Sykkelerik.com: Trening - Konkurranse - Humor

Viking Tour etappe 2 (Gudvangen > Balestrand)

2011-07-24T20:51:00.001+02:00

Endelig er Stalheimskleiva - Viking Tours skrekkbakke, uten sidestykke - unnagjort!

På grunn av ferge fra Aurland til Gudvangen, med start klokken 10, ble det en ekstremt tidlig morgen. Yr viste seg igjen å være fullstendig uberegnelig; det ble spådd regnvær og vi pakket og kledde oss deretter. Ved ankomst i Gudvangen så vi at dette kunne bli en dag med opphold og kanskje litt sol også!

Fra Gudvangen til starten av Stalheimskleiva er det ni kilometer, som ble gjort unna ganske raskt. Jeg burde lagt meg så langt fremme som mulig, men rusten i sykkelritt og litt nervøs i feltet ble jeg defensiv og la meg midt i.

Stalheimskleiva var akkurat like groteskt bratt som jeg husket: Stupbratt med 18% i snitt og partier på 22%. Smalt. Motgående busser. Man kan lure på hvem som har tenkt ut at en vei må gå der... Rett og slett vondt!

Ettersom jeg hadde folk foran meg måtte jeg navigere mellom syklister som svaiet fra side til side, og en og annen stakkar som valgte å hoppe av sykkelen og gå. Selv med 39x25 er det ikke snakk om rundtråkk i en slik stigning; den eneste måten å komme opp er å stampe på. Heldigvis gikk de 1.500 meterne ganske kjapt (11 minutter).

På toppen hev jeg meg med Team Kjekkas-guttene, som ligger omtrent likt med meg etter gårsdagens ritt. Vi fikk med en liten gjeng med syklister og dundret av gårde til Vikafjellet. Gruppa ble enige om å holde samlet opp til toppen av Vikafjellet og kjøre samlet de siste 12 kilometerne på toppen frem til mål. Det ble en hyggelig tur i sol og motbakke, og vi endte opp i mål på 2:14:13.

Jeg endte opp 20 minutter bak dagens vinner Jonathan Truyers (1:54:15). Eoghan Clifford tok femteplass med solide 1:55:55, og Erik Tjøtta kom inn på åttendeplass med 1:56:42.

Joel Håland holder på sammenlagtledelsen med 5:33:04. Erik Tjøtta har klatret fra åttende til femte (+10:15 på ledelsen), og Eoghan Clifford gikk fra 25. til 15. plass (+22:28 på ledelsen). Jeg er på 40. plass med +56:35 bak ledelsen, og har med det hoppet opp to plasser fra i går.

I morgen venter én stor stigning, og totalt 162 kilometer, fra Balestrand til Gloppen. Yr spår igjen bedritent vær, men spådommene blir stadig bedre utover kvelden. Hva som faktisk skjer i morgen vet vel ingen... Det som ER sikkert, er at dette er fantastisk moro og jeg gleder meg skikkelig til å klikke meg inn i pedalene igjen!

Nå: Uforskammet tung søvn.

Viking Tour etappe 1 (Hemsedal > Aurland)

2011-07-23T20:58:00.001+02:00

Første etappe i Viking Tour er unnagjort. Vi startet dagen med ett minutts stillhet, som seg hør og bør.

Som alltid i sykkelritt er det stort spenn i ryttere og utstyr. I Hemsedal ble det sett flere fantastisk fine sykler; Pinarello'er med elektrisk Dura Ace, Ridley'er med Campa Super Record, og flere Cervelo'er, Scott'er, Trek'er og Merida'er med råe hjul og utstyr. Og som alltid er ikke korrelasjonen for kvalitet mellom sykkel og syklist så veldig nære 1, men man ser lett at VT-feltet inneholder mange råskinn. Så spenningen var høy da vi rullet rundt i Hemsedal frem til starten gikk.

Unge og håpefulle stiller tydeligvis også til start!

Yr spådde at vi ville ha oppholdsvær på morgenen fra Hemsedal, og sol og sommer fra Lærdal og over fjellet til Aurland. Informasjonen på Yr er dessverre like troverdig som en bruktbilselger - vi hadde kraftig regn den første timen. Over fjellet til Aurland var det imidlertid sommertakter.

Jeg mistet kontakt med teten etter cirka 40 kilometer, da jeg lå litt langt bak i feltet og surret med en gel som jeg ville ha i meg. Dermed ble det litt rallykjøring ned til Lærdal, sammen med flere andre fra forskjellige klubber. Å kjøre rulle med ukjente personer er ikke alltid lett, som vi så i dag. Samtidig med at sola gjorde seg gjeldende kom vi også til Lærdal.

I den lange, seige stigningen fra Lærdal og opp "Snøveien" fant jeg raskt en god rytme og passerte flere syklister. Beina føltes som de sto i fyr og flamme, men jeg husker bakken godt fra 2006 og hadde ingen problemer med å legge meg på riktig intensitet. Det deiligste var at jeg klarte mesteparten på 39x23, og innimellom var jeg på storskiva også. 39x25 får jeg bruk for på Stalheimskleiva i morgen... Fra bunnen av bakken og opp til "KOM" brukte jeg 1:14, som jeg er ekstremt fornøyd med.

På de små kulene på toppen av "Snøveien" bort til målgang rett før nedkjøringen tok jeg igjen de hyggelige guttene i Team Kjekkas, som jeg hadde mistet kontakt med da jeg surret med gel'en min ved 35 kilometer. Hyggelig gjensyn!

Jeg kom i mål på 4:15:16, som gir meg 18. plass av 42 i klassen M23-39. Beste tid ble 3:38:27 (Joel Håland fra Fredrikshof CK), etterfulgt av Frank Slevikmoen med 3:43:11 og "vår egen" Erik Tjøtta med 3:46:36. Man skjønner da at det har gått hardt for seg opp fjellet. Resultater er lagt ut allerede og ligger her: http://www.emit.biz/races/2011.07.23/Vikingtour_etappe_1/resultat/RESULT.HTM#Stage_1

Jeg er fornøyd med dagens innsats, men er spent på hvordan kroppen vil reagere på flere dager med bakkesykling.I morgen venter Stalheimskleiva, Norges offisielt bratteste riksvei. Yr melder regn. Lårene mine ympter frempå om streik. Dette blir moro!

Fans og heiagjeng på vei ned til Aurland.

Og jeg må si jeg er fornøyd med at Evans tok den gule trøya i dag. Vel fortjent. Schlecks og Condator får mange flere sjanser...

Viking Tour 2011 starter i morgen

2011-07-22T22:57:00.000+02:00

Omsider er "Team Tryvann" (Erik Tjøtta, Eoghan Clifford og meg) ankommet Hemsedal. Vi er klare for Viking Tour etter middag på Peppe's. Akkurat nå er vi trygt innlosert på en hytte ved elva, og godt i gang med inntak av nøtter og sjokolademelk mens vi hører på regnet som har holdt på hele dagen.

I morgen tidlig starter vi i Hemsedal, og sykler ned til Lærdal, og deretter over fjellet til Aurland. 132 kilometer og to ganger over 1.000 meter over havet. Det blir garantert sure bein og mye utsikt. Vi gleder oss!

Værmeldingene tyder på at det syke regnværet gir seg til i morgen - vi kan forvente opptil 25 grader i Lærdal og Aurland. Det skal bli spennende å se hvem som er mest inspirert av Andy, Fränk, Contador og Evans i morgen... og hvem som sprekker mest spektakulært!

Dessverre er fokuset og tankene på hva som skjedde i Oslo i dag. Slike tragedier er utrolig triste, og jeg tror alle Viking Tour-deltakere har sine tanker med de berørte. :(

Jeg har startnummer 47 - samme som Luis-Leon Sanchez (Rabobank) i årets Tour de France. Fellestrekkene slutter der.

Klar for Viking Tour 2011?

2011-07-15T22:30:00.002+02:00

Neste helg starter det: Viking Tour 2011. Jeg gleder meg som en gal til å komme til Hemsedal og feste startnummer på ryggen igjen!

Det er ett år siden forrige konkurranseritt (L’Etape du Tour 2010). Tre år siden forrige etapperitt (Tour Transalp 2008). Fire år siden forrige gang jeg stilte i Viking Tour (2007). Superformen jeg hadde i fjor er ikke med meg i år på grunn av mindre trening, men iveren er der. Jeg har hverken ambisjoner eller treningsgrunnlag til å vinne etapper eller sammenlagt. I år stiller jeg til start med mål om å oppleve Viking Tour for hva det er: En fantastisk sportslig ferie i det flotteste av norsk natur med en gjeng hyggelige syklister.

Det er lenge siden Juvasshytta 2007...

Det er mye å glede seg til: Konkurransen syklister og lag imellom. De provisoriske lagene som dannes i feltene. Den fantastiske naturen på Vestlandet. De slappe ettermiddagene og kveldene. Den enorme mengden mat som uhemmet fortæres. Den hyggelige stemningen som Geir Ellingsen og hans crew er kjent for å skape i og utenfor løypa.

Aller mest gleder jeg meg til å være den “åpne anstalten” som slike ukeslange sykkelritt er, sammen med venner og kjente. Bli kjent med de mange personlighetene som preger rittet. Snakke om og skryte av sykkelutstyr og rittopplevelser, høre på fiskehistoriene om alle treningsøktene, motbakkene og wattverdiene som bare fant sted inni hodene våre.

Og det er alltid like humoristisk hver morgen før start når stressa syklister piler rundt startomårdet på jakt etter hjelmen sin, et nytt hjul, eller på desperat jakt etter et ledig toalett. Underholdningsverdien i slike ritt er enorm!

Sognefjellet 16. mai 2010 - jeg håper at juli 2011 blir betraktelig varmere!

Motbakkene er selvfølgelig noe å grue seg til uansett hvor godt trent man er – selv om jeg gruer meg på en mer positiv måte enn når jeg skal til tannlegen. Smerten man får av sure bein og brennende lunger i motbakker overgås (så vidt) av gleden ved å ha besteget motbakkene. Årets høydepunkter inkluderer:

Stalheimskleiva, som jeg sist besteg i Viking Tour 2007, på vei til målgang på Vikafjellet på rittets siste etappe. Motbakken ble legendarisk da min gode treningskamerat Erik Tjøtta (Frikransen) ikke ville akseptere å være klassevinner da han hørte at hans rival tråkket kjedet sitt tvers av. Stalheimskleiva er forøvrig akkurat like motbydelig som alle skal ha det til, og det blir en råtten kamp om å komme først til stigningen fra Gudvangen.
Målgang på Dalsnibba, som jeg sist besøkte i Viking Tour 2006 og som min gode venn Eoghan Clifford vant det året, da vi startet i Lom. De siste kilometerne er på grus, og om været er dårlig kan det bli en sur tur. Utsikten er likevel verdt slitet.
Juvasshytta, som er Norges ondeste motbakke – ikke fordi den er kvalmt bratt eller uendelig lang, men fordi du ikke kan gjemme deg for vinden, og du kan se flere kilometer foran deg. Dessuten er det ingen flate partier, så det er ingen pauser på de halvannen til to timene det tar å komme seg til topps. For de som setter pris på god mat – stikk innom Bakeriet i Lom når dere er kommet ned fra Juvasshytta. Bedre bakeri tror jeg ikke finnes i Norge!
Sognefjellet er en klassiker for syklister, og er fast innslag både i Viking Tour og Jotunheimen Rundt. Min siste sist besteget i Jotunheimen Rundt i fjor i hinsides motvind. I år skal vi sykle fra Lom over Sognefjellet ned til Øvre Årdal. I 2007 syklet vi fra Lom og over fjellet ned til Sandane, og det var i sludd og null grader. Året før, da vi kom fra Skjolden og skulle til Lom, var det solskinn og medvind. Det sistnevnte ville vært flott i år også...

Etter Juvasshytta blir jeg å finne på Norges beste bakeri...

De to forrige gangene jeg deltok bodde jeg i “Valhalla” (gymsaler og klasserom). Dette er utvilsomt den mest sjarmerende måten å oppleve alle deler av Viking Tour på, og kanskje den mest sosiale måten å være deltaker på. Klok av skade har jeg imidlertid sammen med to venner bestilt egne hytter og hotellrom ved målgang på hvert sted vi besøker. Forhåpelitgvis blir det litt mer søvn, litt varmere dusj, og mindre krevende tilgang til toaletter.

Under Tour Transalp 2008 var det ekstra deilig med varm dusj etter kalde og våte fjelloverganger som denne i Østerrike!

Spesielt det siste blir man litt opptatt av etter noen dager: Toalettbesøk er en ekstremsport av de sjeldne når opptil flere titalls syklister etter tur gjør unna siste slanking før startskuddet går. Å disponere et eget toalett er alene verdt den ekstra kostnaden hytter og hoteller innebærer!

For de av dere som er nye og ikke er helt sikre på hva dere går til har jeg noen tips (som ikke skal forveksles med råd fra erfarne syklister!):

Ta med varme klær, inkludert vinterhansker, ulltrøye og skoovertrekk. Det kan være kaldt i lange nedoverbakker.
Spis og drikk godt under rittet. Ikke eksperimenter med nye gels og annet djevelskap...
Spis godt både før og spesielt etter ritt hver dag. Nøtter fungerer godt for å lure i seg noen ekstra kalorier.
Sjekk at bremseklossene på sykkelen er nye, eller i det minste tåler å bli brukt i en uke med mye sykling i fjell.
Sjekk at girutvekslingen er lett nok for de verste motbakkene. Større klinger bak er en enkel løsning.
Se over sykkelen hver dag. Bruk tid på å vaske den høvelig ren og sikre at gir, bremser og hjul er som de skal er bedre enn å seile utfor et stup eller tråkke kjedet tvers av.

Uten mat og drikke - mer spesifikt Squeezy - duger amatørsyklisten ikke.

De siste dagene nå blir brukt på et par langturer og et par intervalløkter, samt vaske sykkelen grundig og gi den en siste service. Og ikke minst la meg inspirere av Thor Hushovd i Tour de France.

Vi sees i Hemsedal om en liten uke - dette blir fantastisk moro, uansett hvordan det går!

Førsteinntrykk av diverse sykkelutstyr

2011-04-11T21:59:00.000+02:00

I slutten av mars skrev jeg litt om alt det deilige sykkelutstyret jeg har tenkt å boltre meg med i år (artikkel her). Nå har jeg fått brukt det meste i et par uker, og her kommer noen refleksjoner for de av dere som vurderer diverse utstyr...

Følgnede blir omtalt: Merida Reacto, Garmin Edge 800, Speedplay Zero Titanium-pedaler, Northwave Aerlite-sykkelsko, og Pearl Izumi varme skoovertrekk.

Merida Reacto-sykkelen

Sammenliknet med Scultura-rammen jeg brukte i fjor synes jeg Reacto-rammen virker en god del stivere, litt mer aggressiv, og litt raskere. Dette kan selvfølgelig tilskrives en eller annen mental tilstand.

Da jeg seilet ned Tryvann i stor fart forrige uke kom jeg til å tenke på at den føltes veldig lik en gammel kjenning av meg, Specialized Tarmac SL fra 2006 (det er altså et kompliment). Ramma er med andre ord av ypperste sort om min dømmeevne er noe å gå etter.

Hjulene (SRAM S40) og gruppesettet (SRAM Red) er det samme som i fjor, med unntak av krank (FSA K-Force Light) og kjede (Shimano Ultegra). Som mange andre SRAM-brukere kan bekrefte bruker Red litt tid på å sette seg, men det fungerer helt upåklagelig uten noen form for slurv, feilgiring eller andre irritasjonsmomenter.

Sykler er som mye annet - noe man må prøve seg litt frem med. Har du tenkt å kjøpe en gromsykkel i år så sett Reacto'en på test-lista og se hvordan den føles. Jeg hadde mitt livs amatørsesong på en Scultura-ramme i fjor, og Reacto føles hakket bedre.

Garmin Edge 800-computeren

Jeg er superfornøyd med hvordan Edge 800 har fungert, og har nå fått brukt den i flere timer utendørs og testet ting jeg ble spurt om da jeg først la ut en omtale om den i fjor høst. Her er en liten oversikt over positive og negative ting:

Positivt:

Computeren er utrolig enkel å bruke, og hvis man ønsker seg en brukervennlig computer ser jeg ikke helt hvordan noe så avansert kan gjøres så enkelt som på Edge 800.
Touchscreen'en fungerer helt problemfritt i tåke og regn, selv ned mot null grader (noe denne bedritne turen i 2-3 plussgrader rundt Øyeren bekrefter: http://connect.garmin.com/player/76886047). Dessuten er det ingen problemer med å bruke computeren med både tykke og tynne hansker, selv om jeg kanskje ville likt skikkelige knapper i stedet.
Det jeg likevel synes er flottest med Edge 800 er likevel festemekanismen. Ved hjelp av noen solide gummistrikker festes holderen til stemmet (man slipper dermed stygge strips, som dessuten kan lage skjønnhetsskader på karbon), og der 705 etter hvert begynte å slarke og skrangle på slutten av i fjor virker 800 å sitte som støpt på stemmet. Dette er kanskje mer interessant for terrengsyklister enn landeveissyklister, men likevel greit å merke seg (og Edge 500 har samme mekanisme som 800).

Negativt:

Høydemåleren ser ikke ut til å virke 100%, litt avhengig av forholdene utendørs, men med høydekorrigeringen i Garmin Connect løser det seg fint når man ser på grafene etterpå. Feks ble Øyeren Rundt registrert med kun 643 høydemeter, men etter korrigeringen ble det noe mer korrekt med 1.462 meters stigning.
En annen ting jeg ikke synes er så bra er dekselet for USB-inngangen, som er av gummi og virker litt slarkete.
Det siste som kunne vært bedre er redusert gjenskinn i skjermen. Dette er virkelig absolutt minimalt, og ikke noe verre enn andre computeren, men ville likevel vært prikken over i'en... men nå er jeg ekstremt pirkete. :)

På Komplett og MPX.no får du Edge 500 og 705 til cirka to høvdinger, og Edge 800 til tre høvdinger. Trenger du ikke kart og ikke er så opptatt av å ha en fancy touchscreen så burde Edge 500 holde for deg om det er godt nok for laget til Hushovd. Er du likevel keen på toppmodellen, så kommer du ikke til å angre om du kjøper Edge 800... De tusen kronene ekstra kan du spare inn på mindre fluor når skisesongen kommer uansett.

PS. Forerunner 310XT, multisportklokka til Garmin, bør også vurderes. Den dekker alle de samme funksjonene som 800, og kan i tillegg brukes i andre idretter, men mangler kart og touchcreen...

Speedplay Zero Titanium-pedaler

Etter mange år med Look Keo ble det Speedplay på meg i år. Hittil har pedalene vært helt upåklagelig, som man minst bør forvente av toppmodellen innen landeveispedaler.

Positivt:

Stivhet og respons. Det høres kanskje rart ut, men det føles faktisk som skoen min er mye mer en del av kranken med Speedplay enn med Look Keo. Mindre slark, mer stivhet og respons.
Godt for knærne. Jeg hadde aldri problemer med Look Keo og knærme mine (bortsett fra etter Jotunheimen Rundt, da jeg etter cirka 90.000 omdreininger på 18 timer var litt sår i knærne), men Speedplay føles faktisk hakket mer behagelig enn jeg husker Look Keo.
Perfekt fit på første tur. Dette kan ha litt med flaks å gjøre, men jeg fikk satt riktig vinkel og innstilling etter kun noen få tråkk.

Negativt:

Speedplay skryter av at det er superenkelt å klikke seg inn fra begge sider. Jeg har ikke opplevd pedalene som superenkle å klikke inn i, men det har nok litt med øvelse å gjøre. De er defintivt ikke vanskeligere å klikke inn i enn Look Keo, men de er ikke hinsides mye lettere heller.
Prisen? Det er en stiv pris for så dyre pedaler, men visstnok skal cleats'ene holde lengre enn Look Keo-cleats, så den totale prisen for bruk av pedalene bør bli cirka den samme likevel.
Å gå med cleats'ene. De solide, metall-cleats'ene er utrolig ubehagelige å gå rundt i - men de er jo heller ikke laget for pilegrimsferder. Jeg har bestilt Speedplay Kafe cleat covers, og gleder meg til å få tatt dem i bruk...

Vurderer du nye pedaler i år så ta en nærmere titt på Speedplay. Det typiske alternativet, Look Keo, holder selvfølelig et fantastisk høyt nivå også, og jeg opplever ikke forskjellen mellom de to som betydelig. Gitt at alt annet er likt, hva ser fjongest ut på sykkelen din?

Northwave Aerlite-sykkelsko

Ettersom sko sammen med sadelen er den biten av sykkelutstyr som er mest avhengig av preferanser skal jeg ikke raljere mye om dem. De virker akkurat like stive og behagelige som sko fra Specialized og Sidi, men jeg savner boa-snøringen som toppmodellene til Specialized og Sidi har. Utover det, helt upåkalgelig.

Pearl Izumi varme skoovertrekk

I forrige artikkel skrøt jeg av hvor happy jeg er med alt jeg har eid av Pearl Izumi-produkter. Jeg trekker dette tilbake. Disse skotrekkene fungerer definitivt for å holde føttene relativt tørre og veldig varme, men de røde lysene i hælene er bare juggel. De er vanskelige å slå på, spesielt i fart, og etter min erfaring blinker de kun sporadisk. Dessuten er jeg usikker på hvordan jeg skal få vasket trekkene uten å ødelegge elektronikken. Skal du ha varme skoovertrekk kan du fint fjerne disse fra vurderingslista di...

Dere som leser dette - hva slags utstyr har dere fått testet i år? Hva er dere fornøyd med? Og hva har skuffet dere?

Utstyrsfesten for syklister!

2011-03-27T12:49:00.002+02:00

Snart fylles igjen stier, skogsveier og asfalterte veier med lycrakledde syklister i alskens farger. Jeg gleder meg som en gal til å komme meg ut igjen, vekk fra rulleøktenes tyranni. Mange mener selvfølgelig at gleden ligger i å være ute i friluft, være aktiv og sosial, presse sine fysiske grenser, og sette nye personlige rekorder. Og det er riktig. Men for syklister, og spesielt landeveissyklister, er det også enorm glede i jakten, investeringen, bruken og praten om utstyret man bruker.

For syklister varer kjøpsfesten fra jula helt til påske. Sammen med at sola snur begynner det å klø lett i sykkelbeina. Timesvis tilbringes på sykkelforum og nettbutikker på jakt etter informasjon om letteste, stiveste og stiligste utstyr. På finn.no bytter sykkelutstyr og penger hender. Kupp gjøres i sykkelbutikker som ønsker å kvitte seg med fjorårsmodeller i påvente av sesonghyheter. Rittarrangører fyller opp påmeldingslistene. Dagene er talte for dødfettet på syklistenes vommer.

Har jeg tid til overs så leser og ser jeg gjerne på hva andre har av sykler og tilhørende utstyr. Og etter noen år med sykkel-avhengigheten vet jeg godt at jeg ikke er alene om det. Derfor har jeg skrevet kort om utstyr jeg gleder meg ekstra til å ta i bruk i år: Merida Reacto, Garmin Edge 800, Speedplay Zero Titan, Northwave Aerlite sko, Pearl Izumi skoovertrekk, Elite Custom flaskeholdere, Blackburn og Specialized pumper, og mer til. Jeg hører mer enn gjerne hva dere skal bruke av utstyr i år også!

Merida Reacto sykkel. I fjor syklet jeg på en fantastisk god Merida Scultura. Årets nykommer fra Merida er visst en klar forbedring, og thanks to Merida Grassroot får jeg sykle på en Reacto i år. Jeg har hittil bare syklet 75 minutter på rulla på den - men etter en hel vinter på en heldempet terrengsykkel på rulla var det enorm forskjell i stivhet. Så lenge den globale oppvarmingen lar seg vente på blir det nok noen få turer til på rulla mens jeg finjusterer sete, sadel og styre.
Hva sykler dere på i år??

Etter første økt på rulla - setet må justeres "litt"...

Garmin Edge 800 sykkelcomputer. I fjor høst sammenliknet jeg Garmin Edge 705 med 800 (les her). Jeg har ikke brukt Edge 800 utendørs, og kan derfor ikke si noe om hvordan touchscreen'en er i kulde, i regnvær og/eller med sykkelhansker. Dessuten har jeg ikke prøvd navigasjonsmulighetene med Edge 800 (det behøves minimal navigasjon på en rulle). Det jeg med sikkerhet kan si er at Edge 800 har langt stiligere design, kan vise mye mer informasjon, har en bedre festemekanisme, og er minst like brukervennlig som 705-varianten. En mer utfyllende omtale kommer når jeg har fått testet den utendørs.
Som jeg skrev sist, er det noe spesifkt jeg bør teste så gi meg tilbakemelding i kommentarfeltet.

Cockpit i 2011.

Speedplay Zero Titan pedaler. Frem til i år har jeg vært en trofast Look Keo-bruker. Jeg har imidlertid hørt av flere at Speedplay skal være så fantastisk i bruk, og har vurdert dem i lengre tid, Da jeg oppdaget at Speedplay-cleats kan brukes på landeveissko med tre gjenger (hvis man bruker adapter) gikk det kort tid før jeg investerte i Zero Titan-versjonenen.
Look Keo Blade Carbon-pedaler med cleats og annen hardware veier 258 gram, mens Speedplay Zero Titan-pedaler med cleats og annen hardware veier litt over 240 gram. Altså er vektdifferansen i praksis på nivå med en liten pakke gel eller en spiseskje pålegg. De beste Speedplay-pedalene koster det samme som de beste Look-pedalene (3.000 kroner), mens Speedplay-cleats koster 500 kroner og Look-cleats koster 150 kroner. Gitt at begge pedalene gir samme ytelse må Speedplay-cleatsene da holde 3,3 ganger lengre enn Look-cleats for at det skal være en lønnsom investering. Og Speedplay-cleatsene ser i alle fall veldig solide ut, så det kan godt hende de gjør!
Første økt på rulla med Speedplay var litt annerledes; jeg slet med å klikke meg inn og skled fort ut igjen. Etter litt justeringer av cleats og øvelse ser det nå ut til å fungere bedre. Og at jeg kan klikke inn i pedalene fra begge sider er jo en liten fordel over Look (uten at jeg noengang hadde problemer med dét). Nå håper jeg på litt bedre ytelse også, men det skal bli spennende å se hvordan pedalene er i bruk.
Har du erfaringer eller tanker om pedalene, så legg gjerne igjen kommentar nederst!

Fresh out of the box.

Pedalene kler sykkelen godt.

Northwave Aerlite sykkelsko. Når det gjelder sko har jeg vært veldig bortskjemt med flere par fra Specialized og ett par Sidi Ergo 2 Carbon. I år ble det imidlertid nye sko på meg, Northwave Aerlite, ifm Merida Grassroot-avtalen. Jeg har veldig smale føtter (litt som små carving-ski), og trives best i smale sko som fra Specialized og Sidi. Denne varianten fra Northwave føltes imidlertid veldig tight og bra, så det kan hende at dette er et godt alternativ til de vanlige "vinnerne". Omtale kommer fortløpende gjennom sesongen!

Hvite sykkelsko for den stilriktige.

Pearl Izumi varme skoovertrekk. Skoovertrekk er forbruksvare, og nå som den globale oppvarmingen er avlyst er det greit å holde klovene varme. Setepinnen på Reacto'en min er ganske kraftig, og jeg har tenkt litt på hvordan jeg skal feste et rødt baklys på den. Løsningen kom da jeg på en tilfledig tur på Anton Sport endte opp med nye skoovertrekk fra Pearl Izumi (jeg har aldri eid noe fra Pearl Izumi jeg ikke har vært kjempefornøyd med!): I hælene på overtrekkene står det røde lys med batteri man kan skifte ut. Passe fancy. Nå mangler jeg bare borrelåssko som lager tutelut og lyser opp når jeg går i dem.

Varme skoovertrekk med blinkende røde lys hælene.

Elite Custom hvite flaskeholdere. For meg er flaskeholdere ett fett så lenge de møter følgende kriterier: 1) Står i stil med resten av sykkelen, 2) tåler at flasker tas inn og ut av holderen ofte, og 3) holder hardt på flaskene. Elite har jeg god erfaring med fra før, og disse relativt billige flaskeholderne (170 kroner stykk på Foss Sport) som er laget av glassfiber ser ut til å møte alle mine krav.

Glassfiber-flaskeholdere i svart/hvit kler ramma godt.

Blackburn AirStik SL pumpe. Til pendlersykling og trening synes jeg gasspatroner er bortkastede penger, og bruker heller pumpe. I fjor kom jeg over den hittil minste pumpa jeg har sett, en Blackburn AirStik SL (koster vel rundt 400 kroner). Denne finnes i svart, hvit og i karbon (som koster litt ekstra). Jeg har den vanlige svarte, men det hadde fristet litt med en karbonversjon også. I alle tilfeller, til å være så liten fungerer den fantastisk bra og sklir veldig lett inn i rygglomma. Blackburn har også gode garantiordninger, og jeg har aldri hatt noen problemer med noen av Blackburn-pumpene jeg har eid (det begynner å bli mange av dem).

Ekstremt liten og kun 60 gram tung.

Continental GP 4000 dekk. I fjor brukte jeg Continental GP 4 Season-dekk fra juni og utover, uten å ha punktert en eneste gang. Noen poengterte i kommentarfeltet sist jeg nevnte disse dekkene at de er tunge og ruller ikke så lett som andre dekk, og det stemmer nok. Derfor har jeg tenkt å prøve meg på GP 4000-dekkene i år så fort veiene tillater det. Ellers har jeg også hatt mye glede av Vittoria Open Corsa CX-dekk, men opplever at de slites veldig fort ut (live fast and die young). Balansen mellom fart og slitestyrke er ikke lett å få til, dessverre, men for 8-900 kroner får man vanligvis et par bra dekk som holder rundt 150-200 mil.

Specialized Airtool Pro ståpumpe. En solid ståpumpe er obligatorisk i boden og med til ritt. De fleste ståpumpene fungerer bra, men de virkelig gode har etter min mening skikkelig feste til ventilen og pumper fort opp til 8-9 bar. Denne Specialized-pumpa funker som rakkeren... Det vil si, helt til den plutselig sluttet å fungere i vinter. Foss Sport var imidlertid veldig imøtekommende og ga meg en ny pumpe på flekken, så jeg har fortsatt trua på at Specialized leverer bra saker. Går det til skogs med denne pumpa også, så skal jeg si fra. Prisen er heller ikke så gærn - 700 kroner.

Tried-and-proven landeveisdekk skal til pers i år. Og de pumpes opp av en røver fra Specialized.

Giro Prolight hjelm + Oakley Radar briller. Jeg kjøpte Giro Prolight-hjelmen i min i fjor (les her), og fortsetter med det i år. Lett, god, og relativt billig (koster under 1.500 kroner om du surfer litt på nettbutikker). Mine Oakley Radar går nå inn i fjerde sesong, og fungerer akkurat like bra som den dagen jeg kjøpte dem.

Seal-Line laptop-bag. Som sykkelpendler er jeg som mange andre avhengig av å ta med laptop til og fra jobb. Varierende vær og mye regn gjør dette til en teknologisk og økonomisk risikosport, men sannsynligheten for å ødelegge laptopen med fukt reduseres kraftig om man putter den i en vanntett laptop-bag før den pakkes i ryggsekken. Min særs stygge oransje bag har fungert fantastisk bra i to sesonger, og tåler nok en tredje sesong nå. Koster i underkant av en tusenlapp, og er langt mer praktisk enn å surre laptopen i plastposer og annet tøv.

Kanskje den styggeste laptop-baggen som brukes blant Oslos sykkelpendlere, men den er vanntett.

Thule ProRide 591 sykkelholder for bil. Det hender seg at jeg ikke har mulighet til å sykle til og fra jobb, men likevel ønsker å ta intervalløktene i Tryvann på ettermiddagen. Da er det perfekt å hive sykkelen på biltaket (ikke bokstavlig!) og kjøre inn til jobb, sykle, og så kjøre hjem. For å slippe og ta av og på forhjul og grise til bilen har jeg gitt pendlerbilen en liten gave - en Thule ProRide 591. Den koster litt over tusenlappen på de fleste sportsbutikker og bilrekvisita-utsalg, og tar godt vare på sykkelen når den transporteres rundt.

Når syklister pimper opp bilene sine, er det gjerne på denne måten.

Dette oppsummerer utstyrsfesten hittil for min del. Mye å glede seg til! Hva står har dere skaffet av stash for i år? Og hva står på ønskelista deres?

Kos deg med de fancy pedalene, den aerodynamiske ramma og de matchende brillene! Drit i alle nautene som kommer med kommentarer som "Han kunne slanket seg 2 kilo, det ville vært billigere enn å kjøpe en sånn lettkarbonramme for å spare 100 gram! Han er jo ikke Thor Hushovd, akkurat!". Og spør uinnvidde deg hva sykkelutstyret koster, så slipper du de tåpelige blikkene om du bare oppgir en tiendedel av egentlig pris.

God sesong, folkens! :)

Ny sykkel og ny sesong

2011-03-07T20:54:00.000+01:00

I dag kom det første vårtegnet: Årets racersykkel kom med storken, og er nå i hus - en Merida Reacto Team-20 med SRAM Red. Dette er samme sykkel som Team Joker Merida skal bruke i år.

Gliset før sin første tur.

Så spennende kan en flatpakke faktisk bli!

Se http://www.merida.no/reacto-team-20.166715.no.html for sykkeldetaljene!

Og det blir enda mer spennende når man får tatt ut godsakene!

