Skrønene og fiskehistoriene er mange og kort mellom i sykkelmiljøet, og de fleste overdrivelsene gjennomskues ganske raskt. Det er imidlertid også mye som aldri har blitt hørt sagt i sykkelmiljøet, hverken av syklister, av klubbkamerater, av de som omgås syklister eller av profesjonelle utøvere. Her er et lite utvalg av utsagn som kun vil bli ytret samme dag som at griser begynner å fly.

Av syklister selv

Vi som sykler kan være troende til å si mye rart, men etter godt over ti år som amatørsyklist har jeg fortsatt til gode å høre syklister oppriktig mene følgende:

“Nå har jeg altfor mye Rapha og Assos i garderoben.”

Det har aldri noensinne skjedd at man har for mye sykkeltøy, uansett hva garderoben eller saldoen på kredittkortet skulle tilsi. Dessuten er det viktig å kunne matche hjelm, briller, hansker, sokker, sko, sadel og styretape uansett anledning.

Regelen n+1 gjelder også for sykkeltøy.

“Klubbdrakta vår skulle gjerne hatt litt mer reklame på seg.”

Det tok sin tid, men det virker endelig som at norske klubber er blitt bevisste på at draktene ikke trenger å se ut som Gule Sider. 

Vi er nok alle enige om at BOC’s gamle drakt ikke har plass til så mye mer annonseplass, og at deres nye Bioracer-drakter er et solid løft. (Takk til Hans-Christian Francke for illustrasjon.)

“Jeg trenger ikke Di2 eller høyprofils karbonhjul. Det er opplevelsen og beina som er viktigst, ikke utstyret!”

Vi vet jo alle at det er beina som avgjør, og det er opplevelsene vi lever for, men du verden så mye morsommere det er å høre elektriske gir lage lyden “vrrrr” og kjenne lyden av aerohjul som romler av gårde.

Dura Ace Di2: Kilden til de feteste lydene en sykkel kan lage, kun matchet av lyden av dyre karbonhjul.

“Jeg vet at den korpulente kroppen min og de femten spacerne under stemmet ikke kan reddes inn av aero-gevinsten som S-Works Venge gir, men det driter jeg i!”

Om du fikk en 100-lapp for hver kladd du så på Styrkeprøven som ikke hadde noe å gjøre på en supersykkel, da ville du vært millionær. Se forøvrig foregående punkt for hvordan rettferdiggjøre gromt utstyr.

Ikke sikkert at det er noe poeng med en steindyr aero-ramme når magen og baklommene spiser opp gevinsten?! De hårete beina gjør heller ingen tjenester.

“Det er ikke så farlig med å logge denne økta på Strava. Dessuten, å jage segmenter på Strava betyr ingenting for meg.”

Bare løgn, alle syklister utenom de med et perverst syn på personvern og GDPR vet at ingen økter har skjedd dersom de ikke er på Strava. Cirka ⅓ av all EDB-kompetanse i det norske sykkelmiljøet stammer fra kunnskapen om å synce Garmin med mobilen og Strava via bluetooth.

“Jeg har begynt å trene styrke og overkropp, det viktig å tenke helhetlig. Kjernemuskulatur er stikkordet.”

Vi har alle intensjoner om dette, men jeg kjenner kun én som gjør dette fast. Til gjengjeld sykler han også opp Tryvann på rett over 14 minutter, så noe positivt må det være med styrketrening.

Av klubbkamerater

Klubbkameratene kan ofte være kilde til konstruktiv kritikk, særlig når vi sykler i felt, og på kaffestoppene går slarven uhemmet. Likevel har følgende aldri blitt ytret mellom menn og kvinner i lycra:

“Nå gir vi bånn gass over kneika, gutta! Vi låser IKKE kjeden!”

Det vil si, dette er aldri av noen fra Rye – der er mantraet “låse kjeden!” – men det kan forekomme at dette blir sagt blant medlemmer fra andre klubber.

«Låse kjeden, gutta! LÅSE KJEDEN!» (Foto: Eystein Stokstad.)

“Nå er jeg i sjukt god form! Jeg kan ta en ekstra føring i front, bare legg deg i sekken, du!”

Ingen har i nyere historie snakket opp sin egen form, noensinne. Nyeste eksempelet er Petter Northug som før sesongåpning på Beitostølen november 2018 snakket om sin historisk dårlige form.

“Deilig med regnværssykling, dere! Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær! Regel nummer 9, vet du…”

Vi lever for sol, medvind og kort-kort. Ingen liker regn, selv ikke de fra Rogaland og Hordaland. De som sier noe annet, de er psykopater.

Enebakk Rundt anno 2010. Pissregn. Mye ble sagt den dagen, men ingen ytret «fin tur». (Foto: Ola Morken.)

“Lekker hvit shorts du har der! De matcher de ankelkorte sokkene dine perfekt!”

Hvite shorts er noe av det verste som har skjedd i landeveissykling, og et av årets mest spennende øyeblikk er når ny verdensmester presenterer den nye drakten sin – skal mannen med regnbuefargene ha hvit eller svart shorts? Øvrige stilbrudd fortjener knapt omtale.

