport. Yngve Sollien, sjefen for Sørensen Sykler i Kolbotn, ble hanket inn for å kjøre følgebil og yte service. Hytte i Sogndal ble booket via Airbnb for å sikre maksimalt med soving på dagtid fredag, og taxi ble bestilt for å transportere oss til Lærdal fredag ettermiddag.

Kassene fylles gradvis med mat, drikke og klær.

Dagene før

Jeg har god erfaring med karboloading de siste 48 timene før ritt og det som funker, det tukler man ikke med. Ved avreise til Sogndal torsdag formiddag er jeg matlei og halvannen kilo tyngre enn i starten av uka. Vi ankommer saftbygda Sogndal torsdag kveld og avslutter kvelden med en helt fantastisk pastarett (takk til Jostein og faren hans!). Sjeldent har vi lagt oss så hardstappet som i kveld.

Fredag morgen våkner vi til en varm, flott sommerdag. Vi spiser mye, monterer lys og powerbanks på syklene, fyller kassene til følgebilene med mat og klær, og sover mer. Og selv om vi alle er voksne menn, har vi mer til felles med moteinteresserte tenåringsjenter uten selvtillit; spørsmålene rager fra hva vi skal ha på oss og hva vi bør spise underveis til hvordan dette skal gå og hvorfor vi i det hele tatt er med på dette tullet.

Thomas og Stian diskuterer hvor bruddene går, Aaron leter etter flere klær og Ulf Gunnar leter etter solkrem.

Vi venter på drosjen med samme spenning som når man sitter på venteværelset hos tannlegen i påvente av å få jekslene trukket ut. Til slutt kommer den, nå er det ingen vei tilbake. Veien til Lærdal er lang når nervene er i helspenn. Sjåføren snakker på bred sogndalsdialekt, vi forstår ingenting, og sannsynligvis er det best for alle.

Sogndal Taxi sørger for trygg transport av sykler fra Sogndal til Lærdal. Hva sjåføren faktisk sa til oss, det er det ingen som egentlig vet.

Startområdet

Vi ankommer sportshallen i Lærdal. Sola steker, køen utenfor de tre toalettene er lang, og bak hallen tisses det kontinuerlig.

Yngve og hans datter Sanna, vår eminente support crew, briefer oss. Opplegget er enkelt: Han står på de obligatoriske stoppene og forsyner oss med det vi trenger av mat og drikke, og resten finner vi i kassene våre.

Klesdiskusjonen blir intens og vil senere i natt vise seg å være kritisk; det er varmt – over 20 grader og skyfritt – og Yr melder om gode forhold langs løypa. På det kaldeste meldes det om kun fire plussgrader ned Valdresflya, og ingen nedbør. Thomas skjærer gjennom: “Gutta, vi kjører i kort-kort, så får vi heller kle på oss på Fagernes!” Og sånn blir det. Løse ermer, vindvest og 10 gels stappes i baklommene, jakker og hansker går i kassene. Aaron, som er vant med California-sola, virker mer skeptisk og har på seg noen flere lag.

Vi triller til start. Obligatoriske selfies tas, arrangørene informerer om løypas farlige strekninger, alle snakker ned sin egen form, sykkelcomputeren viser 20 grader, og plutselig går startskuddet. Nå får det bære eller briste!

Ulf Gunnar Mikalsen, Ivar Grøneng (KSK), Thomas Engebretsen, Stian Tufte, Jostein Magerøy og meg ved start.

Lærdal til Tyin (0 – 67 km)

Masterbilen fører oss ut av Lærdal, og Thomas bemerker at det var jo litt kaldere i skyggene. Ja ja, vi skal sykle motbakke en stund nå og da blir vi vel varme nok.

Jeg er bevisst på å ikke bli liggende bak og manøvrer meg til fronten. Her er det mer behagelig også; det er mindre pressing om plass og vi er mindre utsatt for trekkspilleffekten. Det går ikke lang tid før folk drar på mer klær, de fleste får i seg næring, og latteren sitter løst bak gutta som fører an: “Dem sier det er turritt!” “Ja, men det blir ikke turritt når voksne gutter får på seg startnummer!” “Ha ha ha!”

