Jeg har lenge lurt på hvor langt man kan komme i langrenn med kun kondis, all den tid jeg mangler vesentlig erfaring og teknikk. Etter å ha slengt meg på Birkenopplegget med kollegaene i Visma Consulting, fikk jeg endelig mulighet til å få svar. Den korte reisen fra å kjøpe første par racing-ski til å motta pins på Birkebeiner Skistadion har vært interessant og lærerik – les videre!

Historien om Birken

De aller, aller fleste i Norge kjenner til Birkebeinerrennet: 54 kilometer langrenn fra Rena til Lillehammer, med 3,5 kilos ryggsekk for å minnes kongsbarnet Haakon Haakonsøn som birkebeinerne Skjelva og Skrukka brakte trygt til Trondheim i 1205. Birkebeinerrennet ble først arrangert i 1932, og Rena og Lillehammer har i mange år byttet på å være vertskap for start og mål fram til 1991. Fra 1992 har starten gått fra Rena. Rennet gikk for 81. gang i 2019. Rennet finnes etter hvert i mange varianter for å imøtekomme forskjellige ønsker og behov – skøyte-Birken, tur-Birken, stafett, m.m. – men det er rennet på lørdag som er det ekte Birkebeinerrennet.

Camelbak med nødvendig oppakning og 1,4 liter vann (som ikke skal drikkes) blir akkurat over vektgrensa. Kongsbarnet veide nok litt mer.

Fakta om Birkebeinerrennet

Arrangør: Birken AS.
Pris: Fra 995 og opp, avhengig av påmeldingstidspunkt (lisens kommer i tillegg).
Dato: Hovedrennet på 16.03.2019, diverse annet 15.03.2019 samt helga før.
Sted:
Rena/Lillehammer.
Lengde, høydemeter: 54 kilometer, ca. 1.100 høydemeter.
Resultater 2019: Klikk her.
Arrangørens nettside: Kikk her.

Løypeprofilen fra Rena til Birkebeiner Skistadion. 54 kuperte kilometer!

Kort fortalt

Bra: Gjennomført arrangement der alt virker å være tilrettelagt for å slite seg over fjellet. Værgudene spilte på lag med arrangørene i år. God stemning i løypa, særlig i siste halvdel. Folkefest!
Mindre bra: Logistikk. Start i Rena og målgang på Lillehammer krever både planlegging, tid og penger. Arrangørene har imidlertid løsninger på plass for å forenkle det som i praksis kan ta hele helga.
Oppsummert: En utrolig opplevelse. Godt egnet som årets store treningsmål og sportslige høydepunkt.

I sekretariatet på Rena er atmosfæren preget av spenning.

Rennrapport

Den siste uka før Birken har vært preget av hyppige besøk på Yr og ville spekulasjoner om smøring, glider og trinsevalg. Heldigvis stabiliserte værmeldingene seg på tilnærmet optimale forhold: Snøfall noen dager før, noen få minusgrader, og sol.

Forberedelsene mine bestod av å legge meg én time før vanlig hver kveld den siste uka, få skiene preppet hos Bull Ski & Kajakk, og innta ekstra mye mat de siste 48 timene. Sekken ble fylt først med de obligatoriske tingene, og deretter 1,4 liter vann slik at totalvekta ble 3,6 kilo. Kvelden før fikk jeg, etter sirlig oppskrift fra Bull Ski & Kajakk, smeltet inn en blanding av av Swix VG30 og V30 før jeg la på tre lag med V40 og til slutt to lag med VR45 (korket lett mellom hvert lag, selvfølgelig). Utover dette gamblet jeg på at sykkelritt-erfaringen ville redde meg; spesielt nervøs var jeg i alle fall ikke.

Med cirka 50 langrennstimer siden jula 2018 (og siden barndommen, for øvrig) ble 4:15-4:30 et realistisk mål.

En tur innom Bull Ski & Kajakk dagen før Birken endte med seks vokser, en kork og et smørejern, samt smøringstips til Birken.

Rena (startområdet)

Det er en egen følelse å kjøre inn til Rena til Birkebeinerrittet, det kribler i magen når skorsteinene kommer til syne på høyre side av riksvei 3.

