konkurranseskirenn

Birken – en konkurranse for alle

Birkebeinerrennet er vel overstått, og utrolig mange har bestått et av de råeste kraftprøvene som finnes for langrennsutøvere. Noen har tatt merket, enkelte satt personlig rekord, andre har tapt mot naboen og mange har tenkt å la skiene stå til neste vinter. 
Cirka 16.000 deltar i et Birkebeinerarrangement av kanskje 40.000 som ønsker å være med. Det vil si at langt mindre enn 1 % av Norges befolkning faktisk deltar i hver av disse konkurransene. Det er virkelig ikke mange. Det vil si at 99 % av befolkningen ikke deltar eller ikke har interesse av å delta. 
Andelen av deltakere i Birken i forhold til befolkningen som helhet står ikke helt i proporsjon til oppmerksomheten mediene har gitt dette sportslige arrangementet. 
Stort sett har avisdekningen gått i treningstips, eventyrlig salg av relevant utstyr som ski og smøring, og at finanskrisen ikke har påvirket sportsbransjen. Samtidig har en del av avisene skrevet om hvordan Birken er for eliten; de godt utdannede og toppskattytende karrierejegerne, om alfahanner i topplederstillinger som dyrker «Birkenledelse», om fanatiske menn i midtlivskrise som neglisjerer sine familier for å ta merket, om de som trener så mye at de får hjerteflimmer, og om de mange titalls tusen kroner som brukes på utstyr for å spare marginalt med tid på 54 kilometer. 
Det er riktig at det kreves målbevissthet og handlekraft for å kunne gjennomføre Birken, men det er samtidig feil at man må være en finansdirektørspire med adresse innenfor Ring 2 for å kvalifisere til Birken-deltakelse. Mediedekningen har skapt et veldig skeivt inntrykk av de som driver med Birken, noe som i alle fall jeg føler er veldig ufortjent. Etter å ha lest et par artikler for mye i helga ble jeg motivert til å skrive dette innlegget. 
Birken og karriere
Litt av oppmerksomheten Birken har fått tilsier at om man skal opp og frem i næringslivet så må man kunne skilte med Birken. Det ligger helt sikkert noe i å kunne sette Birken på Cv-en sin – det tyder på en viss grad av målbevissthet og gjennomføringsevne; kvaliteter som er nyttige i de fleste stillinger. Samtidig ville det vært veldig merkelig dersom en ansettelse eller karriereutvikling sto og falt på kandidatens idrettshistorikk, og jeg tror både rekrutteringsansvarlige og ledere forøvrig vurderer ansatte ut fra en helhet der kvalifikasjoner, akademiske resultater, tidligere arbeidserfaring, referanser, fravær og andre kvaliteter også har en betydning. 
Blant annet kunne man før Birkebeinerrennet lese i Aftenposten («Advarer mot Birkebeiner-lederskap», 19.03.2010) at Jan Christophersen, organisasjonspsykolog, ønsker et oppgjør med «birkebeinerlederskap». Han mener at menn i lederstillinger deltar i Birken primært for å eksponere seg selv, og at de heller bør bruke tiden på å utvikle seg som ledere. I samme artikkel mener Elin Ørjasæter at «birkebeinerlederskap» er en ensom form for ledelse – hun insinuerer vel at ledere ekskluderer sine ansatte dersom de ikke er en del av den innførte Birken-fantatismen på jobb. 
Det kan være at det finnes ledere som er særskilt interessert i Birken, men når man tenker på hvor mange topp- og mellomledere det finnes i norske bedrifter og hvor få det er som deltar i Birken så kan det umulig være et stort eller relevant problem med «birkebeinerlederskap». Hvis det plager de ansatte at deres overordnet er Birken-fanatikere så burde de kunne si fra. Og dersom bedriftskulturen ubalansert baserer seg på Birken, og der aksept og karriereutvikling avhenger av at man tar merket, så kanskje man er i feil bedrift? 
I alle tilfeller så er også ledere mennesker som må få lov å dyrke sine interesser og disponere fritiden som de vil uten at Christophersen mener at de kunne brukt fritiden sin på å bli bedre ledere. Det er vel nettopp dét fritid handler om; fri til å gjøre det man setter pris på i livet ved siden av jobb.
