Om rittet
Tour des Stations-rittene arrangeres i den vakre Valais-dalen i Sveits, med utgangspunkt i Le Chable som ligger ved foten av skidestinasjonen Verbier. Arrangøren, Association du Tour des Stations, tilbyr deltakelse i flere distanser, fra Bambino Fondo på 700 meter (for barn) til ekstremvarianten på 1.000 km med 26.000 høydemeter og en tidslimit på 120 timer (for klin gærne voksne). Den mest kjente varianten er imidlertid ultrafondo-varianten som byr på 242 km og 9.000 høydemeter. Til sammenligning er Jotunheimen Rundt 430 km lang, men med skarve 4.600 høydemeter.
Reisefølget og forberedelsene
Thomas Engebretsen, Nikolas Jansen og undertegnede unnfanget ideen om påmelding til Tour des Stations 2023 i løpet av høsten 2022, da Erik hadde kommet hjem fra en mislykket deltakelse. Erik hadde et uvanlig tynt treningsgrunnlag og toppet det hele med Covid-19 et par uker i forkant, så da gikk det som det måtte gå – DNF etter 16 mil.
Vi tre har brukt våren og sommeren på å legge det vi håpet ville være et tilstrekkelig grunnlag for å overleve kraftanstrengelsen. Her er historien om det som viste seg å bli våre største prestasjoner på sykkelen hittil!
De siste dagene
De viktigste forberedelsene vi gjør, består i å bunkre opp med koffein-gels, sjekke at det er strøm på girskifterne og sette på en lettere kassett på sykkelen. Et par intervalløkter på rulla gjøres unna i ukene før avreise.
Værmeldingene sjekkes hyppig; i forkant var det overhengende frykt for regnvær, men etter hvert som varslene ble sikrere, skjønte vi at det ville regne litt både før og etter rittet, men at det ville bli tørre og passe tempererte forhold for oss. Perfekt!
Onsdag før rittet flyr vi til Milano med syklene våre, kjører leiebil til Le Chable og tar inn på et Airbnb-hus. Torsdag brukes til å testkjøre den første bakken og nedkjøringen (Col du Lein), samt de to siste bakkene i løypa (Nendaz og Col de la Croix-de-Cæur). Fredagen blir en kombinert gjemmekontor-/spisedag og tidlig til sengs etter en intens diskusjon:
Arrangørene varsler at de stenger ned målområdet 20:30. De som vil sykle Tour des Stations som en tur, oppfordres til å starte 02:30, mens «eliten» starter 05:00. Rådslagning torsdag kveld konkluderes med at vi selvfølgelig skal klare å sykle på under 15:30, og prioriteter å sove litt lengre heller enn å starte midt på natta.
Rittrapport
Starten
Det var i underkant av 500 påmeldte til start, og mange må tydeligvis ha startet 02:30, for det er ikke veldig folksomt i Le Chable denne morgenen. Det er en spent, men rolig stemning i startområdet blant pinnedyrene som strener rundt med ville blikk. Noen kjører kort-kort, andre er påkledd som for å overleve en fjellmarsj på vinteren. Speakeren snakker uavbrutt på fransk, og jeg oversetter fritt til Thomas og Nikolas: “Velkommen til Sveits, her ønsker vi skatteflyktningene fra Norge velkomne, og i dag får disse stakkarene anledning til å se hvilken fjellandsby de ønsker å ta med gullbarene og seddelbunkene sine til!” Startskuddet går 05:00. I motsetning til norske turritt, hvor deltakerne triller hasardiøst av gårde med hue under armen, sykler vi alle behersket ut av landsbyen i retning første stigning, kun noen kilometer unna.
1: Col du Lein (13 km @ 7%, 59 minutter)
Lett regn ønsker oss velkommen til klatringen. Nikolas er watt-general og tar ansvar for å rope ut hver gang vi nærmer oss 3,5 watt/kilo, for høyere skal vi definitivt ikke. Utsikten er fantastisk, men vi ser bare konturene av fjellene rundt oss når sola gradvis stiger. Feltet deler seg raskt opp i klynger med røde lys oppover langs fjellsiden. Vi havner nesten bakerst og vitser om at feiebilen straks plukker oss ut av rittet. En kar i en diger, blå anorakk sykler fra oss og minner oss om at aerodynamikk ikke spiller noen rolle i bratte bakker. Bortsett fra at vi tre utgjør lanterne rouge, er det en helt uproblematisk bakke å bestige.
