fjell og bakkerkonkurranseritt

L’Étape du Tour 18.07.2010

Rittinformasjon
Tour de France-arrangøren ASO arrangerer hvert år amatørrittet L’Étape du Tour, hvor de velger ut en av årets Tour de France-løypas flotteste fjelletapper og åpner for cirka 10.000 deltakere. De påmeldte kommer fra hele verden, og alt fra juniorer som håper på proffkontrakt til gamle gjennomtrente seigskinn til vanlige mosjonister stiller til start. Startnummer kan kjøpes gjennom utvalgte lokale turoperatører verden over (jeg kjøpte mitt startnummer gjennom Bra Tur).
Årets løype er hentet fra etappe 17 fra TdF, som er både fantastisk vakker og hinsides hard: Start går i Pau, og løypa strekker seg over Col du Marie-Blanque, Col du Soulor og avsluttes på toppen av Col du Tourmalet. Distansen er på moderate 182 kilometer – utfordringen er 4.500 høydemeter (til sammenlikning går Jotunheimen Rundt over like mange høydemeter, men er 430 kilometer langt). Prikken over i’en er at arrangørene sperrer veiene slik at alle deltakerne har løypa for seg selv.
Forberedelser
Hege (min samboer) og jeg meldte oss på via Bra Tur (www.bratur.no) i vinter, og hadde som mål å fullføre rittet sammen. Med andre ord skulle vi ta dette som en tur, og kombinere det med å se et par TdF-etapper live. I tillegg hadde jeg planlagt en liten overraskelse til Hege på toppen av Col du Tourmalet…
Jeg har trent målrettet til Jotunheimen Rundt, og dermed fått veldig mye bakkesykling i beina i tillegg til de 43 milene forrige helg. Hege har trent mer variert i år, og ikke prioritert bakketrening. Vi gikk ut fra at generelt god form ville være nok til å gjennomføre rittet.
I Pau (hvor starten gikk) fantes ingen ledige hotellrom, så vi endte opp med hotell i Lourdes som er cirka fire mil fra Pau. Logistikken ble derfor ekstra utfordrende; vi tok syklene våre i sykkelkofferter, fløy til Bordeaux dagen før rittet, og tok toget til Lourdes (med mellomstopp i Pau for å hente startnumre). Transport til hoteller, til start samt tilbake fra mål ble løst med taxi.
Dagen før start da vi var i Pau hadde vi halvannen time fra toget ankom byen til neste tog gikk videre til Lourdes, og mens Hege passet på syklene og alt annet på togstasjonen ilte jeg meg rundt Pau i taxi for å hente startnummer og komme meg tilbake. Det ble et helvetes råkjør og jeg måtte omtrent bestikke drosjesjåføren til å kjøre mot enveiskjørte gater for å spare tid. Jeg rakk toget med kun et par minutters margin…
Ettersom dagen før rittet gikk med på logistikk ble forberedelsene suboptimale. Uten særlig mat før middagen sent på kveld ble det både tynt med næringsinntak og lite søvn før taxi’en vår hentet oss 0515 fra hotellet for å kjøre oss til start i Pau på rittdagen.
Logistikk av utstyr var en utfordring, når start og mål er på forskjellige steder og man i tillegg bor et stykke utenom løypa.
Valg av utstyr
Hege og jeg sykler begge på Merida Scultura-rammer; Heges letteste girutveksling er 34×25, mens min er 39×26. Vi gjorde ingen endringer til standardutstyret med hensyn til girutveksling eller hjul.
Næringsmessig valgte vi å kjøre kun vann i to flasker hver, samt at jeg tok en Camelbak med et par liter ekstra vann på ryggen. I tillegg tok vi med 7-8 gels hver. Energibarer og annet som krevet tygging valgte vi bort da jeg har erfaring med at å spise energimat er håpløst i varme.
Værmeldingene var utelukkende gode (15-30 grader, sol, ingen regn), så vi kjørte kort-kort samt en tynn regnjakke i lomma på ryggen (Norrøna Fjørå, selvfølgelig) i tilfelle det skulle bli surt vær på toppen eller ned fra fjellene. Dessuten smørte vi oss med vannfast solkrem faktor 30.
I tilfelle punkteringer tok vi med et par reserveslanger, dekkspaker, pumpe, kredittkort og en bunke Euro.
Starten i Pau
I Pau rakk vi 10 minutter på et bakeri for å spise fem brødskiver med honning, en stor kaffe og et wienerbrød før vi måtte stille oss i startbåsen vår.
Det var noe kjølig om morgenen, men allerede før start kunne man kjenne at dette ville bli en klam og varm dag (altså en følelse vi ikke har kjent i Norge på mange år…).
Hege og jeg hadde startnummer 9912 og 9911, og ble dermed plassert i bakerste startbås (nummer 7). Det medførte at selv om den offisielle starten gikk 0700, så kom vi ikke av gårde før nærmere 0740. Rundt oss sto flere hundre med stive blikk og flotte sykler, og deltakerne snakket alle slags språk.
Mens vi ventet på starten var det tydelig at mange slet med vannlating; etter tur måtte omtrent samtlige urinere opp etter husvegger, langs rekkverk og inntil trær i hovedgaten i Pau. Og mer skulle det bli!
Da vi endelig kom i gang hastet flere med å legge seg fremst, men den vanlige knivingen fra norske fellesritt var heldigvis fraværende. Hege og jeg la oss på et fornuftig nivå og lot oss ikke plage av at mange ga full pinne.


