Alexander Thorsø, Thomas Engebretsen og jeg reiste av gårde til Jotunheimen for å gjennomføre Everesting Roam, med Rolf-Arne Halvorsen som følgemannskap. Her er reiseskildringen fra en av de vakreste sykkelturene man kan begi seg ut på i Norge!

“Everesting Roam”

En vanlig everesting gjennomføres ved å sykle en bakke gjentatte ganger til 8.848 høydemeter er akkumulert. “Everesting 10K” krever én sammenhengende tur med minst 10.000 høydemeter på valgfri distanse og tid, men uten søvn. “Everesting Roam” fordrer at 400 kilometer og 10.000 høydemeter er logget på under 36 timer, fordelt på så mange økter du ønsker, med eller uten søvn. (Se reglene for everesting her.)

“Everesting 10K” gjennomførte Alexander Thorsø og jeg i 2016 da vi syklet “Tryvann 300”. Søvn og utmattelse frahindret oss å fortsette i 100 km til. Vi har hatt “Everesting Roam” i bakhodene siden da. Og nå, når alt av sykkelarrangementer det siste året er blitt avlyst grunnet Covid-19, var dette en passende utfordring. 

Thomas, meg og Thomas klare til avreise fra Asker (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Rutevalg

Det er vanskeligere å kombinere 400 km og 10.000 høydemeter enn man skulle tro; en everesting er unnagjort på 200-300 kilometer og 10-15 timer, og man er sjeldent motivert for 100-200 kilometer etter det. Og uten tilgang til seriøse bakker, er det vanskelig å bikke 10.000 høydemeter uten at det blir flere hundre kilometer. Eksempelvis er Jotunheimen Rundt 430 kilometer lang og byr på kun 4.600 høydemeter.

Vi ønsket variasjon, men også effektivitet: Vi tok derfor utgangspunkt i Jotunheimen Rundt-løypa, eliminerte junk miles (Valdresflya, transportetappen fra Skjolden til Sogndal), identifiserte fine klatringer i omegn, og endte opp med følgende: Starte i Aurland, over Aurlandsfjellet til Lærdal, opp til Tyin, så over til Øvre Årdal, over Tindevegen til Turtagrø, videre over Sognefjellet til Juvasshytta, tilbake over Sognefjellet, Turtagrø, Tindevegen, Øvre Årdal og til Tyin. 

Vi vurderte å ta 400 km og 10.000 høydemeter i én tur, men vi valgte å dele turen i to, med Raubergstulen nedenfor Juvasshytta som naturlig overnattingssted etter 260 kilometer og 6.000 høydemeter. Det er tross alt dumt å suse ned forbi Turtagrø midt på natta og “hvile øynene litt” i 75 km/t. 

En liten knippe av hva som behøves for å gjennomføre en everesting (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Forberedelser

Forberedelsene våre er av det slappe slaget: Sykle og trene omtrent som vanlig fram til Sankthans, roe ned et par dager før avreise, sikre at Wahoo Bolt’en er ladet opp, og møte opp i Aurland dagen før. 

Thomas og Alexander velger å kjøre tradisjonelle racere med todelt semikompaktkrank. Jeg fristes til å teste 1x, og velger cyclocrossen med SRAM AXS 12-delt bak og SPD-pedaler. Felles for oss alle er at syklene holder kurant nivå og veier relativt lite. 

Erfaringsmessig vet vi at vi bør ligge på cirka 3,0 w/kg i bakkene, kjøre kontrollert på flatene, utnytte nedkjøringene, og ta effektive pauser. Dermed estimerer vi å kunne bruke cirka 11-12 timer på å komme til Raubergstulen etter Juvasshytta på lørdag (260 km, 6.000 høydemeter) og cirka 6-7 timer på Raubergstulen til Tyin på søndag (140 km, 4.000 høydemeter). 

Vi har hatt nok kalde opplevelser i Jotunheimen til å vite at selv om Yr melder det ene eller det andre, så snur været raskt og temperaturene kan bli meget lave, så vi tar med alt fra solkrem og lettvekts vindvest til tjukke Goretex-jakker.