Ingenting er bedre enn når man får et nytt leketøy, og årets Reacto ser helt utrolig ut. Den er så lett som man kan forvente. Stivhet kan jeg ikke si noe særlig om ennå, men Merida lover gull og grønne skoger. Den er veldig euro chic (les: hvit), og ser skikkelig rask ut.

Elegante, tynne chainstays.

I fjor syklet jeg på Merida Scultura Evo-sykkelen, og var grisefornøyd med hvordan den oppførte seg. Og hvis ramma er, som Merida sier, stivere og lettere enn Scultura-rammen så gleder jeg meg til å prøve den i motbakker. Utfra bildene fra ski-VM er det fortsatt en del snø opp til Tryvann, dessverre... Forskjellene mellom fjorårets Scultura og årets Reacto er i korte trekk:

Rammen er stivere og lettere. Det blir en fordel (mentalt, om ikke på ordentlig!) når jeg skal sykle over Sognefjellet og alle høydemeterne i Viking Tour i år.
Rammen er mer aerodynamisk. Det hadde vært nyttig i all den ondskapsfulle motvinden vi hadde i Jotunheimen Rudt 2010...
Ramme og setepinne er integrert (og man slipper å kappe setepinnen). Sexy and in vouge.
SRAM Red-kranken er skiftet ut med FSA K-Force Lite BB30. Fargemessig matcher den sykkelen bedre enn Red-kranken. Det passer godt for en sykkelnerd som meg.
Fizik-sadelen er skiftet ut med en Selle Italia SLR. Jeg har aldri hatt issues med Selle Italia, mens Fizik-sadelen satt jeg ikke 100% på. Men slikt er så individuelt at det knapt er noe å tenke på.

Tyske ingeniører har vært involvert. De slurver jo sjeldent med noe som helst, de...

Fra tidligere erfaringer vet jeg at SRAM Red fungerer helt utmerket, og jeg trives godt med "voksenkrank" (39/53). Dessuten er jeg glad for at kassetten har 12-25, i stedet for 12-26 som fjorårets modell hadde. Litt mer tight kassett og mindre baby-gir var mitt eneste ønske om forbedring fra i fjor.

Shimano Hyperglide kjede med SRAM OG-1070 12-25 kassett.

Kranken er jeg veldig spent på. SRAM Red-krankens eneste bakside var at den må smøres ganske jevnlig, og jeg er ikke spesielt glad i å skru på deler. Om FSA-kranken er like stiv som Red-kranken, og i tillegg krever litt mindre vedlikehold, så blir jeg en glad syklist.

Stor spenning knyttes til FSA K-Force Lite-kranken. Hvor mye smøring trenger den?

I år mangler jeg bare å plukke ut pedaler. Jeg har i alle år brukt Look Keo, men er nysgjerrig på om Speedplays alternativer er bedre (eller bare annerledes). Legg gjerne igjen synspunkter i kommentarfeltet!

Legg merke til kablene som går på innsiden av ramma. Stilig og tidsriktig.

På utstyrsfronten er det også en annen endring fra i fjor: Jeg dropper terrengsykling helt i år, og vil dermed heller ikke ha en terrengsykkel. Om det er noen her som er interessert i å kjøpe en PowerTap for MTB med skrivebrems (evt med hjulsett) så ta gjerne kontakt! Har en slik lekker sak som har gått så vidt over 3.000 kilometer som ønsker seg en ny eier.

"Smil!"

Ganske fin bakfra også?!

Legg merke til hvor elegant sadel, sadelpinne og ramme er matchet.

Reacto'en ser definitivt aero ut. Med barberte legger blir det enda bedre.

Sofagrisen som ble syklist

2011-02-14T17:48:00.000+01:00

(På trykk i en tidligere utgave av Kondis høsten 2010).

Har du hørt om sofagrisen som ble til treningsnarkoman? Vi har alle minst en bekjent, kollega, kamerat eller familiemedlem som er mer enn middels interessert i idrett. Noen har alltid vært sånn, andre har blitt det helt ut av ingenting. Jeg hører om stadig flere som har oppdaget at sykling er noe for dem, og har i prosessen både økt livskvaliteten og blitt kjent med konkurranseinstinktet sitt.

Her er en skildring av hvordan jeg ser for meg hvordan veien fra sofagris til Trondheim-Oslo har vært for mange... Det er i hvert fall tydelig at det ene fort fører til det andre.

Sofagrisen som aldri skal spise så mye igjen

Mange amatørsyklister har en historie som ikke-syklist, og da gjerne en god del kilo større enn du kjenner ham i dag. Vendepunktet kom da han oppdaget at vommen var så stor at han ikke kunne se sin egen snabel (og antageligvis så ikke kona den heller), da dressjakka ikke lot seg kneppe igjen, da kona kommenterte at matutgiftene hans er den største enkeltposten på budsjettet deres (huslån inkludert), eller da legen påpekte at diabetes 2 og hjertestans var like rundt hjørnet om han ikke endret livsstilen. Etter å ha laget et rituelt bål av å tenne på en hel eske Cheeze-Doodles erklærer sofagrisen at et nytt, sunnere regime er innledet - nå skal han bli mosjonist, fettet skal vekk, og kona skal få en “ny” ektemann. Han skal aldri igjen være et slikt matvrak!

Mosjonisten som aldri vil trenge mer enn en hybridsykkel

Etter at sofagrisen har blitt fortrolig med fysisk aktivitet, og kanskje sett noen timer Tour de France på TV2, bestemmer han seg for å prøve sykling. Legen har tipset ham om at sykling er en god måte å trene som ikke belaster leddene hans. Han vil gjerne sykle både i skogen, langs veiene og til og fra jobb - men slike gærne ritt som “Oslo-Trondheim” (som mange ikke-opplyste ofte sier) er ikke noe for ham. En lørdag på den lokale kjede-sportsbutikken kjøper han en hybridsykkel med skjermer, lys og plastikkpedaler av lørdagshjelpen. Mer sykkel enn dette vil han selvfølgelig aldri trenge; han er jo tross alt bare en mosjonist som skal få ned BMI’en... Ukene går, kiloene forsvinner gradvis, og plutselig har sogagrisen blitt en ivrig mosjonist som sykler tre-fire ganger i uka!

Mosjonisten som aldri skal ha på seg startnummer

Mosjonisten ser for første gang på 10 år kroppsdelene nedenfor navlenivå når han står i dusjen, og badevekta melder om en vekt mosjonisten ikke har sett siden Gro var statsminister. Mosjonisten bruker sykkelen til og fra jobb hver dag, og alle de andre sykkel-pendlerne er “konkurrenter” som han kappsykler mot. Følelsen av å være først til neste kryss eller passere en av de andre jobbsyklistene gir ham en godfølelse, men mosjonisten kunne ikke tenkt seg å stille i ritt i frykt for å komme sist. Dessuten appellerer visstnok ikke konkurranser til mosjonisten. Under en lunsjsamtale klarer likevel en av kollegaene å overtale ham til å bli med på et klubbritt i marka dagen etter. Mosjonisten stiller til start, og på tross av at han er den eneste med hybridsykkel (alle andre har skikkelige terrengsykler) hevder han seg greit i feltet og tar tredjeplass. Mosjonisten blir til en syklist når han samme kveld melder seg inn i sykkelklubben. Kona smugringer til legen for å bekrefte at mannen hennes ikke har fått slag.

Syklisten kjøper en Birkebeiner-sykkel, men skal i hvert fall ikke bli en Birken-fanatiker

Kollegaene og vennene til syklisten kommenterer at han har blitt så tynn, men syklisten selv er for opptatt av å dagdrømme om klubbrittet som han kunne ha vunnet om han var mer trent og hadde bedre utstyr. Flere arbeidsdager går med på å lese tester av terrengsykler til rundt 10-15 tusen kroner, og plutselig er han på vei ut av sportsbutikken med en terrengsykkel uten skjermer, refleks eller annet tull. Dessuten kjøper han disse skumle klikkpedalene som visstnok skal gi bedre tråkk. To kvelder hver uke sommeren gjennom er syklisten i skogen med klubben sin, og alle snakker om å sette ny pers eller ta merket i Birken. Syklisten får plutselig tilbud om å kjøpe startnummer til Birkebeinerrittet av en kollega som ikke kan stille selv, og plutselig har den årlige turen til svigermor siste helga i august blitt skiftet ut med tur til Rena. Syklisten må likevel på tro og ære love kona at han ikke skal bli en av de Birkebeiner-tullingene de stadig leser om i avisene. Syklisten fullfører Birkebeinerrittet kun noen minutter bak merkekravet.

Syklisten som kjøper de fineste syklene han noensinne vil trenge

Påfølgende mandag bestemmer syklisten seg for å stille i Birkebeinerrittet neste år. På dagen når online påmelding åpner har syklisten tatt ut en egenmeldingsdag for å sitte i fred foran PC’en, og kun noen sekunder over klokka ni er startnummer bestilt og betalt. Etter utfyllende analyser med klubbkamerater, på sykkeldiskusjonsfora og i Excel har syklisten regnet seg frem til at merket kan tas ved å gå ned 11 kilo til, skaffe seg en bedre sykkel, og trene mer. Roterommet i kjelleren blir ommøblert til sykkelrom med rulle, og flere hundre timers opptak av Tour de France vises på prosjektoren. Konas plan om å pusse opp kjøkkenet går til skogen når syklisten tømmer kontoen for å kjøpe den flotteste racersykkelen og tilsvarende rå terrengsykkel som er blitt sett her til lands - det skal ikke stå på utstyret. Syklisten klarer med hell å finte ut kona med en blomsterbukett, og samtidig synes hun at mannen hennes har blitt så stram og fin at hun ikke lengre vurderer å være utro med rørleggeren.

Den nyfrelste landeveissyklisten som aldri skal barbere beina

Kona blir opprømt når landeveissyklisten foreslår Mallorca-tur i februar sammen med naboene, og synes det er greit at hun blir liggende på stranda med kona til naboen mens landeveissyklisten og naboen sykler i timesvis hver dag. Etter hvert som våren kommer her til lands har det blitt mange mil på landeveiene både i ritt og i trening, og den tidligere sofagrisen er nå tynnere enn en krigsfange. En kveld forteller landeveissyklisten humrende om hvordan de andre sykkelgutta har barberte bein, og lover kona at han skal ikke gjøre noe slikt. To kvelder senere innser kona at det bare var tull når hun kjenner at mannen hennes har glattere legger enn hun selv. Siste helga i august er det igjen Birken, og landeveissyklisten (for anledningen en terrengsyklist) tråkker seg fra Rena til Lillehammer over 45 minutter raskere enn i fjor, og har slått samtlige kollegaer, venner og klubbkamerater. Mens han drikker årets eneste øl utenfor Haakons Hall får han høre om Ultrabirken, og tenker at det må være en mer passende utfordring for ham enn denne autostrada-Birken han nettopp fullførte. En av kollegaene til landeveissyklisten, som ikke gjør annet enn å delta i ultramaratoner og ekstreme ritt, utfordrer ham til å bli med på Jotunheimen Rundt. Han synes det høres litt ekstremt ut, men noterer det bak øret. “Neste år kan det blir aktuelt!”

Landeveissyklisten som skal legge opp, men stiller til start igjen neste uke

Kona innser at mat igjen utgjør den største posten på budsjettet, men nå er bacon skiftet ut med kylling og Coca-Cola med Farris. Landeveissyklisten fører sirlig logg over vektutviklingen hans, og han vurderer å flytte noen mil lengre vekk fra jobb slik at han kan få mer trening ut av reiseveien. Kona er skeptisk til dette, og foreslår at han heller kan feste et traktordekk til sykkelen for å øke motstanden - han synes det er en flott idé. Kona blir med mannen sin på de fleste ritt, og det hele topper seg i Jotunheimen Rundt der hun er følgebil. Midt på natta, i sprutregn og fem plussgrader på Valdresflya, ser landeveissyklisten ut som han skal krepere og snøvler “aldri igjen” til kona mens han har på seg en regnjakke. Kona virker lettet og fantaserer om hvor godt det kan bli når mannen endelig er i mål og skal slutte med disse tåpelige konkurransene. I Sogndal, derimot, kommer mannen i mål med et stort mil om munnen og erklærer at neste år skal han sette ny pers. Kona ser for seg sitt nye liv som oppmann, saftblander og følgebilsjåfør.

Ultradistanseutøveren som aldri får nok

Høsten går med på å delta på treningsseminarer, lede spinningtimer på treningsstudio, trappe ned fra fulltidsstilling på jobb for å trene mer, og ikke minst delta i blant anent Jotunheimen Rundt, Norseman, Ultrabirken, New York Marathon og Marathon des Sables. Noen år etter vendepunktet har sofagrisen etablert seg som en sykkelautoritet blant Birken-fantastene i vennekretsen, rullerer stadig sykkelparken sin (til konas og fellesøkonomiens store skrekk), har til enhver tid glatte legger, stiller stadig opp i ritt han sa han aldri mer skulle være med på, og forbrenner mer mat enn noensinne.

Om ikke annet, så jubler i alle fall familien over at de har fått en sunnere medlem, helsevesenet kan glede seg over enda en som belaster systemet mindre enn før, arbeidsgiveren har fått en friskere ansatt - og ikke minst har sofagrisen fått et nytt liv med en helt annen kvalitet. Så noe godt kommer det ut av galskapen, tross alt!

New York City Marathon 7.11.2010

2010-11-08T19:13:00.003+01:00

Med over 120.000 som søker om deltakelse og "kun" 45.000 som får plass er New York City Marathon et av verdens mest kjente og populære løp. I år fikk både Hege og jeg plass i løpet, noe som viste seg å bli en helt fantastisk opplevelse!

Times Square by night.

Forberdelsene

Overalt hvor man leser om treningstips til maraton står det at man må trene jevnlig og målrettet. Med andre ord, det er ikke noe hokus pokus: "Run lots". Etter Oslo Maraton ble jeg halvsyk en ukes tid, og deretter dro motivasjonen på ferie. Hege, derimot, har løpt mye gjennom hele året, og selv om hun ikke har løpt en helmaraton før ville hun ha et godt utgangspunkt for løpet.

Vi ankom New York torsdagen før løpet, og benyttet fredagen og lørdagen på å være turister. Det er altfor mye å se og gjøre i denne fantastiske byen, så det ble mange kilometers gange i beina. I tillegg er porsjonene på restauranter her enorme - kanskje det ble litt mye mat også. Men New York er ikke byen hvor man er forberedelses-asket som sitter bena høyt på hotellrommet og veier rett mengde karbohydrater … På jomfrureis til New York valgte vi heller å få med oss litt av det endeløse tilbudet byen har å by på, i stedet for å få det som kanskje ville vært den optimale oppladningen før maratonløpet, og det var det verdt! For å gjøre ting ekstra spennende ble også klokka stilt én time tilbake natt til søndag, for å sikre døgnvillhet. Uansett, før start var vi spente og oppglødde over hva vi hadde hørt skulle være den ultimate løpeopplevelsen: New York City Marathon!

På toppen av Empire State Building dagen før maratonløpet.

Turen til Staten Island og startområdet

Opp klokka fem på søndag morgen er alltid like friskt. Vi tok drosje til Times Square for å møte resten av Aktiv Mot Kreft-gjengen. Med frokost fra Starbucks gikk det videre mot Staten Island. Først sto vi lenge i kø for å vente på ferga over til Staten Island, og vel fremme ble det enda mer køståing for bussen til starten. Her var det kjekt å ha trening i køståing fra førstegangstjenesten.

Været var forøvrig av det veldig gode slaget; skyfritt og friskt. En stund lurte jeg på om jeg stilte med for lite klær, med kun 2XU-tights, ull t-trøye og kortermet sykkeltrøye - men med en ekstra jakke oppå gikk det greit: Vi fulgte tipset om å ha på oss en jakke eller to som vi kunne hive fra oss etter start, for å holde på varmen mens vi ventet (klærne ble samlet inn til hjemløse). Rundt oss var det tusenvis av andre minst like spente deltakere.

Hege og jeg på ferga over til startområdet på Staten Island.

Startområdet

Jeg skulle egentlig starte klokka 09:40, og Hege 10:10. Bussen vår ankom imidlertid startområdet litt sent, og jeg kom 30 sekunder for sent til startslusa mi. Damene som passet på startslusene var av den ekstremt krasse typen, og jeg måtte pent belage meg på å bli med i startsluse #2 som startet 30 minutter senere. Dermed ble det enda en halvtime ekstra venting. Startområdet på Staten Island var gigantisk, spesielt i forhold til Akershus Festning under Oslo Maraton, men på tross av de enorme mengder deltakere hadde arrangørene stålkontroll på absolutt alt fra startsluser til informasjonsstands.

Over Brooklyn Bridge: "Start spreading the news, I'm leaving today...I want to be a part of it: New York, New York..."

Da starten nærmet seg ble alle i wave #2 fulgt til startområdet, og foran oss kunne vi skimte den berømte Brooklyn Bridge. Folk hivde av seg jakker og psyket seg opp. Da Frank Sinatras "New York" kom på høytalerne, og man kunne se Manhattan i horisonten, fikk i alle fall jeg gåsehud.

De første tre kilometerne gikk over Brooklyn Bridge, og jeg hadde blikket festet kontinuerlig på Manhattan mens jeg tenkte på at i løpet av de neste fire milene ville jeg se Brooklyn, Queens, Bronx, Harlem, Manhattan, og over to millioner tilskuere som skulle heie oss frem.

Da vi kom over brua og tok til venstre inn til Brooklyn hivde jeg jakka og prøvde å finne go' rytmen. Allerede nå ble jeg helt lamslått av hvor mange mennesker som hadde karret seg tidlig ut på en søndag morgen kun for å juble for 45.000 tullinger med løpesko. Samtidig var det veldig spesielt å løpe i Brooklyn, som vi har sett så mange ganger i så mange filmer. Det var nesten så jeg kunne forestille meg at Vito Corleone reket rundt mellom gatene her ("Gudfaren 2"). I løpet av den første mila bestemte jeg meg for å ikke tenke spesielt mye på tiden - jeg skjønte allerede her at jeg ikke kom til å ta igjen løperlegenden Haile G. som løp foran - og lot meg heller fascinere av omgivelsene.

Utsikten fra starten.

Queens: Hvor er George Costanza?

Etter 10-15 kilometer begynte jeg å føle at jeg burde trent mer løping i år, og jeg savnet definitivt en fartsholder som vi hadde på Oslo Maraton. Farten min varierte veldig fra kilometer til kilometer, og jeg fant ikke rytmen. Jeg tok meg tid til å drikke på fleste drikkestasjonene - én per mile.

I Queens virket det som halvparten av beboerne hadde funnet veien ut i gatene; jubelbrølene var enorme og hvis dette er hva de proffe opplever når de løper og sykler i konkurranser, så skjønner jeg hvor de får motivasjonen fra. Jeg ble i alle fall så imponert at jeg filmet en liten snutt (se nedenfor).

Samtidig tenkte jeg på Seinfeld; var det ikke i Queens at George Constanzas foreldre bodde? Og han horribelt fete fyren fra Kongen av Queens, burde ikke han vært i nærheten? Igjen var det veldig spesielt å løpe langs gater man kjente igjen fra mange serier.

Ved cirka 13 kilometer var støtten fra publikum så overveldende at jeg måtte filme det.

Over Queensboro Bridge, som må være den ondeste brua noensinne, møtte jeg omsider den berømte veggen som jeg slapp unna i Oslo. Betongbrua tok aldri slutt, og selv da vi bikket toppen og løp ned til den andre siden klarte jeg ikke å få beina til å rulle. Jeg begynte å fantasere om mat og drikke... men da vi rundet svingen ved brua og begynte på den lange strekningen opp til Queens ble vi møtt av enorme folkemengder. Igjen var det bare å suge til seg stemningen og la det stå til.

Ved 18 miles ble det endelig servert energigels, og fire tuber gikk kjapt ned. I tillegg bød noen av tilskuerne på appelsiner og sjokolade. I solskinn, jubelbrus og omgitt av tusenvis av andre løpere ble sure bein og smerter i leddene glemt.

Through the Bronx

I Bronx finner man Yankees Stadium, men da vi passerte bydelen la jeg ikke merke til den. Med veldig korte og jevne mellomrom sto det bands og musikkgrupper langs løypa og spilte musikk for deltakerne, og stadig ble det ropt "you're looking good" til oss av flere tilskuere. Flere hadde skilt som "Chuck Norris never ran a marathon" og "If Sarah Palin can run, so can you". Jeg vet vi i Norge er veldig stolte av tilskuertradisjonene vi har under skiløp, men måten amerikanere gir av seg selv under NY Marathon er helt fenomenal.

Manhattan: "If you can make it here, you can make it anywhere"

Da jeg kom gjennom Harlem og begynte det lange oppløpet langs 5th Avenue ned til Central Park begynte jeg å tenke på det klassiske uttrykket "If you can make it here, you can make it anywhere". Det hele ble understreket da publikum kom ut i løypa for å dytte deltakere som begynte å gå. Her nytter det tydeligvis ikke å legge seg ned og dø!

Så mye mennesker som sto langs 5th Avenue var helt vilt, og desibelnivået nådde nye høyer. Jeg så at jeg lå an til å havne rett under fire timer, og gravde frem det jeg hadde. Ved 2 miles igjen la jeg inn en langspurt og begynte for første gang på tre mil å ta igjen folk rundt meg. Rett før siste sving klarte en annen deltaker å spenne bein på meg, og det var bare så vidt jeg ikke fløy på snørra - men jeg holdt meg på beina og var 100% sikker på å klare 42.195 meter på under 4 timer... og da klokka viste distansen og klokka viste 3:58 sto det et skilt med "800 meters left".

Jeg klarte akkurat ikke 4 timer, og havnet i mål på 4:00:54. Noe dårligere enn Oslo Maraton, men samtidig var dette uendelig mye morsommere å løpe. Løypa kan ikke være noe mer spektakulær enn det NY har å by på, og mer engasjert og oppløftende publikum tror jeg ikke amatørløpere kan oppleve noe sted.

Hege kom inn på 4:32:30, og smilte så bredt som en sol ved målgang. Hvor ellers enn her kan man løpe over fire mil og se på turen som en utelukkende fantastisk og deilig opplevelse?

God som gull!

Øyvind Rakkestad kom inn på fantastiske 3:30:16, som etter alle standarder må sies å være sterkt.

Hvis man lurer på hvordan man ser ut om 10 år, gir visst ens utseende ved målgang i maratonløp et godt hint. Dette er altså meg i en alder av 38 år.

Som sauer ble vi ledsaget ut av Central Park i hver vår aluminumskappe.

Synlige bevis på gjennomført.

Aktiv Mot Kreft - og takk for bidragene!

I forbindelse med NYC Marathon samlet jeg og Hege også inn bidrag til Aktiv Mot Kreft (klikk her for mer info om dette gode formålet). Målet vårt ble å samle inn 30.000 kroner - som går uavkortet til Aktiv Mot Kreft. Med en helt fantastisk giverglede fra familie, venner, kollegaer og arbeidsgiver klarte vi lett målet (se http://www.mittbidrag.no/event/erikhegemaraton/). Derfor ønsker vi samtidig å takke følgende:

Mamut ASA, ansatte ved Glittreklinikken, Caroline Canavan, Eoghan Clifford &
Magda Hajdukiewic, Øyvind Nohre, Harald Karlsen, Arend Hulshoff Pol, Irene Nygård & Eirik Edland Pedersen, Kjell Vigestad, Stine Myren, Rune Stabbforsmo, Erik & Louise Kloster, Øyvind Rakkestad & Maggie Gustavsen, Alex Richwood & Jeanette Bekkavik, Stine Hansen, våre familier, innbyggerne i Heges hjembygd Trofors, og alle andre som også har bidratt.

Anbefaling til andre

Hvis du vurderer å løpe én maraton i løpet av livet, så må det bli NYC Marathon. Selv om løypa er mer krevende enn for eksempel Oslo, så er absolutt alt annet rundt arrangementet helt i særklasse sammen med for eksempel Le Etape d'Tour. Og hvilken annen by kan by på det samme som New York utenom selve løpet?

Tips: Vurder å kjøpe pakketur, for eksempel gjennom Aktiv Mot Kreft (så støtter du samtidig en veldig god sak). Hotell, reise, alt organisatorisk rundt, og så videre, er ganske omfattende, og det er da deilig å ikke trenge å tenke på annet enn å løpe og være turist. Skal du løpe, så tren gjerne litt mer målrettet enn meg (Löplabbet har nok av gode tips på sine nettsider). Og ikke minst, når du stiller til start så la all fokus være på opplevelsen det er å løpe NYC Marathon. Dette er første gangen jeg virkelig synes det var morsomt å løpe!

Garmin Edge 705 vs Garmin Edge 800 - førsteinntrykk

2010-10-30T16:12:00.002+02:00

Mange takk til Garmin som lar meg få teste Garmin Edge 800!

Jeg skulle egentlig ha testet computeren utendørs, men Kong Vinter har meldt sin ankomst allerede, så jeg er dømt til å sitte inne på rulla. Det betyr at jeg sitter inne på rulla og kjører intervalløkter, og får dermed ikke testet navigasjon, høydemåler eller andre relevante ute-ting. Derimot får jeg jo sammenliknet den med Edge 705, som jeg allerede har.

Fulldempa Merida Ninety-Six fungerer flott innendørs også, uten svikt i gaflene (bortsett fra om jeg står og trår).

Det er mange likheter mellom Edge 705 og Edge 800. Begge er high-end modeller, begge er kompatible med ANT+ (så de av oss som bruker wattmåler kan bruke sammen utstyret som før), begge skal ha cirka samme batteritid (15 timer), og begge er lette å konfigurere første gangen. Kanskje Edge 800 er hakket lettere fordi den har touchscreen, men det tok meg ikke mer enn fem minutter å være i gang med hverken av computerne.

Kanskje de to beste sykkelcomputerne på markedet?

Forskjellene jeg har lagt merke til så langt med Edge 800 inkluderer:

Bedre festeanordning. Mange av oss som bruker Edge 705 har merket at festeanordningen kanskje er litt skrøpelig? Edge 800 bruker samme opplegg som Edge 500, der man skrur computeren fast.

Baksiden av computerne viser at de har forskjellig festeanordninger.

Den er mindre og langt penere. Den eier den 12 gram mindre (uten at jeg skal påstå at dét utgjør noen reell forskjell opp Col du Tourmalet). Dessuten ser karbon-coveret langt mer elegant ut enn den vanlige sorte plasten.

Som alltid må sykkelutstyr på vekta. Her ser vi 12 grams forskjell på computerne.

Mer informasjon. Med Edge 705 kan man vise opptil 8 forskjellige verdier til enhver tid, men med Edge 800 kan man vise opptil 10 verdier. Dette blir jo fort info overload, men når jeg er på rulla liker jeg å få med meg mest mulig stats. Tall-nerd må man få lov å være.

Touchscreen. Teknologi hentet fra andre Garmin-enheter - men skjermen er faktisk utrolig responsiv og nøyaktig, og langt lettere å bruke enn den navigasjonsspaken som som Edge 705 har. Hvordan dette er i regnvær vet jeg ikke, men jeg forventer at Garmin har laget noe som tåler vann bra. En annen fordel med touchscreen er at computeren har færre knapper å forholde seg til.

Tynn, lett og med færre knapper å forholde seg til.

Lettere å lese. For det første er skjermen bittelitt skarpere, og for det andre kan bakgrunnsbelysningen nå settes til å være konstant på. Dette er nok ubrukelig når man sykler ute, og det suger jo strøm, men når jeg sitter i mørket på rulla er det faktisk supert å kunne se hva puls, watt og tid er til enhver tid uten å trykke på en lys-knapp.

Temperaturmåler. Jeg har aldri hatt bruk for dette, ikke engang da jeg brukte Polar RS800CX, men det er kanskje morsomt å få dokumentert at vi faktisk frøs oss halvt ihjel under Enebakk Rundt 2010?

Jeg kan ikke med sikkerhet si at Edge 800 er en nødvendig oppgradering for alle som har Edge 705, spesielt siden jeg kun har brukt den noen få ganger, men Edge 800 er definitivt blant de beste og råeste sykkelcomputerne jeg har brukt. Bør nok finne veien under mange (sykkelh-)juletrær i desember...

En mer omfattende omtale kommer etter hvert som jeg har blitt mer fortrolig. Er det konkrete ting dere ønsker at jeg skal se etter i fortsettelsen, så legg igjen en kommentar eller ta kontakt med meg! :)

Spotify - min nye treningsvenn

2010-10-24T13:57:00.002+02:00

Mange trives med musikk når de trener. Andre gjør det ikke. Noen treningseksperter har uttalt seg om at det ikke er fordelaktig, mens andre ikke ser skaden av det. For min del har musikk på øret vært hyggelig under trening, men aldri når jeg deltar i ritt. (Og når jeg sykler, har jeg kun musikk på høyre øre!)

I august i år skrev jeg i "Mine favoritt-dupeditter" varmt om iPod Shuffle. Alle som har en sånn vil nok være enig i det. Jeg skrev også at jeg skulle ønske at Spotify og iPod Shuffle kunne snakke sammen, noe de dessverre ikke gjør.

En elegant liten spiller som dessverre styres av et råttent eple.

Siden da har jeg fått Apple fullstendig i halsen: Jeg orker rett og slett ikke mer av den bedritne Apple Software Update-varslingene som spretter opp stadig vekk.

For det første, er det så veldig vanskelig å lage en musikkspiller som ikke må oppdateres hele tiden?

For det andre, hvorfor må oppdateringene ta så utrolig mye tid?

Og ikke minst, jeg har ikke lyst på Safari eller QuickTime!

Apple: "It just needs updates" eller "it just works"? iTunes er herved avinstallert.

Ettersom iTunes har blitt et tyngre og tregere, kombinert med konstante oppdateringer, fikk jeg til slutt nok og oppgraderte til Spotify Premium (så jeg kan bruke Spotify på mobil) og kjøpt en HTC Legend med Android. Prisen er 99 kroner måneden for Spotify Premium, og telefonen kostet 3.500 kroner fra Komplett.no.

Nå har jeg hittil kjøpt en del musikk fra iTunes, så antageligvis blir prisen for musikk fra Spotify omtrent det samme som fra iTunes. Sånn sett ble den eneste merkostnaden en litt finere telefon, men det var uansett på tide å skifte telefon.

Mobiltelefon tar jeg alltid med meg når jeg trener utendørs, og så lenge telefonen tåler noe medfart (HTC Legend har aluminiumskropp) kan den likegodt brukes som musikkspiller også. Og så slipper jeg en ekstra musikkspiller, og ringer noen meg så er handsfree helt greit.

Når jeg trener på rulla innendørs bruker jeg alltid PC'en for å vise filmer eller som musikkilde, så da får jeg tilgang til spillelistene mine fra Spotify også.

Forleden løp jeg en tur og testet samtidig mobil + Spotify i praksis, og det var helt supert: Det tok meg kun noen minutter å laste 20 sanger over til mobilen og så var det rett ut i kulda (klikk her for å se spillelista: Trening_10_aug). Akkurat like bra opplevelse som med Shuffle.

Det gamle treningsfølget takker for sitt og det nye overtar.

Så dersom du skulle vurdere ny musikkspiller som treningsfølge, så kan du trygt vurdere en mobiltelefon med Spotify Premium som alternativ til iPod.

(Lurer på hvor mange Apple-fans jeg har fornærmet nå... :))

Merida BlackMail Messenger - råstilig bysykkel

2010-10-21T01:08:00.001+02:00

En av de morsomste tingene med høsten er at man kan - i tilfeldig rekkefølge - med god samvittighet ta seg treningsfri, prøve andre aktiviteter (for eksempel Oslo Maraton), reflektere over sesongen som har vært, og ikke minst begynne å fantasere om neste sesong.

Alt blir jo bedre neste år. Da skal det settes ny pers i alle ritt og testløyper som finnes, VO2max-skalaen skal omdefineres, og wattmåleren skal kjøres i senk.

Og det hele skal gjøres på nyere, bedre og stiligere utstyr enn noensinne. Man kan for eksempel se de råstilige 2011-modellene fra Merida på www.merida.no. Jeg gleder meg i alle fall veldig til å fleske til på den nye Reacto-ramma neste år!

Tilfeldigvis kom jeg over at Merida ikke bare har lettere, stivere og raskere sykler neste år. De kommer også med en sykkel som er nødt til å få kultstatus: BlackMail Messenger.

Jeg har aldri brukt en single-speed før, og har alltid vært nysgjerrig. Det er ikke snakk om aero, stivhet, vekt eller gir - kun en sykt stilig sykkel som passer bedre inn i et bybilde enn Sognefjellet i motvind.

Med litt flaks får jeg prøvd denne gærningen av en sykkel. I så fall skal det bli komisk å pendle mellom Skedsmo og Majorstua, spesielt med all vennskaplig konkurranse som skjer langs Riksvei 4 til og fra jobb...

Vedder noen mot at man kan sykle Tryvann på <20:00 med denne? :)

Svart ramme, grønne felger og hvite dekk. Skille-seg-ut-faktoren er høy...

48 tenner på kranken. Usikker på hva som er bak, men det kan bli spennende i motbakker!

Skal man fare rundt i Oslos gater er det greit å være stram og fin bak.

Min favoritt-detalj: Grønne holker. Woo hoo!

Oslo Maraton 26.09.2010

2010-09-26T21:24:00.003+02:00

Ifølge arrangøren SK Vidar var over 16.000 deltakere fra 71 nasjoner påmeldt i Oslo Maraton. NRK forteller på sportsrevyen på søndag at "aldri før har så mange...".

Live resultat-tjenesten forteller at 1.613 gjennomførte maraton, 5.928 mestret halvmaraton, 2.344 spurtet seg gjennom 10-kilometersdistansen, og 473 pinte seg gjennom 3 kilometer. Det betyr at av de 16.000 påmeldte var det i underkant av 11.000 som gjennomførte. Gratulerer til alle sammen!