I nedkjøringen på den andre siden, som vi fryktet unødig mye på grunn av mørket, får vi soloppgang og gode kjøreforhold. En stakkar går i bakken når han treffer en enorm hare – og haren virket å ha bøtet med livet – men vi kommer oss trygt ned til den første matstasjonen.
2: Ovronnaz (10 km @ 9%, 61 minutter)
Vi navigerer oss til nordsiden av Valais-dalen, hvor vi skal tilbringe mange av de neste timene. Bakken er bratt og starter med vinranker, og den mørner oss godt. Det er ingen slake partier for å hvile beina. Tross bakkens brutalitet, er humøret godt selv om Erik nesten går i bakken av en rytter som kjører inn i bakhjulet hans. Det er enda bra at han ikke forstod de norske glosene som haglet. Senere havner vi i en hyggelig passiar med det som viser seg å være Lichtensteins ambassadør til USA. På toppen tillater vi oss en rask stopp for å fylle flaskene og tømme blærene i en tilfeldig utvalgt hage.
I en lang, rett nedkjøring toucher vi toppfarten for dagen, der vi suser avgårde lenge i 70 km/t i morgensolen.
3: Mayens-de-la-Zour (22 km @ 6%, 93 minutter)
Vi tar av oss jakkene før stigningen begynner, nok en gang blant idylliske, grønne vinranker. Det er lengre mellom syklistene, og det er slutt på at andre ryttere tar igjen oss – det er nå vi som begynner å plukke andre ryttere. Bakken er ujevn, med veldig bratte partier – og straks vi kommer inn i slakere partier på under 8%, føles det nesten flatt ut. Nikolas må tidvis kjefte litt på oss når vi drar på for mye watt, men stort sett holder vi oss til planen.
Det er veldig god stemning helt til Thomas oppdager at han har mistet sin kjære Rapha Lightweight Goretex-jakke et eller annet sted. Vi er imidlertid ikke det minste innstilte på å snu på jakt etter en jakke, all den tid det sikkert vil koste oss tusen høydemeter og Gud vet hvor mange kalorier ekstra. Jakka avskrives som donasjon til en hjemløs fjellgeit og vi tråkker videre.
Noen aggressive bilister tuter på oss omtrent som når vi sykler hjemme, og vi konkluderer med at det må være norske skatteflyktninger heller enn lokale helter bak disse påkostede Audi RS6’ene.
4: Anzère (9 km @ 7%, 46 minutter)
Denne bakken husker vi veldig lite av, utover at vi hadde en lengre diskusjon om hvor i løypa vi var. Det sier litt om både treningsgrunnlaget og antall bakker totalt når en 9 kilometer lang krøn på 7% ikke gjør så mye inntrykk.
5: Col de Crans-Montana (16 km @ 5%, 79 minutter)
I denne lange klatringen begynner tullpratet å nå nye høyder (eller bunner), og det viser seg å være vanskelig å holde et anstendig wattnivå samtidig som latterkrampene tar oss. Første del av stigningen er fin og åpen, mens utsikten blir redusert etter hvert som vi nærmer oss toppen. Vi observerer en skjønnhetsklinikk – Clinique de Crans-Montana – hvor en fettreduksjon ville vært aktuelt om vi ikke allerede var ganske radmagre.
Vel på toppen ser vi at Crans-Montana framstår som et sted hvor norske milliardærer kan stappe vekk gullbarrer; fine Bentleys står i parkeringshusene, golfbanen er strøken og den kunstige innsjøen er idyllisk. Vi blir møtt av en herlig McLaren som ruser motoren i det vi ankommer matstasjonen. Dessverre står ikke matstasjonen i stil med bilparken; her går det i ost (!) og Cola.
Erik forsøker å få med Thomas og Nikolas på et lagbilde med Matterhorn i bakgrunnen, men når vi bikker 50 km/t er det for sent. Nedkjøringen er veldig lang, og vi krysser Valais-dalen over til sørsiden. Kraftige vindkast river og sliter i syklene, og jeg som har 62 mm hjul innser at klatrehjul hadde vært et bedre valg.