Fordi Rolf-Arne på uselvisk vis tilbyr seg å kjøre følgebil, blir logistikken med tanke på både klær og ernæring vesentlig enklere. Gud forby at vi skulle sykle rundt i fjellheimen med bagasje og ryggsekk; vi er jo ikke hipstere, tross alt.

Fredag 25. juni

Fredag etter lunsj laster vi opp Thomas’ børstraktor og setter kursen mot Flåm. Fredagstrafikken forbi Hønefoss går uvanlig sakte, men vi sitter heldigvis komfortabelt i bilen. Etter en rask pitstopp i Flå blir det mer fart, og vi kommer oss over fjellheimen og inn til Flåm i tide til å sjekke inn på Hotell Fretheim, hamstre inn de siste nødvendighetene fra Coop Flåm. Kvelden avsluttes med en bedre middag i hotellrestauranten. Det regner kraftig på kvelden, men værmeldingen tilsier at vi har to solskinnsdager i vente. 

Coop i Flåm har sjeldent solgt så mange kalorier på så kort tid som da vi ankom fredag kveld (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Dag #1: Lørdag 26. juni

Frokost på Hotel Fretheim

Vekkerklokkene piper 6, flasker med sportsdrikke blandes og frokost inntas straks restauranten åpner, klokka 7. Planen er å lage noen solide matpakker under frokosten, men hotellet tar 150 kroner per person for å smøre niste, og for 450 kroner kan vi kjøpe mye mat i butikken, så vi avstår og engasjerer Rolf-Arne til å finne en matbutikk på veien. 

De tre bukkene bruse, klare til avreise! (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Fra Flåm opp Aurlandsfjellet (16 km @ 8%)

Utenfor hotellet smøres syklene inn med Ceramicspeed UFO Drip. Thomas bemerker at jeg er i overkant raus med den dyrekjøpte voksen, for plutselig ligger det igjen opptil flere desiliter Drip på både asfalt og bakdekk. 

Kun en brøkdel av Ceramicspeed UFO Drip havnet på kjedet, resten ble igjen på asfalten i Flåm (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Litt over 8 triller vi ut av Flåm retning Aurland, og vi får en hyggelig oppvarming før stigningen begynner. Himmelen er blå og sola skinner. Umiddelbart etter vi ruller gjennom Aurland, er vi i gang med det Ulstein-brødrene omtaler som Norges kanskje vakreste klatring i sin bok “Bakker og Berg” (side 24). 

Utsikt over Aurland. Lite er vakrere! (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Bakken består egentlig av to distinkte halvdeler: Den første er opp til det kjente utkikkspunktet Stegastein, og byr på nydelige serpentinsvinger og fjordutsikt. Den siste halvdelen består av lange rette strekninger som fører oss til toppen, omgitt av nakent fjellandskap. Spesielt fjordutsikten er nesten lamslående vakker – og selv om vi blir skuffet over fravær av snøkanter – dette er jo tross alt “snøvegen” – er det noe rått vakkert over hva fjellet byr på. Ulstein har rett; dette må være Norges fineste klatring. 

Thomas og jeg passerer Stegastein ovenfor Aurland (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Klatringen går overraskende lett – tross gjennomsnittlig 8% stigning – og det er ingen problem å ligge på godt over 3,0 w/kg. Skravla går. Vi planla å bestige bakken innen halvannen time, og klokka viser 1:21 på segmentet (Strava). Easy peasy.

Straks på toppen av Aurlandsfjellet! (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Aurlandsfjellet ned til Lærdal

Mens veiene i Alpene er rett opp og rett ned, kjennetegnes norske fjelloverganger ved at de er veldig kuperte og klumpete. Aurlandsfjellet er intet unntak. 

Vi passerer små fjellvann som er delvis isbelagte; Alexander og jeg snakker om hvor digg det må være å bade i de små, islagte fjellvannene når det blir varmere i lufta. Etter å ha passert et par av disse vannene, går det opp for oss at det er jo midt på sommeren nå – dette er så varmt som disse pyttene blir! Vi nyter de fantastiske omgivelsene i 12 kilometer før det bærer raskt ned til Lærdal. 