Nå viser displayet i bilen noen få minusgrader, og oppe på Tingstadjordet er det de vanlige synene i forkant av konkurranse: Desperate blikk i den lange dokøen, varierende oppvarmingsregimer og usikkerhet om utstyrsvalg. Det lukter imidlertid mindre tigerbalsam enn under Birkebeinerrittet.

Jeg starter i pulje 12 og har over en time til start. På vei til sekretariatet møter jeg Vidar Evensen, sjefen sjøl i Visma Consulting (og en særs habil skiløper) som er på vei til start i pulje 2. Han tipser meg om å legge på V50 da VR45 kan bli for glatt. Jeg plukker med en lilla Swix VR50 sammen med startnummeret, og etter en liten testrunde på åkeren viser det seg at Vidar har rett: Skiene får enda et tynt lag med festevoks. En rask vannlating må til, deretter finner jeg veien til start og stapper overtrekksdressen i sekken. Startskuddet går, og over 550 deltakere sprer seg utover åtte spor.

Skramstadsetra: 9 km, 00:53:07

Et gjennomgående råd fra erfarne birkebeinere er å ta det rolig i starten. I pulje 12 er dette tydeligvis tatt i fullt alvor, for det lukter på ingen måte svidd i det vi træler oss opp til Skramstadsetra. Det er mer eller mindre kontinuerlig motbakke, men aldri så bratt at diagonalgang ikke fungerer godt. Noen innser at de har bommet på smøringen og smører og korker i vei i grøfta, andre prøver (forgjeves) å stake seg opp.

Jeg, som knapt kan kalles skiløper, befinner meg i de tre ytterste sporene til venstre, hvor jeg stadig navigerer meg forbi andre. Dette hadde jeg virkelig ikke trodd jeg skulle oppleve på langrennsski. Pulsen viser tidvis 90%, men aldri høyere, og jeg vet at straks det flater ut, så faller også pulsen 5-10%. Barneskirenn! Jeg unner meg en gel når vi kommer til Stramstadsetra og rasker med meg en kopp vann.

I startområdet for pulje 12, noen minutter før start.

Dambua: 15 km, 1:30:00

Bakkene fortsetter en halvtimes tid etter Skramstad, og sola begynner endelig å ta tak. Finere forhold enn i dag, det kan Birkebeinerløypa knapt få!

De raskeste puljene er kjent for dårlig stemning, her bak i pulje 12 vil jeg påstå at det egentlig ikke er så mye stemning – det er ingen kjefting eller aggressiv atferd, men det er heller ingen prat eller latter. Alle bare peser, stønner og hiver etter pusten og har sikkert nok med seg selv.

Selv søler jeg bort verdifull tid på å snu og plukke opp gels to ganger, og uten lommer å gjemme dem bort i, styrter jeg likegodt begge to. Magen takker med et avsindig høyt rap, og plutselig er vi på neste matstasjon. «To kopper sportsdrikke virker fornuftig, så får magen noe å tenke på mens det flater ut,» tenker jeg.

Kvarstad: 28 km, 2:26:54

Det flater egentlig ikke ut, slik jeg hadde håpet, men det kommer enda et parti med slake motbakker. Takk til VR50 for fortsatt godt feste, jeg piler opp bakkene uten altfor store problemer. Ved to mil har nesten to timer passert, altså holder jeg 10 km/t i snitt, og jeg regner ut at jeg må holde nesten 14 km/t i snitt resten av turen om jeg skal komme under 4:30. «Svarte faen i helvete, dette går for sakte,» tenker jeg.

Men så, som om Gud selv har hørt gandingen min, får vi gratishjelp av tyngdekraften: Plutselig kommer noen deilige, lange og oversiktlige nedoverbakker. Gutta på Bull Ski har preppet skiene godt, for jeg glir forbi de fleste, selv de med betydelig mer kroppsmasse enn meg, og klokka viser jevnlig over 40 km/t. To stakkarer i ytterste høyre vikler seg inn i hverandre og flyr spektakulært ut i myk snø i grøfta.

Ved ankomst på tredje matstasjon står en tavle med tider for merkekravet per klasse. For M35 står det 2:08, og klokka mi viser 2:26. Good bye, merkekrav, hello sportsdrikke.