6: Vercorin (9 km @ 8%, 56 minutter)
Vi har blinket ut Vercorin som den tøffeste enkeltstående bakken i Tour des Stations. Sola steker oss varme, det er knallbratt helt fra starten, det lukter sur gjødsel fra åkrene på begge sider av veien, og det er en kamp om å komme seg opp. Denne bakken er mer lik de franske alpeveiene, med fjellhyller i øde landskap heller enn de flotte veiene gjennom fjelllandsbyene som vi har blitt vant med. En god stund har vi kontroll på kommende stigning på computerne våre, men etter to korte tunneler der vi mister GPS-signal, forsvinner også segment-grafikkene. Vi begynner også å snakke om den jævla cutoff-en.
I svingen ned fra Vercorin var det Erik brøt i fjor, men vi tar ingen minnemarkering. Thomas har utrolig gode bein, og det kommer nok av de mange lange turene i sone to og sone tre som han har klokket i vår.
7: Nax (7 km @ 6%, 40 minutter)
Vi sykler vestover og utsikten er ubeskrivelig: Tusen meter nedenfor oss ligger Sion, i de absurd bratte fjellskrentene gresser kyrne, og Thomas og jeg spekulerer i om ikke de firbeinte dyrene har forskjellige lengder på høyre og venstre bein for å klare å stå stødig i fjellsidene. Etter hvert går Erik helt i kjelleren og ber Nikolas om sekundering per kilometer og per 100 høydemeter.
Beina tråkker videre, men de dårlige vitsene uteblir. Det blir plutselig stille i fjøset. Det er noe absurd med å sykle godt inn i en bratt bakke, og så motivere hverandre ved å si “kom igjen, bare litt mer enn én Tryvann igjen, så er vi på toppen” eller “nå venter 750 meter med 10%, så kommer det snart et flatt parti på 6-7%”. Sportsdrikke er like fristende som varm tequila, men presses ned – “fem svelger nå, så kan jeg vente 20 minutter før jeg rører dette pisset igjen”.
8: Mayens de Vernamiège (4 km @ 8%, 20 minutter)
Erik blir i kjelleren og klemmer i seg flere gels med og uten koffein etter kraftig press fra Thomas. Sure oppstøt begynner å melde seg, men det er tross alt bedre å gulpe litt galle enn å bryte. Dessuten er det vel ingen som har dødd av gels-overdose?
Vi kommer til en matstasjon, og Erik blir sittende på en trapp med tomt blikk. Thomas skaffer Cola, sjokolademelk og salami, som Erik supplerer med Paracet. En annen deltaker stiller seg opp foran Erik og kaster opp alt han har spist og drukket, samt minst en halv liter magesyre. Dette er imidlertid ikke tidspunktet for spisevegring eller bulimi, så Erik får i seg alt han kan. Vi tråkker videre; Nikolas og Thomas er litt foran i munter passiar, Erik bak i mørke tanker.
9: Thyon 2000 (10 km @ 9%, 96 minutter)
Klatringen er stort sett dekket i skog og byr dermed ikke på utsikt eller inspirerende omgivelser. Det er høyt opp til toppen på over 2.000 høydemeter, og det er først mot slutten av stigningen at vi passerer tregrensen og ser mer av omgivelsene. Stigningen minner veldig om Pico Nieve på Gran Canaria. Erik våkner mot slutten og Nikolas godter seg over å passere en kar med identisk Canyon Ultimate.
Det er kaldt på toppen, og det begynner å bli kjøligere, så Nikolas og Erik tar på både hansker, buff og jakke. Thomas identifiserer seg som viking, og vikinger kjører som kjent i kort-kort uansett vær (spesielt når de har mistet sine svindyre Rapha-jakker noen timer tidligere). Nedkjøringen er på tidvis dårlig asfalt, med varierende kvalitet på skilting, og konsentrasjonsevnen er laber, så det går ikke så fort ned som profilen tilsier.
10 + 11: Nendaz + Col de la Croix-de-Cæur (26 km @ 4%, 142 minutter)
Den neste klatringen er ganske kjedelig og anonym, og gjør i alle fall ikke spesielt mye inntrykk, men den varer likevel nesten en time. Thomas og Erik prøver å telle seg oppover i gangetabellen, men det stopper opp midtveis i fire-gangen. Et kort parti med nedkjøring bryter opp løypa før finalen opp til Croix-de-Cæur.
Når vi begynner på den siste klatringen, er det mindre enn tusen høydemeter igjen av dagens faenskap. Selv om hoderegningen går sakte, klarer vi å regne oss fram til at vi skal klare tidslimiten med i alle fall et kvarter. Koffein-gels slukes som Jägermeister på afterski, og vi snakker om hvilken syk prestasjon vi er i ferd med å gjennomføre. Vi klarer faktisk å øke watten litt i forhold til de forrige fem fjellene!