En av arrangørens biler passerer feltet med beskjed om å slå på frontlysene. Stigningsprosenten øker litt, og Engesæter og Vagstad fra Askøy og Bergen tar føringen med høyt, jevnt trøkk. Feltet henger med; det er uansett ikke her bruddene skal gå. Det går fort til Tyin; de første 67 kilometerne er unnagjort på 2:05 (32 km/t).

Temperaturen fra 20 grader ved start til tre grader på toppen og sola forsvinner. Jeg træler med å få på løse ermer, og når vi endelig bikker toppen ved Tyin, får jeg på lite grasiøst vis dratt på meg min rosa vindvest også. Dessverre finner jeg aldri en anledning til å dra opp glidelåsen, og nå er det kun én ting som gjelder for meg: Ikke bli frakjørt av feltet ned fra Tyin.

Været Yr meldte rundt JR-løypa kl. 18 fredag 29. juli, tre timer før start. Det skulle ikke bli kaldere enn fire plussgrader, ifølge oraklene i MET. SKIVEBOM!

Tyin til Beitostølen (67 – 145 km)

På mirakuløst vis henger jeg med i nedoverbakkene. Asfalten er utmerket, den klare himmelen bidrar til prima sikt, og alle kjører pent i feltet.

Løypa flater ut når vi passerer Øye. Thomas og Stian er offensive, jeg holder meg på hjulene deres. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så sterk på sykkelen, og overrasker både meg selv og TCK-gutta med å ta noen lengre føringer selv. Ulf Gunnar lurker litt lengre bak i feltet. Vi dunker av gårde i 40 km/t i snitt, det er varierende vilje til å ta føringer – foruten et og annet optimistisk bruddstunt som aldri holder lengre enn noen minutter – og dermed blir det til at Tryvann CK er godt representert helt fremst. Aurora Borealis-gjengen ligger uanstrengt rett bak oss lettlurte tullingene som villig drar feltet.

Thomas og jeg pendler ofte sammen langs Tour de Finans, og har stor moro av å rope “KOM IGJEN, NÅ GÅR VI I BRUDD!!!” eller tilsvarende når vi passerer intetanende guljakker. Vi prøvde oss på samme stunt her også, og selv om ingen egentlig reagerte så mye, lo vi to veldig godt av dumheten. På tross av at fokuset var på topp, har vi det altså også veldig gøy i feltet.

Temperaturen stiger noe og stabiliserer seg på syv grader. Og uten vind eller nedbør er det faktisk uproblematisk å kjøre med vindvest, løse ermer og uten hansker.

Klokka er straks 0100, og trøkket øker inn til obligatorisk stopp på Fagernes. Yngve og Sanna står klare til å hjelpe oss med å skifte flasker. Jeg rekker å tisse og spise en brødskive samtidig, så stapper jeg baklommene med 8-10 gels og kler på meg litt mer: Base layer, trøye, løse ermer, vindvest, vindjakke og hansker. Det skal jo ifølge Yr ikke bli kaldere enn fire grader, det er ingen antydninger til å fryse per nå, og dette er hva Thomas og jeg bruker når vi pendlersykler ned mot null grader. Stakkars Aaron har minimal erfaring med minusgrader, han er iskald på tross av langt flere plagg på seg enn oss; han slenger på seg alt han har tatt med. Ulf Gunnar, som er vokst opp der man tror det er sommer når man ikke bruker polvotter, er roen selv.

De tilmålte tre minuttene på Fagernes varer nok ikke mer enn kanskje 90 sekunder, noen roper “ett minutt!” – uten at vi vet om det er passert ett minutt eller om det er tiden som gjenstår – og plutselig er vi i gang igjen. Randsverk next!

 

Fagernes til (litt forbi) Beitostølen (149 – 202 km)

De neste par timene fra Fagernes og forbi Beitostølen går greit, og de langsgående kantene fra veiarbeidet byr ikke på særlige problemer. “Det er fire grader her nå,” sier jeg høyt. “Bra, det blir ikke kaldere enn dette i natt!” roper en optimist tilbake.

Jonas Orset legger seg plutselig noen hundre meter foran feltet; er det her grunnlaget for det forhåndsannonserte forsøket på å ta løyperekorden skal legges? Noen kilometer senere er vi igjen samlet.