Jeg har aldri løpt en hel maraton før. Fordi et langsiktig mål er Norseman, og ett av årets høydepunkter for meg er New York City Marathon i november, meldte jeg meg på Oslo Maraton for å bli kjent med distansen. Jeg burde nok løpt flere kilometer ved siden av all syklingen i år, men én tur på 27 kilometer og Birkebeinerløpet var det jeg fikk til av turer over to mil før dagens løp. Likevel, jeg satte meg som mål å komme inn under 4:00 - det må da være et greit mål i maratondebuten?

Forberedelsene mine fulgte "suksessoppskriften" fra Birkebeinerløpet: Minimalt med trening, passe mye mat, og i overkant lite søvn. Frokosten var tynn i forhold til når jeg sykler lange ritt, men tre skiver med kalkunskinke, en sterk kopp kaffe, og en del vann før start måtte holde.

Med godt - om noe kjølig - vær falt utstyrsvalget på de upåklagelige 2XU-tights'ene, grå Falke t-trøye, Buff, Garmin 310XT-klokka og Asics Hyperspeed 4 konkurransesko (som kun har blitt brukt én gang før på 12 kilometer - ingenting er bedre enn å stille til konkurranse i nesten uprøvd utstyr).

Skovalget falt på Asics Hyperspeed 4, selv om jeg lenge vurderte noen med bedre demping.

Jeg sto opprinnelig i pulje 2 ved starten, men da jeg så at fartsholderen for 3:45 sto i pulje 1 tok jeg et lite tigersprang inn i pulje 1-feltet. Jeg tenkte at om jeg hang med 3:45-feltet lenge nok så måtte jeg jo ende på under fire timer til slutt. Strategien om å henge med de kjappeste i Jotunheimen Rundt gikk jo til helvete etter 5-6 mil, og selv om jeg egentlig aldri blir klok av skade måtte 3:45 være realistisk...

Startskuddet gikk og feltet sto stille lenge før vi endelig kom oss av gårde. Jeg sto aller bakerst i pulje 1, og avstanden til 3:45-fartsholderen ble umiddelbart ganske stor. Syklisten i meg hadde veldig lyst på å gi jernet og hive meg på hjul, men jeg holdt igjen og tenkte på at det jeg sparte av krefter nå ville jeg få igjen for på andre runde.

Langs Mosseveien var det i utgangspunktet kun ekstremt lite inspirerende containerne å se på, men da elite-løperne kom som skremte gaseller mot oss skjønte jeg at de virkelig kjappe i maraton virkelig har tempo. Mange av løperne i feltet vårt slet tydeligvis med gass som måtte ut; det var et par som sprengte desibelskalaen med kraftige rap. Better out than in... Et annet morsomt innslag var en eldre, noe kort kar som løp i bar overkropp, til glede og besvær.

Tilbake i Oslo sentrum og forbi Stortinget var det bedre stemning i løypa og den giftblåe Powerade'en på drikkestasjonen smakte nydelig. Dessverre begynte ekornblæra fra Mjøsa Rundt å rope etter oppmerksomhet, og jeg begynte å tenke på hvor jeg kunne markere meg uten å få politien etter meg.

På de første 10 kilometerne var tempoet ekstremt stabilt på noe under 5:10 og pulsen vaket rundt 77% av maks. Sikkert som banken!

Ved 11. kilometer tok jeg endelig igjen 3:45-fartsholderen og samtidig fant jeg en ubesudlet busk. Jeg gjorde en enkelt vurdering: Jeg gir fra meg et par minutter av totaltiden mot en ekstremt mye mer komfortabel løpetur. Fartsholderen skulle jeg alltids klare å ta igjen!

Frem til vending på Schøyen holdt jeg følge med en hyggelig nanoteknologi-student fra NTNU som hadde som mål å debutere med en tid under 4 timer. Vi satte opp giret bittelitt for å ta igjen 3:45-fartsholderen, og spøkte om at dersom dette var maraton, så var det jo bare moro. At vi kunne snakke uanstrengt med hverandre bekreftet at tempoet var bærekraftig.

Rett før Aker Brygge ble det en snål sløyfe på enda en containerhavn, og her begynte jeg å lure på om dette virkelig er det beste Oslo kan by på i en maraton. Uansett, vi nærmet oss fartsholderne og jeg følte meg supersterk. Dette kan ikke gå galt!

Halvveis hadde jeg økt tempoet noe, og lå stabilt på cirka 5:05 på de siste 10 kilometerne. Pulsen falt og lå på 75%. Om beina føles like bra ved 30-35 kilometer så skal alle få se en langspurt fra en annen verden!

Nå skal jeg være ærlig og si at jeg synes løypa til Oslo Maraton er helt ræva. Det er sikkert av hensyn til trafikk at halve løypa går via containerhavner, men tenk så mye stiligere løypa ville vært om den startet og sluttet på Bislett, og gikk via St. Hanshaugen, Majorstua, Frogner, Schøyen, Aker Brygge, Grønland, Grünerløkka, Grefsen, og så videre? Mens jeg tenkte på dette løp vi gjennom Akershus Festning og satte i gang på runde nummer to.

Hege langet meg en flaske vann som jeg nøt godt av, og som ble broderlig delt med nanoteknologi-studenten. Frem til runding ved Mosseveien gikk det litt tyngre, med antydning til smerter i ankler, knær og hofte. Men smerte er feighet som forlater kroppen, og det var bare å se fremover. 3:00- og 3:15-gruppene løp mot oss før vi kom til vending. Jeg lå på hjulet til 3:45-fartsholderen og beina virket friske. Det store spørsmålet var om jeg ville møte den berømte veggen ved tre mil.

Ved Stortinget sto faren min med en flaske Powerade (grå, ikke blå!), en Windose-gel og reserveparet med løpesko. Jeg trengte ikke å skifte sko, men rev med meg drikke og gels. Ved passering av tre mil møtte jeg ikke veggen, og tok med glede fatt på siste fjerdedel.

Tempoet fra 20. til 30. kilometer var mer ustabil enn tidligere, men likevel stort sett rundt 5:10, og snittpulsen økte til 77-78%.

Frem mot Schøyen jublet Ingrid Kristiansen oss frem, og det var tydeligvis mer futt i henne enn i beina mine. Da jeg spurte henne hvordan hun orket så mange maratonløp, så lo hun bare. Kanskje latter og smil er nøkkelen til suksess i maraton? Det var i alle fall mange som hadde et smertepreget smil i ansiktet nå som vi var forbi tre mil, og jeg hadde nok et stygt dollarglis selv.

Ved drikkestasjonen på Schøyen var jeg så dum at jeg begynte å gå litt for å få i meg drikke sammen med Windose-gel'en, og da jeg skulle ta fatt på den lille brua stivnet beina kraftig. Der og da innså jeg at å holde følge med 3:45-folket ville bli vanskelig, og fokuset gikk over til å ikke stoppe løpingen, og heller la tiden bli hva det ville. Dessverre ble også nanoteknologistudenten borte for meg.

Fra 35. kilometer krøp tempoet seg sakte opp mot 6:00 min/km, og den planlagte langspurten min gikk til skogs. Mentalt sett var jeg fokusert på å gjennomføre og humøret var veldig bra. Pulsen krøp seg til i overkant av 80%, men jeg følte meg ikke spesielt tom for næring. Smerten i beina var også holdbar. Det eneste problemet var at beina ikke ville. Hvis dette er å møte veggen, så må jeg si at maraton-veggen ikke er i nærheten av den horrible syklist-veggen (som sist ble sett på Sognefjellet i Jotunheimen Rundt). Uansett, med fokus på ett bein foran det andre ville dette gå - forhåpentligvis under 3:50.

De siste små kneikene inn mot mål var tunge, men stadige kikk på klokka tilsa at jeg ville komme inn på under 3:50. Folkehavnet på festningen ga mye energi, og jeg presset ut av meg en helt betydningsløs spurt og endte til slutt på 3:49:36. Ved målgang klarte jeg ikke å stå stille, men måtte gå frem og tilbake i 10 minutter før jeg endelig fikk stoppet. Garmin-rapporten:

Oppsummert må jeg si at maraton ikke var i nærheten av så hardt som jeg forventet, mentalt sett. All snakk om hvor farlig den berømte 30-kilometersveggen ga kun ubegrunnet frykt, for den møtte jeg aldri. Fysisk sett var det heller ikke så galt; skremselspropaganda om blødende brystvorter merket jeg ingenting til, kramper fikk jeg aldri, gnagsår og vannblemmer har jeg ikke fått, og kroppen fungerte helt fint hele veien - med unntak av at beina etter hvert ikke ville bevege seg like fort (men de stoppet aldri). NYC Marathon, here I come!

Forøvrig må jeg si at SK Vidar gjorde en super jobb med løpet. Deres eneste blemme er den kjedelige løypa. De traff godt med været, det var masse folk i løypa, enorm stemning på Akershus Festning, bra speaker-tjeneste, resultatene kom umiddelbart, og fjorårets største problem med drikkestasjoner virker å være løst. Upåklagelig gjennomføring som definitivt ga mersmak. Har du tenkt å delta i løpekonkurranser så må du vurdere Oslo Maraton-distansene i 2011!

Informasjon fra arrangøren finner du ved å klikke her.
Resultater finner du ved å klikke her.

Hvis du løp Oslo Maraton, så legg gjerne igjen en liten hilsen i kommentarfeltet!

Birkebeinerløpet 18.09.2010

2010-09-19T20:22:00.002+02:00

I helga slet over 6.000 løpere seg fra Sjusjøen til Lillehammer gjennom innlandets flotte skoger. Værgudene lot for en gangs skyld sola skinne på deltakerne, selv om løypa var av den våte og sleipe sorten.

De fleste vet at Birkebeinerløpet er den siste tredjedelen i Birkebeinertrippelen. Løypa går i skog og sti, stort sett i nedoverbakke, og er relativt krevende. Lårene pleier å få ganske mye juling på denne halvmaratondistansen. Ultrabirken, på sine over syv mil fra Rena til Lillehammer, må sies å være for de spesielt interesserte.

Jeg deltok sist i 2008, og kom inn på bedritne 2:20:46 (tiden kan delvis tilskrives at jeg ikke hadde løpt én meter før jeg stilte til start). I fjor skulle jeg reise kjerringa, men på grunn av ankelskade måtte jeg stå over. I år har jeg derimot løpt jevnt og trutt siden juli, og satte meg som mål å komme inn på under 1:50:00 (årets løype er en del kortere enn den i 2008, og litt hårete mål må man stille seg). Merkekravet antok jeg ville være rundt 1:40, så dét anså jeg som for ambisiøst for meg.

Oppkjøringen i uka før var av den noe utradisjonelle sorten; minimalt med løping og sykling, men jeg fikk øvd meg på beinplassering og stivalg under en rask tur over Besseggen i varierende vær på torsdagen før start. Beina var kun litt sure og støle da jeg våknet lørdag morgen.

Skoene mine ETTER gjennomført løp...

Før sykkelritt pleier jeg å spise mye, men kroppen min trives med mindre mat når jeg løper. Derfor ble frokosten bestående av tre skiver med ost og en kopp sterk kaffe, samt en del vann på vei opp til Sjusjøen.

Selv om det var bikkjekaldt på Sjusjøen ble det 2XU tights og langermet trøye med en grå Falke t-trøye av ull utenpå, samt en Buff rundt halsen, Oakley Radar-briller på hodet, Adidas Adizero XT på føttene, og Garmin Forerunnder 310XT pulsklokke. Jo dårligere løper, jo bedre utstyr!

Oppvarmingen var begrenset til litt trasking frem og tilbake ved startområdet, sammen med hundrevis av andre nervøse løpere - køene utenfor de mobile toalettene bekreftet at mange slet med nerver!

Jeg stilte til start i pulje 7 (forventet sluttid 1:41) fordi ryktene har det til at mange stiller i puljer med raskere sluttid enn de reelt kan klare, slik at man kan få litt drahjelp eller unngå å løpe i kø. Det føltes utrolig godt å være i konkurransemodus da startskuddet gikk, men et par minutter etter lurte jeg på om jeg hadde stilt i feil pulje: Tempoet var høyt og jeg ble passert av omtrent alle. Irritasjonen toppet seg da jeg endte opp i en sølepytt etter en feilslått Tarzan-manøver via et tre.

Ved kilometer fire gikk lissene opp (på tross av blåknute!) og jeg tapte vel 30 sekunder. Likevel, kilometertiden min tydet på at 1:50 ville være innen rekkevidde, og nå ble det slutt på at rått og røti løp rett forbi meg. Motivasjonen og humøret steg i takt med at høydemeterne falt. Dette ble feiret med flere slurker Powerade på første målstasjon. Hvem har forresten bestemt at Powerade skal ha BLÅ farge? Jeg blir livredd for å bli en figur fra Avatar hver gang jeg drikker det! Leser produktsjefen for Powerade dette, så legg gjerne igjen en forklaring i kommentarfeltet!

Da jeg passerte Spiten på 38:21 lå jeg cirka tre minutter bak merkekravet og tenkte "ok, da havner jeg vel på cirka 1:50 og merkekravet er vel rundt 1:40". Jeg lå definitivt bedre an enn i 2008, i alle fall!

Mellom Spiten og Finnsven slet jeg med å holde farta oppe i de veldig trange og sleipe partiene, men i de små kneikene og de lange nedoverbakkene klarte jeg å holde høy fart og forserte mange av de som så elegant løp fra meg fra Sjusjøen. Jeg får gjøre som Jays N'dure og skylde på at jeg kunne holdt høyere fart i stiene om de ikke var så trange.

Jeg passerte Finnsven på 1:08:28, og lå fortsatt kun tre minutter bak merkekravet. "Er dette skjult kamera? Kan det være riktig at jeg ikke har tapt ytterligere tid?" var tankene mine. Dermed ble det nok en blå Powerade-skål. Mindre enn åtte kilometer igjen, og tempoet lå på rett over 5 min/km. 1:50 virket veldig overkommelig om ikke mine suicidal-ankler skulle slå til med et nytt overtråkk eller skade nå.

Beina føltes utrolig bra, og det var bare å gi jernet mot slutten. I den aller siste motbakken gled jeg forbi alle med motbydelig lette steg, og i de siste to kilometerne til mål takket jeg skaperen for at jeg er utstyrt med lange bein - det var jo bare å la tyngdekraften gjøre jobben hele veien inn. Etter en liten spurt ble målstreken passert på 1:46:30.

Merkekravet var 1:45:14 i klassen M25, som var 76 sekunder raskere enn min sluttid. I ettertid ser jeg at jeg kunne løpt noe fortere enn jeg gjorde, men alt i alt er jeg veldig fornøyd. 76 sekunder er surt, men for det første løp jeg i henhold til målet om 1:50, for det andre var merketiden noe dårligere enn jeg hadde forventet.

Birkebeiner-arrangørene leverte som vanlig et plettfritt arrangement, været var fantastisk, det var kjempestemning i løypa, og deltakerne virket som de koste seg stort. Dette ga til og med en sykkelidiot som meg mersmak til neste år...!

Neste helg: Oslo Maraton... på under 4 timer?

Forresten, har noen merket seg at mediene ikke har hengt seg opp i Birken denne gangen? Har noen kommet over Dagens Næringslivs spennende reportasje om "direktøren som har løpesko til 1500 kroner? Eller utstyrshysteriet blant deltakerne som i snitt har så hinsides høy lønn? Merkelig, det her...

Utstyrshysteriet har tatt helt overhånd hos meg. Jeg har jo hele TRE par med sko...

Utstyrshysteri?

2010-09-01T21:45:00.001+02:00

Dagens Næringsliv har hver torsdag en spalte de kaller DN Aktiv, som fokuserer på trening og sports-relaterte temaer. I DN Aktiv torsdag 26. august 2010 var det naturlig nok veldig fokus på Birkebeinerrittet, og på side 31 skrev de om rørleggermester Geir Kjær (50) fra Oslo som har valgt å bruke penger på sykkelutstyr (se nettutgaven på http://www.dn.no/dnaktiv/article1962801.ece).

DN skal ha for at de hadde en ganske balansert dekning av Birken akkurat denne torsdagen. Likevel, jeg tror flere enn jeg ville satt pris på et mer nyansert bilde av realiteten når det gjelder utstyrshysteriet.

For det første: Det virker som man selger flere aviser om man skriver om hvor dyrt utstyr man KAN kjøpe seg enn om man skulle skrive om idrettenes helsegevinster (gjerne med reelle eksempler), om hvordan næringslivet kan tjene på aktive ansatte, på hvordan idretts-Norge blomstrer, og så videre. Er vi virkelig mer interesserte i å lese om tilfeldige personer som dyrker sin interesse enn å lese om hvordan 20.000 Birken-deltakere kanskje lever et sunnere liv enn de fleste?

For det andre: Man får virkelig inntrykk av at Birken-deltakere er rike og vellykkede, og hvor utrolig flott og dyrt utstyr som kjøpes av deltakerne. De fleste som driver med idrett på et eller annet konkurransenivå har investert nok tid og følelser til at lommeboka gjerne følger med også - uten at det betyr at man må ha en sykkel på nivå med proffene til godt over 50.000 kroner. Dessuten er Birken for alle, og deltakerne er fra alle samfunnslag. Dette skrev jeg også om før Birkebeinerrennet i år, klikk her.

For det tredje, man får inntrykk av at syklister utmerker seg i bruk av penger på utstyr. Selvfølgelig bruker man penger på en interesse hvis det er nødvendig, det være seg om man er hobby-fotograf, seiler, reisegal, eller syklist. Ta for eksempel en festløve som fester to ganger i måneden, og bruker 1.500 kroner per fest (som ikke er så mye): Vedkommende bruker da cirka 36.000 kroner årlig bare på fest - et beløp som lett overstiger den årlige kostnaden av å ha en konkurransesykkel. For å illustrere dette har jeg “lånt” DN Aktiv-malen for et intervju med en vinsmaker, en motekonge, en lydentusiast, og en rusmisbruker...

Og bare så det er sagt: Det er fritt frem for alle å bruke så mye penger de har råd til på det de vil. Har man råd til å ha sykler til en kvart million kroner uten at det går utover familie og andre forpliktelser, så hvorfor ikke? De fleste har gjort seg fortjent til sin formue og står fritt til å forvalte den etter eget ønske.

Vinkjenneren

- Mange er mye verre enn meg, sier Ola Dunk (40), som ser frem til festkveld med champagne til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i champagne, men det finnes folk som er verre enn meg, sier ingeniøren Ola Dunk (40) fra Asker.

Freag kveld skal han på champagnefest for 18. gang i år, noe som betyr at han har vært på fest annenhver fredag i år. Beste champagne-kule så langt var i sommer da han fikk i seg fem flasker Dom Perignon før han måtte pumpes på legevakta.

- Hvis det blir hyggelig atmosfære, satser jeg på å bli gladbrisen, sier Ola Dunk. Og for å komme i rett stemning, er det importert en kasse eksklusiv vin fra Frankrike.

- Jeg har skaffet meg noen flasker Krug Clos D’Ambonnay fra 1995 til 67.000 kroner. Og det er jeg veldig fornøyd med! Men jeg blir nok ikke mer glabrisen med denne champagnen, det er alkoholen som gjør jobben, bemerker Dunk.

Det hindrer ham likevel ikke i å kjøpe rådyre vinflasker:
- Jeg er egentlig mest opptatt av rødvin, og har en samling med vin til en verdi av 180.000 kroner i kjelleren. Kall det en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det vin, sier Ola Dunk, som drikker flere flasker i uken.

- Er vinhysteriet større i dag?
- Vinen spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyr vin stort sett har bedre kvalitet og smak. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.

Moteslaven

- Mange er mye verre enn meg, sier Kim Remi (35), som ser frem til moteoppvisningen i sin nye italienske dress til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i klær, men det finnes folk som er verre enn meg, sier interiørarkitekten Kim Remi (35) fra Bergen.

Fredag kveld skal han på den årlige moteoppvisningen i Paris, den 18. på rad. Beste moteoppvisning var i 2003 da Paris Hilton kommenterte slipset hans.

- Hvis det blir lange øyne på oppvisningen, satser jeg på å få ekstra oppmerksomhet, sier Kim Remi. Og for å bli lagt merke til, er en råflott dress bestilt.

- Jeg har bestilt en skreddersydd dress fra Dolce & Gabbana til kr 67.000. Og det er jeg veldig fornøyd med. Men jeg får nok ikke mer oppmerksomhet med denne dressen, det er kroppen inni som gjør jobben, bemerker Kim Remi.

Det hindrer ham likevel ikke i å omsette formuen sin i designerklær:
- Jeg er egentlig mest opptatt av dresser, og har en samling med dresser til en verdi av 180.000 kroner i garderoben. Kall det gjerne en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det dresser, sier Kim Remi, som skifter klær flere ganger daglig.

- Er kleshysteriet større i dag?
- Klærne spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyre klær stort sett har bedre kvalitet og snitt. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.

Hifi-entusiasten

- Mange er mye verre enn meg, sier Roger Lydersen (39), som gleder seg til filmkveld med gutta med nye høytalere til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i lyd, men det finnes folk som er verre enn meg, sier IT-konsulenten Roger Lydersen (39) fra Hamar.

Lørdag kveld inviterer han til den årlige filmkvelden hos seg selv, den 18. på rad. Beste filmkveld var i fjor da de rakk gjennom Lord of the Rings- og The Matrix-triologiene på én samling.

- Hvis lydkvaliteten blir bra nok, satser jeg på Gudfaren- og Star Wars-triologiene, sier Roger Lydersen. Og for få til det, er det innkjøpt noen nye vidundere.

- Jeg har skaffet meg et flunkende nytt hjemmekino-anlegg fra Bowers & Wilkins til 67.000 kroner. Og det er jeg veldig fornøyd med. Men jeg får nok ikke bedre lyd av disse høytalerne, det er vår egen hørsel som gjør jobben, bemerker Roger Lydersen.

Det hindrer ham likevel ikke i å kjøpe rådyre lydanlegg:
- Jeg er egentlig mest opptatt av bilanlegg, og har et høytaleranlegg til en verdi av 180.000 kroner i Volvo’en. Kall det gjerne en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det lyd, sier Roger Lydersen, som nylig har spylt ørene på legevakta.

- Er lydhysteriet større i dag?
- Høytalerne spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyre høytalere stort sett har bedre kvalitet og lyd. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.

Rusmisbrukeren

- Mange er mye verre enn meg, sier Kjetil Knark (24), som gleder seg til å snorte med vennene sine med kokain til 67.000 kroner.

- Jeg er nok litt glad i å bli rusa, men det finnes folk som er verre enn meg, sier den selvstendige næringsdrivende Kjetil Knark (24) fra Oslo.

Lørdag kveld skal han på fest på et hemmelig sted i hovedstaden, den 18. lørdagen på rad. Beste rus opplevde han på Ibiza da han var russ, og klarte å gå en hel uke uten å være nykter.

- Hvis ikke snuten kommer, satser jeg på å gå et helt døgn uten å komme ned, sier Kjetil Knark. Og for å få til det, er det kjøpt inn rikelig med høykvalitetspulver.

- Jeg har skaffet meg en pålitelig kilde utenlands, og fikk en sending til 67.000 kroner. Og det er jeg veldig fornøyd med. Men jeg får nok ikke bedre rus av denne kokainen, det er villighet til å stimulere sansene som gjør jobben, bemerker Kjetil Knark.

Det hindrer ham likevel ikke i å investere i rådyrt drivhus:
- Jeg dyrker opium og marijuana, og har et kamuflert drivhusanlegg til en verdi av 180.000 kroner utenfor byen. Kall det gjerne en livsstil, man bruker penger på det man er interessert i - og for meg er det rus, sier Kjetil Knark, som er høy minst fem ganger i uka.

- Er rushysteriet større i dag?
- Rusen spiller en rolle, men ja, jeg synes det er overdrevent hysteri. Men så handler det jo også om at dyre rusmidler stort sett har bedre kvalitet og mindre sjanse for å få en “bad trip”. For meg er det viktig å ha det ordentlig, sier han.

Birkebeinerrittet 2010 - Heges ferd over fjellet

2010-08-29T23:31:00.000+02:00

Skrevet av Hege Jakobsen

Til tross for mildt sagt dystre værmeldinger før årets Birken, så tok jeg fram tankene fra i fjor som jeg har lagret bak i hjernebarken da en etter en av mine bekjente meldte at de skulle trekke seg. Jeg husker at jeg i 2009 tenkte at det var godt å ha unnagjort Birken fordi verre forhold kunne det vel aldri bli igjen....og jeg var en av de få som hadde det gøy under Fredagsbirken 2009, så litt gjørme og regn skulle jeg takle! Ergo: SÅ vått og gjørmete som det var i 2009, kunne det umulig bli i år. Der tok jeg grundig feil, gitt...!

Jeg poserer foran Merida-teltet foran Fredagsbirken 2009. I år var det for kaldt til å smile til kamera før start, men fjorårets antrekk passet i hvert fall perfekt i år også...

Som oppladning til årets Birken har jeg trent en del timer på rulle med lav intensitet i vinter, en del langturer på landevei i vår/sommer og en god del løping - både intervall og langturer. Som rosinen i pølsa har jeg klart å klemme inn én tur i Raumerrittet-løypa, så "terreng-alibiet" var sikret...Ble jo reneste Gunn Rita Dahle etter 4-5 timer i Romeriksåsen, må vite! Med 5-8 timers trening i uka og ingen spesifikk terrengsykling-trening i bena var målet rett og slett å fullføre - et annet mål kunne vært å perse, men under årets forhold var det uansett små sjanser for det.

Vi søkte tilflukt i Merida-teltet før start, i likhet med mange andre Birkebeinere med angst i blikket...

Etter opplading med solid matinntak dagen før rittet, en god natt søvn og sykkelservice/vask på forhånd dro jeg, Erik og Jens Peter til Rena lørdags morgen. Jeg var kald allerede før rittet startet, og værgudene hadde skrudd på krana for fullt - det var klart for øsregn non-stop fra Rena til Lillehammer! Etter få minutter var det ikke så mye tørrhet igjen å tape, så da tenkte jeg at det får bli som det blir - det å takle å være kald, blir dagens utfordring! Opp bakkene til Skramstad steg pulsen og kroppen ble såpass varm at de våte klærne ikke plagde meg nevneverdig i begynnelsen av rittet. Jeg prøvde også en slags manipulerende teknikk på meg selv: Da kroppen skrek "jeg er kald! jeg er kald!", så fikk jeg hjernen til å svare "å neida, det er du ikke, så hold kjeft...". Dette fungerte overraskende greit sånn at jeg fikk tankene over på noe annet en stakket stund og kunne tråkke i fred før neste nødskrik fra kroppen kom...

Det gikk tungt på grusveiene, og det føltes som om bakken dro energi ut av bena mine via de gjørmesprutende dekkene. Jeg fant få rygger å henge på, og de gangene jeg fant noen som syklet i et overkommelig tempo ble jeg så fort lei av å få gjørmespruten rett i trynet at jeg tenkte at jeg fikk klare meg alene.

Hvem sa at den gode gamle badehetta har gått av moten?

De to terrengpartiene ble i sin helhet tilbakelagt til fots, da det så mer ut som om det var fortynnet Nugatti som var smurt ut over bakken. De etterlengtede utforkjøringene i løypa innfridde dessverre ikke forventningene - for da jeg sluttet å tråkke, ble jeg bare kald i stedet for at bakkene kunne være et sted å hente seg inn på. Så da Rosinbakken kom, ble jeg nesten litt glad og tenkte at NÅ blir jeg varm og god gitt! Jeg tråkket opp hele Rosinbakken, ned, opp, ned, opp - opp - opp - og til slutt var jeg på Sjusjøen der jeg feiret løypas høyeste punkt med en slurk Cola før jeg begynte nedkjøringa mot Lillehammer.

Litt skakk kroppsholdning de siste meterne inn mot mål....

På vei ned fra Sjusjøen snakket jeg med en Birken-veteran på nabosykkelen som beskrev rittet ganske treffende: "Nå handler det ikke om å ta merket - det handler om å overleve!". Og sånn føltes det virkelig da jeg ikke hadde hatt kontakt med tærne mine på flere timer, jeg hadde problemer med å gire med frosne fingre, og jeg innså at både merket og ny pers var langt utenfor rekkevidde. I skogspartiet ned fra Sjusjøen fikk jeg bruk for legeutdannelsen min da jeg måtte stoppe opp og diagnostisere kutt på nesen og en forslått skulder hos en uheldig deltaker før jeg suste videre. Om jeg noen gang vurderte å bryte, så innså jeg kjapt at det ville være enda kaldere å stå og vente på transport ned til målområdet, så det var bare å tråkke på - da holdt man best varmen....

Synet av en storskjerm - det må da være et tegn om at man snart er framme!

I år tok det 5:31 å komme meg over fjellet, og når alle har ett spørsmål på mandag; "tok du merket??", så svarer jeg "nei" med hevet hode. Jeg har tatt turen over fjellet fem ganger uten å få et eneste merke i lomma, og for min del handler ikke Birken det minste om verken konkurranse eller å ta merket. Det handler om å ha en motivasjon for å trene jevnt året rundt. Det handler om at sykling er gøy uansett om man er god eller dårlig - og at det er morsomt å være en del av folkefesten langs løypa. Alle som en gang hadde guts nok til å stille til start på lørdag bør få respekt for dét alene, så til tross for at "alle" fokuserer på merket, så var det å fullføre under sånne forhold en prestasjon i seg selv som man bør være stolt av!

Høy paraply-tetthet blant tilskuerne i målområdet - takk til alle tilskuere som stilte opp til tross for regnværet!

På Lillehammer ventet Erik, svigerforeldrene mine og lille sviger-hund Rufus som velkomstkomite - et syn jeg hadde gledd meg til i ni lange og kalde mil! Jeg vet ikke om det var jeg eller Rufus som klynka mest over gjensynet, men det å ha sine kjære i målområdet varmer opp en forfrossen Birkebeinerkropp på få sekunder. Etter skifte til tørre klær og desperate tiltak for å få opp et slunkent blodsukker, var humøret straks på plass og jeg kunne glede meg over den nyeste Birken-pinsen i samlinga! Les Eriks fortelling fra sidelinjen her.

Tusen takk til Birkebeiner-arrangørene for nok et velsmurt arrangement, jeg ser fram til Birkebeinerløpet om tre uker! Jeg bøyer meg i støvet for alle som fullførte rittet i møkkaværet, og alle som prøvde så hardt de kunne før de måtte legge inn årene. Sist, men ikke minst: Takk til alle tilskuerne, familie og venner som trosset værgudene for å heie fram kjente og ukjente ved løypa - deres støtte er gull verdt for alle som sykler forbi!

Fortell om din opplevelse fra løypa i kommentarfeltet under!

Nå er det 364 dager igjen til neste Birkebeinerritt - vi sees på Rena 27.august 2011! :-)

Birkebeinerrittet 28.08.2010

2010-08-29T22:19:00.006+02:00

Gratulerer til alle som gjennomførte Birkebeinerrittene i tidenes møkkavær!

Totalt var over 25.000 påmeldte, mens cirka 20.000 stilte til start i de forskjellige øvelsene. I det ordinære Birkebeinerrittet på lørdag stilte 14.656 deltakere til start, og cirka 13.500 fullførte. Med andre ord regnet 1.100 deltakere bort - langt færre enn man skulle tro.

Rena tidlig lørdag morgen siste helga i august. Vanligvis i sol, denne gangen i kraftig regn.

I uka før Birken har det vært utrolig mye skriverier i mediene om rittet. På diskusjonsfora på nett har deltakere diskutert om de skal kjøre på Race King eller Racing Ralph, om de skal kjøre på 3 eller 3,5 bar, om de skal prøve sin nye sykkel eller ikke, og om GPS-koordinater til startstedet i Rena (i tilfelle det skulle være vanskelig å finne), og så videre. Birken engasjerer utrolig mange - det høres rart ut at mindre enn 0,5% av befolkningen faktisk deltar!

Torsdag hentet jeg min flotte Merida O.Nine Team fra service på Foss Sport, og fredag kveld var jeg faktisk hypp på å stille. Målet har vært enkelt: Avslutte under 3:30. Jeg er ikke det minste glad i terrengritt, jeg har ikke sterke følelser for Birken, det berømte merket har jeg tatt før, og da jeg skjønte at ikke 3:30 være innen rekkevidde på grunn av forholdene falt avgjørelse: Dette gidder jeg ikke. I stedet stilte jeg opp som sjåfør og oppmann for sykkelfrue-Hege og Jens Peter.

Ettersom jeg ikke deltok selv kan jeg ikke fortelle så mye om hvordan rittet var som deltaker - men Hege gjennomførte rittet - klikk her!

På Rena lørdag morgen var det mye trafikk og et yrende liv. Vanligvis er det mye skravling og god stemning i sentrum, men i år preget tydeligvis været atmosfæren. Slitne kommentarer som "jajaja, det regner visst litt" og "du kan spøke og le, men regn kan alle se" kom med jevne mellomrom.

For meg var det rart å være tilstede uten sykkel og startnummer, men det var samtidig morsomt å se alt som en flue på veggen: I startbåsene sto folk med helt blanke blikk og ventet på startskuddet, slik som alltid. Mellom bodene og teltene løp syklister febrilsk rundt for å levere bagasje, kjøpe regnjakke, pumpe dekkene eller justere girene.