Et lite stykke inn i stigningen kommer vi til et tre kilometer langt grusparti med seksjoner på 15-25%, og her går det friskt for seg – ikke fordi noen har mye å gi, men fordi man enten må tråkke alt man makter, ellers velter man til siden.
Thomas får en punktering på bakhjulet rett før gruspartiet tar slutt. To forsøk på å sette inn nye slanger ender med fiasko, men med tredje forsøk med en medgjørlig co2-patron, kommer vi i gang igjen. Nikolas er på stålet og Thomas har fått horn i panna, så det blir et helvetes kjør for å rekke limiten. En og annen syklist som vi passerer forsøker å henge på hjulene våre, men holder ikke lenge før de må slippe.
«Kom igjen, gutta, klarer vi å holde mer enn 10 km/t det neste kvarteret, så rekker vi limiten med et par minutter! Vi skal faen ikke ha DNF nå!!!»
Kjøret går, Thomas hauser opp stemningen og i lett regnvær passerer vi målgang med 90 sekunders margin. Bak oss begynner arrangørene å pakke sammen utstyret. Fy satan, vi klarte det!
Oppsummering og tips til senere
Dette er uten tvil det tøffeste vi har gjort på sykkelen – og da har vi med Jotunheimen Rundt, Oslo – Lærdal i pissregn, diverse everestinger, La Marmotte og en haug andre sjuke ritt – og samtidig noe av det flotteste. Godt og proft arrangert, hyggelig stemning i løypa, og ikke minst legendarisk vakre omgivelser. Med mindre du har fetish for å kjøre flate ritt og rope “sist” og “låse kjede”, er dette en opplevelse for livet. Og ga denne galskapen mersmak? Thomas er innstilt på å stille i Ultimate 1000 neste år…
Her er noen forbedringspunkter som vi diskuterte i bilen hjem søndag:
- Det beste tipset er å få noen til å kjøre følgebil for deg. Det er såpass mange mennesker, biler og bebygde strøk langs løypa at det bør være uproblematisk om du har en kompis eller familiemedlem som står strategisk plassert langs løypa med mat, drikke og ikke minst klær. Da slipper du samtidig å dra med masse mat og klær på lommene, og du sparer sykkelen for en ekstra flaske.
- Rittet er knallhardt og det kostet oss 10-12.000 kalorier forbrent på over 15 timer, med 24 mil og 9.000 høydemeter for å komme i mål. Hver av oss inntok et sted mellom 20 og 25 gels, 5 til 10 barer, 7 til 8 liter sportsdrikke, vafler, vann, kjeks, bananer, appelsiner og hvem vet hva ellers. Og vi hadde spist tidenes største pastamiddag kvelden i forveien…
- Sørg for å ha lettest mulig utveksling på sykkelen. Selv kjørte jeg på 36×34 som letteste utveksling, og jeg er overbevist om at det gjorde turen vesentlig mer overkommelig.
- Finn ut hva bærekraftig watt er for din del – vi styrte mot 3,0-3,25 w/kg – og vær disiplinert i gjennomføringen.
- Forsøk å trene på å kjøre bakker på en times tid på riktig watt og kadens.
- Ankom området noen dager i forveien for å bli akklimatisert og for å prøvekjøre noen av bakkene (vi kjørte den første og de to siste). Geneve og Milano er de to nærmeste flyplassene.
- Ta inn på hotell eller hytte på Verbier for å ha kort avstand hjem etter målgang; før start på morgenen kan du ta gondolen ned fra Verbier til Le Chable (starten er kun et steinkast derfra).
- Og et lite tips til: Test hvor bra du tåler gels og sportsdrikke – Erik endte med halsbrann og sure oppstøt de to første dagene etter Tour des Stations…
Resultater
Vi endte opp på 195. plass av 344 fullførende, og i tillegg var det 117 som brøt eller kom for sent (“withdrawn”), altså var det 462 som stilte til start fordelt på 441 menn og 21 kvinner. Bestemann ble Lion Trommer (Tyskland) på 10:15:28, og beste kvinne ble Vyne van der Schoot (Nederland) på 12:13:19. Beste nordmenn var Helge Nygaard Nesse med knallsterke 11:18:45, og beste norske kvinne ble Beate Nygaard Nesse med 13:13:00. Se https://www.mso.swiss/events/1777-tour-des-stations/results for fullstendig resultatliste.