Opp til Beitostølen skrur vi opp intensiteten litt, syklistene bakerst i feltet skrelles gradvis av. Thomas sliter litt, Stian er borte, og anonymt midt i tetfeltet sitter Ulf Gunnar. Jeg er overrasket over at jeg hverken føler meg sliten, tom eller trøtt på tross av at det er midt på natta. Jeg dytter i meg en ekstra gel og forbereder meg på at det skal gå fort over Valdresflya.

Når vi nærmer oss de slake, lange bakkene ut av Beitostølen mot Valdresflya, er det noen sterke karer som setter fart mens jeg sløver. Jeg blir hengende 150 meter bak tetfeltet på 20-25 mann, og må gå ned i jordkjelleren flere ganger, men etter 17 minutter tenna i styretapen, får jeg kontakt i siste liten før det bikker nedover. Thank God, jeg er fortsatt med.

Jeg titter på computeren: Temperaturen faller ned til minus to grader når vi er på høyeste punkt rett etter Beitostølen. Men i helvete, to blå, dette er jo allerede seks grader lavere enn Yr sin melding?!

Temperaturen fra Beitostølen til Randsverk varierte fra -1 til -6, snitt -4.

(Litt forbi) Beitostølen til Randsverk (202 – 248 km)

En hyggelig kar fra Kristiansand, med en enorm taske under overrøret som er fylt med diverse godteri, byr på marshmallows. Marshmallows, midt på natta på Valdresflya i 60 km/t! Så sprøtt som det høres ut, smaker det helt vidunderlig! Hvis du leser dette, tusen takk!

Det er mer kupert over Valdresflya enn jeg husker, men vi er jevnlig over 75 km/t. Det er klar sikt, tørr asfalt, ingen trafikk, og kapable syklister rundt oss, så dette er bare gøy! Men temperaturen faller og faller, og stabiliserer seg på fuckings minus seks grader. MINUS SEKS! Og det hjelper ingenting at frostrøyk og damp fra myrene og elvene rundt oss fukter lufta.

Aldri før har fjellvettreglene vært så aktuelle i et sykkelritt som i natt, men så har jeg heller aldri syklet så lenge seks minusgrader, og har heller ikke sykkeltøy for sånne forhold. Jeg trener innendørs når det er kulde ute. De andre gutta begynner med merkelige bevegelser av armer og hender. Ulf Gunnar, som faktisk kjører med hansker uten fingre, medgår at det er litt kjølig nå.

Kulden tar tak. Jeg skjelver etter hvert såpass at jeg ikke evner å styre sykkelen stødig, tennene klaprer, fingrene er for numne til å gire (skulle hatt Di2 her) og det hele topper seg når synet svikter og jeg ser dobbelt. Jeg teller cirka 20 mann rundt oss, og tenker at dersom de andre er like nedkjølte som meg så er det en risikosport å ligge i feltet. Jeg legger meg bak teten cirka 15-20 kilometer fra Randsverk av hensyn til min egen og andres sikkerhet; beina er helt fine og jeg kjenner meg ikke tom, men nå har vi tråkket over en time i mange minusgrader.

Endelig kommer jeg til matstasjonen på Randsverk. Yngve sier at jeg må stå av her, jeg ser visst “jævlig lurvete ut”. “Nei, jeg skal bare få tilbake litt varme, så kjører jeg på,” svarer jeg. Jeg får på meg en tykkere jakke og styrter inn i det jeg tror er varmebua på Randsverk, men som egentlig bare er et overfylt toalett med et varmepanel. Jeg ruller over i fosterstilling og skjelver på gulvet, og blir hentet tilbake til bilen av Aaron – “this toilet isn’t warm, Erik, get back to the car”.

Aaron forteller at han brøt på toppen av Valdresflya da han forstod at vondt bare ville bli verre.

Thomas ankommer Randsverk like etter, Yngve roper på ham, men Thomas er ikke interessert; han ruller rett forbi, hopper av sykkelen i fart og stuper inn i førersetet på bilen og setter varmeanlegget på “max”.

Ulf Gunnar har fått på seg tykkere hansker og trår videre. Jeg tenker på resten av løypa og tenker at det sannsynligvis ikke blir særlig varmere før Lom er passert, og så kald som jeg er nå så kan dette umulig ende bra. Thomas har tydeligvis kommet til sammen konklusjon. Yngve pakker syklene våre bak i bilen og trøster oss med at vi tar det riktige valget.