Hege og jeg ble i hvert fall enige om at for henne ville sko med tykke skoovertrekk, shorts, knevarmere, tre lag på overkropp inkludert ulltrøye og tykk regnjakke, buff rundt halsen, sykkellue på hodet, hjelm, briller med gult glass og Sealskin-hansker være et ganske trygt valg. Noen stilte i syltynne klær som om de skulle på et vanlig landeveisritt i sola, andre stilte i komplett regnantrekk, og noen trillet rundt i poncho. Kanskje Norrøna eller Bergans kan tjene penger på en one piece av Gore-Tex designet for syklister? Hvis det fantes, så ville nok alle på Rena kjøpt et slikt plagg på lørdag!

I Merida-teltet jobbet Eystein Stokstad kjapt med å gjøre de siste justeringer for utallige desperate deltakere; alt fra nedslitte sykler til råflotte konkurransemaskiner trengte en siste finpuss før starten gikk. Er det ikke rart hvordan Birken er årets ritt for omtrent alle deltakere, og så satser så mange på å fikse utstyret i siste liten?

I Merida-teltet fikk mange deltakere dagen reddet av Eystein som justerte gir, bremser og Gud vet hva ellers...

De som tilsynelatende hadde ting under kontroll varmet enten opp i spinningteltet til Merida og SATS, eller sto under et telt og ventet på sin tur. Det eneste som kunne gjort forholdene mer bedritne er om det snødde, og de som fristet lykken over fjellet gjorde det virkelig i Birkebeiner-ånden. Det skulle vært morsomt å visst hva alle tenkte da de sto i startområdet...

De fleste fant et telt å stå under mens de ventet på sin tur (til venstre). Øyvind Rakkestad følger Ole Christian Fagerlis tips om sykkelcaps under hjelmen (til høyre).

Etter å ha sett flere venner og kjente starte i tillegg til Hege og Jens Peter tok jeg turen over til Lillehammer. Bare å komme meg til Hamar tok et par timer i køkjøring, så det hjalp å kjenne "skogsveiene" på østsiden av Mjøsa.

Å komme seg fra Rena til Lillehammer tok sin tid, også for oss som valgte å kjøre

På Lillehammer var det overraskende mye liv i det kraftige regnværet. Deltakerne virket iskalde, og de fleste kommenterte om hvor kaldt det hadde vært over fjellet og spesielt fra Sjusjøen. Det er ingen bombe at man har vært våt i to-tre timer og man skal over Sjusjøen i regn og rundt fem grader før man ruller fort ned til Lillehammer, så kan det bli surt.

På Lillehammer trosset folk været for å se sine kjente og kjære komme i mål. Eventuelt hadde alle skadefro mennesker på Østlandet tatt turen for å se folk frivillig pine seg gjennom tidenes sureste Birkebeinerritt...

Til venstre: Et fint eksempel på hvordan holde hodet tørt, men jeg er usikker på om resten av kroppen var like tørr...
Til høyre: Deilig å komme i mål?

Noen kjørte seg helt på felgen.

Hege syklet inn på 5:31, og har fullført sitt tredje Birken-ritt med glans. Les om hennes tur over fjellet ved å klikke her!
Jens Peter, som debuterte i Birken i år, tok merket på første forsøk med 3:55 (3 minutter raskere enn kravet). Målrettet trening og fokus på gjennomføring betalte seg!
Hannes Genze vant herrenes eliteklasse på vanvittige 2:57 (på en ganske stilig sykkel), og Pia Sundstedt vant kvinnenes eliteklasse på omtrent like imponerende 3:19. I de fleste klasser lå vinnertiden langt nede på 3-tallet, så på tross av de horrible forholdene har det blitt kjørt hardt over fjellet.

Da jeg så alle som skalv ukontrollert i Lillehammer, hvor skitne de var etter å ha syklet gjennom en Nugatti-løype, høre på dem akke seg over hvor surt det hadde vært, og beskue de skitne syklene kjente jeg egentlig ikke noe anger over at jeg valgte å stå over. Men all ære og gratulerer til alle som valgte å stille - og til alle som fullførte. Vi andre får bare leve på tidligere prestasjoner til neste mulighet byr seg...

Hege (til venstre) kun noen hundre meter fra mål.

11. november åpnes det for påmelding igjen, og jeg er nysgjerrig på om deltakerrekorder vil bli satt neste år om det blir et tredje år med helvetesvær.

Deltakere av Birken må gjerne legge igjen en kommentar nederst om hvordan de synes turen var - særlig siden jeg ikke opplevde det selv ville det vært moro med innspill!

Bilder tatt fra Rena og Lillehammer:

(Og hvis noen avisjournalister leser denne bloggen så utfordrer jeg dere til å skrive om noe annet enn de vanlige klisjene som "næringslivslederen som har sykkel til over 50.000 kroner" og andre tilsvarende intetsigende artikler. Hva med å skrive om helsegevinsten til den enkelte Birken-deltakerne, om fordelene dette har for helse-Norge, om hvordan friske ansatte bidrar til redusert fravær på arbeidsplassen, om hvordan sykkel-pendlere letter på trafikkpresset i infrastrukturen, om hvordan idretts-Norge blomstrer, om alle de lokale klubbene og rittene, og så videre? Hvis det absolutt står om å skrive om hvor mye penger enkelte bruker på sykling, så hva med å skrive om hvor mye enkelte bruker på røyk, designerklær, biler, ferieturer, hjemmekinoanlegg, pengespill, etc..?)

Slik mislykkes du i Birken!

2010-08-22T20:08:00.003+02:00

Seks dager igjen til Birkebeinerrittet. Avisene, nettsidene og bloggene er hardstappet med artikler om hvordan man bør trene frem mot Birken, hva slags utstyr som trengs, hva du kan vente deg av løypa, og så videre. Man skulle tro sykkelrittet var like komplisert som å sende en rakett til månen, men det er det altså ikke. Det handler om å ha en sykkel og tråkke seg fra Rena til Lillehammer, og that's it.

Sånn ser altså løypa ut i profil. Mye motbakke og mye smerte i vente. Eventuelt mye å glede seg til!

Om du er forberedt og om du sykler med hodet så går det kjempegreit, og det skjønner de fleste av oss når vi får tenkt oss om. Men som et motsvar til alle disse nyhetsoppslagene har jeg laget en guide til hvordan du mislykkes i Birken. Dersom rittet har gått til skogs (i dobbel forstand) så har du nesten garantert gått på en av disse brølerne:

Den siste uka

Ta igjen for all trening du har skulket unna eller test formen. Skippertaksmetoden har jo fungert til eksamen på universitet, til bryllupsplanlegging og stort sett alt mulig annet. Få presset inn 4x4 intervaller på mandag, tirsdag og torsdag, så bør toppformen dukke opp lørdag morgen.

Ikke test sykkelen etter at du har hatt den på service. Har du vært snarttenkt nok til å få sykkelen din vedlikeholdt før Birken så kan du stole på at gutta på den lokale sportsbutikken har gjort seg ekstra flid med din sykkel, selv om de har skrudd på flere hundre sykler de siste ukene. Du er antageligvis favorittkunden deres.

Dropp service på sykkelen. Birken er jo ikke så langt, så om du ikke rekker å sende sykkelen på service nå så gjør det ingenting. Sykkelen har jo fungert flott i Raumer'n, Grenserittet og på alle intervalløktene etter ferien, så litt til bør den gamle traveren klare.

Spis en kebab. Ingenting renser magen raskere og mer effektivt enn en god gammeldags kebab. Får du i deg et par sånne får du tømt kroppen for alt av mat og næring, og ikke minst blir du skikkelig dehydrert. Perfekt måte å få ned vekta på!

Ta deg en velfortjent pils eller to. Du har jo trent jevnt og trutt gjennom hele sommeren, og er skikkelig klar for Birken nå. Disse dvaske kollegaene dine og han blærete naboen slår du glatt uansett, så et par duggfriske i solsteka på torsdag kveld gjør ingen skade. Dessuten er det mye mat i en øl - karboloading på sitt beste!

Sett i gang med hageprosjektet du har utsatt hele sommeren. I sommer har du kanskje prioritert grilling, trening og å bearbeide solskillet, selv om terrassen har skreket etter å bli beiset eller dattera di har mast om å få dukkehuset sitt satt opp. Birken går siste helga i august, og etter det er vi i september og høsten vil være i anmarsj. Kanskje greit å få gjort unna ting i hagen nå, mens du fortsatt har tid!

Jobb overtid, helst torsdag og fredag. Måneds- og kvartalstallene ser ikke så pene ut som de skal, og ettersom du har gjort deg ferdig med trening og bare skal hvile deg i form til helga kan det være greit å stå på litt ekstra. Dessuten får du litt fred fra kone og barn om du sitter på jobben og ruger.

Ikke pakk sekken før kvelden før. Sekken du brukte i fjor ligger garantert på plassen sin, og du vet jo nøyaktig hva som skal nede i sekken, så det trenger du ikke tenke på før lørdag morgen før du reiser.

Noen øl i dagene før Birken kan jo ikke skade (i hvertfall ikke bunnlinja til Ringnes og co.)...

Konkurransedagen - før start

Ikke spis for mye til frokost. To-tre brødskiver og et glass juice burde holde, så mye gels og energibarer som du har pakket med deg. Utnytt Birken til å få gjort noe med vekten! Dessuten blir det antageligvis nok med inntatte kalorier når du skal innta noen øl utenfor Håkons Hall, så det er greit å ha "litt å gå på".

Bytt dekk eller annet utstyr. Det er selvfølgelig aldri for sent å oppgradere utstyret, så hvis du får mulighet så sett gjerne på bedre dekk eller nye girskiftere. Tullpratet om å teste før ritt er ikke noe å høre på - fungerer det nyervervede utstyret for proffene, så er det godt nok for deg. Og det er nok av muligheter til nyttige innkjøp på Rena før start. Og pass for all del på å pumpe dekkene dine harde og gode!

Kjøp drikke og næring du ikke har prøvd før. Når du tenker deg om, så har kanskje ikke favorittmerket innen sportsernæring ditt fungert så godt for deg i det siste. Dessuten gjorde magen skikkelig opprør sist du presset ned for mange gels. Og så lover jo en del andre merker mye bra, og selges på tilbud i startområdet. Den som intet prøver, intet vinner, og i alle tilfeller rekker du å komme i mål før tarmsystemet skulle åpenbare seg.

Sikt høyt. Har du aldri syklet under 4:00 før, så er dette din gyldne mulighet til å komme inn på godt under 3:30 og ta merket. Som alle motivasjonseksperter sier, du må sikte høyt for å treffe høyt.

La deg rive med av andre i startfeltet. De rundt deg i startbåsen din ser alle veldig seriøse ut med sine flotte sykler, nye ryggsekker og knallharde blikk. Det oser rutine av dem, tenker du kanskje, og når de snakker om hvordan de skal sprenge feltet opp til Skramstad og øke farta derfra og inn så virker det helt logisk for deg at hjulene deres må du holde.

Studer alle de andres flotte utstyr. Du tenkte kanskje at du var lur i vår da du tenkte at den tre år gamle sykkelen din skulle holde ut sesongen, men når du ser flere rundt deg med superlette karbonrammer og SRAM XX-gruppesett angrer du på at du ikke sprengte sparekontoen. Sykkelen definerer syklisten, ikke omvendt, og nå er løpet kjørt i år for din del.

I startområdet i Rena kan man lett bli superstressa, men det går nok bedre om man er forberedt og fokusert.

Har du gjort alt riktig - eventuelt innser at alt kommer til å gå til skogs - så er det bare å smile fårete og håpe det ikke er mye bjørner i løypa.

Konkurransedagen - etter startskuddet har gått

Fokuser på å slå kollegaen/kameraten/naboen du aldri har slått. Ref det å sikte høyt, når du har kommet i gang er det bare å fleske til for å slå de du aldri før har slått. Fokuser utelukkende på at suksess i Birken defineres kun ut fra hvorvidt du slår vedkommende. Hvis du er ekstra gira, så ordner du med sms-oppdatering av tidene til vedkommende slik at du har kontroll på hvordan du ligger an underveis.

Start knallhardt. Selv om det bare er 13-14 kilometer opp til Skramstad, så er det jo litt prestisje i å komme raskt opp hit. Og ikke bare får du ristet av deg pakket og de udugelige fra startfeltet ditt, du får også identifisert hvem som er sterke nok til å holde følge med deg helt til mål. Bare hold farta ut gjennom andre terrengparti, så er merket sikret for din del.

Vis feltet hvem som er sjefen. Med så mange nybegynnere og amatører som er med i Birken er det viktig at du tar føringen når et felt danner seg etter det andre terrengpartiet. For å sikre god stemning og flyt helt til mål må du passe på å gi konstruktiv kritikk hele veien. "Tette luka" og "jevn fart" er nyttige kommandoer som skaper good-feel. Bli kvitt daukjøttet i motbakkene - opp Rosinbakken lar du darwinismen råde.

Ikke spis om du ikke er sulten. Føles kroppen bra så er det ingen vits i å dytte på med ekle sukkerblandinger - forrige faktura fra tannlegen er grunn nok til å unngå gel'en. Kroppen sier uansett fra i god tid før du sprekker.

Gjør det vondt, så slipp opp gassen. Om låra er for sure, om det føles som lungene eksploderer eller om hjertet har satt seg i halsen din så må du roe ned - dette er jo ikke følelser som hører hjemme i konkurranser. Blir smertene for vonde så kan du jo gå av sykkelen og plukke blomster og spise blåbær også. Hva er tross alt poenget med å ha det vondt - du deltar jo i Birken frivillig. Og når du kommer i mål kan du trøste deg med at du kjørte kontrollert inn og unngikk å sprekke, selv om tiden din ble helt ræva. Neste år er du tilbake, og da - da skal du vise alle hvor god du eeegentlig er.

Takk nei til å spyle sykkelen underveis i rittet selv om det er gjørmete. Selv om mange er kloke av skade fra i fjor med gir og bremser som tok kvelden i løpet av rittet, så taper man fort mange verdifulle minutter om man skal stå i kø for å spyle sykkelen. Dessuten, fra Sjusjøen og ned kjører man kun på det tyngste giret, og bremser er for kjerringer.

Jeg vet ikke om disse gutta spylte syklene sine, men så veldig happy virket de ikke...

Skulle du unngå disse stjernerådene, og heller sette deg realistiske mål, stille forberedt til start, og gjøre ditt beste og samtidig gjøre de rundt deg gode, så går nok Birken bra. Den siste uka får du uansett ikke gjort så veldig mye annet enn å forberede deg som best du kan.

Sjekk forøvrig http://www.fagerlimtb.com/ for litt mer kvalifiserte råd til Birken... Lykke til!

Favoritt-dupeditter

2010-08-21T10:42:00.002+02:00

Jeg kommer ikke på mange idretter der utøverne er like fokusert på utstyr som i sykling. Kanskje i langrenn, men der virker det som smøring er det viktigste området. Eller i golf, men hvor seriøst skal man ta en sport der køller er det store temaet..? Kanskje ikke løping eller svømming, selv om det er mye som skjer innen sko og speedos. Kort fortalt, har man penger (eventuelt villig til å ta stygge forbrukslån), tid, interesse og markeringsbehov er det nok av utstyr til sykkelen din.

Dette innlegget handler enkelt og greit om diverse sykkel-relaterte produkter jeg har kommet over i løpet av de siste par årene som jeg har gode erfaringer med og som jeg lett anbefaler videre (og har du noen anbefalinger så legg gjerne igjen en kommentar nederst!).

Norrøna Fjørå Gore-Tex Paclite sykkeljakke

For det første har jeg brukt mange forskjellige regnjakker i diverse prisklasser uten å finne noe jeg er happy med, og for det andre har det regnet utrolig mye i år, så jeg bestemte meg for å fleske til med en Norrøna-jakke. Etter å ha brukt jakka i Jotunheimen Rundt, et tjuetalls ganger til og fra jobb og på en rekke treningsturer er jeg ikke i tvil om at dette er den beste regnjakka jeg har hatt hittil. Den er laget av Gore-Tex så du blir bittelitt klam i den, men den holder deg veldig tørr og beskytter mot vind. I tillegg har den en del fine detaljer som gjennomsiktig stoff på venstre arm som er greit om du bruker pulsklokke, lufteåpninger under armene, stramming rundt hals og livet, og hanske-aktige detaljer rundt håndleddene som sikrer vanntett sykling. Og for vektidioter som meg er det en bonus at den er ganske lett.
Jakka cirka 2.300 kroner og jeg mener den er verdt hver eneste krone. Test den gjerne i en sportsbutikk, men sjekk flere størrelser så du er 100% sikker på ermene er lange nok!

Oakley briller (Radar og Jawbone)

Jeg har brukt Oakley Radar siden 2007 og kan ikke tenke meg bedre briller. De dugger knapt, veier lite, sitter som støpt på ansiktet, og enkle å ta av og på etter behov. I fjor fikk jeg også Oakley Jawbone-briller (Livestrong-varianten). Disse har samme kvaliteter som Radar, men med to forskjeller: Det positive er at det er superenkelt å skifte glass (greit å kunne skifte lett mellom klart og mørkt glass), men det negative er at rammen rundt glasset gjør at det er vanskeligere å se alt når man titter bak seg på sykkelen (ekkelt når man er i et felt). For de som behøver styrke i glassene så tror jeg de fleste optikere kan ordne det med Oakley-briller. Oakley-briller koster fort et par tusen, men finnes i utrolig mange varianter, varer lenge og gir mye glede.

iPod Shuffle

Når jeg trener og vil ha musikk på øret vil jeg kun ha en enkel musikkspiller. iPod Shuffle har ikke display, er lite som et frimerke, har plass til masse musikk for noen timer lange økter, og tåler stygg behandling. Jeg trener mye med musikk på det ene øret og hører trafikken med det andre øret. Min siste Shuffle kostet knapt 500 kroner, og er godt inne i sin andre sesong. Det eneste jeg ikke liker er at Shuffle ikke fungerer med Spotify, som jeg har blitt glad i. Men bedre musikkspiller kan jeg ikke tenke meg når jeg sykler.
(Og når jeg er inne på musikkspillere, noe av det mest tåpelige jeg ser er syklister som har øreplugger på i ritt. Snakk om å sykle med hue under armen.)

Honey Stinger energisnop

Alle syklister har sine favoritter når det gjelder energimat/-gels/-drikke. Jeg synes egentlig det meste smaker forferdelig, men i de fleste ritt går det greit å presse ned opptil ti gels. I sommer kom jeg over Honey Stinger, som i praksis er som mykt smågodt. Enkelt å åpne, smaker godt og gir energi (om ikke like kjapt som gels). Én pakke i timen holder lenge i ritt. Og til 25 kroner posen så er dette et supert alternativ til gels, barer og annet svineri. Produktet har blitt sett på Foss Sport (Strømmen), Raske Sykler og Anton Sport Sykkeldelisk.

Garmin Edge med Europa-kart

Faste lesere har kanskje sett testen av Garmin Edge 705 vs Polar CS600X. Jeg har blitt veldig glad i denne sykkelcomputeren, og i vår kjøpte jeg et komplett Europa-kart til den. Da jeg var i Pyreneene i sommer og syklet i områdene rundt Lourdes, Toulouse og Bordeaux var det utrolig praktisk å kunne plotte inn steder og adresser, og deretter navigere meg rundt. Jeg ble litt skuffet over at Edge 705 ikke er noe særlig rask til å kalkulere og rekalkulere veibeskrivelser, men om man ser på kartet hvor ankomststedet er så er det likevel enkelt å navigere... Anbefales definitivt om man skal til ukjente steder.

PowerTap

Har man først begynt å trene med wattmåler og forstått hvordan man skal bruke den, så får man mye mer ut av treningen enn ellers (Allan og Coggans "Training with a Power Meter" er en fantastisk god bok som anbefales hvis du er fersk i watt-gamet). I vår kjøpte jeg to PowerTaps-nav, én til landeveissykkelen og en til terrengsykkelen, og fikk bakhjulene mine bygd om med de nye navene på Raske Sykler. Av alt treningsutstyr jeg har kjøpt er dette kanskje det smarteste: Nå kan jeg måle nøyaktig hvor mye kraft jeg produserer, måle fra gang til gang, og kjøre mye mer kontrollert i trening og i konkurranser. Hvis man har noen tusen ekstra å bruke på fett utstyr for å bli en bedre syklist, så tror jeg en wattmåler vil bidra til mer framgang enn aerodynamiske hjul, stivere krank eller lettere ramme. PowerTap finnes i forskjellige varianter, og koster fra i underkant av 10.000 kroner og oppover. Pass på å kjøpe et nav med riktig antall hull i forhold til eiker på bakhjulet ditt, bare!

Tacx Satori rulle

Da jeg i vinter fikk en PowerTap wattmåler så jeg ikke lengre grunnen til å ha en Fortius-rulle fordi dens viktigste funksjon for meg var måling av watt - og med PowerTap får jeg mer nøyaktige målinger. Sykling over nett og i VR-miljø fungerer ikke for meg. Derfor solgte jeg den og kjøpte Tacxs superenkle og rimelige Satori-rulle. Den mangler selvfølgelig all den spennende teknologien til Fortius, men den gjør en nøyaktig like god jobb med å gi motstand, den bråker akkurat like mye/lite, og i tillegg er den lett å stue bort, man trenger ikke slå på PC og rote med programvare, og dessuten koster den under 2.000 kroner.

Knog sykkellys

Jeg hater å skru ting på sykkelen min som ikke trenger å være der fordi det øker vekten på sykkelen, og det føles ikke naturlig å ha juggel på den. Men i noen ritt (og når man sykler i skumringen til og fra jobb) er det nyttig å ha lys, og de råtne lysene med strikk til en hundrings er omtrent verdiløse. Derfor var det ekstra moro å komme over disse lysene, som festes fast med elastisk gummi. Som en ekstra bonus lyser de opp vanvittig bra, og det er lett å skifte batterier på dem. Jeg fant disse på Raske Sykler, og de kostet 2-300 kroner per stykk.

Har du noe sykkelutstyr, gadgets, eller annet nyttig produkt som bør prøves, så legg igjen info i kommentarfeltet! :)

Livet som sykkelfrue

2010-08-15T15:15:00.007+02:00

Denne artikkelen er skrevet av Hege Jakobsen, og kom først på trykk i Kondis nr. 5-2010.

For mange kvinner står egenskapene "sporty", "veltrent" og "glad i turer i skog og mark" høyt på ønskelista når man leter i virvaret av potensielle maker. En del av oss har vært så heldige å finne en match som besitter disse egenskapene - Syklisten. Etter hvert som forholdet utvikler seg, får man innsikt i hva livet som sykkelfrue egentlig innebærer, og det er i mange tilfeller en ganske komisk affære. Ettersom det å være sunn og sprek er assosiert med lang levetid, kan man altså kose seg med alle rarietetene i mangfoldige år - såfremt ikke Syklisten har tatt så hardt i over fjellet fra Rena til Lillehammer at han har pådratt seg hjerteflimmer. Etter noen år som sykkelfrue har jeg fått et rimelig godt innblikk i Syklistens hemmelige liv, som åpenbarer seg etter hvert som han blir sikrere på kjærligheten overvinner alt - til og med barberte manneben i kompresjon-tights og sykkelolje i sofaen.

Ut ifra egne og andres erfaringer har jeg samlet noen utfordringer man som sykkelfrue står ovenfor:

- Økonomi

Akkurat som fengsler ofte er en skole der kriminelle lærer enda mer fanteri, kan sykkelstiene være reneste høgskolen for å lære kreativ familieøkonomi. De mer erfarne syklistene fnyser av den ferske naive Syklisten, som har lært at ærlighet varer lengst. I en felles økonomi kan det være vanskelig å få pressa inn argumentet om at det er fornuftig å bruke x antall tusen kroner for å kutte ned 10 gram på sykkelvekta, og da finnes det råd. Dobbeltføring av familiens regnskap er én mulighet, å konsekvent si at sykkeldelen koster 10% av egentlig pris er en annen mulighet. Kvitteringer kommer på avveie, de er mest sannsynlig brukt til å tørke olje av kjedet. Ettersom de fleste damer ikke kan forestille seg hvordan det er mulig å bruke mer enn 3000 kr på en sykkel, fungerer dette overraskende greit for mange.

- Bolig

Når man er på boligjakt er sykkelfruen ofte mest opptatt av den nydelige parketten og de fantastisk flotte lekeapparatene i nærheten av boligen. I Syklistens hode er det derimot frenetisk tankevirksomhet. Kommer hun til å tillate tre sykler i stua, eller må jeg krangle dem inn på soverommet? Har jeg finere sykkel enn naboen? Er det en god intervall-bakke i nærheten? Når innflyttingen er overstått blir sykkelutstyret plassert i stram givakt i gangen, og Birken-magasinene omhyggelig stablet i en fin bunke ved siden av toalettet. Helst ville Syklisten hatt et stort portrett over senga fra det året han tok merket i Birken, men etter utallige diskusjoner går sykkelfruen med på bestille en kaffekopp med samme motiv, som blir plassert innerst i skapet.

- Kosthold

At menn spiser mer enn kvinner er vel noe de fleste vet. At Syklisten spiser SÅ mye som han faktisk gjør, er imidlertid vanskelig å forestille seg på forhånd. Etter ritt og hard trening må sykkelfruen lage nok mat til en middels bataljon, for så å observere at alt glir ned i Syklistens svært fleksible magesekk. Dersom blodsukkeret synker for lavt, kan Syklistens verbale prestasjoner fallere totalt, og da må man som sykkelfrue ha nødberedskap som kjeks, nøtter og sjokolade for å få orden på den snøvlende talen. Sykkelfruen får imidlertid god trening i å perfeksjonere sine pastaretter, og prestasjonspresset er lite siden Syklisten er mer opptatt av kvantitet - ikke nødvendigvis kvalitet.

- Kroppsbilde

I andre forhold er det ofte replikken "ser jeg feit ut i denne?" forbeholdt kvinnen. Hjemme hos Syklisten er det derimot nøye granskning foran speilet når sykkeltightsen kommer på, og sykkelfruen må stadig komme med beroligende ord om vektøkningen på 200 gram den siste timen kommer av at Syklisten nettopp har drukket et glass vann. Ved leggetid ligger Syklisten urørlig i senga og prøver å meditere sin egen hvilepuls ned i 40 slag/min. Sykkelfruens barberhøvel er stadig full av lange, svarte legghår og når sesongen avsluttes skal Syklisten helst se ut som en sebra med kritthvitt brille-/hjelmstropp-/trøye- og shorts-skille. Hvis man stiller spørsmålstegn ved alle stilkodene som syklister har, kan Syklisten avvæpne fruen med kommentarer om at "det er det indre som teller".

- Familie-logistikk

For barnefamilier er det en velkjent problemstilling at man prøver å få hverdagen til å fungere så smooth som mulig med henting, bringing, pakking og organisering. Sykkelfruen innser raskt at å få tre små barn avgårde til skole, barnehage og fritidsaktiviteter bare er blåbær i forhold til de logistiske utfordringene som Syklisten står ovenfor. Syklisten skal kjøres til ritt på den ene sida av landsdelen, for så å hentes 24 mil lengre unna - gjerne i motsatt retning av hjemmet. Før ritt er det hektisk skytteltrafikk mellom sykkelverksted, matvarebutikk og hjemmene til de tre karene fra sykkelklubben som har blitt lovet skyss til rittet. På ferieturer insisterer Syklisten på å bli satt av på en fjellovergang i stiv kuling og sludd for at han kan få sykle de resterende milene til destinasjonen, og sykkelfruen får gleden av å baske med tre utålmodige barn i baksetet på egen hånd.

Ferieturer

- Merkelig nok insisterer alltid Syklisten på å ha ferie de første tre ukene av juli, og sykkelfruen gjennomskuer fort at ferien "tilfeldigvis" sammenfaller perfekt med Tour De France. Når dagsplan for ferien skal fastsettes er sykkelfruen mest opptatt av hva man skal se eller hvem man skal møte, mens Syklisten kun har ett spørsmål i hodet: Hvor er nærmeste TV?! Syklisten er riktignok ikke så slavisk opptatt av Tour De France-sendingene at han må se hele etappen, men når det lakker og lir utpå ettermiddagen begynner det å haste med å få avsluttet kaffebesøket hos sykkelfruens grandtante. "Eeeeh, det-var-trivelig-vi-må-møtes-igjen-snart" mumler Syklisten før han beiner ut i bilen som om han skulle vært Usain Bolt på speed, og råkjører hjem for å rekke spurten på TV. Sykkelfruen kan nok være tilbøyelig til å bli med på den tre uker lange campingturen i Frankrike som Syklisten har planlagt - men kun fordi hun vet at hun kan være drita på rosévin tre uker i strekk mens den ekstatiske Syklisten tilbringer hver dag i en fransk veigrøft. Etter det ene magiske sekundet når syklistene suser forbi er Syklisten så utladet at han må sove resten av dagen, før han installerer seg i en ny grøft neste dag. Gjennom hele ferien er Syklisten ikledd fullt sykkel-kit for å få fullt utbytte av den franske steik-sola på de allerede langt framskredne solskillene sine.

Tour de France-ferie er ikke å forakte...

Farsrollen

- Syklisten jobber hardt for å være en dedikert idrettsfar fra det øyeblikket graviditetstesten viser to streker. Når svigermor spør om man trenger noe spesielt til babyen kommer, avslår Syklisten tilbud om sponset barnevogn og bestiller heller hjemmestrikkede babyklær med logo fra alle ProTour-lagene. Sykler i alle barnestørrelser står linet opp i boden før man en gang har rukket å ta første ultralyd, og Syklisten får nattesvette og mareritt ved tanken på at sønnen heller vil begynne med ballett i stedet for å bli med på barnetrening i sykkelklubben. Når navn skal diskuteres insisterer Syklisten på at "det er jo fint hvis datteren ikke har et navn som alle andre har - hva med Gunn Rita?", og Dag Otto Lauritzen får en vennlig forespørsel per mail om han har lyst til å være barnets gudfar.

- Utenom-ekteskapelige affærer

Når det gjelder utroskap, så er muligens ikke syklister noe bedre eller verre enn andre menn. Men mens andre menn snur seg etter pene damer på gata, flakker Syklistens blikk rundt for å evaluere hvor dyre og flotte sykler som suser forbi på gata. Når sykkelfruer aner ugler i mosen over at Syklisten flyr avgårde for å "treffe noen", viser det seg at denne "noen" er en middelaldrende mann i svett lycra som Syklisten har truffet på terrengsykkel.no's nettforum, og "daten" er ikke vin og middag - det er Maxim-gels og XL-1 på sti-tur i Nordmarka.

- Snik-syklifisering

Siv Jensen snakker om "snik-islamisering" av det norske samfunn. Syklistens store mål er derimot "snik-syklifisering" i heimen: Å ta små steg av gangen for å lure sykkelfruen inn i en mer aktiv rolle i galskapen. Det begynner uskyldig med innkjøp av en fin rosa sykkeltrøye, og plutselig står det to nye sykler i boden. Prosessen ender med at sykkelfruen befinner seg i bunnen av en gjørmekulp midt mellom Rena og Lillehammer - og elsker det! Sykkelfruen synes etterhvert det er fremmed og rart å se menn i noe annet enn tights, og har høstdepresjon fordi det er et helt år igjen til neste Birkebeinerritt. De tre barna blir hetende Thor-Edvald, Kurt-Asle og Dag-Otto, kort brudekjole utgår på grunn av arr på leggen etter kranktenner, og sykkelfruen synes at Maxim-gels funker fint som kakefyll.

Plutselig har Sykkelfruen også funnet veien fra Rena til Lillehammer på sykkel!

Da vet Syklisten at han har funnet den perfekte sykkelfrue, og alt ligger til rette for mange gode år på livets tandemsykkel!

Erfaringer fra andre sykkelfruer mottas med takk i kommentarfeltet! :)

Garmin Forerunner 110 vs Forerunner 310XT

2010-08-04T23:08:00.001+02:00

Blant idrettsutøvere og mosjonister har pulsklokker blitt stadig mer utbredt. Nesten alle Garmins pulsklokker har integrert GPS som gjør at man får registrert fart/tempo og distanse i tillegg til tid og puls - uten at man har ekstra sensorer. Disse klokkene har imidlertid vært relativt dyre og spekket med avanserte funksjoner.

Nå har Garmin lansert en superenkel klokke, Forerunner 110, som fokuserer på det som betyr noe: Tid, puls og fart. Klokka har grunnleggende funksjoner og et lettlest display. Trykk på "start" når økta begynner, og trykk "stop" når du er ferdig. Etter økta kan alt overføres direkte til Garmin Connect eller Garmin Training Center hvis man vil ha en treningsdagbok med analysemuligheter.

Forerunner 110 er altså Garmins enkle alternativ. I samme serie har de tre andre klokker; Forerunner 310XT (multisport), Forerunner 405 (avansert løpeklokke) og FR60 (uten GPS).

Denne artikkelen sammenlikner 110 med 310XT (som ble omtalt i utgave 9-2009 av Kondis). Hvordan fungerer 110 sammenliknet med storebror 310XT, hva går man glipp av ved å spare en tusenlapp, og hvilken bør man velge?

Hva pakkene koster og hva som følger med

Forerunner 110: Kr 1.700 (mpx.no). Pakke inkluderer klokke, vanlig pulsbelte, USB-kabel/lader, og CD med nødvendig programvare.

Forerunner 310XT: Kr 2.800 (mpx.no). Pakke inkluderer klokke, premium pulsbelte, ANT+ USB-enhet, lader, og CD med nødvendig programvare.