De 15 kilometerne ned går hysterisk fort på smale veier, men de er oversiktlige og asfalten er kurant, så det ingen grunn til å slite mye på bremsene. Det går ikke lang tid før omgivelsene går fra nakent fjellandskap til frodig skog. Rett før vi er nede ved fjorden, blir vi overrasket av en sølvgrå VW Polo som plutselig hopper ut i veien fra grøftekanten når vi passerer. Bakkestart med manuell giring i 8-9% stigning er tydeligvis krevende for noen, men det går bra med både syklister, sykler og Polo. Neste generasjons sjåfører kommer nok til å le av oldtidens biler med kløtsj.

Thomas leder an på vei ut av Lærdal retning Tyin! (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Lærdal til Tyinkrysset (71 km @ 1,5%)

Thomas og jeg insisterer på pause; Alexanders protester og ønske om å gampe på videre til Tyin blir nedstemt. Rolf-Arne svinger innom en matbutikk og henter med seg en loff, spekeskinke og syltetøy. Vi stopper i fem minutter et skyggeparti tidlig i klatringen for å bunkre opp.

Veien fra Lærdal til Tyinkrysset er en seig slugger, men når man sykler Jotunheimen Rundt, er snittfarten høy (over 30 km/t) og pulsen enda høyere (sone 4). Det er også tydelig at man ikke får med seg noe som helst av omgivelsene, for når vi trår ut av Lærdal, blir vi overrasket over den vakre elva og den frodige naturen. Flere ganger lurer vi på om vi faktisk har syklet her før, eller om Jotunheimen Rundt egentlig går på en hemmelig, parallell vei. 

Motvinden tar oss i det vi kommer opp på flatene og hovedveien, og vi sliter oss til Tyin-krysset på 2 timer og 42 minutter, som inkludert pausen blir omtrent som planlagt. Sola er varm, og med mindre man kjører solfaktor 50, er dette en gyllen anledning til å jobbe med solskillet!

I bakken ut av Tyin-krysset retning Øvre Årdal (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Forbi Tyin-vannet og ned til Øvre Årdal

Når man suser ned mot Tyin-krysset, er refleksen å holde til høyre mot Fagernes, men denne gangen svinger vi brått til venstre retning Øvre Årdal. Fra krysset venter en nesten fire kilometer lang krøn, og vi stopper midtveis for å bytte flasker og hive i oss noen kalorier. Insektene er aggressive, og det er deilig å komme seg videre. 

Straks vi bestiger bakken, venter en helt sinnsyk utsikt: Det vakre, blå Tyin-vannet på høyre side, og i horisonten ser vi de spektakulære fjelltoppene i vakre Jotunheimen. Og fordi vi må kverne oss gjennom en kraftig motvind – selv i nedoverbakker må vi tråkke som gale for å bikke 50 km/t – får vi også god tid til å studere utsikten.

Tyin-vannet på høyre side og Jotunheimen i horisonten (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Den siste nedkjøringen til Øvre Årdal er krevende fordi det utføres veiarbeid, og vi må gjennom tre-fire tunnelene som mangler belysning. Tips til senere er å ha med noen små lys på sykkelen. Jeg lar Thomas og Alexander sykle foran for å ta eventuell motgående trafikk.

På vei ned de til brede veiene mot Øvre Årdal, med fenomenal utsikt (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Fra Øvre Årdal opp Tindevegen til Turtagrø (19 km @ 7%, deretter 3 km @ 6%)

Vi er ikke lenge i Øvre Årdal – overraskende mye bygg til å være et så lite sted, forresten – før vi plutselig er i gang med den neste klatringen, som starter med 11 serpentinsvinger på de første 2.000 meterne.. Vi spøker om hvem det er som har risset ut denne veien i fjellskrenten, og vår beste teori er at noen lokale helter i Øvre Årdal må ha hørt at det var noen pene jenter på Turtagrø som de ville besøke, eventuelt at de prøvde å komme seg unna noen troll i Øvre Årdal. 