Fin og fresch 20 minutter etter ankomst på Randsverk, etter at DNF er et faktum.

Drive of shame til Sogndal

Aaron, Thomas og jeg setter oss bak i Yngves Caravelle med alt vi har av klær på oss. Varmeanlegget koker, vi fryser og Yngve svetter i t-trøya si. Vi prøver å rasjonalisere valget, men allerede nå kjennes det råttent å ha brutt Jotunheimen Rundt. Vi er alle i vårt livs form, og absolutt alt annet enn klær og vær tilsier at vi skulle kommet langt ned på 13-tallet, men så er det denne kulda da. Og så iskalde som vi er nå, er å gi seg det eneste riktige valget.

Når vi kommer ned til Vågåvatnet og tar til venstre mot Lom, passerer vi etter hvert ledergruppa jeg slapp før Randsverk. De holder imponerende fart, men det er ikke mye livsglede å spore i ansiktene deres der vi sykler i skyggepartiene, fortsatt med temperaturer under frysepunktet.

Yngve stopper bilen i en kneik like etter avkjøringen til Juvasshytta. Et par NTNUI-karer passerer i imponerende driv, og like etter kommer Ivar Grøneng fra Kolbotn SK, Ulf Gunnar og en liten gjeng til. Yngve åpner døra for å gå ut og lange, og kulda utenfra river i oss tre i baksetet så vi hutrer omtrent som hyenen i Løvenes Konge. Vi får i alle fall bekreftet at varmen er IKKE tilbake i kroppen.

Thomas og jeg etter at vi har satt oss i følgebilen.

Vi stopper på nytt på Sognefjellet, Ulf Gunnar er i flott driv, dunker ned en vaffel og kjører på videre. Aaron og Thomas tar en vaffel hver også, men jeg nekter å ta imot da jeg ikke synes de som bryter fortjener de legendariske vaflene.

Det er langt fortsatt langt til Sogndal, særlig når man har brutt og sitter tilbake som tapere i baksetet. “Vi er faen meg DNF CK,” sier Thomas.

Tilbake i Sogndal senere på dagen rekker vi å dusje, få i oss masse mat og finner veien til målområdet. Der er Ulf Gunnar allerede, han har kommet inn på 13:01 og virker – med rette! – meget fornøyd med tiden.

Jostein Magerøy tikker inn på 15:46, og er et levende bevis på at god planlegging og disiplinert gjennomføring ofte gir resultater.

Gradvis renner fullførende deltakere inn, alle er godt innpakket i flere lag klær og ser ut som de har vært ute for en vinternatt (bokstavelig talt). Kudos til hver eneste en av de som kommer i mål etter det som må ha vært den kaldeste natta i rittets historie.

Sent på kvelden kommer Stian også tilbake til Sogndal med DNF-bussen til arrangørene. Og for Thomas, Aaron og meg går det som det må gå: Vi bestemmer oss for at vi prøver oss igjen neste år.

 

Erfaringer til neste år

Det meste gikk veldig bra i Jotunheimen Rundt: Vi gikk aldri næringstomme, vi var aldri trøtte, vi hang fint med teten, og utstyret fungerte utmerket. Det skyldes nok bra næringsinntak dagene i forveien, at vi sov mye hver natt i uka før rittet og bodde i en hytte nære start slik at vi kunne starte uthvilt, at treningsopplegget fram til start var i stor grad riktig, og at vi har kostet på oss å gi sykkelen og utstyret mye kjærlighet og vedlikehold.

Det eneste som gikk galt – og det gikk jo fullstendig til skogs – er klærne og kulda. Yr bommet med hele 10 grader, og det er stor forskjell på fire plussgrader og seks minusgrader. Jeg har ikke sykkelklær til slike temperaturer, og min sykkelgarderobe er meget velfylt. Så det viktigste enkeltlærdommen herfra er det man egentlig alltid vet, nemlig at været i fjellet kan snu og bli meget ugjestmildt på veldig kort tid, og at man ikke skal undervurdere hva slags klær man bør ha for hånden. Til neste deltakelse kommer det garantert til å stå en tykk jakke klar til meg på Fagernes, uansett hva Yr melder.

Sees i Lærdal om ett år!