I Pau var det mye spenning knyttet til rittet før startskuddet gikk…
Opp Col du Marie-Blanque (1.035 høydemeter, 54,5 – 64,5 km)
Frem til første fjell gikk det veldig greit for seg med delvis kuppert terreng og god temperatur. Vannlatingen som startet i Pau fortsatte langs løypa, og helt frem til første stigning (Marie-Blanque) var grøftekantene en sammenhengende urinal.
Langs løypa var det utrolig mange tilskuere som jublet oss frem på en måte som nesten får Birkebeinerrittet til å blekne. Spesielt morsomt var det at kvinnelige syklister får ekstra oppmerksomhet: “Allez la Fille” og “Bravo Madamme” ble ropt hver gang de så en kvinnelig syklist, til Heges store glede. Selv om jentesykling kanskje ikke er like utbredt her som hjemme, så er det i alle fall ingen mangel på jubel!
Ryktene hadde det til at Marie-Blanque var knallhard. Stigningsprosenten i de første kilometerne var lavere enn snittet, og desto høyere i de siste par kilometerne som la til rette for en knallhard avslutning. Noen fløy opp bakken, noen tok beina fatt, men de av oss som vet at å sykle over evne i bakker er livsfarlig fant vår rytme og tråkket rolig opp mens vi bevitnet syklister som akket seg i grøftekantene med laktat rennende ut av ørene.
Den aller siste kilometeren måtte vi gå fordi en rekke ambulanser måtte frem, og det korket seg til med syklister. På toppen av Marie-Blanque begynte sola for alvor å ta tak, men beina føltes veldig bra…
Målet nå var å komme til matstasjonen i bunnen av bakken innen tidsfristen kl. 1310 klarte vi med god margin, og vi fikk fylt flaskene med vann og lommene med mat før vi tråkket videre til neste matstasjon og stigning.

Marie-Blanque var en ond bakke, og flere måtte ta beina fatt. Hege og jeg, derimot, hadde futt nok til å faktisk sykle opp!
Opp Col du Soulor (1.474 høydemeter, 113,0 – 125,5 km)
Flatene frem til Soulor gikk veldig fint – mye “Bravo Madamme!” og jevn tråkking tok oss overraskende raskt frem til bunnen av bakken, hvor vi lastet opp med mer vann og fråtset oss i søte kaker.
Alle trøstet seg med at den andre bakken ville være snillere enn den første, selv om en var litt lengre. Litt lengre oppe i bakkene sto de samme personene med beina nedi små bekker for å kjøle seg ned, og voksne menn med sykler verdt flere månedslønner lå som fluer i grøftene. Man kan lure på hvor mye snillere denne bakken egentlig er, når den får folk til å knele på denne måten…
Hege og jeg hadde fin rytme oppover stigningen, og den formidable utsikten som gradvis åpenbarte seg tok pusten fra oss. Eller var det kanskje den bratte motbakken? Uansett, omgivelsene i Pyreneene er så fine at man skulle tro de var malt på lerretter og hengt opp rundt oss.
Vannet i Camelbak’en begynte å bli så varm at den kun duget til små slurker av gangen. Cirka halvveis opp bakken måtte vi ta to minutter i skyggen og presse i oss litt gels og vann før vi fortsatte.
Da det nærmet seg to kilometer fra toppen oppdaget Hege at hun hadde et par gir å gå på (på sykkelen, vel og merke), og vi vrengte ut det som var av krefter for å passere toppen. Øverst sto en hel flokk mennesker som sang kun til ære for Hege; “allez la Fille, allez…”, noe som framkalte frysninger og gåsehud nedover de svette ryggene våre!
Straks etter toppen satte vi opp farta for å komme til siste matstasjon innen kl. 1530, som var neste tidsfrist. De relativt krevende nedoverbakkene tok på armer, skuldre og ryggen, men vi rakk frem med 20 minutters margin. Rabiat fråtsing av bananer, gels og kaker sto høyt på dagsorden for samtlige, og det var tydelig at løypa krevde sin mann for flere. Og fortsatt gjensto flere mil og over 1.500 høydemeter…