Vi får et lett regnskyll i dét Rolf-Arne svinger til side. Jeg kjenner at nå, etter godt over 6 timer, begynner jeg å gå tom for energi. Bananer, potetgull, sjokolade, blingser, brødskiver, Cola, Red Bull og eplejuice går ned på høykant før vi trår videre. Etter det vanvittige serpentiner-kjøret, venter et langt skogsparti, før noen hårnålssvinger og en bom ønsker oss velkommen til første topp. Vi bruker 1:38 opp, netto 1:32 om vi trekker fra pausen, og er dermed omtrent i rute med planen vår (Strava). På toppen venter en ny runde med ernæring og tissing, og vi kler på oss varme jakker og hansker før vi træler videre. En ny, liten bakke på 11 minutter forseres (Strava) før vi får en lang, deilig nedkjøring til Turtagrø sammen med en haug motorsyklister. 

På toppen av Tindevegen, før den lille knekkeren før Turtagrø (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Ved ankomst til Turtagrø, kjenner vi at det er godt å vite at vi ikke skal ned til Fortun, men heller bare over Sognefjellet og Juvasshytta. Beina er sure nå!

Tindevegen retning Turtagrø – snøen er helt borte når man er der i slutten av juni! (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Fra Turtagrø over Sognefjellet til Galdesand

Vi tar en rask stopp etter Turtagrø slik at Alexander rekker å ta noen push-ups og jeg tømmer en Red Bull og får matet de lokale sauene med potetgull. Den største sauen begynner å gnage på sykkelskoene mine, og da er det på tide å stikke. 

Turtagrøs sauer er tamme og ikke fremmed for å spise potetskruer (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

De 17 kilometerne bort til Sognefjellshytta går på i overkant av 45 minutter, i deilig medvind, og vi underholder oss selv med å telle antall klumper og humper vi sykler over. Dessverre kommer vi raskt ut av telling. Thomas er mest imponert over at vi allerede har klokket over 5.000 høydemeter før vi bikker 200 kilometer. 

Ventestilling. Thorsø tar gjerne pushups mens Thomas og Erik spiser (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Det blåser surt ved Sognefjellshytta, og vi kler på oss før den lange nedkjøringen til Galdesand. I medvinden går det fenomenalt raskt, og det er en nytelse å se den vakre naturen vi er omgitt av. “Fy faen, så fint det er her!” blir gjentatt flere ganger. 

Juvasshytta (13 km @ 10%)

Vi har spøkt mye om hvor bratt det er i Juvasshytta. Alexander mener at Juvass er så bratt at det rett og slett er et syndrom, mens jeg står fast på at dersom du slutter å trå, så detter du over på siden. Thomas, som er førstereis til Juvass, får inntrykk av at man nesten kjører nesa i asfalten om man legger seg i bukken. 

Thorsø stikker fra ganske tidlig, mens Thomas blir hengende litt bak meg. Kjedet gires rett opp på letteste klinge. Opp til Raubergstulen, som er cirka ⅓ på vei opp bakken, går det overraskende lett, og den korte flate strekningen bort til bommen byr på en kjærkommen pause før den formidable klatringen fortsetter. Vi ser en Tesla som stopper for å betale for å passere bommen, og knegger over at Tesla-eiere sikkert er indignert over å måtte betale for en bompassering.

Juvasshytta er mektig når den skal bestiges som syklist (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Vi har kraftig vind fra sørvest, hvilket medfører at det blir mest motvind opp til toppen (som ligger sør for Raubergstulen og Galdesand). Med unntak av et par sauer og noen turister, er det ingen livstegn å spore rundt oss. Og med 240 kilometer og over 5.000 høydemeter, er det knapt livstegn å spore i beina våre heller. Thomas velger å sykle tre kilometer ekstra sikksakk på vei opp. Selv velger jeg å fokusere på hver 100. meter foran meg. Red Bull’en jeg drakk har definitivt ikke gitt meg vinger, for jeg gjør alt annet enn å fly opp. Temperaturen faller taktfast på vei opp, og etter 1:13 er Alexander oppe, jeg kommer opp 9 minutter etter, og Thomas 3 minutter etter meg igjen (Strava). 