 

Om Jotunheimen Rundt

Sogn CK har siden 1991 Jotunheimen Rundt, et ritt som med sine 430 kilometer og 4.600 høydemeter kanskje er Norges tøffeste ritt, og definitivt Norges flotteste: Løypa starter fredag kveld i Lærdal, går over Tyin til Fagernes, så over Beitostølen via Valdresflya til Lom, over Sognefjellet via Fortun til Sogndal. Og det går fort: Vinnertidene ligger tett rundt 13 timer.

Antall deltakere har vokst år etter år, og rittet har de siste årene blitt fulltegnet samme dag som billettene legges ut. I årets utgave var det 614 påmeldte rittet (10 dager før start), hvorav 7% kvinner og 93% menn. Aldersmessig er over halvparten av deltakerne over 40 år, og over 50% av deltakerne er mellom 30 og 50 år. Prisen er cirka 2.000 kroner per deltaker.

Deltakerinformasjon 2018: Blant herrene vant Erno Kainulainen (Sagene), Eivind Olsen (Kjekkas) og Fredrik Henne (Follo) på 12:31. Blant kvinnene satte Monica Storhaug ny rekord for damer med 13:43, fulgt av Kim Van Oorschot (BOC) på 15:49 og Vibeke Skogsletten Dalen (Nitelva) på 16:11. 513 herrer fullførte (66 brøt), mens 40 kvinner fullførte (5 brøt). Tilsammen fullførte 553 (71 brøt).

Deltakerinformasjon 2017: Blant herrene ble det delt førsteplass på Johan Nossen (Follo), Jo Nordskar (Harestua) og Atle Thoresen (Hasle-Løren) med 12:56. Blant kvinnene vant Monica Storhaug (Sykkelridderne) på 16:36, etterfulgt av Kim Van Oorschot (BOC) på 17:30 og Turid Rekve og Anita Skarpenes på 17:56 (begge Nordhordland SK). Lagkonkurransen ble vunnet av Sykkelridderne, de tre beste kom inn på 13:04. 495 menn og 38 kvinner fullførte sammen med 63 fra lagkonkurransen, altså 596 tilsammen.

Deltakerinformasjon 2016: Blant herrene vant Jon Andreas Klokkehaug (CK Victoria) på 12:39, fulgt av Atle Thoresen (Hasle-Løren) og Filip Eidsheim (Bergen CK), begge på 13:01. Blant kvinnene vant Kjerstin Aanderaa (Sandnes SK) på 14:48, fulgt av Mona Kristiansen (Ceres) på 16:32 og Tove Svendsen (Rye) på 17:07. Lagkonkurransen, som ble introdusert i 2016, ble vunnet av Nedre Lågen Mosjonsklubb, de fire beste kom inn på 13:48. 411 menn og 27 kvinner fullførte, sammen med 17 fra lagkonkurransen, altså 455 tilsammen.

Deltakerinformasjon 2015: Blant herrene vant Vegard Faldet, Roy Storholm (begge Lillehammer) og Kjetil K. Isaksen (Vossevangen) på 12:49. Blant kvinnene vant Ingvill Merete Stedøy (Frøy) på 16:27, fulgt av Siv Heleen Grødem (CK Jarlsberg) på 16:34 og Kim Van Oorschot (BOC) på 16:35. 380 menn og 32 kvinner fullførte, tilsammen 412 kom i mål.

Deltakerinformasjon 2014: Blant herrene vant Jo Engebretsen, Svein Joar Horve (begge Rye), Øistein Olsen (Skårer) og Pål Kristoffer Sørvoll (Tønsberg) på 13:12. Blant kvinnene vant Christina Eide (Brøttum) på 14:22, fulgt av Monica Storhaug (Råholt) på 15:13 og Hanne Skretteberg (15:28). 281 menn og 19 kvinner fullførte, altså kom 300 i mål.

Deltakerinformasjon 2013: Blant herrene vant Odd Arne Engesæter, John Christian Jacobsen (begge Bergen) og Helge Wangberg (Førde) på 13:11. Blant kvinnene vant Janne Skretteberg (Hero) på 15:11, sulgt av Grethe May Opsahl Steen (Eiker) på 16:25 og Kathrine Woie (Bergen) på 16:57. 260 menn og 16 kvinner fullførte, totalt 276.

Kommentarer