Hvordan den er i bruk

Førstegangsoppsett:

Etter at 110 er ladet opp slår man på den og sørger for at pulsbeltet er festet på kroppen. Første gangen må man definere grunnleggende informasjon som alder, kjønn, vekt, osv. Så er det bare å komme seg ut og la enheten ta inn satelittsignaler før man trykker "start" og kommer i gang (som vanligvis tar cirka 1-2 minutter). Det skal i utgangspunktet ikke være behov for å justere på oppsett igjen uansett hvilken aktivitet man driver med.

Førstegangsoppsettet til 310XT er identisk, men mulighetene for å koble til forskjellige tilbehør er mange. Man kan også velge hvilken aktivitetstype man skal bedrive (løp, sykling, annet) fra gang til gang. Satelittmottak går omtrent like fort på 310XT som 110.

Førstegangsoppsettet på 310XT kan være mer omfattende enn på 110 dersom man ønsker det eller skal bruke enheten til flere typer aktiviteter, men i utgangspunktet må man gjennom de samme stegene før man kan komme i gang.

Klokka på armen:

Klokka ligger behagelig på armen og veier kun 52 gram. Displayet til 110 er veldig lett å lese, og det blå bakgrunnslyset er ekstremt skarpt. En pipelyd signaliserer at runder er passert. Klokka har kun fire knapper; ett for å bla mellom visninger ("page/menu"), ett for å starte og stopp økter ("start/stop"), ett for å manuelt sette rundetider eller restarte ("lap/reset"), og ett for lys og å slå av/på enheten ("light").

På tross av at den er større og tyngre (75 gram) er 310XT også veldig behagelig å trene med. Displayet og bakgrunnslys holder like høyt nivå som lillebroren, og Til forskjell fra 110 så kan du velge at 310XT vibrerer i tillegg til å pipe, så hver gang man passerer en runde kjenner man at det rister litt i håndleddet. Dette kan selvfølgelig slås av om man ønsker. I tillegg har 310 syv knapper å forholde seg til; av/på-knappen, meny-knappen ("mode"), enter-knappen, to scrolleknapper for å bla i menyer og visninger, samt start/stopp-knapp ("start/stop") og ett for å manuelt sette rundetider eller restarte ("lap/reset").

Begge enhetene ligger godt på armen, er lette å lese, og ikke minst er knappene enkle å trykke på ved behov. 110 har mindre muligheter, men fordelen er at den er ekstremt enkel å forholde seg til samtidig som den gir all relevant informasjon på en tydelig måte.

Visninger og menyvalg:

110 har tre forhåndsdefinerte visninger: Distanse/stoppeklokke/hastighet, distanse/pulsslag/hastighet, og klokkeslett. Man kan velge om man ønsker å vise hastighet målt i minutter per kilometer eller i kilometer i timen. Derimot kan puls kun vises i antall slag per minutt, ikke i prosent av makspuls. Blar man i menyen får man følgende valg: Historikk (informasjon om gamle økter), alarm, autolap, brukerprofil (personlig info), oppsett (tid, språk, enheter, format) og tilbehør (velge pulsbelte). Alt i alt er mulighetene ganske begrenset med 110, men alt som trengs finnes uten at man trenger å bruke tid på finesser.

310XT gir deg nesten ubegrensede muligheter til å definere datafeltene (både antall og hva som skal vises), så har man behov for å skreddersy visning av data er mulighetene i overkant mange. I tillegg finnes utallige muligheter for varsler, definisjoner av type økter og løyper, GPS-innstillinger (feks "gå tilbake til start" om du har løpt deg bort), virtuell treningspartner, definisjon av pulssoner, osv. De fleste muligheter som finnes ved å krysse sportsklokke med puls, GPS og andre enheter finnes i 310XT for de som måtte ønske.

Om man har behov for å definere hvilke data man vil ha fortløpende tilbakemelding på når man trener så er 310XT det klare valget. Klarer man seg derimot med relativt få data (pulsslag, stoppeklokke, hastighet og distanse) så holder 110 lenge.

Tilbehør:

110 støtter kun pulsbelte som tilbehør. Pulsbeltet som følger med er av den litt gammeldagse sorten - en bred og litt stiv stropp. Man kan bytte ut dette med et "premium"-belte dersom man ønsker, men man blir fort vant med pulsbeltet - som forøvrig fungerer problemfritt.

310XT inkluderer et "premium"-pulsbelte som er av den nyere sorten - myk og elastisk stropp. I tillegg har 310XT støtte for fotsensor (spesielt nyttig om man løper innendørs på mølle eller vil måle stegfrekvens), farts-, kadens- og wattmåler (for sykling) og måling av vekt og kroppssammensetning på en såkalt Tanita-vekt.

110 er laget for de som ikke er gadget-freaks, så om man ønsker mer enn det GPS og pulsbelte kan gi av data så er 310XT et bedre alternativ.

Overføring av filer:

110 kommer med en USB-kabel som brukes til å både lade klokka og overføre filer til PC. Første gangen du kobler klokka til PC vil du måtte installere driver, men det er gjort på noen minutter. Laderen kan også kobles til strømnettet om du ønsker det. En nyttig funksjon med 110 er at når minnet på klokka er fylt opp så vil den automatisk slette de eldste treningsfilene fortløpende, slik at du ikke trenger å tenke på å slette og lagre plass til nye treningsfiler (minnet har plass til 180 treningstimer).

310XT har en strømkabel som kan kobles til USB-inngang på PC eller i rett i strømnettet for å lade klokka. Overføring av filer gjøres trådløst med en USB-enhet som medfølger. Oppsettet av overføringsenheten kan by på noen små utfordringer, men Garmin har gode hjelpefiler, og når det er gjort vil klokka automatisk overføre filer rett til treningsdagboka di hver gang den er i nærheten av USB-enheten.

110 kobles til PC med kabel, og dermed er det noe enklere å overføre filer til PC.

Programvare:

Begge klokkene kommer med treningsdagboka Garmin Training Center som kan installeres lokalt på PC. I tillegg kan gratis opprette konto på Garmin Connect på nett, og dermed føre treningsdagbok og analysere online om du ønsker. Garmin Connect oppleves som veldig enkelt å bruke, og man kan enkelt ta ut oversiktlige rapporter over enkeltøkter og perioder. I tillegg forbedres Garmin Connect fortløpende av Garmin, så nye funksjoner og forbedringer blir gjort tilgjengelig uten at man må gjøre noe selv.

Forskjeller i målinger:

Med både 310 og 110 på armen løp jeg en runde i Oslo fra Fagerborg kirke til Rikshospitalet, opp til Sogn, over til Bjølsen og tilbake til Fagerborg kirke. Nøyaktig lengde på løypa er ikke målt, men jeg startet og stoppet begge klokkene så å si samtidig på samme sted. Det ble likevel noen avvik:

110: 12.060 meter, 5:30 min/km i snittfart, 3:49 min/km som raskeste fart, 135 hjerteslag per minutt i snitt og 151 hjerteslag per minutt maks, og 163 meter høydestigning netto
310XT: 12.130 meter, 5:28 min/km i snittfart, 3:45 min/km som raskeste fart, 135 hjerteslag per minutt i snitt og 151 hjerteslag per minutt maks, og 154 meter høydestigning netto
Avvik: 70 meter kortere løype (0,6 %), 0:02 min/km raskere snittfart (0,6 %), nøyaktig samme hjerteslag, og 9 høydemeter mer (6%)

Med både 310 og 110 på armen syklet jeg fra Skedsmokorset til Majorstua, og noterte følgende avvik:

110: 25.030 meter, 26,5 km/time, 53,5 km/timen som raskeste fart, 121 hjerteslag per minutt i snitt og 150 hjerteslag per minutt maks, og 225 meter høydestigning netto
310XT: 25.150 meter, 26,4 km/timen, 54,1 km/timen som raskeste fart, 121 hjerteslag per minutt i snitt og 150 hjerteslag per minutt maks, og 225 meter høydestigning netto
Avvik:120 meter kortere løype (0,5%), 0,1 km/timen raskere snittfart, nøyaktig samme hjerteslag, og samme høydemeter

Selv om begge klokkene nok er veldig nøyaktige er det ikke godt å si hvilken klokke som har mest nøyaktig GPS-måling (110 er noe mer beskjeden enn 310XT). Gitt at man forholder seg til samme klokke så blir målingene riktig fra gang til gang, og en differanse på 0,5-0,6% (2-300 meter på en helmaraton) bør ikke ha noe å si.

Praktiske forskjeller mellom 110 og 310XT:

Ved å kjøpe 310XT får du en klokke som...

dekker behovene til alle seriøse utholdenhetsutøvere
støtter en rekke typer tilbehør
er vanntett
er en ekte multisportklokke
har over dobbelt så lang batteritid (20 timer mot 8 med 110)
har ekstremt mange tilpasningsmuligheter

Ved å kjøpe 110 får du en klokke som...

er ekstremt enkel i bruk
måler det mest relevante (tid, hastighet, distanse, puls)
kan brukes til løping, sykling, langrenn, og andre utendørsaktiviteter
lett kan kobles til analyseverktøy på PC

Konklusjon

Utøvere som har et behov for å måle mye forskjellige verdier, tilpasse visninger eller bruke diverse tilbehør vil nok ha mest glede av Forerunner 310XT eller 405. Hvis du er en slik utøver kan du føle at 110 kommer til kort. Er du derimot på jakt etter din første pulsklokke eller ønsker å oppgradere din nåværende klokke, og foretrekker "keep it simple" uten unødvendig dilldall, så vil du bli veldig positivt overrasket over hvor mye treningsklokke det egentlig er i Forerunner 110.

Oppsummering av juli 2010

2010-08-01T23:22:00.005+02:00

Sommerferienmåneden er over for alle sammen. Spania tok VM-gull i fotball, Alberto Contador vant Tour de France, og hadde det ikke vært for at bane fire er for trang så ville Jaysuma Saidy Ndure tatt EM-medalje på 200 meter også.

Juni var en kanonbra måned med pers opp Tryvann og Lillehammer-Oslo under fem timer. I juli ble det en god del mindre sykling, men det som manglet i kvantitet ble lett tatt igjen i kvalitet. Jeg fikk kun totalt 24 økter, men det ble nøyaktig 70 treningstimer og nesten 1.500 kilometer (mange av timene kom av fjell- og løpeturer, ikke sykling).

Dette er jeg fornøyd med i juli:

Hege og jeg forlovet oss på Col du Tourmalet. Min samboer Hege og jeg var begge påmeldt L'Étape du Tour (fra Pau til Col du Tourmalet i Pyreneene), og vi bestemte oss for å gjennomføre rittet sammen. Mer fantastisk landskap å sykle i skal man lete lenge etter, og med kanonvær og entusiastisk publikum ble de første 14 milene en utrolig sportslig opplevelse. De siste 4 milene, og spesielt de avsluttende 19 kilometerne opp Tourmalet var av den ekstremt krevende sorten, og vi kom dessverre litt etter tidsfristen til å havne på resultatlista. Det gjør uansett absolutt ingenting, for vi fullførte distansen, og på toppen fridde jeg til Hege og fikk "ja". Garantert good feel med Pyreneene som bakteppe! Klikk her for min oppsummering av L'Étape du Tour.

Bilder fra L'Étape du Tour (taken in action):

Jeg fullførte Jotunheimen Rundt. Alle som har fulgt med på bloggen min vet at Jotunheimen Rundt har vært som en hellig gral for meg siden i fjor sommer. Rittet var virkelig beinhardt, men jeg kom i mål på 18:37 og det føles helt fantastisk å ha gjennomført Norges hardeste ritt. Kanskje ville tiden vært en time eller to bedre dersom motvinden de siste 200 kilometerne ikke hadde vært så kraftig, men forholdene var like for alle. Én ting jeg lærte var at det er dumt å henge med et for raskt felt fra starten; kjører man over evne i begynnelsen så betaler man dyrt for det. Jeg burde kanskje latt være å henge med teten de første 50 kilometerne, og heller langt meg med et felt som siktet på 15-16 timer og fått en bedre reise rundt løypa. Samtidig lurer jeg på om jeg er bedre egnet til kortere ritt (<200 kilometer) enn disse ultradistansene på over 10 timer. Uansett, jeg kom til Sogndal for egen maskin og er storfornøyd med det. Neste år frister i alle fall Lille Jotunheimen Rundt mer enn originalen... Klikk her for min oppsummering av Jotunheimen Rundt.

Bilder fra Jotunheimen Rundt (fotograf Hege Jakobsen):

Tour de France live og møte med Dag Otto Lauritzen. På den 16. etappen (fra Bagneres-de-Luchon til Pau) sto vi på Col du Soulor og så Tour-sirkuset passere. Å stå i en bakke under Tour de France er omtrent som å være på 17. mai-fest, fotballkamp og i en OL-løype samtidig; masse folk, mye liv, sol og god stemning. Like før proffene kom møtte vi på Dag Otto Lauritzen som kom kjørende i Dag O2-bilen sin. Det endte med et kjapt intervju, der Hege og jeg fikk kamera og mikrofon i ansiktet med "fortell om hva dere gjorde på Tourmalet" som innledning. Våre "15 minutes of fame" er i alle fall sikret. Klikk her for å se TV2-innslaget.

Hege og meg på Col du Soulour før proffene passerer:

Så nære proffene var vi på Col du Soulor:

Sommerferie. Det ble mye god mat, drikke, late dager og hyggelige opplevelser i Jotunheimen og Frankrike i juli - utrolig deilig etter en ganske travel vår.

I august gleder jeg meg til:

Birkebeinerrittet. Jeg kommer ikke til å bruke så mye tid på konkurranser i august, men akkurat Birkebeinerrittet blir noe å glede seg til - hvis det blir godt vær. Ingenting som å kjenne lårene stivne opp den [med sarkastisk stemme] "grusomme og bratte Rosinbakken" mens trekkspillspillende tilskuere skåler i grøftekanten!
Klatringen Tryvann. Søndagen før Birken går det tradisjonelle klatrerittet av stabelen i Oslo. Sjekk www.klatringen.com for informasjon og påmelding. Morsommere og raskere gjennomført ritt finner man ikke i august!
Komme i gang med blodøktene opp Tryvann igjen. Jeg endrer intervalltreningen fra fire lange drag på terskel to ganger ukentlig til fire korte drag godt over terskel (6 minutter) og deretter to lange drag på terskel to ganger i uka. Dette håper jeg øker makskapasiteten min, som igjen forhåpentligvis gjør meg bedre skikket til å slå pers'en på 16:53 (og ikke minst få meg over Skramstad fortere).
Rolige langturer i sensommersola. Helgene fremover kommer til å bli brukt på rolige langturer rundt Øyeren, i områdene nord for Oslo, og ved Mjøsa. Med deilig augustvær blir det så godt som sykling kan bli her til lands.
Europeiske fotballligaer starter igjen. Jeg må være ærlig og si at jeg ikke bryr meg det minste om Vuelta Espania. Derimot blir det godt å se skikkelig fotball på TV igjen (om ikke annet for å se godt betalte og trente voksne menn late som de har vondt av pinglete taklinger - hvor mange syklister gjennomførte ikke Tour de France med brukne bein i år!).

Om noen har lyst på å hive seg med på intervalløktene i Tryvann, så kjører jeg de på tirsdager og torsdager med start fra Holmenkollenveien/Lybekkveien klokka 1700 - legg igjen en kommentar her om at du har tenkt å bli med, så vet jeg at jeg får selskap!

Ellers er det bare å glede seg over den siste skikkelige sommermåneden og sørge for at vi alle slår naboene og kollegaene våre i Birken...

L'Étape du Tour 18.07.2010

2010-07-19T19:00:00.003+02:00

Rittinformasjon

Tour de France-arrangøren ASO arrangerer hvert år amatørrittet L’Étape du Tour, hvor de velger ut en av årets Tour de France-løypas flotteste fjelletapper og åpner for cirka 10.000 deltakere. De påmeldte kommer fra hele verden, og alt fra juniorer som håper på proffkontrakt til gamle gjennomtrente seigskinn til vanlige mosjonister stiller til start. Startnummer kan kjøpes gjennom utvalgte lokale turoperatører verden over (jeg kjøpte mitt startnummer gjennom Bra Tur).

Årets løype er hentet fra etappe 17 fra TdF, som er både fantastisk vakker og hinsides hard: Start går i Pau, og løypa strekker seg over Col du Marie-Blanque, Col du Soulor og avsluttes på toppen av Col du Tourmalet. Distansen er på moderate 182 kilometer – utfordringen er 4.500 høydemeter (til sammenlikning går Jotunheimen Rundt over like mange høydemeter, men er 430 kilometer langt). Prikken over i’en er at arrangørene sperrer veiene slik at alle deltakerne har løypa for seg selv.

Løypeprofil: http://www.letapedutour.com/2010/ETDT/presentation/images/TDF10_profil_17_HD.jpg

Forberedelser

Hege (min samboer) og jeg meldte oss på via Bra Tur (www.bratur.no) i vinter, og hadde som mål å fullføre rittet sammen. Med andre ord skulle vi ta dette som en tur, og kombinere det med å se et par TdF-etapper live. I tillegg hadde jeg planlagt en liten overraskelse til Hege på toppen av Col du Tourmalet…

Jeg har trent målrettet til Jotunheimen Rundt, og dermed fått veldig mye bakkesykling i beina i tillegg til de 43 milene forrige helg. Hege har trent mer variert i år, og ikke prioritert bakketrening. Vi gikk ut fra at generelt god form ville være nok til å gjennomføre rittet.

I Pau (hvor starten gikk) fantes ingen ledige hotellrom, så vi endte opp med hotell i Lourdes som er cirka fire mil fra Pau. Logistikken ble derfor ekstra utfordrende; vi tok syklene våre i sykkelkofferter, fløy til Bordeaux dagen før rittet, og tok toget til Lourdes (med mellomstopp i Pau for å hente startnumre). Transport til hoteller, til start samt tilbake fra mål ble løst med taxi.

Dagen før start da vi var i Pau hadde vi halvannen time fra toget ankom byen til neste tog gikk videre til Lourdes, og mens Hege passet på syklene og alt annet på togstasjonen ilte jeg meg rundt Pau i taxi for å hente startnummer og komme meg tilbake. Det ble et helvetes råkjør og jeg måtte omtrent bestikke drosjesjåføren til å kjøre mot enveiskjørte gater for å spare tid. Jeg rakk toget med kun et par minutters margin…

Ettersom dagen før rittet gikk med på logistikk ble forberedelsene suboptimale. Uten særlig mat før middagen sent på kveld ble det både tynt med næringsinntak og lite søvn før taxi’en vår hentet oss 0515 fra hotellet for å kjøre oss til start i Pau på rittdagen.

Logistikk av utstyr var en utfordring, når start og mål er på forskjellige steder og man i tillegg bor et stykke utenom løypa.

Valg av utstyr

Hege og jeg sykler begge på Merida Scultura-rammer; Heges letteste girutveksling er 34x25, mens min er 39x26. Vi gjorde ingen endringer til standardutstyret med hensyn til girutveksling eller hjul.

Næringsmessig valgte vi å kjøre kun vann i to flasker hver, samt at jeg tok en Camelbak med et par liter ekstra vann på ryggen. I tillegg tok vi med 7-8 gels hver. Energibarer og annet som krevet tygging valgte vi bort da jeg har erfaring med at å spise energimat er håpløst i varme.

Værmeldingene var utelukkende gode (15-30 grader, sol, ingen regn), så vi kjørte kort-kort samt en tynn regnjakke i lomma på ryggen (Norrøna Fjørå, selvfølgelig) i tilfelle det skulle bli surt vær på toppen eller ned fra fjellene. Dessuten smørte vi oss med vannfast solkrem faktor 30.

I tilfelle punkteringer tok vi med et par reserveslanger, dekkspaker, pumpe, kredittkort og en bunke Euro.

Starten i Pau

I Pau rakk vi 10 minutter på et bakeri for å spise fem brødskiver med honning, en stor kaffe og et wienerbrød før vi måtte stille oss i startbåsen vår.

Det var noe kjølig om morgenen, men allerede før start kunne man kjenne at dette ville bli en klam og varm dag (altså en følelse vi ikke har kjent i Norge på mange år…).

Hege og jeg hadde startnummer 9912 og 9911, og ble dermed plassert i bakerste startbås (nummer 7). Det medførte at selv om den offisielle starten gikk 0700, så kom vi ikke av gårde før nærmere 0740. Rundt oss sto flere hundre med stive blikk og flotte sykler, og deltakerne snakket alle slags språk.

Mens vi ventet på starten var det tydelig at mange slet med vannlating; etter tur måtte omtrent samtlige urinere opp etter husvegger, langs rekkverk og inntil trær i hovedgaten i Pau. Og mer skulle det bli!

Da vi endelig kom i gang hastet flere med å legge seg fremst, men den vanlige knivingen fra norske fellesritt var heldigvis fraværende. Hege og jeg la oss på et fornuftig nivå og lot oss ikke plage av at mange ga full pinne.

I Pau var det mye spenning knyttet til rittet før startskuddet gikk...

Opp Col du Marie-Blanque (1.035 høydemeter, 54,5 – 64,5 km)

Frem til første fjell gikk det veldig greit for seg med delvis kuppert terreng og god temperatur. Vannlatingen som startet i Pau fortsatte langs løypa, og helt frem til første stigning (Marie-Blanque) var grøftekantene en sammenhengende urinal.

Langs løypa var det utrolig mange tilskuere som jublet oss frem på en måte som nesten får Birkebeinerrittet til å blekne. Spesielt morsomt var det at kvinnelige syklister får ekstra oppmerksomhet: “Allez la Fille” og “Bravo Madamme” ble ropt hver gang de så en kvinnelig syklist, til Heges store glede. Selv om jentesykling kanskje ikke er like utbredt her som hjemme, så er det i alle fall ingen mangel på jubel!

Ryktene hadde det til at Marie-Blanque var knallhard. Stigningsprosenten i de første kilometerne var lavere enn snittet, og desto høyere i de siste par kilometerne som la til rette for en knallhard avslutning. Noen fløy opp bakken, noen tok beina fatt, men de av oss som vet at å sykle over evne i bakker er livsfarlig fant vår rytme og tråkket rolig opp mens vi bevitnet syklister som akket seg i grøftekantene med laktat rennende ut av ørene.

Den aller siste kilometeren måtte vi gå fordi en rekke ambulanser måtte frem, og det korket seg til med syklister. På toppen av Marie-Blanque begynte sola for alvor å ta tak, men beina føltes veldig bra…

Målet nå var å komme til matstasjonen i bunnen av bakken innen tidsfristen kl. 1310 klarte vi med god margin, og vi fikk fylt flaskene med vann og lommene med mat før vi tråkket videre til neste matstasjon og stigning.

Marie-Blanque var en ond bakke, og flere måtte ta beina fatt. Hege og jeg, derimot, hadde futt nok til å faktisk sykle opp!

Opp Col du Soulor (1.474 høydemeter, 113,0 – 125,5 km)

Flatene frem til Soulor gikk veldig fint – mye “Bravo Madamme!” og jevn tråkking tok oss overraskende raskt frem til bunnen av bakken, hvor vi lastet opp med mer vann og fråtset oss i søte kaker.

Alle trøstet seg med at den andre bakken ville være snillere enn den første, selv om en var litt lengre. Litt lengre oppe i bakkene sto de samme personene med beina nedi små bekker for å kjøle seg ned, og voksne menn med sykler verdt flere månedslønner lå som fluer i grøftene. Man kan lure på hvor mye snillere denne bakken egentlig er, når den får folk til å knele på denne måten…

Hege og jeg hadde fin rytme oppover stigningen, og den formidable utsikten som gradvis åpenbarte seg tok pusten fra oss. Eller var det kanskje den bratte motbakken? Uansett, omgivelsene i Pyreneene er så fine at man skulle tro de var malt på lerretter og hengt opp rundt oss.

Vannet i Camelbak’en begynte å bli så varm at den kun duget til små slurker av gangen. Cirka halvveis opp bakken måtte vi ta to minutter i skyggen og presse i oss litt gels og vann før vi fortsatte.

Da det nærmet seg to kilometer fra toppen oppdaget Hege at hun hadde et par gir å gå på (på sykkelen, vel og merke), og vi vrengte ut det som var av krefter for å passere toppen. Øverst sto en hel flokk mennesker som sang kun til ære for Hege; “allez la Fille, allez…”, noe som framkalte frysninger og gåsehud nedover de svette ryggene våre!

Straks etter toppen satte vi opp farta for å komme til siste matstasjon innen kl. 1530, som var neste tidsfrist. De relativt krevende nedoverbakkene tok på armer, skuldre og ryggen, men vi rakk frem med 20 minutters margin. Rabiat fråtsing av bananer, gels og kaker sto høyt på dagsorden for samtlige, og det var tydelig at løypa krevde sin mann for flere. Og fortsatt gjensto flere mil og over 1.500 høydemeter…

Vakrere omgiveser enn de opp Col du Soulor har vi sjeldent sett.

Opp Col du Tourmalet (2.115 høydemeter, 163 – 182 km)

Hege og jeg holdt det gående mot Tourmalet, selv om varmen, høydemeterne, tilbakelagt distanse og generell utmattelse tok kraftig på. Vannet i Camelbak’en var så varm at om jeg hadde lagt en tepose nedi så ville jeg hatt Earl Grey på ryggen – dermed brukte jeg vannet til å kjøle ned lårene i stedet.

Da vi kun hadde noen kilometer igjen til begynnelsen av Tourmalet måtte vi ta en skikkelig pust i bakken, og det var vi ikke alene om. Man snakker ofte om å gå tom, og å gå ned i kjelleren. I dette tilfellet var vi i ferd med å grave oss ned i jordkjelleren, så Tourmalet kom til å bli en tung affære med sine neste 19 kilometer.

Ved 18 kilometer til toppen ble strategien å sykle tre kilometer av gangen og så ta en pause. Med 6-8 km/t ville det si en pause hver halvtime, som virket overkommelig. Vannflaskene gikk unna, og kroppen ville ikke ta imot noe av næring – dette gjaldt flere deltakere; ukontrollert raping og andre gassutslipp hørtes ut til å plage mange.

Hege og jeg fant en rytme og skled gradvis forbi folk som hadde tatt beina fatt. Samtidig var det en og annen som klarte å tråkke seg forbi oss. Mange tilskuere tilbød seg å helle kaldvann på oss; midlertidig befrielse fra den stekende sola hjalp utrolig.

Da det gjensto cirka 14 kilometer passerte Elimination-bilen oss, så dermed skjønte vi at vi ikke ville klare tidsfristen. Derfor endret vi fokus til å kun fullføre, og heller ta den tiden vi trengte. Nå var vi godt nede i jordkjelleren og gravde oss videre til Kina.

Ved 12 kilometer så jeg et telt med Cola og vann satt opp av en britisk sykkelbutikk. Beholdningen deres var myntet på deres syklister, men jeg fikk overtalt dem til å gi oss en boks Cola og et par liter vann (da jeg forklarte dem hvilken overraskelse jeg hadde til Hege på Tourmalet gikk de med på å gi meg en boks). Selv om Cola kanskje har smakt bedre, så tror jeg Hege satte pris på å få i seg 0,3 liter glovarm sukkersøle akkurat da.

Ved 10 kilometer hadde Trektravels.com et telt hvor de ga appelsiner til syklister, og jeg fikk snakket meg til et par skiver sitrusfrukt.

Ved 8 kilometer begynte det virkelig å røyne på, og jeg trodde vi hadde fått solstikk da jeg hørte Terje Tysland fra en høyttaler nedi dalen – men det viste seg å være noen norske sykkelturister som hadde slått opp camp i forkant av at TdF-gutta kom. “Verdens minste norske pub” for de som tenker å avlegge et besøk, det så ut til å være stigende stemning allerede tre dager før etappen…

Ved 6 kilometer så ikke Hege lengre grunnen til å fortsette opp, og jeg måtte få henne på toppen for å gi henne overraskelsen uten å avsløre hva det var… På merkelig vis klarte jeg likevel å overtale henne til å fortsette, og rundt oss lå det syklister rett ut i grøfta, langs veiene og til fots. Tenk å måtte gå flere kilometer motbakke når du er en voksen, trent person!

Ved 4 kilometer igjen så vi toppen tydelig, og utallige busser med brutte syklister passerte oss. Hege og jeg vekslet på å gå og sykle oppover, og det er hevet over enhver tvil at så tomme som vi var nå går det egentlig ikke an å være. Vi passerte noen trøndere som satt i en bobil og drakk øl, men vi var for slitne til å engang hilse…

Ved 2 kilometersmerket innså vi at dette kanskje skulle gå likevel, og slet oss videre. Det vakreste synet denne dagen var “Sommet 1 km”-skiltet. Vi tråkket en halv kilometer til, og tok beina fatt noen hundre meter, og syklet de siste meterne opp til toppen.

Vi ankom toppen cirka 1930, nøyaktig 12,5 timer etter at rittet hadde startet. En time etter tidsfristen, men likevel kan vi konkludere med at rittet ble gjennomført.

Hege var helt tom og jeg var ikke så mye bedre selv, men et par hundre meter etter toppen hoppet vi av syklene.

Hege skjønte vel ikke hvorfor jeg ba henne ta av hjelm, briller og hansker, men da jeg fikk spurt henne om hun elsket meg (etter å ha jaget henne opp TdF’s hardeste fjell hadde hun grunn til å ikke gjøre det!) og fått en bekreftelse på at hun gjorde det, så var det naturlige oppfølgingsspørsmålet ikke “hva føler du nå?” men “vil du gifte deg med meg?”. Svaret ble et kontant “ja”.

Når jeg førstes skal fri så kan jeg ikke tenke meg et finere sted enn et fjell i Pyreneene på 2.115 høydemeter, med utsikt over den nydelige, grønne fjellkjeden. Så selv om vi ikke kom i mål innen tidsfrist på Col duTourmalet ble det en klatring verdt alt slitet for oss begge.

To slitne og fornøyde syklister på toppen!

Da vi omsider kom oss tilbake til hotellet sent på kvelden var vi begge så utmattet at vi ikke orket å gå på restaurant og feire forlovelse, så vi nøyde oss med McDonald’s take-away…

For øvrig var beste tid 5:59, ved Jean-Christophe Currit. Det skal bli spennende å se hvordan han gjør det i forhold til proffene. Jeg vil også legge til at av de nesten 10.000 deltakerne var det cirka 3.000 som ikke klarte å gjennomføre (innen tidsfristen). Det sier mye om hvor hardt det er når cirka 30% ikke klarer de 18 milene på de avsatte 11,5 timene!

Informasjon og resultater finner du på http://www.letapedutour.com.

For de som vurderer å delta i fremtidige L’Étape du Tour:

Arrangørene er ekstremt profesjonelle, så alt fra rittinformasjon, funksjonærer langs løypa, matstasjoner, medisinsk personell, tilskuere, osv. fungerer så bra som man kan ønske seg (tenk deg Birkebeinerrittet opphøyd i andre).
Er du jente, så vil du få så mye ekstra tilskuerstøtte at du føler deg som en dronning resten av dagen.
Sjekk mulighetene for pakketur gjennom reisebyrå – med tanke på transport av sykkel, logistikk og annen organisering kan det fort lønne seg!
Reis ned god tid i forveien for tilvenning. Varmen og maten her nede er annerledes enn hjemme.
Bo i startbyen om mulig. Man må være i startbåsen lenge før starten går, så hvis man bor langt unna blir det et forferdelig stress å stå opp grytidlig, organisere transport og komme seg av gårde.
Kom godt forberedt med bakketrening i beina. Det sier seg selv…?
Sjekk at utstyret er tilpasset utfordringen. Tour de France-fjell er ikke egnet for tunge gir, for å si det på den måten.
Solkrem. Sola her steker bra, og jeg hadde regnet med å bli solbrent, men med vannfast solkrem med faktor 30 gikk det helt fint.
Ikke ta vann over hodet med for harde starter eller leke Pantani i bakkene. Sprekker du i første bakke, så blir de påfølgende det verste du noensinne har gjort.

Jotunheimen Rundt 09.07.2010

2010-07-11T15:22:00.005+02:00

I år var det 20. gang Sogn CK inviterte til Jotunheimen Rundt, som kanskje er det hardeste éndagsrittet som arrangeres i Norge. 353 deltakere stilte til start i år, og 305 fullførte. Løypa er på hele 430 kilometer, og har start i Lærdal, går via Tyin-krysset til Fagernes, videre over Beitostølen og Valdresflya til til Lom, og så over Sognefjellet til mål i Sogndal. Tre store stigninger og en mindre kneik – totalt cirka 4.700 høydemeter – må passeres for å fullføre. Rittet starter på fredagskvelden, man sykler gjennom natta, og kommer i mål fra rundt lunsjtider på lørdagen.

Med andre ord, rittet er langt, det er enormt mange høydemeter, og mye av syklingen skjer når kroppen egentlig er vant med å sove.

Bakgrunnen og forberedelser

I min debut i rittet i fjor brøt jeg på Valdresflya etter flere narkoleptiske anfall, og da jeg senere på dagen satt i Sogndal og vitnet deltakere som fullførte rittet bestemte jeg meg for at i 2010 skulle jeg også fullføre. Dermed ble det ett år med målrettet trening; vinteren ble brukt utelukkende på rulla, gjennom våren ble det mye rolige langturer, og de siste par månedene før Jotunheimen Rundt kjørte jeg opp Tryvann på terskel åtte ganger ukentlig.

I de siste to ukene før Jotunheimen Rundt trappet jeg ned treningen noe, hvilte mye og spiste veldig fornuftig. Sykkelen fikk en skikkelig service og diverse tilbehør ble investert i. I tillegg tilbød faren min seg å følge meg rundt løypa i bil (det vil si at han var tilstede på hver matstasjon), som ga en ekstra trygghet både mentalt og med tanke på mat og materiell.