Erik sliter seg opp, Thomas kommer etter i sikksakk(foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Vi blir imidlertid ikke stående lenge på Norges tak, for her er det én ting som gjelder: Få på mest mulig klær og trille ned til Raubergstulen igjen. 

Alexander omsider på toppen av Norges tak (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Fasit etter første dag: 262 kilometer og 6.600 høydemeter på 12,5 timer (hvorav 11:40 i bevegelse) – altså omtrent som vi hadde planlagt – og over 7.000 kalorier forbrent. Vi hadde definitivt ikke orket å fortsette over Sognefjellet til Skjolden og tatt de siste 140 kilometerne og 4.000 høydemeterne nå!

Overnatting på Raubergstulen

Betjeningen er vant med sultne folk på Raubergstulen, for vi får servert en enorm middag bestående av det meste man kan ønske seg. Vi diskuterer om vi skal sykle forbi Turtagrø helt ned til Fortun og så opp igjen til Tindevegen i morgen, eller om vi skal ta til venstre ved Turtagrø direkte. Thomas mener det sistnevnte er smartest. En rask analyse med Strava Route på mobilen tilsier at vi kommer til å mangle cirka 10 km og 400 høydemeter dersom vi tar den strake veien til Tyin, og vi konkluderer med at det virker smartere – så kan vi heller hente inn manglende høydemeter og distanse ved å tråkke rundt Tyin-krysset.

Vel framme i hytta på Raubergstulen, som får tilnavnet «asylmottaket» (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Fornøyde med den strategiske beslutningen for morgendagen, bærer det til sengs. Det trange soverommet med fire køyesenger stappes med tre sykler og en haug bagasje, og vi døper rommet til “asylmottaket”, så slitne som vi er nå. Du skulle kanskje trodd at man sovner lett når man er så slitne som vi er nå, men faktum er at kroppen sliter med å komme seg, og vi går alle en dårlig natts søvn i møte. 

Hjemmekoslig (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Dag #2: Søndag 27. juni

Jeg måler søvnkvalitet med en Garmin Fenix-klokke, og er vant med å få en score på 60 til 90 av 100 på hvor godt jeg sov. I dag våkner jeg til 14. Søvnen blir som forventet ganske dårlig, og heller ikke hjulpet av at sengene våre i praksis er trehyller med syltynne madrasser. Heldigvis er det bare 140 kilometer som venter, til alt overmål i perfekt sommerdag med sol og uten en eneste sky på himmelen. Og frokosten på Raubergstulen er like suverent som sengene er dårlige; det blir en stor porsjon med havregrøt, flere glass eplejuice, og vi smører med et lite fjell av blingser. 

Avreise fra Raubergstulen, søndag morgen (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Raubergstulen til Sognefjellshytta (31 km @ 3%)

Starten går kl. 0830, og vi er godt i rute til å fullføre Everesting Roam godt innenfor tidsfristen på 36 timer. Inntrykket av den tilsynelatende perfekte sommermorgenen får en ripe i lakken når vi tar til venstre mot Sognefjellshytta og blir møtt av en helvetes motvind. Dette er turens femte store klatring, men vi blir fortsatt overveldet over hvor vakker fjellheimen er. Først den slake klatringen opp til Jotunheimen Fjellstue, så gjennom den frodige dalen, og til slutt opp forbi Krossbu opp til over 1.400 høydemeter. Hadde det bare ikke vært for at vinden hylte i trynet på oss, ville vi satt enda mer pris på omgivelsene. Vi hadde som plan å komme til topps på under 1:30, men værgudene sørget for at vi brukte 1:41 (Strava). 

På vei mot Krossbu, i en helvetes motvind (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Sognefjellshytta til Turtagrø

Vi gjenopptar sporten fra i går med å telle antall humper vi må over, men igjen kommer vi raskt ut av telling. Vi gir bånn gass ned hver bakke for få mest mulig gratis opp hver motbakke som kommer, igjen og igjen. Til slutt får vi belønning for strevet, med en deilig nedkjøring til Turtagrø. 