“Kult at du våger å stå imot presset og ikke barbere beina! Kudos!”

La oss kalle en spade for en spade: Vi barberer beina fordi det er slik det er, det ser kult ut. Det er ingen av oss som barberer beina fordi det gjør massasje bedre (hvem av oss får massasjer anyways), og fortere går det heller ikke. Selv nevnte Peter Sagan barberte beina etter noen ritt med ull på leggene.

“Nå dropper vi den kaffestoppen, jeg skal hjem og pleie ekteskapet!”

Vi lefler alle på grensa til negativ goodwill hos vår bedre halvdel, og ingenting blir bedre av å komme hjem fra langtur senere enn avtalt. Men tid til en kaffe sammen, det tar vi oss, så får vi heller skylde på at vi tapte tid på at en i gruppa punga på turen.

Ikke sikkert at en Venge Vias har så mye å bidra med her.
Syv karer later som alt er ok på kaffestoppen på langtur. De som smiler bredest her er single, de som ser ut som de har falt ned fra månen har nettopp innsett at det blir ramaskrik når de kommer hjem halvannen time senere enn avtalt.

Av nærmeste pårørende og vennekrets

Det er fra sine nærmeste man skal få det, men det er noen ting som sjeldent eller aldri er blitt hørt fra samlivspartnere, barn, foreldre, slektninger og venner:

“Hva slags sykkelutstyr ønsker du deg til jul da?”

Kun de som virkelig kjenner deg ut og inn kan finne på å spørre om noe sånt, så de kan du anse som de beste folka i din krets.

“Du får så deilig solskille av å sykle i kort-kort, keep it up! Grrr!”

Dette har nok aldri blitt sagt oppriktig av noen, så hører du dette fra din kjære, da bør du ane ugler i mosen.

“Kan du ikke bare ta en 20-mils tur med gutta, ikke tenk på meg eller barna eller søndagsmiddagen hos grandtante Olga.”

Dersom livsledsageren din bevilger deg den slags, da er det fordi du er for pinlig til å ta med på familietreff eller fordi et samlivsbrudd er nært forestående.

“Jeg synes du skal unne deg en uke på Mallorca med kompisene i vinter.”

Dette er bare starten på en evig gjeld, vær forberedt på å betale store summer i avlat i tiden som kommer. Når du kommer hjem fra sydenturen kan du vedde på at du blir møtt med “vi må snakke”.

“Vi kan godt utsette oppussingen av kjøkkenet ett år til, bare kjøp de Lightweight-hjula dine, kjære! Og det gjesterommet vårt, kanskje du skulle innredet det som sykkelrom for karbonhingsten dine i stedet?”

Kona innser endelig at n+1 er en kronisk tilstand. Det tar i de fleste ekteskap mange år å komme til dette stadiet.

Lightweight er manges våte drøm. De færreste får konas velsignelse for å blåse en månedslønn på dem.

Av medtrafikanter

Bilister, elsyklister, yrkessjåfører og andre som vi syklister må dele veiene med…

“Det er fint at du tar hensyn til gående, småbarn og rullestolbrukere ved å sykle rolig gjennom Tour de Finans.”

Foreldre i permisjonsom trykker på Snapchat mens de dytter barnevogna retning nærmeste café på Skøyen.

“Sorry, det var virkelig ikke meningen å sprute spylervæske på deg i det jeg passerte!”

Audi Q7-sjåføren som tester om tilleggsutstyr som blinkere og vindusviskere fungerer. Det ryktes at BMW leveres med tre spyledyser slik at én kan vinkles rett ut mot høyre.

“La meg flytte semitraileren min halvannen meter til venstre slik at du ikke blir høvlet ned i grøfta når jeg passerer.”

Trailersjåføren som har det travelt med å komme seg fram til nærmeste gratis påfyll på Statoil-koppen.

«Syklister ser så flotte ut i lycra!»

Enhver bilist som ikke sykler selv har tilsynelatende et anstrengt forhold til spesielt menn i kondomdrakter. Det kan være to grunner til det; enten at de skulle gjerne tatt av noen kilo selv, og/eller at homofob-faktoren er skyhøy (innrømmelser på Facebook om å ha tatt feil av kvinnelige og mannlige syklister bakfra har blitt observert).

“Vi gleder oss over at pendlertrafikken avlastes på våren, når menn og kvinner i Asker og Bærum skifter ut dress og SUV med lycra og karbon for å komme seg til jobb.”

Dvaske journalister som prøver seg som pendlersyklister – helst på en elsykkel eller med kurv på styret – foretrekker å skrive oppgulp om hvor skummelt det er å navigere gjennom Tour de Finans, omtale menn i 40-årene i lycra som “finansfolk med midtlivskrise i kondomdrakter”, og romantisere om at Oslo burde se til København og Amsterdam for bedre sykkelkultur.

Ræl av denne typen som Aftenposten publiserte i august 2018 (klikk her) skaper inntrykket av at syklister er en gjeng rabiate tullinger. Artikler med motsatt vinkling er det derimot langt mellom. 

Kommentarer