Årets sportslige høydepunkt ble ett av mine største personlige nedturer på lang, lang tid.
Ikke hør på de som sier «det er ingen skam i å bryte». Det er tull. Smerten over å måtte bryte er uendelig vondere enn smerten man har når man står på som hardest, og denne smerten går ikke over med det første.
Med over 5.500 kilometer i beina, gode resultater i mange ritt, trua på meg selv og kanonvær var jeg sikker på at Jotunheimen Rundt skulle bli en flott opplevelse. Her var det ingen respekt for løypa å spore. Taktisk bommert #1.
Fra Lærdal og opp til Tyin gikk det kanonfort i teten, og jeg hadde ingen problemer med å henge med. Jeg lå bevisst med de helt fremst, uten å ligge for mye i rulla. Snittfart 32 km/t på de seks milene opp til Filefjellet. Ned til Fagernes gikk det en del i rykk og napp, men heller ikke her slet jeg med å henge med. Mørket senket seg over løypa, men luften virket varm og jeg valgte å fortsette i kort/kort (med løse ermer) selv om jeg hadde varme klær i en sekk på Fagernes matastasjon. Taktisk bommert #2.
Ryktene om at de harde rykkene ville skje opp til Beitostølen stemte; det var et hardt rotterace opp, og mange falt av teten… Jeg ble sliten av kjøret og lot de negative tankene slå rot. Andre syklister klaget over hardkjøret, kulda, mørket, bakkene, melkesyra, blodslitet og meningsløsheten. Dette rettferdiggjorde mine negative tanker; jeg lyttet til dem. Taktisk bommert #3.
Jeg valgte å la feltet gå ved Beitostølen fordi jeg trodde jeg ville sprekke om jeg fortsatte å henge med. Dermed aksepterte jeg at 20-30 syklister dro fra meg. Fakta i ettertid viser at jeg lå et stykke under terskel, og ville fint tålt kjøret en god stund til. Taktisk bommert #4.
Fra Fagernes mot Lemonsjøen holdt jeg en stund følge med en håndfull andre. Én av dem brøt – og underbevisstheten min snappet opp dette og fortalte meg «skal ikke vi bryte nå, og få det overstått?». Jeg klarte ikke å henge med, jeg frøs, og jeg begynte å duppe av helt ukontrollert. Å sovne på sykkel er en ekkel følelse. «Nå bør jeg bryte, før jeg sovner og krasjer i en grøft.» En hjelpsom dame fra CK Toten-Tråkk passerte i en Volvo og lot meg sitte på til Lemonsjøen. Dermed bestemte jeg meg for å haike med første bil som kom i stedet for å sykle rolig de siste to milene til Lemonsjøen og sove der. Taktisk bommert #5.
Da jeg kom meg til Sogndal og så alle som fullførte var det vemodig og skuffende å tenke at jeg ikke var en av dem. Jeg burde vært en av dem som kom meg over Filefjellet, over Valdresflya, Sognefjell og helt til Sogndal.
I stedet stilte jeg til start med for mye selvtillitt, for lite klær, med manglende evne til å stenge ut mine egne og andres negative tanker, uten å stole nok på egne ferdigheter, og for lite viljestyrke. Straffen ble 23 mil og brutt ritt.
Trøsten er at slike lærdommer gjør en smartere, sterkere og bedre.
All ære til alle som gjennomførte; Jotunheimen Rundt er et blodslit som lite annet, og hver eneste som gjennomfører fortjener honnør.
Oakley har sitert triathlon-utøveren Conrad Stoltz i en av sine kampanjer: «When you get hurt and all your sacrifice adds up to nothing… are you willing to put it all on the line again?»
Ja, det er jeg.
Hver eneste treningsøkt fra nå skal være med ett eneste fokus: Jotunheimen Rundt 2010.
Sees i Lærdal om ett år.
Det var synd (men ikke nødvendigvis en skam!). Det skal også sies at det gikk ekstremt fort både over filefjell (10 min. raskere enn i fjor bare på selve stigningen) og opp til valdresflya, og at det var mange som fikk problemer.
Det hjelper med selvinnsikt i ettertid, selv om det føles surt å stå av der og da. Jeg satt med nøyaktig samme følelse som deg, på omtrent samme sted – måtte slippe på Bygdin og følte meg totalt kjørt og dau over Valdresflya. Hadde heldigvis noe klær med, og tenkte kun på å spise og drikke… Hadde jeg sett noen bryte er jeg ganske sikker på at det ville vært mye tøffere å holde det gående. Tror noe av det vanskeligste med dette rittet er å holde seg våken de mørkeste timene (som også er de kaldeste). Når man sitter alene, avkjørt og sliten, forsvinner hele ritt-adrenalin-følelsen, og man er bare forlatt. Men her er det vel bare erfaringen som kan hjelpe, og jeg ser også fram til å gjøre et bedre disponert løp neste år! Viktig å tenke fremover. Vi ser deg kanskje på Bergen-Voss neste år også, i en raskere pulje?
Lykke til med resten av sesongen,
Eirik V.
fin blogg 🙂 har selv tenkt å kjøre løpet neste år… Så har allerede begynt å tenke hvordan det vil føles… redd jeg skal bli rørt når jeg kommer i mål etter 18-20 timer får i mål skal jeg hehe 🙂 Om jeg vet hva jeg går til… egentlig ikke… men har en viss anelse at dette blir hardt og jævlig til tider hvor det er motvind-bakker-bakker-bakker og mer til… men en ting: det er ingen tvang å bli med… og den tanken skal følge hele veien rundt…:)
Takk for tilbakemeldinger!
Eirik V: Gratulerer med gjennomført JR! Vi står forhåpentligvis på startstreken begge to neste år i Lærdal. Jeg tror ikke jeg blir med på Bergen-Voss, men neste års rittkalender er ikke bestemt ennå… Hadde vært gøy å komme inn under 4:15!
Anonym: Masse mengdetrening og respekt for utfordringen er nok viktig. Lykke til!