Vakrere omgiveser enn de opp Col du Soulor har vi sjeldent sett.
Opp Col du Tourmalet (2.115 høydemeter, 163 – 182 km)
Hege og jeg holdt det gående mot Tourmalet, selv om varmen, høydemeterne, tilbakelagt distanse og generell utmattelse tok kraftig på. Vannet i Camelbak’en var så varm at om jeg hadde lagt en tepose nedi så ville jeg hatt Earl Grey på ryggen – dermed brukte jeg vannet til å kjøle ned lårene i stedet.
Da vi kun hadde noen kilometer igjen til begynnelsen av Tourmalet måtte vi ta en skikkelig pust i bakken, og det var vi ikke alene om. Man snakker ofte om å gå tom, og å gå ned i kjelleren. I dette tilfellet var vi i ferd med å grave oss ned i jordkjelleren, så Tourmalet kom til å bli en tung affære med sine neste 19 kilometer.
Ved 18 kilometer til toppen ble strategien å sykle tre kilometer av gangen og så ta en pause. Med 6-8 km/t ville det si en pause hver halvtime, som virket overkommelig. Vannflaskene gikk unna, og kroppen ville ikke ta imot noe av næring – dette gjaldt flere deltakere; ukontrollert raping og andre gassutslipp hørtes ut til å plage mange.
Hege og jeg fant en rytme og skled gradvis forbi folk som hadde tatt beina fatt. Samtidig var det en og annen som klarte å tråkke seg forbi oss. Mange tilskuere tilbød seg å helle kaldvann på oss; midlertidig befrielse fra den stekende sola hjalp utrolig.
Da det gjensto cirka 14 kilometer passerte Elimination-bilen oss, så dermed skjønte vi at vi ikke ville klare tidsfristen. Derfor endret vi fokus til å kun fullføre, og heller ta den tiden vi trengte. Nå var vi godt nede i jordkjelleren og gravde oss videre til Kina.
Ved 12 kilometer så jeg et telt med Cola og vann satt opp av en britisk sykkelbutikk. Beholdningen deres var myntet på deres syklister, men jeg fikk overtalt dem til å gi oss en boks Cola og et par liter vann (da jeg forklarte dem hvilken overraskelse jeg hadde til Hege på Tourmalet gikk de med på å gi meg en boks). Selv om Cola kanskje har smakt bedre, så tror jeg Hege satte pris på å få i seg 0,3 liter glovarm sukkersøle akkurat da.
Ved 10 kilometer hadde Trektravels.com et telt hvor de ga appelsiner til syklister, og jeg fikk snakket meg til et par skiver sitrusfrukt.
Ved 8 kilometer begynte det virkelig å røyne på, og jeg trodde vi hadde fått solstikk da jeg hørte Terje Tysland fra en høyttaler nedi dalen – men det viste seg å være noen norske sykkelturister som hadde slått opp camp i forkant av at TdF-gutta kom. “Verdens minste norske pub” for de som tenker å avlegge et besøk, det så ut til å være stigende stemning allerede tre dager før etappen…
Ved 6 kilometer så ikke Hege lengre grunnen til å fortsette opp, og jeg måtte få henne på toppen for å gi henne overraskelsen uten å avsløre hva det var… På merkelig vis klarte jeg likevel å overtale henne til å fortsette, og rundt oss lå det syklister rett ut i grøfta, langs veiene og til fots. Tenk å måtte gå flere kilometer motbakke når du er en voksen, trent person!
Ved 4 kilometer igjen så vi toppen tydelig, og utallige busser med brutte syklister passerte oss. Hege og jeg vekslet på å gå og sykle oppover, og det er hevet over enhver tvil at så tomme som vi var nå går det egentlig ikke an å være. Vi passerte noen trøndere som satt i en bobil og drakk øl, men vi var for slitne til å engang hilse…
Ved 2 kilometersmerket innså vi at dette kanskje skulle gå likevel, og slet oss videre. Det vakreste synet denne dagen var “Sommet 1 km”-skiltet. Vi tråkket en halv kilometer til, og tok beina fatt noen hundre meter, og syklet de siste meterne opp til toppen.
Vi ankom toppen cirka 1930, nøyaktig 12,5 timer etter at rittet hadde startet. En time etter tidsfristen, men likevel kan vi konkludere med at rittet ble gjennomført.
Hege var helt tom og jeg var ikke så mye bedre selv, men et par hundre meter etter toppen hoppet vi av syklene.
Hege skjønte vel ikke hvorfor jeg ba henne ta av hjelm, briller og hansker, men da jeg fikk spurt henne om hun elsket meg (etter å ha jaget henne opp TdF’s hardeste fjell hadde hun grunn til å ikke gjøre det!) og fått en bekreftelse på at hun gjorde det, så var det naturlige oppfølgingsspørsmålet ikke “hva føler du nå?” men “vil du gifte deg med meg?”. Svaret ble et kontant “ja”.
Når jeg førstes skal fri så kan jeg ikke tenke meg et finere sted enn et fjell i Pyreneene på 2.115 høydemeter, med utsikt over den nydelige, grønne fjellkjeden. Så selv om vi ikke kom i mål innen tidsfrist på Col duTourmalet ble det en klatring verdt alt slitet for oss begge.