Torsdag natt dro vi til Lindstrøm Hotell i Lærdal og fikk en solid søvn (på tross av vanvittige måkeskrik!). Værmeldingene ble også stadig bedre frem mot rittet, og det som først så ut som sykling i konstant regnvær så etter hvert ut til å bli et ritt med korte regnbyger…

Ved start hadde jeg på meg shorts med løse knær, tynn kort ulltrøye og sykkeltrøye, løse ermer, Oakley Jawbone-briller med klart glass, og korte hansker. I lommene hadde jeg en Norrøna Fjørå-jakke, to reserveslanger, pumpe, dekkspaker, åtte gels, to energibarer, fire poser Stinger “smågodt” og masse tørket frukt. Ekstra klær, drikke og mat ble plassert i bilen med far.

Målet var enkelt: Fullføre. En god tid skulle i så fall bare bli en bonus.

Aaron Long og jeg (til venstre) står klare i startområdet, fortsatt uvitende om hvor vondt vi skulle få det om noen timer.

Lærdal til Tyin: Pangstarten

Fra i fjor visste jeg at de første timene er veldig harde, men jeg tenkte at om jeg hang med de raskeste så lenge som mulig så ville jeg også få mye gratis med tanke på en god tid. Derfor la jeg meg blant de 20 fremste. Watt og puls var i overkant høyt, og flere kommenterte i ettertid at det aldri har blitt syklet så hardt opp til Tyin før, men jeg lot det stå til frem til nesten fem mil hadde gått. Ved 47 kilometer fikk den fremste gruppa en luke til resten av oss. Jeg prøvde å ta igjen ledergruppa, men noen biler som kom mellom oss slapp meg ikke forbi. Da enda noen biler til snek seg inn tenkte jeg at det var like greit, for jeg ville uansett ikke klart tempoet til teten hele veien rundt. Med 380 kilometer igjen virket det mer fornuftig å slippe opp på gassen, spise og hive meg på gruppa som kom like bak. Ganske snart var vi 10-12 syklister fra omtrent like mange klubber, og rulla vår fungerte utrolig bra på flatene til Tyin.

Beina føltes bra, hodet fungerte relativt godt, det var overraskende varmt, og stemningen i pulja som kom bak meg var bra – så alt lå fortsatt til rette for et flott ritt selv om vinnersjansene forsvant (de var vel aldri tilstede heller).

Tyin til Beitostølen: Det gode følget

Jeg mistet midlertidig kontakt med gruppa fra Tyin med mot Øye, men klarte heldigvis å bite tennene sammen og tråkke meg tilbake til gruppa. Det begynte å røyne på både fysisk og mentalt, så stoppen på Fagernes var gull verdt. En klapp på skulderen fra far hjalp på.

Fra Fagernes til Beitostølen våknet gruppa til live igjen, og i en liten periode satt praten løst blant oss en stund. Opp mot Beitostølen begynte trøttheten på nytt å gjøre seg gjeldende, og det ble en del stillere blant oss. Dessuten var det noen gruppa som satte en såpass hard fart at ikke alle klarte å bidra, og jeg tenkte at denne gruppa aldri i verden ville holde helt inn til Sogndal.

Jeg forsto det sånn at vi skulle stoppe på Beitostølen for å få på oss litt varmere klær og innta mat og drikke før Valdresflya, men da vi kom til matstasjonen fortsatte omtrent hele gruppa videre mens noen få av oss svingte av. Jeg vurderte et kort øyeblikk å hive meg etter dem, men klok av skade fra i fjor visste jeg at jeg burde få i meg godt med mat nå. Stian Reistad Røgeberg fra Asker CK avklarte at vi hadde et felles hovedmål om å komme i mål, og avtalte vi skulle holde følge til mål.

Samtidig begynte regnet å sette inn, så før avgang fikk jeg på et par solide skoposer, en tykk sykkeljakke under Gore Tex-jakka, samt hansker med lange fingre.

Den viktigste motivasjonen for oss nå var å komme trygt over Valdresflya og til neste matstasjon. Jeg tenkte at dersom vi kom til Lemonsjøen, så ville vi få bekreftelse på at dette skulle vi klare.

Noen oppløftende ord fra far og Rufus (hunden) hjalp på før Stian og jeg satte i gang på den biten av løypa jeg gruet meg mest til.

Beitostølen til Lemonsjøen: Sykling i ingenmannsland

Jeg har aldri sett Valdresflya på dagtid, men husker det som et øde ingemannland fra i fjor. Stedet var omtrent akkurat slik jeg husker, bortsett fra at jeg hadde glemt hvor elendig asfalten er. Dessuten gjorde regnværet ting ekstra surt. I de bratte nedoverbakkene fikk vi ganske kraftig sidevind som gjorde det hele ekstra spennende.Vi var flere ganger oppe i over 70 km/t, og visstnok hadde ledergruppa dundret forbi i langt over 80 km/t. At det ikke skjedde noen ulykker her er ufattelig, men sier også litt om hvor skjerpet alle er.

Stian og jeg snakket lenge om alt og ingenting – et nyttig triks for å holde hverandre våkne. Dessuten begynte vi å fabulere om hvor fantastiske de vaflene på Sognefjellet kom til å bli.

Da vi passerte stedet hvor jeg brøt i fjor begynte jeg å bli ekstremt søvnig, men etter en stopp for å late vannet og spise litt følte jeg meg som Supermann. Sola var i ferd med å komme tilbake og det ble lysere og varmere, og før vi visste ordet av det så de sju milene til neste matstasjon unnagjort.

Det var ekstremt deilig å komme til Lemonsjøen. Jeg spiste som besatt, og tror jeg fikk i meg fem-seks skiver med syltetøy og brunost. Samtidig kvittet jeg meg med alt sportsdrikke og gikk over til vann, en beslutning magen applauderte med et høyt rap. Innehaveren av JT Sykkel serverte mat, men tok seg tid til å hilse på meg – veldig hyggelig! En annen kar med ansvar for pålegg kunne fortelle at vi hadde flaks, for nå var det medvind helt frem til Lom.

Med sola på vei tilbake tok jeg av meg den tykke sykkeljakka, men fortsatte med Norrøna-jakka. Rufus bjeffet Stian og meg videre.

Tanken på vaflene på Sognefjellet gikk over fra en hyggelig fantasi til den primære motivasjonsfaktoren.

Det finnes både dårlig klær og dårlig vær, men om klærne holder mål så turen over Valdresflya mye lettere. Denne jakka må være mitt beste kjøp noensinne...

Lemonsjøen til Lom: Good morning, Jotunheimen!

Den bratte nedoverbakken fra Lemonsjøen gikk som en kule, og Stian og jeg frydet oss stort over at vi skulle få medvind til Lom og sikkert også videre til Sognefjellet… men da vi kom ned til veien til Lom ble vi møtt av en ganske kraftig motvind. Hvis jeg følte meg som Supermann nedover Valdresflya, så følte jeg meg som Supermann med baklommene fulle av kryptonite frem til Lom. Vi ble med et tremannslag som tok igjen oss og prøvde å bidra i rulla, men etter noen kilometer merket både Stian og jeg at det gikk for hardt, og vi måtte melde oss ut av moroa – skulle vi fullføre så hadde vi ikke råd til å brenne krefter på denne måten.

På Lom ble det pasta og Cola. Sist gang jeg var så gåen i kroppen så tidlig en lørdag må ha vært etter en litt for livlig fest. Likevel, tanken på kun fem små mil til vaflene på Sognefjellet motiverte til nytt giv.

Utover tanken på vaflene tenkte jeg på hvordan man kunne gjøre Jotunheimen Rundt å veldig mye hardere. Jeg så bare to reelle muligheter: Snu løypa slik at man starter i Sogndal og avslutter i Lærdal, eller legge løypa via Juvasshytta.

Da gels og barer ikke gikk ned lengre fungerte disse gærningene utrolig bra. Anbefales!

Lom til Sognefjellet: Vinden fra helvete og vafler fra himmelen

Etter Galdesand, hvor veien virkelig begynne å bli bratt, virket det som Satan selv hadde kuppet jobben som værgud. Det blåste så kraftig at det var umulig å få opp farta, og da jeg hadde tenkt reflektert nok over hvor tungt dette var ble det mye utidig kjefting og smelling til ingen nytte. Før har jeg lurt på hvordan det må være å sykle så sakte i motbakker at det føles bortkastet, men etter denne erfaringen vet jeg hvordan det føles. Jeg har i alle fall aldri hatet sykling, ritt, fjell eller utendørsaktiviteter så mye som jeg gjorde de siste to milene opp Sognefjellet.

Omsider kom vi mot alle odds til matstasjonen med de berømte vaflene. Vaflene på Sognefjellet har vært den viktigste motivasjonen for å sykle fra Beitostølen, og de smakte så godt at selv Eivind Hellstrøm hadde latt seg imponere.

Det sier litt når man kan glede seg over at det KUN er 90 kilometer til mål, men det var altså drivkraften da jeg slang meg på sykkelen igjen.

Stian og jeg snakket ofte om hvor godt det ville bli å komme i mål. Og det ble det!

Sognefjellet til Sogndal: Den evige avslutningen

Ryktene hadde det til at det ville bli iskaldt ned til Turtagrø, så jeg hadde på meg en tykk jakke under Norrøna’en, og Stian og jeg fortsatte videre over Sognefjellet. Den sadistiske vinden gjorde det vanskelig å komme seg frem, men da veien endelig pekte ned mot Turtagrø og Skjolden var det deilig å la tyngekraften gjøre sitt og se farten overstige 30 km/t for første gang siden etter Lemonsjøen.

Vel nede i bunnen tok vi av jakkene og kjørte videre i kort-kort. Jeg fikk også presset i meg en gel og en sportsbar uten at magen protesterte (jeg tror fordøyelsessystemet enten hadde klappet sammen eller var takknemlig for alt den fikk). Sola og varmen gjorde ting veldig fornøyelig, selv om vinden blåste mot oss selv da vi snudde retning i Gaupne.

Den siste kneika mot mål så veldig uskyldig ut på løypeprofilen, men den var seig, bratt og lang nok til å suge siste rest av krefter ut av oss. I tillegg kornet pulsklokkene mine av, så jeg mistet oversikt over hvor langt det var til mål. Jeg trodde først at Hafslo var Sogndal, og så det var med stor skuffelse jeg like etterpå så skiltet “Sogndal 13”. Da vi etter hvert nærmet oss Sogndal mistenkte jeg arrangøren for å ha flyttet Sogndal noen kilometer lengre bort, men omsider så vi brua ved Sogndal og like etter passerte vi målstreken til enorm lettelse og tilfredshet.

Tiden ble 18:37 (halvannen time gikk med på pauser og stopper).

Gratulerer til vinner Mikael Johansen (Bergen CK) og Jan Ove Standal (ÅOC) som kjørte inn på 13:15 (for en sinnsyk tid!), og til alle sammen som fullførte – godt gjort!

Sjeldent godt med Cola i mål...

Etter målgang: “Aldri igjen”

I målområdet ventet Hege (samboeren min), far og Rufus – og det var utrolig godt å gi dem alle en klem og tenke at nå er det over. Jeg var for sliten til å juble og for utladet til å reflektere over hva jeg nettopp har oppnådd, men nå mens jeg skriver dette føles det veldig godt å ha fullført det hardeste jeg noensinne har gjort på sykkel (og det inkluderer Trondheim-Oslo).

Tiden min ble ikke så bra som jeg hadde håpet, men jeg fullførte og klarte dermed det som hang høyest av alle sykkelmål for i år – så nå kan jeg si at sykkelåret 2010 har vært en suksess for min del.

Dessuten var det ekstra moro å høre erfarne rittdeltakere si at årets utgave var den hardeste noensinne på grunn av motvinden fra Lom, og at fjorårets var den letteste.

Jeg tror det kommer til å gå lang tid før jeg får lyst på å gjenta Jotunheimen Rundt, med mindre jeg kan få en garanti for at det blir godt vær og ingen motvind. I tillegg ville jeg likt om rittet gikk på dagtid i stedet, men det er vel gode grunner til at rittet starter 21:00 på fredagskvelden.

Deilig med grillmat i mål. Arrangørene gjør sitt for at rittet blir et matgilde fra start til mål!

De gode tingene

Det kan høres ut som dette kun var en tung og kjedelig opplevelse, men det var det altså ikke. Det er mange ting jeg må trekke fram som positive:

Jeg fullførte! Jeg har aldri presset meg så hardt over så lang tid, og jeg har fått en annen forståelse av de enorme avstandene og forholdene i Jotunheimen. Å motivere seg til å fortsette fra den ene matstasjonen til den andre, og vite at det fortsatt er flere hundre kilometer med fjell før man er i mål er en mental øvelse. Og å faktisk gjennomføre det er en fysisk øvelse. At man mestrer begge øvelsene var nøkkelen til min gjennomføring, og det gi en fantastisk følelse.
Veldig mange hyggelige mennesker i og rundt rittet. Flere personer som har lest bloggen min hilste på meg før, under og etter rittet (blant annet Rene, Torgrim og JT Sykkel), og i tillegg blir man jo kjent med de man sykler med.
Gode ryttere og ingen uhell. I mange ritt føler man seg ofte utrygg på grunn av cowboysykling og annet tull. I Jotunheimen Rundt-feltet virket det som alle var habile syklister, og i tillegg oppstod ikke en eneste skummel situasjon. Slikt gjør det ekstra moro å sykle.
Omgivelsene. Bortsett fra regn over Valdresflya og motvind de siste 200 kilometerne var omgivelsene fantastisk – Jotunheimen blir aldri feil.
Matstasjonene. Jotunheimen Rundt er kjent for legendariske matstasjoner, men jeg må også trekke frem at de som står på matastasjonene bidrar til en veldig positiv opplevelse. At de i tillegg lot far forskyne seg med kaffe og en matbit setter jeg ekstra stor pris på.
Vaflene. Trenger vel ikke si mer om vaflene nå?
Utstyret. Jeg traff utrolig godt med alt utstyret. Sykkelen min gjorde jobben og jeg traff ekstremt godt med bekledningen.

Anbefalinger til fremtidige deltakere

Vær godt forberedt. Hardere éndagsritt finnes knapt. Rittet krever enormt mye både fysisk, mentalt og materielt. Har du ikke trent nok, om du ikke er uthvilt, om du ikke takler motgang, eller ikke har (sykkel)utstyret i orden så kan dette bli beintøft.
Fokuser på delmål om du ønsker å komme i mål. 430 kilometer i seg selv trenger ikke være så hardt, men når det inkluderer så mange høydemeter som Jotunheimen Rundt så må man bryte opp rittet i mindre mål, ellers vil alt føles uoverkommelig når man sykler over Valdresflya om natta eller stanger mot asfalten opp Sognefjellet.
Om du ikke vet at du er blant de sterkeste i feltet, så finn en gruppe som matcher ditt nivå. Farten i fremste felt er helt sykt, og dabber så vidt jeg vet ikke av, så om man skal få en hyggelig tur bør du være realistisk med deg selv om hva du kan oppnå.
Kan du få med hjelpere (familie, samboer, venner) så gjør for all del det. Å bli heiet fram av kjente underveis hjelper på motivasjonen. Men merk at arrangørene ikke tillater følgebiler, så langing i fart og annet som følger med denslags kan ikke skje. Og skulle du ikke få med noen til å hjelpe deg, så kan du være trygg på at arrangørene har et kanonbra opplegg for logistikk.
Vurder rittet i alle tilfeller! Selv om jeg rauter “aldri mer”, så vet vi alle hvor mye hold det er i dét utsagnet. Rittet krever mye av deg, men du får også utrolig mye tilbake. Og diplomet fra Jotunheimen Rundt er det eneste jeg har brydd meg med å ta vare på…

Informasjon og link til annen informasjon og rapporter: http://www.jotunheimenrundt.com. For dere som deltok i Lille Jotunheimen Rundt kommer forhåpentligvis rapporter og bilder fra her!

Resultatliste: http://jotunheimenrundt.com/files/File/JR-v1.PDF. Oppsummert resultatliste:

Bilder nedenfor (alle tatt av min samboer Hege – ønsker du å bruke dem så ta kontakt):

Snart Jotunheimen Rundt 2010...

2010-07-08T23:44:00.000+02:00

Nå er det ikke lenge igjen før Jotunheimen Rundt bryter løs... For meg - og sikkert alle andre som vurderer å delta - er værmeldingene ekstremt spennende. I går brøt serveren til Yr.no ned - eller ble utilgjengelig i alle fall - og det er jeg overbevist om at skyldes JR-deltakere som trykket F5 for mange ganger etter å ha søkt på Lærdal, Fagernes, Valdresflya, Lom og Sognefjellet.

Jeg begynte å titte jevnlig på været allerede forrige helg, og allerede da var langsiktsmeldingene av den begredelige sorten. Regn, under 10 grader, og generelt dårlige forhold. Værmeldingen torsdag kveld (under 24 timer før rittstart) er betraktelig mer positiv enn hva Yr har spådd tidligere i uka. Likevel blir det nok en litt våt og kjølig tur. Gitt at man holder en 16-timersplan så er Yrs stalltips som følger:

Dette blekner likevel kraftig mot hva vi opplevde i fjorårets utgave:

Lærdal (kl. 21): 28 grader, sol.
Øye skule (kl. 24): 14 grader, skyet.
Fagernes (kl. 03): 18 grader, noe skyet.
Beitostølen (kl. 05): 15 grader, sol.
Lemonsjøen (kl. 08): 16 grader, sol.
Lom (kl. 10): 21 grader, sol.
Sognefjell turisthytte (kl. 13): 18 grader, sol.
Luster (kl. 14): 29 grader, sol.
Sogndal (kl. 15): 29 grader, sol.

Så hvordan været egentlig blir vet vi jo ikke før vi får se det, men det tyder på at en god regnjakke og varme plagg kan være ekstra smart å ha med seg...

Mer info tett på rittet kommer i morgen når jeg får sovet ut!

Oppsummering av juni 2010

2010-07-04T22:19:00.000+02:00

Tour de France er i gang og fotball-VM nærmer seg slutten. Det betyr at juni er over. Juni var en flott måned for oss som driver med sykling; mange av rittene vi har trent for ble arrangert denne måneden, godværet ser ut til å ha kommet, og vulgære solskiller har gjort seg gjeldende på armer og bein.

I juni ble det ikke riktig så mange timer, mil eller ritt på meg som i mai, men det spiller ingen rolle. I juni var det mye mer fokus på sterke prestasjoner både på intervalltrening og i rittene. Likevel, det ble 41 økter, 68 timer, 176 mil, og deltakelse i tre ritt. I tillegg kunne jeg sette "mission complete" på to av mine mål for i år: Tryvann på under 17 minutter, og Lillehammer-Oslo under fem timer.

Ting jeg er fornøyd med i juni (i prioritert rekkefølge)...

Intervalløktene opp Tryvann. I mai var jeg ekstremt fornøyd med å ha syklet opp Tryvann på 18:04. I juni hadde jeg to faste intervalløkter i uka der jeg kjørte opp Tryvann fire ganger per økt, på terskel (dvs 310-320 W og 86-90% av makspuls). Uten at jeg noengang gikk inn for å sykle opp Tryvann på rekord så satte jeg personlig rekord flere ganger på rad, og bestenoteringen skjedde 15. juni da jeg på fjerde økta opp hivde meg på klubbmesterskapet til Frikransen og noterte 16:53. Før sesongen startet var ett av målene å komme under 17 minutter, og det er altså i boks. Etter L'Étape og sommerferien fortsetter jeg med intervalløktene, og det ville vært veldig moro å komme under 16:30... Forøvrig: Frikransen arrangerer Klatringen Tryvann søndag 22. august - bli med om du har mulighet!
Lillehammer-Oslo. I fjor syklet jeg rittet på 5:03, og dermed var en naturlig målsetning å komme under 5:00 i år (med et håp om å være raskere enn 4:30). Denne sesongen har jeg syklet en del med Ottestad SK, som har mange sterke og hyggelige syklister. Vi kom i mål på solide 4:36, og dermed gikk et annet stort mål for året i boks også. Klikk her for min oppsummering av Lillehammer-Oslo.
Ny VO2max. Uten at maksimal oksygenopptak i seg selv er det viktigste, så var det likevel ekstremt morsomt å notere at jeg har økt fra cirka 62 ml/kg/min ved juletider til 69,2 ml/kg/min nå i juni. Det tar jeg som en bekreftelse på at treningen jeg gjennomfører har noe for seg. Å bikke 70 ml/kg/min er selvfølgelig neste mål.
Mjøsa Rundt. For tredje gang deltok jeg i Mjøsa Rundt i år, med to mål - bli mer samkjørt med Ottestad-gutta, og trene på å sykle stygglangt (som 24 mil forsåvidt kan sies å være). Det ble junis eneste ritt i regnvær, og på tross av pygmé-blære ble det brukbare 6:13. Klikk her for min oppsummering av Mjøsa Rundt.
Raumerrittet. Terrengsykling er ikke noe jeg har sterke følelser for, men jeg utfordret likevel skjebnen gjennom skogene nord for Hellerudsletta. Igjen fikk jeg bekreftet at jeg er som ei ku i havsnød når det blir teknisk, men jeg hadde trøkk i beina når jeg faktisk våget å sykle. Til neste terrengritt skal jeg huske å ha en del mindre luft i dekkene, og gjerne testet meg litt i stier i forkant. Uansett, det var en nyttig opplevelse og profesjonelt gjennomført av arrangørene! Klikk her for min oppsummering av Raumerrittet.

I juli og fremover ser jeg frem til (i tilfeldig rekkefølge)...

Tour de France. Hvem vinner den gule trøya? Tar Thor den grønne? Hvordan vil Edvald gjøre det? Blir klatreetappene så spektakulære som vi håper på? Hvem og hvor mange blir tatt i doping? Hvor mange ganger vil Kaggestad nevne "laktat", "terskel" og "syre"? Det er mange spørsmål, og mye å glede seg til - spesielt for de av oss som skal ned og se gutta live!
Avgjørelse i fotball-VM. Da jeg oppsummerte mai tippet jeg på at Italia skulle ta gullet. Det gikk jo rett til skogen. Hvilket lag som sitter igjen som vinner av Uruguay, Nederland, Spania og Tyskland er ikke godt å si, men spennende blir det!
Jotunheimen Rundt. Om seks dager er mitt desidert største mål for 2010 forhåpentligvis oppnådd. Helt siden jeg innså hvor dritt det føles å bryte et ritt som JR (som skjer når man står i målområdet og ser alle som fullfører, og man vet at man ikke er en av dem) har rittet vært en hellig gral for meg. Forhåpentligvis kan spøkelset fordrives etter denne uka.
L'Étape du Tour. I år går årets Étape fra Pau til Tourmalet. Alle som har et forhold til sykling klarer å tenke seg til hvor stort dette kommer til å bli.
Sommerferie. Late dager, mye sol, grilling, fjellturer i Jotunheimen og Pyreneene, bøker og vin. Flott konsept!

Alt i alt var juni en flott måned for meg, og det hele kommer til å toppes nå i juli... Og i august kan vi godte oss over Grenserittet, Øyeren Rundt, Klatringen Tryvann og Birkebeinerrittet.

Sommerhalvåret er tross alt en deilig tid for oss sykkelentusiaster!

Klar for Jotunheimen Rundt 2010?

2010-07-03T19:30:00.001+02:00

I dag starter årets høydepunkt for cirka 200 av verdens beste syklister (og millioner av tilhengere) - Tour de France. Mens Hushovd og Boasson Hagen er i gang med prologen kan vi andre glede oss over at det kun er én uke igjen til årets høydepunkt på terminlista: Jotunheimen Rundt.

I fjor gikk det - som faste lesere vet - ikke så veldig bra i Jotunheimen Rundt (oppsummering her). Én uke med innflytting, oppussing og Ikea-besøk i forkant av rittet var ikke den beste oppkjøringen. I tillegg stilte jeg nok opp uten skikkelig respekt for løypa, med for lite klær for nattsyklingen og lot de negative tankene styre. Det var veldig synd, for de fantastiske forholdene i fjor er det ingen garanti for at vi får i år.

Langtidsvarslene når det gjelder vær ser ikke veldig oppløftende ut, dessverre: En runde på Yr.no tilsier at det blir overskyet og mellom 8 og 20 grader fra start frem til Sognefjellet, og frem til mål i Sogndal er det fare for regn. Nå er langtidsvarslene på Yr.no like troverdig som en rusa lystløgner, så jeg hadde ikke brydd meg for mye med værmeldingene før onsdag-torsdag. I fjor var det jo spådd skikkelig uvær helt til noen dager før, og så ble det en varmegryte uten like. Så akkurat værmeldingene legger jeg ekstremt lite vekt på enn så lenge.

Jeg liker å tro at jeg er bedre forberedt i år; det har blitt over 550 mil i beina, veldig mange terskeløkter opp til Tryvann, inspeksjon av JR-løypa mellom Randsverk og Sognefjellet, og generelt har jeg prestert litt høyere nivå enn i fjor både i ritt og på trening. Nå er også Lillehammer-Oslo unnagjort, og den siste uka har gått med på å kjøre opp Tryvann en del ganger, sørge for at sykkelen er klar for JR, og hvile mye.

Den siste dagene før rittet kommer jeg til å sykle opp Tryvann fire ganger på terskel, og ellers blir det kun rolige turer. Det er uansett for sent å gjøre annet enn å vedlikeholde formen og unngå skader og andre dumheter og uhell.

I dag har jeg brukt litt tid på å ordne utstyr og ernæring. Nye cleats er blitt skrudd på skoene mine, en pall med gels og sportsbarer er kjøpt inn, og et godt utvalg av bekledning er vasket og pakket til avreise.

Mens Tyskland gruset Argentina sto jeg på terrassen og vasket sykkelen, smøret drivverk og satte på nye bremseklosser.Jeg knakk en eike på bakhjulet under Lillehammer-Oslo, men Raske Sykler kunne heldigvis sette inn en ny eike veldig fort, så da blir det "standard issue" med SRAM S40-hjulsett med PowerTap-nav til Jotunheimen Rundt også:

Drivverket har fått en skikkelig vask og smøring. Hittil har SRAM Red fungert helt smertefritt, men krever også jevnlig vask og vedlikehold. Kranklageret har blitt smørt og skivene foran har blitt strammet godt til på kranken.

Nye bremseklosser er satt på. Nedoverbakkene fra Tyin, ned mot Lom og ikke minst fra Sognefjellet til Skjolden er alle lange og bratte, så det er veldig greit å kunne dempe farten. Slitte klosser anbefales ikke om man skal sykle 430 kilometer. I tillegg har jeg satt på og fått kjørt inn Continental Grand Prix 4 Season-hjul, som jeg har gode erfaringer med på norske veier:

Sterke lys foran og bak er nødvendig, mest for å bli sett når man sliter seg over Valdresflya. Det blir aldri helt mørkt over fjellene i juli (såfremt det ikke er dårlig vær), men i høy fart på kvelden og natta er det veldig greit å lett kunne se de rundt seg:

I fjor stilte jeg med 11-delt Super Record med 12/25 bak og 53/39 foran. Det fungerte veldig greit opp til Tyin og Valdresflya, og i år kjører jeg med SRAM Red med 12/26 bak og 53/39 foran - som jeg vet holder opp Sognefjellet også. Er du selv usikker på hva du bør ha av utveksling så kan kompaktkrank eller 27 tenner bak være smart. Jotunheimen Rundt har ingen styggbratte bakker, men de tre store stigningen er lange - og det er vel lengden som er utfordringen med både bakkene og med rittet forøvrig:

Som tidligere deltakere (og nerder som koser seg med løypeprofiler) vet, består rittet av 430 mil, over 4.500 høydemeter, og tre solide stigninger og en liten kneik mellom start i Lærdal og mål i Sogndal (løypeprofil hentet fra www.jotunheimenrundt.com):

Alle timene inne på rulla, ute i sol og i regnvær har vært for ett formål - gjennomføre Jotunheimen Rundt. Så det er bare å glede seg. Jeg får gåsehud og sommerfugler i magen av tanken på at nå er det Jotunheimen Rundt igjen.

Torsdag reiser jeg til Lærdal. Hils gjerne på meg om dere treffer på meg i Lærdal, langs løypa eller i Sogndal. - om fjorårets deltakerantall er noe å gå etter så er blir vi rundt 1.000 som stiller til start i Lærdal fredag 9. juli 2010 kl. 2100. Snart er årets høydepunkt i gang for mange av oss!

Lillehammer-Oslo (og Den Store Styrkeprøven) 26.06.2010

2010-06-27T13:29:00.006+02:00

Ett av årets største høydepunkt for norske landeveissyklister er over - i helga ble Den Store Styrkeprøven avviklet. Som vanlig for sykkelritt ble det også her deltakerrekord, og fantastiske 6.555 deltakere i de fire distansene fullførte i solskinn og ellers flotte forhold.

Aller først er det på sin plass å liste opp de viktige fakta fra rittet. Det ble mye sterke tider i år, og selv om Velo Zoncolans tid fra Trondheim i fjor ikke ble truet er det mange som skal være stolte av sine prestasjoner i de forskjellige distansene. Jeg synes det er litt trist at det kun er 20% kvinner på deltakerlistene, men man kan jo håpe at likestillingen etter hvert preger sykkelritt også. Jentetråkket fra Hamar er i alle fall et godt steg i den retningen.

Beste tider (jeg anser Styrkeprøven mer som lagkonkurranse enn en individuell konkurranse, så jeg oppgir laget før rytterne):

Trondheim, kvinner: 15:12:08 ved Trondhjems VK (Dybwad og Meland)
Trondheim, menn: 13:51:04 ved CK Victoria (Gaundal, Nevin, Berge, Oterholm, Jermstad, Valseth, Estil, Walstad, Berget, Kattem, Hangerhagen, Lea, Sundet, Fenstad og Ullebø)
Lillehammer, kvinner: 4:37:19 ved CK Nittedal (Larsen)
Lillehammer, menn: 4:08:04 ved United Bakeries (Christophersen, Høydahl, Bratland, Lian og Ahlsand)
Hamar (kun kvinner): 3:42:47 ved Moss CK (Haagensen, Waagen, Been, Johnsen, Lindberg, Janitz, Sandaker, Kristiansen, Mork-Johansen og Gressløs)
Eidsvoll, kvinner: 1:42:39 ved Østbygda IL Sykkel (Lund)
Eidsvoll, menn: 1:30:12 ved IF Frøy (Kjærnsmo)

Deltakerinfo (antall fullførte):

Trondheim: 2.119 totalt, fordelt på 1.982 menn og 137 kvinner
Lillehammer: 2.993 totalt, fordelt på 2.621 menn og 372 kvinner
Hamar: 473 kvinner (det er tross alt "Jentetråkket")
Eidsvoll: 970 totalt, fordelt på 597 menn og 373 kvinner

Jeg syklet med Ottestad SK, av mine tre ritt med A-prioritet i år var Lillehammer-Oslo det første (de to neste er Jotunheimen Rundt og L'Étape du Tour). Etter fjorårets 5:03 var mitt opprinnelige mål for rittet å komme under fem timer, og dette målet ble etter hvert justert til å komme i mål på under 4:30... Ingenting som hårete mål!

Klok av skade fra Mjøsa Rundt styrte jeg unna all mat som kunne føre til økt vannlating i dagene før rittet, og dermed slapp jeg unna den beryktede ekornblæra som gjorde at jeg måtte stoppe to ganger i forrige ritt. Oppladningen denne gangen hadde derimot en veldig interessant vri: Jeg hadde avtalt med Joar Hansen på Testlab'en på Høyskolen i Lillehammer at jeg skulle ta en terskel- og VO2max-test et par timer før start. Så mens de fleste andre deltakerne reket rundt Håkons Hall satt jeg på en ergometersykkel på høyskolen og fikk presset meg til en ny bestenotering på 69,2 ml/kg/min (ved 400 W). 60 minutter senere sto jeg på startstreka med resten av Ottestad SK...

Antageligvis ikke den smarteste oppvarmingen som finnes...

Den første timen gikk det som en kule, og vi hadde puls og watt godt over det bærekraftige. Rulla fungerte veldig godt med spissing i front og omtrent ingen luker å tette. Ned Brøttumsbakken gikk det så fort at jeg ikke turte se på computeren. Jeg kan ikke huske så varme forhold i ritt så langt i år, og var obs på inntak av næring og drikke hele veien (forøvrig kan Windose gels anbefales!). Vi passerte Hamar på respektable 1:17 og både puls og watt roet seg til et mer fornuftig nivå.

Rett etter Hamar bar det opp bakkene til Stange gjennom Ottestad, og følelsen av å sykle gjennom "hjemmebane" var enorm med alle de flere hundre som jublet på oss langs veiene. Langing ble også gjennomført på en god måte uten at vi tapte noe tid i prosessen. Mot Tangen ble det kjørt kontrollert, men hardt, og rulla fungerte godt med rundt 20 stykk som alle bidro godt.

Langs gamle E6, ved Strandlykkja, knakk jeg en eike på bakhjulet mitt og måtte slippe laget. Heldigvis hadde vi en servicebil med oss, og jeg fikk raskt og effektivt satt på et reservehjul. Jeg tenkte først at jeg ikke hadde mulighet til å ta igjen laget, men etter 10 minutters knallhard temposykling fikk jeg igjen kontakt med laget. Etter litt hvile i sekken og et par Windose-gels hivde jeg meg inn i rulla igjen og vi dundret videre.

Før Minnesund tok vi igjen et annet lag på E6, der vi snek oss mellom biler og andre syklister. Å drive forbipasseringer på smale motorveier med biler og syklister i alle kanter var en spennende opplevelse som jeg gjerne lever foruten, men det hører med i spillet. Ved Minnesund hadde vi ny langing, og jeg merket at vi begynte å tære på energinivået og moralen: Det tok sin tid å komme i gang med rulla igjen, og ting virket ikke like smooth som for et par timer siden. Eidsvoll ble passert etter 3:04, og like etter kom Team Ullevål forbi som tok seg tid til å lære oss at "høyre" er den siden armen viskriver med.