(Forøvrig: Ikke så overraskende finner jeg hverken Jan Christophersen eller Elin Ørjasæter på startlistene for årets Birkebeinerrenn. Jeg tipper førstnevnte forbedret sin lederstil eller dyrket familien sin, mens sistnevnte rakk å twitre seks meldinger på lørdag formiddag.)
Birken og helsegevinsten
Det er en udiskutabel sannhet at trening er bra for kropp og sjel. Hvis man har som mål å delta i for eksempel Birken uten at det skal bli en lidelse så må man trene. Dermed blir Birken både gulroten og pisken for å trene heller enn å sløve i sofaen – tenk så mange som hadde vært i dårligere form (med alt det kan innebære) om det ikke hadde vært for Birken. Og overskuddet man får av trening pleier å tilfalle jobb, familie og venner. Jeg tok meg et par minutter for å se på hva som ellers går av vår befolkning på Statistisk Sentralbyrås nettsider, og fant dette:
  • 3 av 10 sier de har helseproblemer som påvirker hverdagen deres. 
  • 1 av 10 i yrkesaktiv alder er uføretrygdet.
  • 1 av 5 mellom 16 og 74 røyker daglig. 
  • 1 av 4 over 16 år er overvektig (BMI høyere enn 25). 
  • 2 av 5 dør dessverre av hjerte- og karsykdommer.
Jeg har dessverre ikke faglig belegg for dette, men jeg vil tro at de færreste Birken-deltakerne bidrar til disse tallene i nevneverdig grad. Sånn sett kan man tenke seg at Birken bidrar positivt til helsen.
Noen nevner også at hard trening og birkebeinerarrangementene ikke er bra for hjertet, og det kan godt stemme at hard trening over lang tid belaster hjertet mer enn dersom man lot være. Da er det viktig å huske at kanskje man sliter på hjertet ved å trene mye og hardt, men det må sees i sammenheng med alle de positive gevinstene slik trening gir. Det er vel liten glede i å vite at man ikke har hjerteflimmer dersom resten av kroppen er på randen til forfall.
Det kunne vært et interessant eksperiment å la en mye større andel av befolkningen trene for Birken og se hvordan det påvirker statistikken ovenfor.
Birken og sosialisering
De som sier at ski, sykling og løping er individuelle idretter har delvis rett. Resultatet måles i individuelt og veldig mye av treningen blir individuell. Likevel virker det som mange glemmer eller velger å ignorere at suksess i Birken, og spesielt i Birkebeinerrittet, i stor grad avhenger av lagspill og å forholde seg til sine omgivelser.
Alle som deltar i ritt for første gang lærer veldig fort betydningen av å sykle sammen i felt eller i kjede. Nesten like fort lærer man også at man må bidra i front hvis man evner; er man en snylter på halen av et felt så får man raskt høre det. Er man derimot med på å dra feltet og motivere resten av gjengen så blir det ofte en hyggelig reise fra start til mål, både sportslig og sosialt.
Det samme gjelder for treningen; faste gruppeøkter med venner, kollegaer eller med sykkelklubben er både sosialt og motiverende. Enhver som driver med utholdenhetsidretter vet at hovedbulken av all trening skal foregå med rolig intensitet. Å gå på ski eller løpe eller sykle i flere timer er både lettere og morsommere når man har følge. Så å hevde at Birken er noe individuelt er bare delvis sant.
Birken og penger
Statistikken forteller at den jevne Birkebeiner er en godt bemidlet og ressurssterk mann. De fleste som tjener og/eller besitter penger bruker dem gjerne på noe. Biler, båter, hus, hytter, designerklær, ferier, flatskjermer, elektronikk, sportsutstyr. Og hvorfor ikke?
En deltaker i Birken har i beste fall én mulighet i året til å ta merket, sette personlig rekord, slå naboen og/eller gjennomføre i den spesifikke grenen. Ut fra de forutsetningene man har, det være seg tid, ressurser eller penger, gjør man det beste man kan ut av det. For de fleste er det en kamp om å få jobb, familie, venner, trening og andre forpliktelser til å gå rundt uten at tidsklemma voldtar en. Dermed må man prioritere bort noen ting: Man dropper pokerlag med kamerater for å trene en fast kveld, man leser heller om treningsteorier enn den siste fra Jo Nesbø, man skipper språkkurs for å ha tid til en personlig trener for å terpe teknikk, og når man nærmer seg konkurransedagen innser man kanskje at man ligger an til å klare målet sitt. 