To slitne og fornøyde syklister på toppen!
Da vi omsider kom oss tilbake til hotellet sent på kvelden var vi begge så utmattet at vi ikke orket å gå på restaurant og feire forlovelse, så vi nøyde oss med McDonald’s take-away…
For øvrig var beste tid 5:59, ved Jean-Christophe Currit. Det skal bli spennende å se hvordan han gjør det i forhold til proffene. Jeg vil også legge til at av de nesten 10.000 deltakerne var det cirka 3.000 som ikke klarte å gjennomføre (innen tidsfristen). Det sier mye om hvor hardt det er når cirka 30% ikke klarer de 18 milene på de avsatte 11,5 timene!
Informasjon og resultater finner du på http://www.letapedutour.com.
For de som vurderer å delta i fremtidige L’Étape du Tour:
  • Arrangørene er ekstremt profesjonelle, så alt fra rittinformasjon, funksjonærer langs løypa, matstasjoner, medisinsk personell, tilskuere, osv. fungerer så bra som man kan ønske seg (tenk deg Birkebeinerrittet opphøyd i andre).
  • Er du jente, så vil du få så mye ekstra tilskuerstøtte at du føler deg som en dronning resten av dagen.
  • Sjekk mulighetene for pakketur gjennom reisebyrå – med tanke på transport av sykkel, logistikk og annen organisering kan det fort lønne seg!
  • Reis ned god tid i forveien for tilvenning. Varmen og maten her nede er annerledes enn hjemme.
  • Bo i startbyen om mulig. Man må være i startbåsen lenge før starten går, så hvis man bor langt unna blir det et forferdelig stress å stå opp grytidlig, organisere transport og komme seg av gårde.
  • Kom godt forberedt med bakketrening i beina. Det sier seg selv…?
  • Sjekk at utstyret er tilpasset utfordringen. Tour de France-fjell er ikke egnet for tunge gir, for å si det på den måten.
  • Solkrem. Sola her steker bra, og jeg hadde regnet med å bli solbrent, men med vannfast solkrem med faktor 30 gikk det helt fint.
  • Ikke ta vann over hodet med for harde starter eller leke Pantani i bakkene. Sprekker du i første bakke, så blir de påfølgende det verste du noensinne har gjort.

Kommentarer

16 Comments

  • Anonymous sier:

    Inspirerende!

  • Anonymous sier:

    Erik, er du sikker på at det ikke er journalist du skal bli?
    Godt skrevet!
    – Super-Greg ville vært stolt av deg!