Sognefjellet, fjellpasset der det alltid går opp eller ned (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Fra Turtagrø over Tindevegen (7 km @ 6%, deretter 3 km @ 7%)

Rolf-Arne står klar med bilen, vi slenger av oss unødige klær og hiver i oss mer klær. Vi treffer på en haug unge rulleskiløpere som trener intervalløkter i Tindevegen. Den lange bakken opp til første kneik i Tindevegen inneholder i alle fall to solide ferister, og vi diskuterer hvordan rulleski-løperne kommer seg forbi dem. De må jo enten ta sats og hoppe to meter, eller bremse helt ned. Thomas og jeg diskuterer hva som er kjipest: Stå på rulleski ned fra Juvasshytta, eller alltid sykle i motvind og regn. Det blir mange gode argumenter for og mot, men konklusjonen uteblir.

Noen velger å sykle i fjellet, andre står på rulleski (gærninger) (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Thorsø har sterke bein og får raskt en god luke til Thomas og meg. Mens Alexander kommer opp på 40 minutter, bruker Thomas og jeg 44 minutter (Strava). Vi er et stykke bak skjema, og det er bare å anerkjenne at gårsdagens relativt sterke bein er blitt skiftet ut med slappe tømmerstokker, for å ligge over 3,0 w/kg i lengre perioder enn 2-3 minutter av gangen, det er vondt. 

Hadde det ikke vært for at det er to 90 graders-svinger i bunnen av bakken før siste kneika, kunne vi fått med oss farten opp de siste tre kilometerne, men det går jo ikke. The struggle is real når vi piner oss opp til dagens nest siste topp.

Alexander tøyer ut etter Tindevegen, og oppdager at han har satt hendene sine i det som må være bjørnebæsj (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Ned til Øvre Årdal

Rolf-Arne venter et lite stykke ned på den andre siden av bommen, og Alexander benytter anledningen til å ta flere push-ups, mens vi andre spiser og slenger på oss en vindvest.

Jeg lefler med ideen om å bare sette meg i bilen, for nå er motivasjonen lav, og Thomas kommer på en genial idé for å hente noen raske høydemeter: Vi kan feste sykkelcomputerne til en ballong fylt med helium, og raskt hente inn flere hundre høydemeter. Problemet er at vi mangler både ballonger og helium, så vi sykler videre. Det blir for dumt å stoppe nå, når vi er så nære ved å klare Everesting Roam, tross alt. 

Ned til Øvre Årdal går det fenomenalt fort på den lange, lange strekningen ned til den siste biten med de utallige serpentinsvingene, og vi kjenner godt at varmen i takt med at vi nærmer oss havnivå igjen. Nede i den gamle industribyen blir det på nytt inntak av store mengder drikke, inkludert mer Red Bull, før vi begir oss opp til Tyin.

Øvre Årdal til Tyin-krysset

Denne veien ut av Øvre Årdal er bred, i motsetning til den retning Tindevegen, og også en del mer trafikkert. Etter mange timer på smale, sjarmerende fjellveier, minner denne relativt moderne veien som å være på Alpe d’Huez eller de første svingene av Zombie Hill (Rjukan/Gaustatoppen). Varmen er overveldende, og vi søker mot skyggepartiene så ofte vi kan. De mørke, svale tunnelene er kjærkomne. Alexander har trent vesentlig mer enn Thomas og meg i år, og det synes godt, for han sklir lett fra oss og blir til en oransje prikk langt foran oss på veien.

Når stigningsprosenten omsider roer ned noe, får vi også medvind, og det blir vesentlig enklere å holde farten oppe. Langs Tyin-vannet passerer vi omsider 3.000 høydemeter, og er dermed cirka 400 meter unna de omtalte 10K. Thomas og jeg teller én og én høydemeter hele veien bort; hver eneste hump i veien styrer vi mot, for mange bekker små gjør som kjent en stor å. Vi prøver oss med å ta computeren i hånda og løfte den opp og ned, men det ser ikke ut til å ha store effekten. 