Har man da penger til å kjøpe seg litt lettere ski, stivere staver, eller en eller annen dyr smøring som kan gi de nødvendige marginene, så gjør man vel det. Har man satt seg et mål som man har jobbet strukturert og hardt for å nå, så gjør man det som er mulig for å vippe marginene i sin egen favør. Det handler om å eliminere alle faktorer som kan påvirke resultatet negativt. Det er de færreste som vil gjøre ting vanskeligere enn nødvendig for seg selv; å reise hjem og innse at man faktisk kunne nådd sitt mål om man hadde trent litt smartere eller litt mer, terpet teknikken, skjønt bedre hvordan smøring fungerer, eller hatt litt bedre utstyr, så tar man de nødvendige grep til neste gang. 
Når det er sagt, så skal man ikke sette likhetstegn mellom godt utstyr og gode idrettsutøvere; det førstnevnte er bare hjelpemidler for å nå et mål for sistnevnte.
Birken, besettelser, og alternative sysler
I A-Magasinet fredag 19.03.2010 skrev Ola Henmo en reportasje besettelser, der han har snakket med Per Morten Hoff som trener opptil 460 ganger i året, om Christian Tiller som har som mål å se 400 unike fugler i Norge, og – interessant nok – om Elin Ørjasæter som kommuniserer med sin samboer via Twitter selv om de sitter i samme rom (hun har snart 10.000 tweets).
I flere andre artikler har man kunnet lese om Birken-emner som bruker flere titalls timer hver måned på å dyrke trening og konkurranse, og at det liksom skal gå på bekostning av jobb, sosiale eller familiære forpliktelser. Det vil alltid være ekstreme tilfeller, som kollegaen som unngår sosial kontakt med noen som helst før Birken i fare for å få influensaen som herjer i familien eller på jobb, eller naboen som tar forbrukslån for å finansiere nye ski, og så videre, men de fleste klarer å få en balanse mellom jobb, familie, trening, venner og andre fritidssysler.
Så hva er egentlig så galt med de som bruker en stor del av sin fritid på å trene og konkurrere? Er det realistisk å tro at disse menneskene ville brukt tiden på jobb, familie eller venner dersom man skulle frata dem muligheten til å dyrke idretten sin? Jeg tror ikke det; noe annet ville nok fylt deres tid. Andre idretter (fotball, ishockey, golf, motorsport), andre interesser (nettpoker, fotografering, musikk, TV-spill) eller andre aktiviteter ville kanskje tatt plassen til Birken og tatt vedkommendes oppmerksomhet på samme måte.
Jan Christophersen mener kanskje at ledere som deltar i Birken med hell kunne brukt litt mer tid på å bli bedre ledere heller enn å trene. Men har han tatt i betraktning at ledere allerede investerer betydelig tid og krefter i sine jobber? At treningen kan være deres pause fra hverdagen og deres måte å lade opp? Og hvordan ville kollegaer føle det dersom deres ledere skulle bruke enda en time hver dag på jobb – ville det oppmuntret dem til å jobbe mer selv, eller ville de følt at deres sjef er en arbeidsnarkoman som ikke har et liv ved siden av jobben?
Birken mot fotball
Det er uten tvil mange, mange flere som har en interesse av fotball – enten som utøver, tilhenger eller støttemannskap for samboer/barn/barnebarn – enn Birkebeiner-øvelsene. For eksempel er det 30.000 deltakere i Norway Cup, men likevel, Norway Cup er knøttlite i forhold til de virkelig store aktørene innen fotball. Og det kan kanskje hjelpe med å få litt perspektiv på hvor lite Birken er i den store sammenheng.
Premier League: De 20 stadionene i England som brukes i Premier League har totalt plass til cirka 740.000 tilskuere. 10 av dem brukes hver helg, og de er så å si alltid fullsatte alle sammen – altså er det cirka 370.000 fotballfans som hver uke finner veien til et engelsk stadion. Antall Birkebeiner-deltakere per arrangement er 4 % av dette. La oss samtidig ikke glemme de mange millioner – MILLIONER – verden over som investerer penger, tid og forhold i sin fotballlidenskap.