  • Julie sier:

    Gratulerer!! 🙂
    Imponerende innsats, både syklingen og at du faktisk fikk et ja fra Hege etter alt det der.. Selv hadde jeg vært død etter fem minutter i det rittet 😛

  • Gratulerer med forlovelsen!

  • Nebukanezer sier:

    Slenger meg på gratulasjonen jeg akkurat hørte live på TV2! 😉

  • Anonymous sier:

    Imponerende resultat og meget bra artikkel !! Har allerede begynt å sjekke ut mer om det for en start neste år .

    Tony

  • Are (Frikransen) sier:

    Grattis! Sa hun ja under slike forhold spår jeg et langt og lykkelig ekteskap!

  • Anonymous sier:

    Grattis!
    Jeg deltok også i år, støtter dine meninger, det var en fantastisk opplevelse hele rittet.
    Marie-blanc var knallhard- måtte gå 2 kilometer pga kork, Soler var ikke så bratt, men fryktelig lang- det var hardt for skallen. Tourmalet var grusom!
    sinnsykt varmt, lang og bratt på slutten.
    Jeg og fruen bodde også i Lourdes. Vi leide bil i Bordeux. Min bedre halvdel kjørte meg til Pau og henta meg etter rittet nedenfor La Mondie- slik sett var jeg heldig stilt. Det er ikke tvil om at logistikken er en stor utfordring på dette rittet.Jeg skal definitivt delta til neste år- dette ga mersmak;-)
    Hilsen deltager nr 6901

  • Anonymous sier:

    Gratulerer! Interessant lesning. Er det tilfeldig hvor man får startplass? Er det noe seeding system? Føler du i etterkant at du burde hatt lettere girutveksling?

  • Nikoline sier:

    Jeg er ingen romantiker, men jeg måtte smile for meg selv underveis i lesningen. Gratulerer med forlovelsen, og takk for nok et underholdende innlegg!

  • torgrim sier:

    Hey kis, takk for sist! Gratulerer med vel gjennomført begge to, finner du ei jente som vil leve med en radmager fyr med barberte legger og klinger og nav mellom ørene er det bare å klamre seg fast, chapeau!

  • Sykkelerik sier:

    @Anonym #1: Takk!
    @Anonym #2 (aka Anine): Takk for det – kan også meddele at Super-Greg ikke blir musikkansvarlig i bryllupet vårt… 🙂
    @Julie: Takk! Skal unngå å ta med deg på slike turer, vi har mer glede av deg levende enn død!
    @Maria: Takk!
    @Nebukanezer: Vi møtte også Dag Otto på toppen av Col du Soulor, men høres ikke ut som intervjuet med oss kom på TV…
    @Tony: Forbered deg på en rå opplevelse! Neste års TdF-løype blir gjort kjent til høsten, og da blir også L’Etape-løypa annonsert.
    @Deltaker 6901: Med god planlegging er dette et av de morsomste opplevelsene for sykkelidioter som oss!
    @Anonym #3: Man får startplass ved å bestille gjennom utvalgte turoperatører, sjekk feks http://www.bratur.no! Det er et seedingsystem liknende til Birken, men usikker på hvordan det fungerer. Jeg klarte meg veldig godt på 39×26 (og hadde vært happy med 39×25), men anbefaler at du tester deg i noen bratte bakker. Takler du Sognefjellet, Juvasshytta eller Geiranger så vet du hva du går til.
    @Nikoline: Takk! 🙂
    @Torgrim: Klarer vi å sykle Tourmalet sammen, så tror jeg vi er godt rustet for de fleste utfordringer livet kan by på…

  • Nebukanezer sier:

    Joda – du kom på TV også 🙂 Var på reportasjen om nordmenn på Tourmalet i dag!

  • Anonymous sier:

    Gratulerer med forlovelsen! Takk for mye inspirerende lesning!

  • Christian sier:

    Gratulerer, begge to! Morsomt og inspirerende å lese, jeg må helt klart sykle L’Etape du Tour selv.

  • Anonymous sier:

    Hei og gratulerer med forlovelsen. Morsomt og inspirerende å lese dette og det andre du skriver her. Egoisten i meg håper du fortsetter, da det mye å lære for de av oss som ikke har så lang og god erfaring.