Endelig tilbake til Tyin-krysset etter lang tids marsj i tjukkeste Jotunheimen (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Når vi endelig kommer til Tyin-krysset, har vi 120 km og 3.150 høydemeter i dag, og 384 km og 9.700 høydemeter totalt. Da gjenstår det to ting: a) hente cirka 250 høydemeter til, og b) frese ned mot Fagnernes for å ta de siste kilometerne som mangler når høydemeterne er i boks. Vi slenger fra oss alt av unødige klær, flasker og annet i bilen til Rolf-Arne og setter i gang.

Ekstra høydemeter i Tyin-krysset og en uglamorøs avslutning

Først snur vi i Tyin-krysset og sykler opp igjen mot Tyin-vannet og så ned igjen, deretter en rask svipptur retning Lærdal, og til slutt en siste liten tur opp mot Tyin-vannet. Vi legger på 50 meter ekstra for å være sikre, og når computeren sier 3.441 meter, er vi oppe i 134 kilometer og mangler bare en liten stubb.

Det er utrolig hvor mye mat du kan stappe inn i en børstraktor! (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Thomas legger seg først og jager ned mot Fagnernes, og rett før vi har 139 kilometer, passerer vi en liten nød-lomme langsveien. Vi bremser av og jeg slår av computeren før vi får summet oss, men hadde vi (jeg) vært litt mer påslått, ville vi bare holdt det gående til en langt hyggeligere plass. 

Vi avslutter med andre ord en helt fenomenal fysisk prestasjon – 10.000 høydemeter og 400 kilometer på 19 timer i bevegelse gjennom Norges flotteste omgivelser – i en anonym grøftekant. Og dette er kanskje det største antiklimakset med en everesting: Det er ingen pompøs avslutning, ingen som gratulerer deg, og ingen som stikker en kald øl i hånda på deg. I stedet er det bare å synce computeren mot treningsdagboka, hive sykkelen på stativet og kjøre hjem. 

Everesting Roam – done! (foto: Rolf-Arne Halvorsen)

Kort oppsummering

Som Rolf-Arne og jeg ofte har snakket om: De aller fleste klarer å gjennomføre en 42 kilometer maraton til beins, som i seg selv er en formidabel prestasjon, men å logge en everesting, det er noe helt annet. Og en Everesting Roam, som på papiret ikke virker så mye verre enn en vanlig everesting, er virkelig next level. Høydemeterne kombinert med distansen, og den elendige restitusjonen, gjør at dette ikke er noe man gjør på sparket. Men vi hadde en fantastisk tur, og det skyldes tre ting: 

Vi hadde en utmerket Rolf-Arne som leverte fenomenal innsats som oppmann og følgebilsjåfør. Uten ham ville en slik anstrengelse vært nesten umulig å gjennomføre. Med lett tilgang til alt av mat, drikke og utstyr, og ikke minst trygghet i at om noe går galt, så har man god hjelp i umiddelbar nærhet, og det er kritisk når man roter rundt i fjellheimen. Vi er heldige som har en klubbkamerat som stiller opp på den måten.

Den andre tingen som gjorde turen fantastisk, var været. Vi fikk jo en del kraftig motvind i perioder, men i det store og det hele er det sjelden vare å få to så nydelige sommerdager på rappen i fjellheimen. Oddsen for gode væropplevelser er bedre på sommeren, selvfølgelig, men det vi fikk, var over all forventning. 

Til sist, utstyr og forberedelser må også sitte. Vi har noen everestinger og lange ritt på CV’en, så erfaringen hjalp oss, samt at vi ikke sluntrer unna med vedlikehold av sykler og utstyr. Det betalte seg i form av at vi tilsammen syklet over 1.200 kilometer og 30.000 høydemeter, uten en eneste teknisk feil eller punktering. 

Når det er sagt, én måte å få til en enda mer spektakulær Everesting Roam i norske fjord og fjell, må være ved å ta i bruk fergene også. Ta utgangspunkt i gamle løyper fra Viking Tour, så burde det være mulig å få sett enda mer av Norges vakreste region!

Kommentarer