Tippeligaen: Ifølge statistikken på Wikipedia var det i snitt cirka 9.000 tilskuere på hver fotballkamp i Tippeligaen i fjor. I år blir det spilt 8 kamper per serierunde, så hvis tilskuertallene holder seg vil det være 72.000 tilskuere totalt per seriekamp i Tippeligaen. Dette er 20 % av tilsvarende tall fra Premier League, men samtidig nesten tre ganger mer enn antall deltakere i et Birkebeiner-arrangement.
I tillegg til dette kommer de andre ligaene verden over, regionale mesterskap som Champions League, EM, VM, osv. Dessuten, Birkebeiner-arrangementene finnes det tre av årlig, mens det ofte spilles både én og to fotballkamper hver uke.
Hvis man kunne omsette pengene, tiden og all mental aktivitet som går med på å følge sitt eller sine favorittlag i noe mer produktivt – som for eksempel å utvikle lederegenskapene eller familie – så ville nok tilsvarende tall fra Birkebeinere bleknet. Men så er det kanskje sånn at det er relativt færre ledere blant fotballfans enn på Rena tre ganger i året?
Birken er bare enda en form for lek
I Magasinet, lørdagsbilaget til Dagbladet, kunne man 20.03.2010 lese om hvordan ansatte i PriceWaterhouseCoopers konkurrerer med Ernst & Young; Young og at det er litt prestisje i å slå bestemann fra konkurrenten i Birken. I Finansavisens artikkel «DnB NOR mot Nordea i Birken» kunne man 21.03.2010 lese at det var dobbelt så mange ansatte fra DnB NOR som gikk Birken som ansatte fra konkurrenten Nordea. For de fleste som deltar i Birken er det prestisje i å slå noen, enten det er naboen, kollegaen, barndomskameraten eller noen andre. Og hvorfor ikke – det er jo tross alt en konkurranse der målet er å komme seg fra Rena til Lillehammer så fort som mulig. Idealtid er det ingen som bryr seg om.
Men de fleste bedrifter består av mer enn en liten gjeng Birken-gærninger: De fleste ansatte har engasjert seg i bedriftsfotball, bedriftsinnebandy, Holmenkollstafetten, bowling, curling, spinning i treningsrommet i kjelleren, og så videre. Noen har god ballfølelse og liker å sparke ball et par ganger i uka, andre liker å gå på ski eller sykle i noen timer. I bunn og grunn deler alle disse aktivitetene noen fellestrekk: De er konkurranser der noen en gruppe mennesker har noe til felles, noen vinner og andre taper, og når man er ferdig så går uansett livet videre.
Birken som et samlingspunkt
De som mener at det er noe galt med Birken mener jeg ikke ser helheten i det. I alle tilfeller, det er utvilsomt uendelig mange flere positive sider og fordeler ved Birken enn det mediene har fått til det å virke som: Birken er tre ganger i året en folkefest som mange gleder seg til, en sportslig happening som motiverer tusenvis av mennesker til å leve et sunnere liv, et felles mål som binder venner/kollegaer/klubber sammen som kanskje ikke ville skjedd ellers, en konkurranse der alle har mulighet til å slå noen de kjenner, og en idrettsform som gir mange glede i hverdagen. 
Birken er for alle!
Sosiale forskjeller er nullstilt mellom start i Rena og mål i Lillehammer; det er det alle mot alle. I løpet av noen timer skal det avgjøres hvem som vinner, hvem som tar merket, om man slår naboen sin og om man setter personlig rekord.  For de fleste er tiden Birken sluttresultatet av målrettet og systematisk trening (eller mangel på sådan). Så selv om kanskje mange av Birken-deltakerne har en tung CV og romslig økonomi, så kan hvem som helst melde seg på og fullføre. Når en sykepleier sklir forbi en sykehusdirektør opp mot Skramstad, eller en student rykker fra partneren i et advokathus opp mot Sjusjøen, eller trebarnsmoren klarer å motivere bestefaren til å fullføre, så har de til felles at de er deltakere med samme mål for øyet. Skattelistevinnere, karrierejegere, akademikere og alle andre som har en lidenskap for sporten er velkomne til å stille til start mot hverandre for å komme til mål så fort som mulig. Dette er konkurransens natur og det flotte med å delta i denne typen arrangement.