Da vi nærmet oss Mogreina var det blitt veldig varmt, og mine ellers så tighte og stive Sidi Ergo 2-sko begynte å stramme voldsomt rundt rista - så kraftig at jeg fikk kramper i føttene. Smertene var så jævlige at jeg måtte slippe meg ned i sekken i en periode (som varte i 15 kilometer). I tillegg protesterte magen litt mot den store mengden gels og sportsdrikke den hadde tatt imot, men etter en peptalk med meg selv la innvollene seg til ro igjen. Antall bidragsytere fremst i rulla var nok mindre enn oss som lå i sekken, så mange takk til de som gravde ekstra dypt frem mot Olavsgård.

Opp bakkene ved Frogner og fra Olavsgård klarte jeg å legge meg i rulla fremst, og bidro med det jeg kunne. Vi var vel da seks stykk som rullerte fremst. Den siste bakken fra Olavsgård er egentlig ikke så bratt, men i går var den forjævlig. Om man havner i helvete så sykler man vel opp den bakken til evig tid...

Den siste mila på Økernveien mot mål gikk ekstremt fort, og jeg prøvde å bidra litt i front, men føttene føltes som de hadde tatt fyr og jeg slet med å henge med inn. Likevel, det holdt opp den siste sure bakken og ned til mål... Jeg skjønte ved Skedsmo at 4:30 ikke ville holde, men vi kom likevel inn på sterke 4:36 - for meg en forbedring på 27 minutter, og ny lagrekord for Ottestad SK. Selv om ikke alle som startet hang med helt til slutt, var vi veldig mange som kom inn sammen: Bjørn Granli, Espen Rødseth Hansen, Tom Nerheim, Roar Nylende, Jens Wolsgaard, Simen Nordal, Odd Hellek Tangen, Tom Werner Hansen, Espen Nyland, Pål Thorvaldsen, Arne Kristian Holter, Kjell Vidar Brumoen og Ronny Pedersen.

Det var synd at målet om 4:30 ikke gikk, men som vi var enige om i målområdet kunne vi nok ikke kjørt så mye bedre enn vi gjorde heller... Været var stort sett perfekt, og vinden var ikke plagsom (den var vel direkte hjelpsom frem til Hamar). Om jeg hadde sluppet smertene i føttene så hadde jeg kanskje kunne bidratt noe mer, men etter målgang var jeg såpass sliten at jeg tror ikke jeg hadde mye mer å gå på. Så det opprinnelige målet om å komme inn godt under fem timer klarte vi glatt - med ny pers samtidig - og så får heller 4:30 bli noe å sikte mot i 2011.

Forøvrig må jeg nevne at samboeren min (som har tatt bildene nedenfor) tok meg imot med en klem og masse mat og drikke. Hun har vel erfaring med at jeg er på føling-nivå i mål etter ritt, så et par søte skillingsboller fra Baker Hansen gjorde underverker! Ellers vil jeg takke alle i Ottestad SK, både i laget som syklet og ikke minst apparatet rundt. Stemningen innad i laget før, under og etter rittet var fantastisk bra. Langingen på hjemmebane og ved Minnesund var gull verdt, og uten servicebilen ved Strandlykkja kunne jeg ikke fullført. Som jeg har påpekt tidligere i bloggene mine - sykling er like mye en lagsport som en idrett for individualister, og Styrkeprøven er et godt eksempel på dette.

I tillegg skal arrangørene ha klapp på skulder for god gjennomføring. Matstasjonene vet jeg fra tidligere år at holder høyt nivå, som mange sikkert satte enorm pris på. I tillegg var det masse funksjonærer i omtrent alle kryss, og resultatene ble gjort tilgjengelig umiddelbart. Dessuten er det masse liv og røre i både start- og målområde, som seg hør og bør.

Neste års målsetninger skal jeg ikke se på før til høsten, men å komme inn på under 4:30 på Lillehammer-Oslo står høyt i kurs...

Fortell gjerne om din opplevelse i kommentarfeltet nedenfor!

Resultatlister fra Styrkeprøven: Klikk her.

Interessante blogger:

Rolf-Arne har en godt skrevet blogg - Krympebloggen - og han fullførte på 9:22. Jeg oppfordrer alle til å lese hans oppsummering av rittet; det står stor respekt av hans fremgang (som er minst like imponerende som det er å sykle Lillehammer-Oslo på rekordtid)!

Bilder (alle av Hege Jakobsen - ta kontakt om du ønsker å gjenbruke bildene selv):

På vei opp siste kneik før mål (meg i Livestrong-brillene og det døde ansiktsuttrykket).

Pål, Konrad og Tom tar en rask evaluering (eller er enige om at smerte er feighet som forlater kroppen).

Mulig jeg har svettet litt mye? Uansett, Yt proteinshake smaker greit i mål...

Ottestad SK gruppe 2 passerer Skedsmo.

Ingenting er morsommere enn familemedlemmer som heier sine syklistfedre/-mødre frem...

IF Frøy gruppe 2 ruller gjennom Skedsmo på vei til 5 timers-tiden. Jens Peter stikker frem trynet litt bak i gruppa.

Klar for Styrkeprøven 2010?

2010-06-24T20:49:00.004+02:00

På lørdag er det rekordmange som stiller til start i Den Store Styrkeprøven, og for mange er det årets høydepunkt på landeveien. Med 9.000 deltakere spredd over start i Trondheim, Lillehammer, Hamar og Eidsvoll blir det nok av erfarne og ferske syklister om hverandre på veiene til Oslo. Værmeldingene lover bra, og bør bidra til en god opplevelse for alle sammen.

Jeg regner med å fullføre Lillehammer-Oslo for åttende gang. I fjor satte jeg ny personlig rekord da jeg kjørte duo med Sebastian Ferner Johansen på 5:03. I år kjører jeg med Ottestad SK, og da bør tiden bli godt under 5:00. (Sebastian sykler med Asker SK, og bør også kjøre inn til ny pers!) Jeg kjenner at jeg er veldig spent på årets Lillehammer-Oslo, og det skal bli moro å tråkke i gang fra den ene OL-byen til den andre. Men hvordan er det med resten av de mange tusen som deltar? Hvordan ligger folk an? Snakket blant syklister den siste tiden pleier å omfatte følgende:

Har du trent nok?

La oss være ærlige; stiller du til start i Trondheim uten å ha trent minst et par hundre mil så kan det bli en kjedelig tur. Om du ikke vet hvordan det er å tråkke i noen timer på en karbonflis blir heller ikke strekningen fra Lillehammer det deiligste du har gjort. Og hvis du ikke har øvd på å sykle i felt eller bidra i kjeder så kan det bli en lærerik lørdag. Forhåpentligvis har du gjort hjemmeleksa di slik at det blir en tryggest og hyggeligst mulig opplevelse for både deg og de rundt deg. Etter en del deltakelse i ritt har jeg noen råd for de som ikke har trent nok på hvordan man kommer seg til Oslo:

Spise og drikke ofte og jevnlig. Tenk på rittet som en rullende buffet; det er ikke nå du skal slanke deg!
Bidra i kjeden om du har kapasitet til det, og si fra om du trenger å hvile i sekken. Ingen liker snyltere, men alle har forståelse for at man trenger å få tilbake overskuddet.
Heng med laget ditt så lenge du kan selv om du sliter. Du kommer til å angre om du slipper laget ditt og kommer inn på en dårligere tid enn resten. Når det er sagt, det kommer alltid et felt bak deg, så det skal godt gjøres å sykle helt alene til Oslo.
Legg deg i sekken når du må fikle med noe, for eksempel ha på deg regnjakke eller åpne en matpakke. De verste ulykkene oppstår når folk er ikke følger med, men hvis du er skjerpet hele veien så minimerer du risikoen for å forårsake ulykker i kjeden.
Gi ros og bidra aktivt til en good feel-stemning i laget eller pulja. Det er absolutt ingenting som er verre en tåpelige wannabe-kaptein som skal rope og kjefte ting som "kjør tettere, for faen", men alle klarer å ta ut litt ekstra om de føler at de mestrer det de driver med.
Unngå brå og/eller uforutsigbar atferd. Hvis du må ut av sadelen for å stå og trå, så ta i litt ekstra slik at syklisten bak deg ikke plutselig kjører i deg. Kommer det et hull eller en sprekk i veien, så signaliser det tydelig. Skal dere passere et annet felt, så rop "høyre" (uten å høres ut som en sadist, selvfølgelig).

Holder utstyret ditt?

Når Styrkeprøven avvikles er egentlig landeveissesongen på vei mot slutten, og både du og sykkelen din skal ha vært gjennom mange timer i sludd, regn og sol. I militæret lærte vi å pusse våpen hver dag i felt (og noen lærte å sniffe våpenolje, uten at det bidro til noe som helst) - da fungerte våpenet som det skulle uten "klikk" og annet tull. Det samme gjelder i sykling; tar du godt vare på sykkelen så får du mye igjen for det. Forhåpentligvis har du sett over sykkelen din og sikret at ting som dette er på stell:

Gir og drivverk sitter som det skal. Kjede bør være vasket og smørtet inn, og girskifte skal kunne gjøres raskt og presist. Krankskivene og kassetten er ikke nedslitt. Slitte wire og wirestrømper bør unngås.
Bremsene fungerer. Selv om Styrkeprøven er såpass flat at bremsene ikke får kjørt seg er det greit å vite at sykkelen bremser som den skal når du klemmer inn hendlene. Sjekk at bremsewire fungerer som de skal og at bremseklossene ikke er nedllitt.
Dekkene er relativt nye. Norske veier er ikke spesielt skånsomme å sykle på, og dekk bør skiftes hver 2-3.000 kilometer (eller når de blir slitt nok). Hvis du ikke har byttet dekk i år, så bør du vurdere å sette på nye dekk kun hvis du får kjørt dem inn litt først.
Sykkelen er ren og pen. Det føles alltid mye morsommere å bruke sykkelen når den ser fin og ren ut. Det tar ikke mye tid å dra over ramme, hjul og andre deler.

For min del er alt pakket og klart til rittdeltakelse til helga. For de av dere som ikke har en fast rutine for pakking til ritt, så finner dere en nyttig sjekk-liste nedenfor til når dere pakker til Styrkeprøven (og andre ritt). Dette er selvfølgelig kun ting jeg tar med i baggen til startområdet - ikke alt blir med på rittet!

Sykkel
Hjelm
Briller
Hansker - korte eller lange avhengig av vær
Klubbtrøye, kort- eller langermet avhengig av vær¨
Teknisk undertrøye
Shorts
Sokker
Sykkelsko
Skoovertrekk - spesielt relevant hvis det er meldt regn
Regnjakke - helst en tynn som kan puttes på baklomma
Løse ermer, knær og bein - hvis været tilsier det
2x reserveslanger
Pumpe
1x dekkspak
Verktøy - greit å ha i baggen før start men ikke med i trøya¨
Sykkelcomputer inkludert pulsbelte
2 flasker med sportsdrikke (evt en tredje som tas på rygg)
Gels - 1-2 per time (tips: kjøp gels pakket i engangsdoser, så blir det mindre søl, men ikke eksperimeter med gels dere ikke vet at magen tåler)
Energibarer, sjokolade, nøtter, etc. som alternativ til gels
Kontanter eller bankkord
Mobil
Matpakke inkludert drikke til før og etter rittet

Alt telles opp før det pakkes ned i baggen. Skulle man glemme noe som helst - inkludert sykkelen - så er det greit å vite at sportsbutikker har stands i startområdet.

I morgen sykler jeg en rolig tur på terrengsykkelen (nå som jeg vet at raceren er 100% klar kan den bare stå og godgjøre seg), spiser som vanlig, får i meg en del vann og legger meg litt tidligere enn vanlig. Lørdag skal bli kanonmoro!

Alle dere som har vært med på dette før vet at det bare er å glede seg, og til dere som ikke vet hva dere går til - nå er det for sent å gjøre noe annet enn å glede seg og nyte turen. Husk å innta næring, vise god sykkeletikette og gjøre hverandre gode - god tur! :)

Mjøsa Rundt 13.06.2010

2010-06-13T23:17:00.004+02:00

Feiring IL har i 36 år arrangert Mjøsa Rundt, ett av de lengste landeveisrittene med sine oppgitte 235 kilometer. Lagene som satser på Trondheim-Oslo (spesielt Rye og BOC) benytter anledningen til siste samkjøring før deres store sportslige mål. I år tiltrakk Mjøsa Rundt 840 forhåndspåmeldinger - om det er rekord eller ikke vites ikke, men det er tydelig at landeveisrittene er populære!

"Det er samma å du sykle hen, bære du ser Mjøsa!" Mjøsa Rundt har start og mål i Feiring. Løypa går nordover via Gjøvik til Lillehammer, og så ned til Hamar og via Tangen til Minnesund og tilbake til Feiring. Det er ikke en spesielt kupert løype (cirka 1.500 høydemeter), og veiene holder ålreit standard straks man har kommet litt nord for Feiring. Den store utfordringen ligger altså ikke i å forsere alle kneikene, men å holde ut i over 200 kilometer.

Jeg har tidligere syklet Mjøsa Rundt to ganger; én gang uten lag i 2006 da jeg var fersk i sykkelsporten (og pinte meg inn på godt over 7 timer), og i 2007 som en del av BOC (etter en sprekk på Moelv ble det 6:49 på meg). I 2008 og 2009 har jeg prioritert Bergen-Voss, men i år var jeg tilbake av to årsaker: Bli mest mulig samkjørt med Ottestad SK i forkant av Lillehammer-Oslo, og få mengdetrening før Jotunheimen Rundt.

Forberedelsene var av den bedre sorten: Jeg tok helt treningsfri dagen før rittet, spiste mye, koste meg med en hjemmelagd pizza (med en noe saltrik bunn) og slappet helt av. Værmeldingene i forkant forutsa først mye regn og deretter opphold uten fare for nedbør. Dermed ble det innkjøp av en råstilig knallgrønn Nørrna Fjørå Gore-Tex sykkeljakke for å være på den sikre siden.

Jens Peter (kamerat, treningspartner, kollega, Frøy-syklist), Rune Henriksen (Nittedal SK) og jeg ankom Feiring én time før start og kunne beskue utallige syklister som filosoferte over "med eller uten løse bein" og "ekstra drikkeflaske eller ikke". For både JP og Rune var dette deres debut i rittet og første gang de skulle sykle så langt. For min del var målet tredje fullførte av tre mulige.

JP stilte med Frøy med start 0835, mens Rune ble med Ottestads sammensatte lag (med ryttere fra blant annet JH Sykkel, Brumunddal SK, Lillehammer og Savalen SK) med start 0820. Uten følgebil ble planen vår å kjøre inn på seks timer, med innlagt stopp på matstasjonen på Lillehammer.

Rulla kom i gang fra start, og vi var cirka 15 stykk i rulla. Frem til Gjøvik satt rulla bra, vi var i rute, og med kun lett regnvær forble Herr Norrøna godt plassert i venstre baklomme.

Fra Gjøvik (1:30) var rulla redusert til 12 mann, og sola tittet frem. Det var i det heletatt god flyt og stemning i feltet, og det er alltid ålreit å kunne skue over på riktig side av Mjøsa (he he!).

Ved Lillehammer (2:45) var vi ganske lei motvinden, og satset på at den ikke snudde sammen med oss. Ullensaker SK, som vi hadde tatt igjen etter Gjøvik, la seg foran oss, og vi la oss på hjulet deres. Vi innså vel her at medvinden ville være nødvendig for å komme rundt seks timer.

Rett etter Moelv (3:35) måtte jeg late vannet, og mens resten av feltet gikk sto jeg i grøfta som en veddeløpshest. Jakten for å ta igjen feltet ble en kort syrefest, men godt hjulpet av et par Ottestad-karer (takk, Roar og Jens!) la jeg meg på halen igjen i løpet av kort tid. Samtidig begynte pissregnet fra helvete å pøse, men jeg var for opptatt med å henge med i feltet til å ha på meg jakka - og etter noen minutter konkluderte jeg med at jeg var så våt likevel at det ikke var noen vits med regnjakke. Dermed ble Herr Norrøna gratispassasjer i lomma.

Ved Stange (4:45) bestemte vi oss for å forlate Ullensaker-følget vårt, og rundt 10 mann dundret videre mot Tangen. Det iskalde regnet ga seg ikke. Dere som bruker SRAM-gir vet at man får tyngre gir ved å presse hendelen litt, og lettere gir ved å presse hendelen lengre inn - jeg var så kald at jeg ikke klarte å gire til lettere gir uten å bruke venstrehånda for å dra hendelen langt nok. I tillegg dukket veddeløpshestblæra opp igjen, og jeg slet med å konsentrere meg om å holde plassen i feltet.

Et stykke etter Strandlykkja (5:40) var vi redusert til seks mann som dro i feltet, og jeg klarte ikke holde meg mer. Som en av lagkameratene sa - "må du, så må du - sånn er livet". Beslutningen var enkel: Dermed takket jeg for følget og hev meg over autovernet for å vanne grøfta. Arne Kristian Holter, Espen Rødseth Hansen (begge Ottestad) og Rune (Nittedal) kjørte på videre og kom i mål på 6:13 - gratulerer med godt gjennomført!

Jeg kjørte så hardt jeg kunne etter dagens andre (u)frivillige stopp, og ble tatt igjen av Ullensaker noen kilometer før mål - takk for drahjelpen, Ullensaker! Sluttresultatet var 6:18 - altså kostet siste stopp meg 5 minutter, men sparte meg samtidig for skader som kun urologer kan rette opp i. Samtidig fikk jeg bekreftet at jeg kan å sykle i felt, og jeg har en motor som tåler de litt lengre rittene.

Jens Peter kom inn på 6:24, sammen med resten av Frøy, og det må sies å være en kanonsterk tid for en som er relativt ny i sporten og aldri har syklet så langt før. Det samme gjelder Rune, som kom inn på solide 6:13. Godt gjort!

Samtidig fortjener alle som kom inn på dagens bestetid (5:25) en gratulasjon. Å kjøre så fort under dagens forhold er imponerende, og sier mye om kjørestyrken og utholdenheten som mange har.

Som vanlig har jeg gjort meg et par lærdommer også i dagens ritt; det første er at det er dumt å få i seg for mye saltholdig dagen før (ref pizzabunnen), da dette antageligvis har bundet opp vann i kroppen som fikk slippe fri under dagens ritt. Det andre er at dersom det er antydning til regnbyger som likner det vi hadde i dag så fungerer regnjakker bedre på kropp enn nedi en baklomme...

Feiring IL gjorde alt i alt en god jobb som arrangør; gode parkeringsmuligheter, effektiv gjennomføring av rittet med funksjonærer på alle de riktige stedene, matstasjoner med serviceinnstilte frivillige, og ikke minst masse mat og drikke i målområdet bidro til en veldig positiv opplevelse. Og at værgudene har en pill råtten sans for humor kan ingen noe for. Rittet anbefales, om ikke annet så for den utfordringen det er å sykle over 20 mil. (Forresten så logget min Garmin 225 kilometer, og det gjorde flere andres også. Hvordan Feiring IL har regnet ut 235 kilometer vet jeg ikke, men det var en fin bonus å slippe den siste mila...)

Resultatliste finner du ved å klikke her.

Jeg tok ingen bilder i dag, men skulle du komme over et galleri eller flere fra dagens ritt så tips andre lesere i kommentar-feltet!

Rittdata fra Garmin Edge 705 (for watt-junkies: normalisert watt ble 247 og med en stabil snittpuls på 72% var dette en god langtur):

Raumerrittet 05.06.2010

2010-06-05T22:24:00.004+02:00

Forsommerens store terrengritt tar plass i Romeriksåsen, med start og mål på Hellerudsletta. Årets utgave er den niende i rekken, og cirka 3.000 deltakere (?) stilte til start i de mange forskjellige klassene og konkurransene. Så vidt jeg vet har værgudene alltid vært snille med Raumerrittet - Østlandet har opplevd sol og sommer i hele uka som har vært, så til start i dag ventet solfylte og tørre løyper.

Min forrige terrengsykkel solgte jeg uka etter jeg tok merket i Birken i 2008 - meg i terrenget er ikke helt ulikt kuer i havsnød, så jeg har skydd unna terrengritt som best jeg kan. Likevel, jeg disponerer en sykt bra terrengsykkel (Merida O.Nine Team), så for sykkelens skyld har jeg tenkt å kjøre noen terrengritt i år. Flere med erfaring fra rittet overbeviste meg om at Raumerrittet bare er marginalt mer teknisk enn Birkebeinerrittet, så da ble det til at jeg meldte meg på "Olavs Digre" (2-mannslag) sammen med Jens Peter, som debuterte som terrengsyklist. Da jeg stilte til start i dag var det kun andre tur i terrenget siden 2008, så jeg var forberedt på at dette kunne gå alle veier (inkludert til skogs).

Oppladning til i dag ble av samme sort som til landeveisritt; mye søvn, solid frokost, og metodisk pakking av sekk. Ettersom Birken er mitt store terrengmål har jeg bestemt meg for å sykle terrengritt med sekk, så blir det ingen ny opplevelse når jeg starter fra Rena. I Camelbak'en fikk jeg plass til to liter vann, to reserveslanger, pumpe, dekkspaker, verktøy og litt ekstra mat. På sykkelen kjørte jeg uten drikkeflasker, da jeg foretrekker å alltid ha to hender på styret i terrenget. Åtte Squeezy gel-pakker ble pakket under shortskanten; fire på hvert lår.

Jens Peter og jeg hadde to mål og én plan. Målene var å høste terrengritterfaring og bedre seeding til Birken. Planen (som vi brukte 30 sekunder på å koke sammen) var å kjøre hardt til første stiparti, og ta det derfra. Denne planen gjennomførte vi til punkt og prikke.

Frem til første sti kjørte vi som svin og lå forholdsvis godt an i pulja. Jeg bestemte meg for å gå i de tekniske partiene ettersom det kostet mindre tid enn å hoppe av og på sykkelen, samt at jeg slapp å være redd for å skade meg selv eller - Gud forby - sykkelen. Så mens jeg gikk som en krøpling forsvant Jens Peter videre på løypa som en skogsmus. Jeg anser meg selv som en brukbar syklist, så det var veldig pinlig å se utallige syklister skli forbi mens jeg gikk en tur på stien (uten å finne skogens ro).

Mens jeg slet mellom røtter, steiner og gjørme var jeg glad for at dette ikke er fulltidsjobben min; da ville jeg vært en fattig mann. Samtidig irriterte jeg meg grønn over at jeg surret i skogen når jeg kunne ha vært på asfalten og kost meg på godsykkelen. "For en potetåker dette er!" stønnet jeg jevnlig... men så la jeg merke til at alle rundt meg virkelig koste seg, på tross av knall og fall. Og det var ekstra hyggelig da en annen deltaker spurte om jeg var Erik, og nevnte at han kjente igjen meg fra bloggen min (hyggelig å hilse på deg i dag, du med Hard Rocx-sykkelen, Specialized-trøya og Livestrong-hjelmen!). Med nydelig vær, flotte omgivelser og et sterkt element av konkurranse tror jeg alle deltakerne fikk en god opplevelse av hva sykling kan å tilby. Så får det heller være at en og annen sykkelidiot som meg egentlig ikke hører hjemme i terrenget...

Heldigvis klarte jeg å ta igjen omtrent alt det tapte i skogsveiene hvor sånne som meg kunne sykle, og etter at jeg fikk kravlet meg gjennom det andre stipartiet ble det en wattfest som uten like. Kampen for å ta igjen Jens Peter var i gang, og etter tredje tekniske parti (den bratte steinrøysa) ble endelig kontakt gjenopprettet. Jeg hadde mye futt i beina og lot det stå til frem til mål. Spesielt da vi kom ned til asfalten etter golfbanen var jeg i praktslag og plukket rygger én etter én. "Dere som knuser meg i terrenget..." tenkte jeg bare etter hvert som jeg passerte folk.

Målgang kom etter 3:22:50, som ga meg 15. plass av 40 i "Olavs Digre" - og som ville holdt til 594. plass av 1459 i den ordinære herreklassen. Jens Peter kom rett etter på 3:27:51, som etter alle standarder er en flott tid i første terrengritt. Gratulerer med det, Jeppe!

Vanligvis sliter jeg voldsomt i sol og varme, men i dag var jeg veldig disiplinert med å drikke jevnlig (Camelbak eller liknende er perfekt i slike ritt!), og jeg inntok gel hver 30. minutt uten unntak. I tillegg fikk jeg i meg Cola med kaffe (forferdelig smak, men takk til han som ga meg den) som helt sikkert bidro positivt. For dere som er opptatt av ernæring under ritt kan jeg tipse om Squeezy gel. Jeg har alltid brukt Maxim, men gamblet på Squeezy i dag og det var en suksess av to grunner: Mer tyntflytende som gjør det lettere å ta til seg, og innpakning som er mer plasseringsvennlig.

Det er mange proft gjennomførte ritt i Norge om dagen, men Raumerrittet-arrangørene er på toppnivå. Stemningen på Hellerudsletta med alle aktørene som er tilstede og opplegget i start-/målområdet, samt godt merket løype og flust med funksjonærer... slikt gjør det til en stor glede å være deltaker. Tipper mange rittdebutanter i dag fikk mersmak, som forhåpentligvis bidrar til å løfte sykkelsporten enda mer.

Gratulerer til alle som gjennomførte i dag - dette var totalt sett en flott kraftprøve, og de av dere som virkelig gutset i terrengpartiene imponerte meg stort! Samtidig vil jeg si grattis med flott andreplass til Ole Christian Fagerli i eliteklassen. De som så eliten sykle i mål la nok merke til hvor høyt nivå de gutta holder - helt utrolig å komme i mål på rundt 2:30!

For min del blir det nå asfalt igjen - neste helg venter Mjøsa Rundt, så Lillehammer-Oslo, Jotunheimen Rundt og ikke minst L'Etapé du Tour. Skal bli godt å slippe å tenke på stivalg, røtter og dempegafler, og heller fokusere på det jeg faktisk liker - sykle fort på veier!

Informasjon om rittet finner du her: http://www.raumerrittet.no/.
Resultater fra rittet finner du ved å klikke her.

Rittdata fra Garmin Edge 705:

Bilder kommer forhåpentligvis etter hvert...

Rittets offisielle bilder tilgjenglig her: http://www.raumerrittet.no/index.php?option=com_wrapper&view=wrapper&Itemid=128.

Oppsummering av mai 2010

2010-05-31T21:29:00.001+02:00

Ute skinner sola, jeg begynner å få et respektabelt solskille på armer og lår, og det er kun igjen noen timer av mai. "Kom mai, du skjønne milde" var budskapet i april, da det føltes som vinteren aldri ville slippe taket. I mai forsvant snøen, men det tok sin tid før varmen omsider kom. Nå ser det endelig ut som go' været er her, og alle syklister kan glede seg over å sykle i kort-kort i de neste noen månedene.

For min del var mai bra sykkelmåned på tross av enorme mengder regn og kalde dager. I mai 2009 klarte jeg 37 økter, 66 timer, 160 mil, og deltakelse i syv ritt. Det er mulig jeg husker feil, men jeg synes det var kanonflott vær gjennom nesten hele 2009. I mai 2010 er fasiten 45 treningsøkter, 73 timer, 190 mil, og deltakelse i fire ritt. Været i år har ikke stått i stil med fjoråret, som de fleste av dere sikkert kan bekrefte. Nedenfor bilder tatt fra Enebakk Rundt i fjor og i år:

Enebakk Rundt 2009

Enebakk Rundt 2010

Dette var bra i mai 2010
Det fineste med mai er egentlig at rittsesongen virkelig er i gang, og er man ivrig går det fint an å bli med på et par ritt hver eneste helg. I tillegg forsvinner snøen og man kan begynne å jobbe med solskille på armer og bein. Og til glede og besvær for sine kjærester/samboere/koner/støttekontakter stiller de mer wannabe-seriøse syklistene med barberte bein (det store spørsmålet er for mange HVOR høyt oppe hårshortsen skal sitte). Årets mai ble dessverre en våtere og kaldere opplevelse enn før, men kanskje vi unnagjort årets kvote av kjipt vær nå? Det er lov å håpe! For min del er det fem høydepunkter fra mai jeg vil trekke frem:

Enebakk Rundt: På tross av det horrible været klarte arrangørene å sette deltakerrekord, som må sies å være bra. Det bekrefter interessen for sykling i Norge når ikke engang syndefloden klarer å stoppe over tusen syklister fra å stille til start. Alle som fullførte Enebakk Rundt fortjener et helt treningsår uten regnvær. Jeg synes rittet var en bra opplevelse fordi den bekreftet at jeg kan trøkke watt og fullføre også under bedritne forhold. Klikk her for min oppsummering av Enebakk Rundt.
Randsfjorden Rundt: Det ville urettferdig ovenfor arrangøren Hadeland CK å forvente like gode forhold i år som i fjor, men det ble faktisk ganske bra likevel. Noen stygge byger innimellom var heldigvis ikke nok til å hindre et rekordstort antall deltakere fra å sykle rundt den flotte fjorden. Og selv om jeg gjentar meg selv og mange andre; arrangørene gjorde en utrolig jobb med å lage en flott sykkelfest i ingenmannsland (også kjent som Brandbu). Klikk her for min oppsummering av Randsfjorden Rundt.
Australske syklister som markerte seg sterkt i Giro d'Italia: Jeg håper Ivan Basso syklet med rent mel i posen da han vant den rosa trøya - han var suveren i årets Giro, og såfremt det var svette og syre (og ikke EPO) som rant ned ansiktet hans var det en fortjent seier. Likevel gleder jeg meg mest over at Cadel Evans tok poengtrøya, at Matt Lloyd tok klatretrøya, og at Richie Porte tok ungdomstrøya. Spesielt Evans har gjort skam på sitt rykte for å være en kjip hjul-snylter. Måtte han ta pallplass i Frankrike i juli!
Min egen formutvikling. Det er deilig å kjenne at treningen gir resultater. Vekta er under kontroll (som den alltid er for oss som lider av tvangstanker), antall treningsøkter er på et godt nivå ("flere om dagen er bra for underhudsfett på magen"), det er stort sett bra kvalitet på hver økt, og at jeg tråkket opp til Tryvann på 18:04 er en bekreftelse på at det går veien. I tillegg fikk jeg noen fantastiske økter i Jotunheimen i mai, der jeg blant annet hilste på Sognefjellet etter et par års fravær. Imidlertid får jeg være realistisk nok til å innse at det er et par hakks forskjell på Cadel Evans og meg...

Ting å glede seg til i juni og fremover
Dessverre er landeveissesongen veldig kort i Norge, og etter juni dabber det skikkelig av. Imidlertid er mange av årets store høydepunkter i juni, og mange av oss sikter mot en formtopp i siste helg av juni når Styrkeprøven avvikles. Det jeg gleder meg best til i juni er:

Lillehammer-Oslo med Ottestad SK. I fjor kjørte jeg sammen med Sebastian Ferner Johansen i tomannstempo og vi kom inn på 5:03. Det holdt til gode plasseringer og ga troen på tider under fem timer. I år skal jeg sykle med Ottestad, og for min del håper jeg vi kommer inn på 4:30. Årets første A-prioriterte ritt blir de 19 milene mellom OL-byene. Forøvrig ser det ut til en fenomenal deltakerrekord også i Styrkeprøven nå (3.800 som starter fra Lillehammer). Leser du dette og tenker å delta må kjappe deg med påmelding!
Mange varme dager på sykkelen. Det blir forhåpentligvis mange syrefester i Sørkedalen, Maridalen, Grefsenkollen, og ikke minst Tryvann. I rundt 20 grader, skyfritt og vindstille finnes det knapt noe deiligere å ta seg til (på sykkelsetet, vel å merke).
At det fortsatt er igjen seks uker til Jotunheimen Rundt. For meg er det ikke noe mål som står høyere. Påmelding er unnagjort, og jeg får gåsehud av å tenke på at snart står jeg i Lærdal med Tyin, Valdresflya og Sognefjellet foran meg. "Årets vakreste eventyr" brukes om mange konkurranser og ritt, men i norsk sammenheng stemmer det ekstremt godt for akkurat det rittet. Klikk her for min oppsummering av Jotunheimen Rundt 2009.
Og selvfølgelig begynner fotball-VM i Sør Afrika. Etter måneder med reklame for den norske Tippeligaen ("gå ikke glipp av ett av sesongens viktigste kamper, mellom Brann og Hønefoss, der begge lag har lyst på å vinne") så skal det bli befriende å sette seg ned for å se en fotballkamp og vite at det faktisk blir både underholdende og spennende. Jeg tipper Italia vinner, forøvrig.

Til helga stiller jeg til start i Raumerrittet sammen med Jens Peter. Jeg er ikke spesielt glad i terrengritt, og legger derfor lite prestisje i hvordan jeg gjør det her, men hvis været blir bra byr løypa på mye fine skogspartier - og er uansett god trening før Grenserittet og Birken i august.

Nyt juni og gi jernet i rittene som kommer - de tre aller beste sykkelmånedene er i gang!

Randsfjorden Rundt 29.05.2010

2010-05-29T19:59:00.006+02:00

Randsfjorden Rundt, en norsk vårklassiker med start og mål i Brandbu, ble i år avholdt lørdag 29.05.2010 - arrangert av Hadeland CK. Rittet er ett av sesongens første ritt over ti mil med sine oppgitte 152 kilometer rundt Randsfjorden. Cirka 1.100 høydemeter forseres i småkupert og vakkert terreng.