Midtfjellet: 34 km, 3:08:41

Siste parti med bakker venter oss, og det er i grunn kun tre ting som opptar meg: Å holde jevn fart og rytme, at naturen er vanvittig fin – langt flottere enn når vi sykler gjennom det samme landskapet i august! – og at det er et økende antall folk som skaper stemning i løypa. Det er rett og slett hyggelig å slite seg over fjellet!

I motsetning til sykkelritt, hvor folk slenger seg på hjulene til hverandre, går de fleste i skirenn i sin egen flyt og holder kjeft. Når vi endelig kommer til matstasjonen på Midtfjellet er det veldig deilig å tenke på at knapt er motbakker igjen. Mindre deilig er det å få servert varmt vann, men nå har ikke kroppen noe valg. Rap, gulp og rumling i magen er en del av moroa, det også.

Sjusjøen: 40 km, 3:35:41

På flatene etter Midtfjellet prøver jeg å få opp farten med staking, men det er lite futt i kroppen. Det begynner å røyne på, både for meg og de rundt meg. Småkneikene tar faen ikke slutt, særlig de siste opp til Sjusjøen, men stemningen blir stadig bedre. Det grilles pølser, shottes Jägermeister og danses til diverse musikk på begge sider av løypa.

Endelig kommer vi til Sjusjøen. En fyr langer en Kvikk Lunsj til meg, men den er for tørr til å svelge, så den spyttes ut igjen. Hva tilskuerne tenkte om det, det kan man bare spekulere i, men pent var det nok ikke.

Farten er tatt seg betydelig opp, jeg begynner å regne på om jeg klarer å holde over 15 km/t fra her og inn, for da holder det til 4:30. Og så kommer et av dagens største høydepunkter: En hel gjeng kollegaer fra Visma har organisert en skikkelig heiagjeng ved løypas siste kneik, og større motivasjonsboost kunne jeg knapt fått!

Mål: 54 km, 4:26:42

Det jeg bekymret meg mest for i forkant, var nedkjøringene fra Sjusjøen. Heldigvis viser de seg å ikke være i nærheten av så teknisk krevende som jeg fryktet, selv om jeg ploger litt i de verste svingene. Flere ganger er jeg oppe i 50 km/t, og blir likevel passert. Et par karer sneier meg i en høyresving, men de er overbærende når jeg unnskylder meg med at jeg er dansk.

Etter to partier med skikkelig nedkjøringer, flater det litt ut de siste fem kilometerne. Hoderegningen spinner av gårde; hvis jeg klarer å holde over 12 km/t på resten, da er jeg garantert en tid under 4:30. Jeg staker og tråkker av gårde, pulsen stiger, og jeg kjenner igjen løypa fra Birkebeinerløpet. På Birkebeiner Skistadion står kollegaer og familie og heier meg i mål. Det er ingenting å spurte med, og på uspektakulært vis fullfører jeg på 4:26:42, innenfor målsetning, men også et godt stykke unna merkekravet på 3.53:36.

Det går ikke mange minuttene før jeg får for meg at jeg skal tilbake i 2020 og jage sub-4.

Endelig, siste 100 meter før skiene kan tas av! (Foto: Hilde Visthoff Drange)

Oppsummering

Skal du delta i ett Birkebeiner-arrangement, da er det helt klart rennet som er mest spektakulært. Jeg er positivt overrasket over hvor morsomt dette faktisk kan være, på tross av tukkel med ski, smøring og logistikk.

Jeg skrev innledningsvis at jeg var nysgjerrig på hvor bra man kan gjøre det i langrenn når man kun har kondisjonen å lene seg på. Ingen i et seriøst O2-miljø vil slå seg på brystet med 4:26. Så svaret på hvor mye kondis har å si for å lykkes i langrenn, er «passe mye». Stor lungekapasitet og gode ski hjelper selvfølgelig mye, men det er teknikk som skiller de beste fra det gemene hop.

Og noe uventet har skjedd i vinter: Jeg har oppdaget at langrenn faktisk er moro, så mye at jeg allerede er påmeldt Birkebeinerrennet 2020. Nå skal treningsrommet innredes med stakemaskin, og når snøen atter kommer tilbake, skal det terpes på teknikk. Inntil da er det heldigvis en lang, herlig sykkelsesong i emning.

Slitne birkebeinere som træler seg av gårde fra mål og gjennom slusene til bussene til Haakons Hall.

Kommentarer