Kommentarer

12 Comments

  • Anonymous sier:

    Fantastisk!! En sann glede å lese, nikker anerkjennende:-)

  • Anonymous sier:

    Vi kan jo legge til at (såvidt jeg kunne se) var Per Morten Hoff ikke engang påmeldt Birken, og at Stenseng som A-magasinet refererer til også oppsummerer sin egen avhandling slik: «Avhandlingen viser at personer med en harmonisk lidenskap bidrar til økt livstilfredshet gjennom å engasjere seg i sin favorittaktivitet. De bruker mye tid og energi på aktiviteten sin uten å oppleve at dette kommer i konflikt med andre deler av livet»

  • Godt poeng – når man oppsummerer alle fordeler så vil de nok med veldig god margin gjøre opp for eventuelle uheldige sider knyttet til å være en ivrig Birkebeiner eller amatøridrettsutøver! 🙂

  • Stig Grøndahl sier:

    Bra artikkel! Send hele + sammendrag til avisene for mulig publisering.

    Et viktig poeng er også den ensidige mediafokuseringen på de «to prosent» av Birkendeltagerne som trener som en toppidrettsutøver, og som har ti par ski. De aller fleste av deltagerne følger et «vanlig» treningsopplegg (som også er anbefalt av folkehelsen…) med tre til fire ganger i uka. Birken blir således som en «treningsøkt», samtidig som det er et mål for å komme seg ut av sofaen (som du skriver).

  • Bra artikkel Erik! Støtter det Stig sier, send den til avisene…

  • Maren sier:

    Helt enig! Jeg gikk Birken for første gang i år. Og det var moro! Har ikke investert tusenvis av kroner, derimot har det motivert meg til å investere 3-4 treningsøkter i uka gjennom vinteren… Dessuten er jeg småbarnsmor og IKKE mann i 40-årskrisa med lederstilling. En skal ikke se bort i fra at det ligger litt misunnelse bak all harselasen. Jeg har alltid hatt stor beundring for de som har vært i god nok form til å gå Birken! (Og nå har jeg klart det, hurra!)

  • Tor sier:

    Godt skrevet! Du kom meg i forkjøpet. Nevnte artikkel i Aftenposten provoserte meg ganske kraftig. En tilleggskommentar: Blir så lei måten man hyper opp «leder» konseptet på her i Norge. Får nesten inntrykk av at her snakker man om meget spesielle personer med utrolige egenskaper, kanskje nesten som en «shaman»

  • Hege Jakobsen sier:

    Godt gjort, Maren!! Og all respekt til deg også, JP, tenker skiene får stå i fred i boden en stund nå!?:-)
    Jeg har også fullført 2 Birkenritt, 1 Birkenløp og 1 Birkenrenn med det utgangspunkt at jeg ikke har deltatt i konkurranser siden jeg gikk barneskirenn som 12-åring…Og det har ikke vært noe annet enn positivt med det, ikke minst takket være min lille fordel med Erik som personlig trener, treningskamerat og motivator!:-) Man får motivasjon til å trene jevnt og trutt gjennom hele året, og dermed mer overskudd til å takle krevende jobb og travelt privatliv. Det aller beste med Birken er den mestringsfølelsen man får når man krysser målstreken på Lillehammer – når man har nådd det målet man har satt seg. 🙂
    Bare litt over 5 mnd igjen til rittet, på tide med bar asfalt og avduking av gromsykkelen!

  • Gratulerer til Stig, JP og Maren (og alle andre som leser dette som har fullført Birkebeinerrennet)!

    Det skulle vært artig å utfordre disse journalistene til å delta i et skirenn, løp eller sykkelritt. Kanskje de oppdager at det faktisk er en hyggelig opplevelse med god stemning, og at det føles godt i etterkant når man er i mål og føler at all trening har gitt resultater…

    Denne bloggen kommer i forkortet form i neste utgave av Kondis, sammen med noen andre interessante (og relaterte) artikler om Birken. Skal få sendt noen utgaver av magasinet til de harselerende skribentene. 🙂

  • Aasmund sier:

    Fint innlegg Erik!
    Ser fram til å lese det på nytt i en avis 🙂

  • Halvor Sveen sier:

    Fin oppsummering og ditto refleksjoner. Birken har som vi har sett blitt hypet opp av våre to ledene næringsliv aviser og at det ikke finnes andre feature områder å skrive om virker jo rimelig håpløst. Lister over inntekter og Birken tider er godt stoff! Vel, nettoeffekten rent helsemessig er vel fortsatt positiv, det at mange kommer seg ut på ski er jo bra. Det som derimot ikke er bra er at det bygges opp terskeler rundt det som er vår nasjonalidrett, og kostnadskjøret er jo omtrent nå på samme nivå som alpin. Det er IKKE nødvendig med haugevis av skipar, tilgang på smøre og treningsekspertise etc etc for å ha glede av å gå skirenn – TURrenn er faktisk den offisielle betegnelsen. Er du helt greit trent og har rimelig skiteknikk kan man faktisk få en veldig fin rennopplevelse som gir mersmak. Jeg kjenner mange i denne kategorien, meg selv inkludert. Vi får håpe den uheldige vridningen »langrenns/Birken bølgen» har fått avtar etterhvert til det beste for skiidretten.

  • Anonymous sier:

    Godt å for en gangs skyld kunne lese noe fornuftig om Birkebeiner arrangementene. Jeg har selv gått mine første skirenn på glassfiberski i vinter. (Forrige skirenn var på ungdomsskolen i 1980). På sett og vis er jeg i typiske gruppen, m.t.p kjønn, utdannelse og alder (med ditto alderstillegg). Jeg må innrømme at jeg tidligere hadde trodd at kun super-løpere gikk Birkebeiner-rennet, men etter selv å ha deltatt med start «midt i» (pulje 13) er jeg positivt overrasket over hvor lite kjas, mas og knuffing det var. Med få unntak er folk faktisk hyggelige og høflige mot hverandre der man går side om side i en endeløs lang rekke.
    Jeg ser ikke bort fra at det er hakket hvassere i de raskeste puljene. Men jeg hadde i allefall en såpass god opplevelse at jeg satser mot en bedre tid neste år. (Jeg kan nemlig forbedre meg med 20-30 minutter, det kommer ikke Andres Aukland til å klare!)
    Hilsen Geir