Landeveisritt øker stadig i popularitet, og arrangørene nyter også godt av dette: 2009-utgaven av Randsfjorden Rundt satte rekord med 721 deltakere totalt, og 12 lag i lagkonkurransen. Årets utgave hadde 970 fullførende deltakere totalt, og 20 lag i lagkonkurransen. Med andre ord - det var mange som fant veien til Hadeland...

Deltakere fra i fjor husker nok de tropiske tilstandene; vi hadde godt over 20 grader, skyfri himmel og hvis det var vind så må det ha kommet bakfra hele veien. Så heldige var vi ikke i år - værmeldingene truet med store mengder regn og ensifrede temperaturer. Lenge så det ut som værmeldingene hadde bommet, men vi fikk noen skikkelig krasse regnskurer i andre halvdel av rittet. Rye-syklistene som startet i første lagkonkurransepulje opplevde ifølge jungeltelegrafen ikke noe regn, mens syklister fra fellesstartpulje nummer 2 kunne melde om flashbacks fra Enebakk Rundt tidligere i mai.

Ett av årets mål er å sykle Lillehammer-Oslo på en best mulig tid sammen med Ottestad SK, og som et ledd i det var Randsfjorden Rundt et satsningsritt. Jeg har ikke syklet med Ottestad før, så dette ble en liten ilddåp. Oppladningen til i dag var ikke helt optimal; jeg sov dårlig, og frokosten ble en travel affære. Heldigvis rakk jeg å spise en del i bilen på vei til Brandbu.

Etter litt oppvarming og markering i grøftekanter utenfor Brandbu sentrum gikk starten for oss 08:40. Vi tok det veldig pent opp den "bratte" bakken fra start, og så var det full pinne med kjedekjøring. Jeg har heldigvis syklet mye i kjeder før, og resten av laget veldig samkjørte, så jeg synes jeg gled godt inn i gruppa. Det var bare å kjøre skikkelig: Spisse kjeden i front, ikke miste hjulet foran og ikke prøve seg på solobrudd.

Jeg merket fort at Ottestad SK består av mange knallsterke syklister, og selv om vi tidvis var nede i syv-åtte som holdt kjeden gående var tempoet fortsatt høyt. De første seks milene kjørte vi eksemplarisk, og selv om det ble litt knoting ved et par anledninger - spesielt ved Fluberg-brua der noen av oss glemte å svinge til høyre - virket det som kjedekjøringen satt godt. At jeg som ny på laget kunne gli så godt inn bekrefter det. Hverken sure regnskurer eller motvind fra Fluberg klarte heller ikke stoppe oss, og da vi luktet mulighet til å sette ny lagrekord klarte de fleste av oss å mobilisere noen ekstra watt (og passere en hel rekke syklister i prosessen).

Vi presterte å komme i mål på 3:46, bak Rye (3:36) og Gudbrandsdalen (3:43). Man kan bare lure på hvor mye raskere vi hadde syklet om vi ikke hadde fått det elendige regnværet, men uansett: Gratulerer til dem med pallplassering, og mange takk til alle de 17 andre jeg kom i mål med. Dette var moro og lover veldig godt for Mjøsa Rundt og Lillehammer-Oslo!

For alle som lurer på om sykling er en lagsport eller en individuell sport: I fjor syklet jeg i rekordpulja ("fellesstart"), og husker at det var et skikkelig slit å komme inn på 3:35. I år synes jeg det gikk utrolig lett inn på 3:46, og jeg hadde en snittpuls på 77% av maks og en wattproduksjon på beskjedne 245 (og wattproduksjonen holdt seg jevn gjennom hele turen). At vi kom såpass billig i mål på en så sterk tid skyldes utelukkende at man har syklet godt som lag og dratt nytte av hverandres innsats. Løypa i seg opplevde jeg som en konstant slak nedoverbakke i år også, selv om det ifølge profilen er en kupert trasé med 1.100 høydemeter. Det er i alle fall overraskende lett å kjøre rundt denne sjøen!

I tillegg gjorde meg et par lærdommer i dag:

Ikke ta med for mye tull! Lommene på trøya ble fylt med nok næring til å overleve en Lars Monsen-utflukt: 1x Powerade 500 ml, 1x Red Bull 250 ml, 2x Snickers sjokolade, 5x Bixit turkjeks, og 1x brett Maxim energitabletter. Trøya hang nedover rumpa mi så jeg nesten skammet meg. Og hvor mye av dette inntok jeg i løpet av rittet? Jo, én Snickers og én Bixit. Neste gang skal jeg pakke næring med hodet, ikke med magen, så slipper jeg å dra med unødvendig vekt.
Ikke ta med ting som må tygges! Jeg drakk jevnt og trutt på sportsdrikker, men fordi jeg hadde gått tom for gels valgte jeg å ta med Snickers og Bixit. Å spise mat i ritt, når munnens primærfunksjon er å puste, fungerer veldig dårlig for min del, så jeg skal gå tilbake til å bruke gels.

Til slutt må jeg skryte av arrangørene: Parkeringsplasser og sekretariatet var godt merket, det var rikelig med plass til parkering og garderober (hørte en deltaker før start som skrøt av toalettfasilitetene og hans produksjonsevne der inne), og henting av startnummer hadde en nesten tysk effektivitet over seg. I tillegg fikk vi som kjørte i lagkonkurranse egen master-motorsykkel som fulgte oss på relativt lite trafikerte veier, alle kryss var godt merket og bemannet av funksjonærer, vi fikk langet drikkeflasker ved flere steder, og ikke minst ble resultatene raskt publisert. I tillegg var det ekstra liv i Brandbu sentrum. Slikt gjør det morsomt å være deltaker!

Rittdata fra Garmin Edge nedenfor. For de spesielt interesserte: Ifølge WKO+ (programvare for analyse av treningsdata) produserte jeg i snitt 253 normaliserte watt og touchet 760 watt (jeg veier 69), hadde en snittkadens på 88, og en snittfart på 39,6 km/t.

Dessverre hadde jeg ikke med meg kamera i dag, så denne gangen har jeg ingen bilder å dele... Resultater og informasjon om rittet finner du her: http://www.hck.no/randsfjorden.6.

Yngve har også lagt ut noen bilder fra startområdet her: http://picasaweb.google.no/110276850705504106641/RandsfjordenRundt29Mai2010#.

I tillegg har en annen deltaker også skrevet om sin opplevelse av Randsfjorden Rundt her: http://mortenj.blogspot.com/2010/05/randsfjorden-rundt-bitter-men-fornyd.html.

PS. Gratulerer til Jens Peter som tok andreplass i pulje 2 med 4:01 - en forbedring på 25 minutter fra i fjor (da forholdene var en god del bedre)!

Garmin Edge 705 vs Polar CS600X - full test

2010-05-24T19:52:00.007+02:00

Introduksjon

Computere, pulsmålere og andre måleverktøy blant de morsomste tilleggene man har på sykkelen sin. Mye har på den fronten de siste årene, og blant de mest populære merkene finnes Polar og Garmin.

Jeg har lenge vært en trofast og fornøyd Polar-bruker, men har i en periode brukt verktøy fra både Polar og Garmin. Denne testen sammenlikner de to merkenes toppmodeller innen rene sykkelcomptere; Polar CS600X og Garmin Edge 705.

Polar CS600X, Garmin Edge 705 og PowerTap-computer koblet til min Merida O.Nine Team.

Litt om Garmin
Garmin Ltd er et amerikansk selskap stiftet i 1989 på bakgrunn av at grunnleggerne ville lage navigasjons- og kommunikasjonsverktøy. De har over 7.000 ansatte og selger sine produkter verden over. Produktene deres dekker behov for bil, båt, fly, fjellvandrere og trening – og er tuftet på navigasjon. Se www.garmin.com for deres hjemmeside.

I Norge selges Garmin av Belanor AS. I tillegg til Garmin forhandler de også Humminbird, Minn Kota og Cannon. Se www.belanor.no for deres hjemmeside.

Litt om Polar
Polar Electro er et finsk, privateid selskap som ble stiftet i 1977. Grunnleggeren så verdien av å kunne måle puls når man trente på grunn av hans kamerat som langrennstrener. De har over 1.200 ansatte på verdensbasis, er representert i over 80 land, og produktene deres er tilgjenglig gjennom over 35.000 utsalgssteder. Polars klokker er synonymt med pulsklokker og trening. Se www.polar.fi for deres hjemmeside.

I Norge selges Polar av Polar Electro Norge AS. Se www.pulsklokke.no for deres hjemmeside.

Hva pakkene koster og hva som følger med

Garmin Edge 705

Pris: Kr 3.100.
Pakke inkluderer computer, pulsbelte, to stykk festeanordninger, USB-kabel og CD med nødvendig software.
Tilleggsutstyr: Sensor for fart og kadens, Premium pulsbelte, detaljerte kart for GPS, minnekort, diverse wattmålere, osv.

Polar CS600X:

Pris: Kr 3.800.
Pakke inkluderer computer, pulsbelte, ett stykk festeanordning, fartssensor, USB-/infrarød kabel og CD med Polar ProTrainer 5.
Tilleggsutstyr: Kadenssensor, GPS-enhet og Polars egen wattmåler.

Førsteinntrykk: Uavgjort.

Garmin Edge 705: Innpakningen føles litt "billig", men man får raskt følelsen av at man holder i et solid produkt.

Polar CS600X: Polar gir en følelse av eksklusivitet når man åpner den matt sorte esken, og man kjenner umiddelbart at dette er et kvalitetsprodukt.

Man får umiddelbart følelsen av at man har kjøpt et luksusprodukt fra Polar, men straks alt er pakket ut kjenner man at begge deler holder høy kvalitet.

Førstegangsoppsett: Garmin +1.

Garmin Edge 705: Enklere kan det nesten ikke bli - slå på computeren, registrere brukerinformasjon som kjønn, vekt, alder og makspuls, og dersom man har wattmåler kan man la enheten søke opp den også. Man kan også enkelt definere hvilken type informasjon man ønsker på displayet. Fart og distanse måles ved hjelp av GPS, så det er i utgangspunktet ikke behov for sensorer. Festeanordningen på styret festes med strips. Computeren har støtte for tre sykler.

Polar CS600X: Nesten like enkelt som Garmin. Man må ta seg litt tid til å registrere brukerdata som kjønn, vekt, alder, makspuls, hjulomkrets, osv. Veldig enkelt å montere på sykkelen, selv om man må montere både computer, fartssensor og magnet.. Etter det er gjort er det bare å sette i gang. Computeren har støtte for tre sykler.

Det går mindre tid og arbeid fra man åpner pakken til man er i gang med Garmin enn Polar.

Standardutstyr: Uavgjort.

Med utstyret i standardpakkene til Garmin og Polar får man samme sluttresultat: Begge er naturlig nok avhengig av pulsbelte for å registrere puls. I tillegg klarer begge enhetene å registrere høydemeter med innebygde barometer. Garmin klarer å registrere fart og distanse (og alt tilhørende) med sin innbygde GPS, mens Polar behøver den inkluderte fartssensor for å oppnå det samme. Kadens og watt klarer ingen av enhetene å beregne uten tilleggsutstyr.

Garmin scorer på at man kan bruke enheten på flere sykler uten ekstrainvesteringer (med Polar må ekstra fartssensorer eller GPS-enhet monteres), mens analyseverktøyet Polar leverer sammen med enheten inntil videre er bedre enn Garmins nettbaserte alternativ.

Garmin kan benyttes på flere sykler uten ekstra kostnad, men Polar har bedre standardsofware. Grunnpakkene gir samme muligheter for begge alternativer.

Tilleggsutstyr: Garmin +1.

Garmin har valgt å satse på den trådløse teknologien ANT+, som benyttes av flere produsenter av sportsutstyr, mens Polar har gått for sin egen WIND-teknologi. Det betyr at alle pulsbelter, farts-/kadenssensorer, wattmålere og annet basert på ANT+ vil kunne benyttes sammen med Garmins computere. Det gir syklister muligheten til å velge friere i stedet for å bruke kun det den ene produsenten selv har å tilby. Det som er ekstremt relevant for syklister er måling av watt, og Garmins enhet lar seg kombinere med wattmålere fra følgende produsenter:

SRM er kjent for å være best med sin krankbaserte wattmåler (og dyrest - fra 2.500 Euro på www.srm.de). SRMs mest kjente bruker er nok Lance Armstrong.
PowerTap er omtrent like nøyaktig med sin navbaserte wattmåler (og en del rimeligere - fra kr 10.000 på Oslo Sportslager). Cervelo TestTeam og Thor Hushovd har fra i år tatt i bruk PowerTap.
Quarq er litt nyere med sin forholdsvis rimelige krankbaserte wattmålere (fra 1.500 dollar på www.quarq.us).
MetriGear holder på å utvikle en wattmåler som sitter i pedalene, og denne skal ifølge ryktene være rimeligere enn og like nøyaktig som de overnevnte alternativene. Dessverre har den ikke kommet på markedet ennå. Mer informasjon finnes på www.metrigear.com.
Polar har også en wattmåler som fungerer med blant annet CS600X. Den norske Polar-importøren ser ikke ut til å ta inn denne, men på Polars svenske sider (www.polarpuls.com/sv) er wattmåleren oppført til SEK 3.500. En runde på diverse internasjonale nettsider og forum tilsier at Polars wattmåler ikke er spesielt nøyaktig, men den er samtidig en god del rimeligere enn de øvrige alternativene - så om man kan leve med mindre nøyaktighet og klarer å skaffe den, så har man en fullverdig løsning fra Polar.

Utvidelsesmulighetene med Garmin er bedre enn med Polar.

Brukervennlighet på sykkelen: Uavgjort.

Garmin Edge 705:

Knappene er store, navigeringsspaken er passe følsom, og det er enkelt å navigere gjennom de forskjellige menyene og visningene (2x egendefinerte datafelt, 1x høydeprofil og 1x kart). Etter noen minutters utforsking har man endret språk på menyene, definert puls- og wattsoner, og gitt sykkelprofilene navn.

Når man har syklet litt finner man ut hva slags informasjon man liker å ha tilgjengelig. Jeg liker å ha åtte forskjellige verdier synlig til enhver tid: Fart, distanse, totaltid, etappetid, watt, gjennomsnittswatt for etappe, puls og gjennomsnittspuls for etappe. Dermed har jeg all informasjon jeg trenger på ett display, og har egentlig ikke behov for å bla mellom menyer. Skulle man ha dårlig syn kan man velge å ha færre verdier på displayet og heller la hver verdi være ekstra stor. Displayet fungerer overrasket over godt i all slags lys. Skulle det være mørkt kan man velge å ha lys i displayet.

Pulsbeltet til Garmin er av den litt gamle og ubehagelige sorten (plastbelte), men man blir fort vant til den. Dessuten snapper computeren opp pulsen utrolig fort, selv uten ekstra fukt, og det drar opp. Og skulle man ønske seg et mer behagelig pulsbelte så kan man kjøpe Premium-versjonen.

Garmin har spesialisert seg på GPS, og det tar ikke lang tid fra man slår på enheten til den har fastslått posisjon og er klar til bruk. Dessuten er GPS-mottakeren innebygd i enheten.

Fart og distanse oppdateres fortløpende med GPS, så jeg savner ikke fartssensor.

Jeg har kun benyttet GPS med standardkartet som medfølger, ikke noen av de detaljerte som man kan kjøpe i tillegg. Terrengsyklister forteller om hvor morsomt det er å kunne sykle sti med GPS - dette har jeg dessverre ikke prøvd. I tillegg har jeg ennå ikke syklet meg bort, så jeg har egentlig ikke hatt behov for navigeringsfunksjonen. For meg som landeveissyklist har dermed GPS-funksjonen vært en kuriositet mer enn en verditilførende funksjon, bortsett fra i et ritt der start og mål var på samme sted og jeg benyttet kartet for å se hvor langt jeg hadde igjen til mål.

Festeanordningene som medfølger virker ikke så betryggende; etter en stund kjennes det som enheten ikke sitter som støpt på styret - men den har ikke falt av mens jeg har syklet ennå.

Rapportene på utførte økter er gode, og man kan få frem informasjon basert på per økt, per uke eller totalt. Minnet er veldig stort, og jeg har totalt syklet over 5.000 kilometer med computeren uten å ha måttet slette en eneste fil.

Denne computeren har et batteri som visstnok skal holde i 15 timer, og som lades via en USB-kabel - ugunstig dersom man ikke har tilgang til USB og/eller har tenkt å delta i ritt som varer lengre enn 15 timer (Trondheim-Oslo, Jotunheimen Rundt). I hverdagen er dette likevel ikke noe problem.

Polar CS600X:

Knappene er lette å benytte, og menyoppsettet minner mistenkelig om Nokia. Det er totalt seks forskjellige visningsmuligheter (disse kan alle skreddersys), og det vises opptil fire verdier av gangen.

Displayet på CS600X er en god del større enn på RS800CX, og inneholder litt mer informasjon (fire verdier i stedet for tre). Alt er synlig med store tall, det er enkelt å få med seg hva displayet viser når man er på sykkelen, og bakgrunnsbelysning er slik som på de fleste sportsklokker.

Polars spesialitet er puls, og pulsbeltet deres er langt mer behagelig enn Garmins alternativ. Eneste minus er at den er litt tregere til å snappe opp puls, og etter hvert som den blir eldre behøves økte mengder fukt og tid for å få den i gang.

Hvis man velger å bruke GPS-enheten i tillegg til eller ved siden av fartssensoren kan det ta litt tid fra man slår på enheten til den har funnet enheten. Nå har ikke Polar navigasjon i sine computere, så GPS'ens eneste hensikt er å måle fart og distanse samt lagre koordinater til nedlastning senere. Dessuten er GPS-enheten separat fra compueteren, i motsetning til Garmins alternativ, og selv om vekten er veldig lav er det én ekstra ting å forholde seg til. I tillegg bruker den ganske mye batteri (ett AA-batteri per 8-10 time). Det har ført til at jeg har latt GPS-enheten ligge hjemme til vanlig. Derimot er responsen på pulsbelte, farts- og kadenssensor er upåklagelig, så man klarer seg godt uten GPS med Polar.

Rapportene på utførte økter er gode, og man kan få frem informasjon per økt, uke eller totalt. Minnet er ikke uendelig, men man får trent noen uker før man får beskjed om at man må frigjøre plass. Med andre ord er ikke plass noe problem.

Hvis man velger å ikke benytte GPS, så trenger man bare å skifte batteri på Polars enhet og pulsbelte én gang i året (gitt at man trener 4-500 timer). Dette gjøres av Polar selv, og de gjør det til en rimelig pris og ekstremt effektivt. Så hvis man hiver seg med på lange ritt eller er uten lademuligheter i en periode, så gjør det ingenting.

Er man ikke erfaren med computere vil man kanskje oppleve at Polar er lettere å bruke til daglig enn Garmin, men Garmin gir mange flere muligheter.

Nøyaktighet: Garmin +1.

Puls: Polars pulsbelte er hakket mer behagelig enn standardbeltet fra Garmin, men samtidig opplevde jeg at Garmins belte raskere snappet opp puls uten ekstra fukt. Dessuten virket Garmins belte mer følsom og fikk med seg endringer i puls raskere enn Polars belte ved lav puls (<50% av maks).

Sensorer for fart/kadens: Både fart, distanse og kadens virker å være akkurat like nøyaktig.

GPS: Garmin snapper opp GPS-signaler merkbart fortere enn Polar, men også i måling av fart og distanse er det så å si like nøyaktig.

Nesten dødt løp, men Garmin virker noe bedre både på puls og GPS.

Software: Uavgjort.

Med Polar får man med Polar ProTrainer 5, som er både brukervennlig og avansert. Ønsker man bare å logge treningene sine fortløpende så er det fort gjort, og hvis man vil analysere treningsøkter og lage egne rapporter så går det også - mulighetene er mange og terskelen for å komme i gang veldig lav. All data som registreres overføres fra enheten til programmet via en infrarød-port (som medfølger i pakken). Det er ikke nødvendig med internettilgang for å laste ned og analysere treningsdataene, men hver gang Polar lanserer en ny versjon kan man oppdatere programmet via nettet. GPS-dataene er ikke like spennende å titte på eller gjøre noe som helst med - den kan åpnes i Google Earth (eget program som behøver nettilgang). Det eneste jeg savner med Polars løsning er å synkronisere treningsdata mellom PC'er - alt lagres lokalt på én PC og man bør ta backup på ekstern disk. Dessuten er det ikke spesielt enkelt å dele eller sammenlikne treningsdata med andre.

Med Garmin kan man opprette en konto på Garmin Connect (connect.garmin.com), og deretter overfører man filene fra enhet til kontoen via en USB-kabel. Garmin Connect er 100% nettbasert, så uten internettilgang får man hverken lastet opp data eller sett på treningsdata. Det er lett å laste opp data, all informasjon som registreres overføres (tid, puls, fart, distanse, kadens, watt, osv.), og man får enkle rapporter og oversikt over treningsdataene. I tillegg er Google Maps innebygd i Garmin Connect, så GPS-dataene er mer tilgjengelig og morsommere å titte på enn med Polars alternativ. En av de største fordelene med Garmin Connect er at det er nettbasert, så du får tilgang til dataene uansett så lenge du har nettilgang, og du trenger ikke tenke på backup. I tillegg er det veldig enkelt å dele og sammenlikne treningsdata med andre. Dessverre er analysemulighetene i Garmin Connect veldig begrenset i forhold til for eksempel Polar ProTrainer 5, men siden jeg tok i bruk dette høsten 2009 har Garmin stadig gjort små og store forbedringer. Fortsatt savner jeg mulighet til å se tid i hver enkelt sone, som er ekstra relevant etter intervall- og hardøkter. Grunnleggende analyse av wattdata er heller ikke mulig i dagens Garmin Connect.

Med andre ord er Polar ProTrainer 5 mer funksjonsrikt, mens Garmin Connect virker enklere og får hyppigere forbedringer. Ingen av disse to løsningene utgjør uansett forskjellen mellom proffsyklister og amatører.

Av tredjepartsløsninger finnes det mye på markedet, både gratis og mot betaling. Jeg vet at mange Kondis-lesere er fornøyde brukere av SportsTracks (gratis), og blant syklister med wattmålere er TrainingPeaks WKO+ foretrukket, særlig om man skal analysere wattproduksjon på en fornuftig måte. Jeg har brukt sistnevnte løsning siden nyttår og er så langt veldig fornøyd med WKO+. Data fra både Polar og Garmin skal fungere godt med de fleste tredjepartsløsninger, og her er det individuelle preferanser som avgjør hva som er best.

Garmins egne nettbaserte løsning er enklere og morsommere enn Polar ProTrainer 5, men Polar er bedre på pulsanalyse, og alle tredjepartsløsningene utjevner forskjellene.

Pris: Garmin +1.

Leter man litt finner man begge produktene et stykke under de veiledende prisene, men jevnt over koster Garmin Edge 705 mindre enn Polar CS600X, uten at man får mindre funksjonalitet av den grunn.

Konklusjon

Når det gjelder førsteinntrykk, standardutstyr, brukervennlighet og analysesoftware så er det dødt løp mellom de to alternativene. Imidlertid slår Garmin Polar på førstegangsoppsett, muligheter for tilleggsutstyr, nøyaktighet og pris. I alle tilfeller, om du går for den ene eller den andre så blir du ikke misfornøyd - dette er begge knallprodukter som - hvis brukt riktig - kan hjelpe deg å få mer ut av hver treningsøkt.

Velg Garmin Edge 705 dersom:

Du skal bruke samme computer på flere sykler

Du ønsker å kombinere computer med wattmåler

Du ønsker deg en high-end sykkelcomputer, men ikke har valgt en enda

Velg Polar CS600X dersom:

Du utelukkende ønsker å trene etter puls

Du er godt vant med Polars produkter/Polar ProTrainer og ikke ønsker å skifte

PS. Garmin har også lansert Edge 500, som er en litt enklere versjon (ikke fargeskjerm og ikke kart), og Polar har kommet med CS500, som virker å være "lillebroren" til CS600X. Jeg har ikke tatt hensyn til disse to i denne testen.

Bilder

Nedenfor noen bilder av oppsettet på sykkel samt skjermbilder fra Polar ProTrainer og Garmin Connect fra Hamarrittet 23.05.2010.

Løypeprofil og hastighet slik Polar CS600X registrerte den (med GPS, uten sensorer):

Løypeprofil og hastighet slik Garmin Edge 705 registrerte den (med GPS og PowerTap):

Løypekart registrert av Polars GPS:

Løypekart fra Polar åpnet i Google Earth:

Løypekart med løypeprofil og wattprofil i Garmin Connect:

Hamarrittet 23.05.2010

2010-05-23T23:11:00.004+02:00

Sykkelbølgen har også kommet til Mjøsas byer, og i flott vårvær møtte over 200 syklister opp til Hamarrrittet med start og mål ved Vikingskipet. Rittet er 78 kilometer langt, og går fra OL-anlegget til Stange, så videre til Tangen hvor man vender mot Vallset, og en ond bakke til Åsbygda surner beina til alle før de svinger mot Ilseng og tilbake til Hamar.

Vikingskipet er et flott bakteppe til det meste, også sykkelritt!

I fjor kunne Ottestad SK skryte av 123 påmeldte og 120 fullførte, som i og for seg var imponerende tall. I år var 220 påmeldte og 201 fullførte. Som i fjor kunne deltakere kunne velge mellom 3-manns lagtempo, aktiv klasse eller bedriftsklasse - og det virker som fellesstarten i aktiv klasse var klart mest populær (145 av 201 påmeldte).

For min del er dette ett av årets høydepunkt av flere årsaker: Løypa er utfordrende og i et landskap jeg trives godt i, jeg er lokalkjent, og spesielt deltakelsen i 2008 ga veldig merskap (jeg satt med vinnergruppa inn til mål). I tillegg sykler jeg i år med Ottestad SK, så da var det en selvfølge å stille opp i dag. Målet for dagen var egentlig enkel: Gjenta bedriften fra 2008 om å henge med lederne hele veien.

Oppladningen til i dag var av den bedre sorten; rolig økt og god middag dagen før, mye søvn, en solid frokost, og passe mye spenning i kroppen før start. Dagens komiske innslag var da jeg rullet inn mot Vikingskipet og hørte Vazelina Bilopphøggers' "Skinnmagre høner" blåse i høytalerne. Var dette arrangørens subtile hint om at syklister er tynne folk? Uansett, det var veldig morsomt å se syklister fra blant annet Hamar, Ottestad, Brummunddal, Toten (godt de har kommet til riktig side av Mjøsa!), Lillehammer, Ottadalen, Skårer og Oslo - nivået i år var helt tydelig høyere enn i fjor...

Jeg stilte opp til start sammen med de over 100 andre syklistene i aktiv klasse, og allerede etter at vi var kommet på Stangebrua var det hard kamp om å ligge så nære bak masterbilen som mulig... et tidlig hint om at det ville bli en hard dag på karbonhesten.

I flatene mot Stange kirke prøvde jeg tidlig på et brudd, men fikk naturlig nok ingen med meg (hvem våger vel stikke etter knappe 5-10 kilometer). Det ble en del andre som yppet seg også, og noen fikk litt luke i korte perioder uten at noe avgjørende skjedde.

I første seriøse stigning, fra Stange kirke, ble tempoet skrudd opp nok til at det var umulig å stikke, men likevel gikk det helt fint å henge på (400 watt var nødvendig for å ikke falle av!).

Fra Stange klarte noen å stikke i et brudd (tror det var noen fra Sykkelexperten), men på veien til Tangen klarte vi ikke å organisere oss nok til å ta utbyterte. Uansett, ingen fare ettersom stigningen til Åsbygda mørner de fleste.

Fra Tangen til Vallset kirke er det slak motbakke hele veien, men det merket vi ingenting av med det tempoet vi kjørte, og bruddforsøket ble tatt igjen før dagens hardeste stigning, fra kirka til Åsbygda.

Jeg trodde jeg var godt forberedt på stigningen, men jeg havnet litt bak i feltet da vi svingte til høyre ved kirka og hadde ikke saft nok i beina til å henge med de sterkeste. Om jeg ikke så feil var det noen fra Lillehammer som skrudde opp tempoet. Syklister raste av, og jeg vurderte å slippe - men minnet meg selv om at dersom jeg skal sykle Jotunheimen Rundt og Col du Tourmalet i sommer kan ikke en hedmarkskneik stoppe meg, så jeg bet meg fast i gruppe nummer to, som hang 50 meter bak teten. Da vi omsider kom opp til Åsbygda samlet feltet seg, mot alle odds, og alt lå til rette for å henge med videre.

Mot Ilseng i slak nedoverbakke ble det mye humping og spretting på pill råtne telehiv-veier, og da det endelig flatet ut ble feltet omtrent halvert på grunn av en skikkelig stygg velt.

Frem til Hjellum gikk det veldig pyntelig for seg; alle ladet vel opp til den siste kneika før mål... hvor jeg prøvde lykken, men det tok ikke lang tid før turboen forsvant helt ut av beina mine. Dermed kunne jeg ikke gjøre annet enn å se 10-15 syklister skli forbi meg.

De siste kilometerne frem til mål var en syrefest der jeg heldigvis så lysen i enden av tunnelen (selv om jeg knapt husker å ha syklet over Mjøsbrua og inn til Vikingskipet) og det var tilfredsstillende å klikke ut av pedalene etter rett under to timers hardkjør.

Gratulerer så mye til Torgeir Bekkemoen (Team Fuji Norge) som vant på 1:58:41! Ottestad SKs beste mann, Stian F. Nielsen, kom inn på tredjeplass med 1:58:42. For min del ble det ikke pallplass, men jeg kom likevel høyt oppe på listene med 1:59:42 - ett minutt bak vinneren, og blant topp 20 er godkjent.

Det var to episoder i dag som jeg synes var kjedelige; en stygg velt, og en kjeftsmelle av en deltaker.

Velten skjedde som de ofte gjør - når syklister senker skuldrene etter et litt tøft parti (her: den lange nedoverbakken fra Åsbygda) og konsentrasjonen gjerne svikter litt. Like før vi nærmet oss Ilseng skjedde det hele - midt i tetfeltet, to-tre syklister foran meg, var det en som fikk en stygg sleng og datt over siden. Dermed trynet noen syklister inn i ham og rev med seg enda flere. Jeg var rett bak og fikk med meg det hele - veltet så og hørtes sinnsykt vondt ut, lyden av metall og kropper hardt mot asfalt. At jeg ikke ble tatt av veltet selv er et Guds under; alt skjedde i slow motion og jeg rakk å tenke på hvordan jeg skulle lande på siden ned i grøfta på høyre siden og at jeg burde vært lengre frem i feltet - og på et merkelig vis klarte jeg å forsere velten via grøfta. Det var virkelig ufortjent for de innblandede, så bra som feltet hadde kjørt frem til da. Heldigvis er tilbakemeldingene at det etter forholdene har gått veldig bra med alle involverte...
Om det er noe som skaper dårlig stemning i et felt, så er det kjeftsmeller som ikke har noe å bidra med selv. Dessverre var en slik klovn med i dag også - først ved Mjøsbrua smalt det om at vi måtte holde oss på høyre side av gullinja - jeg ba ham da gi meg litt plass så jeg kunne komme inn i feltet, hvorpå jeg fikk beskjed om å legge meg bakerst i feltet. Deretter rett etter Vallset, mens det var kamp om å komme seg foran i feltet før stigningen fra Vallset kirke og flere jobbet seg opp i feltet, undret han med aggressiv tone om vi alle var degenererte som syklet over gullinja. "Degenererte?" Jeg skal la være å skrive for mye om denne fyren, annet enn at jeg ikke så ham bidra én eneste meter foran i feltet, og at jeg ikke hørte ham ytre ett eneste oppmuntrende eller takknemlig ord til noen av de som har dratt feltet han har snyltet hjul på.

Men nok om det. Ottestad SK gjorde en ypperlig jobb med å tilgjengeliggjøre informasjon før rittet, lage god stemning rundt Vikingskipet både før og etter rittet (Vazelina Bilopphøggers og Abba gjør jobben!), det var nok med vakter gjennom hele løypa, og ikke minst være lynraske med å legge ut resultater raskt etter endt ritt. Dette kan flere arrangører lære mye av!

Jeg vil også legge til at min samboer Hege også syklet sitt aller første landeveisritt i dag, og gjorde det særs bra - hun stilte opp i bedriftsklassen og fullførte på 2:44, kun 0,9 sekunder bak klassevinner Ida Gjermundshaug Pedersen. Slikt blir en stolt av!

Hege smiler fornøyd etter målgangl!

Gleder meg allerede til neste år! Resultatliste finner du på Ottestad SK's nettsider: www.ottestadsk.no (foreløpig resultatliste lagt ut per nå).

Rittdata fra Garmin Edge nedenfor. For de spesielt interesserte: Ifølge WKO+ (programvare for analyse av treningsdata) produserte jeg i snitt 299 normaliserte watt og touchet 966 watt (jeg veier 69), hadde en snittkadens på 91, og en snittfart på 38,4 km/t. Det må være ålreit for en to timer lang økt...

Broren min, Karl Nordlie, tok på seg jobben som fotograf. Nedenfor er et lite utdrag av de beste bildene, men hele albumet med bilder fra målpassering finner du her:

Kampen om medaljeplass avgjøres kun sekunder etter dette bildet ble tatt:

Her en fyr som har tråkket så hardt at krankarmen falt av:

Sånn ser man ut når de siste kreftene skvises ut:

Liv i målområdet:

Hvem sykler fortest, mon tro?

Totninger vet å smile til kamera:

Broren min, samboeren min og meg i målområdet: