I helga slet over 6.000 løpere seg fra Sjusjøen til Lillehammer gjennom innlandets flotte skoger. Værgudene lot for en gangs skyld sola skinne på deltakerne, selv om løypa var av den våte og sleipe sorten.
De fleste vet at Birkebeinerløpet er den siste tredjedelen i Birkebeinertrippelen. Løypa går i skog og sti, stort sett i nedoverbakke, og er relativt krevende. Lårene pleier å få ganske mye juling på denne halvmaratondistansen. Ultrabirken, på sine over syv mil fra Rena til Lillehammer, må sies å være for de spesielt interesserte.
Jeg deltok sist i 2008, og kom inn på bedritne 2:20:46 (tiden kan delvis tilskrives at jeg ikke hadde løpt én meter før jeg stilte til start). I fjor skulle jeg reise kjerringa, men på grunn av ankelskade måtte jeg stå over. I år har jeg derimot løpt jevnt og trutt siden juli, og satte meg som mål å komme inn på under 1:50:00 (årets løype er en del kortere enn den i 2008, og litt hårete mål må man stille seg). Merkekravet antok jeg ville være rundt 1:40, så dét anså jeg som for ambisiøst for meg.
Oppkjøringen i uka før var av den noe utradisjonelle sorten; minimalt med løping og sykling, men jeg fikk øvd meg på beinplassering og stivalg under en rask tur over Besseggen i varierende vær på torsdagen før start. Beina var kun litt sure og støle da jeg våknet lørdag morgen.
Før sykkelritt pleier jeg å spise mye, men kroppen min trives med mindre mat når jeg løper. Derfor ble frokosten bestående av tre skiver med ost og en kopp sterk kaffe, samt en del vann på vei opp til Sjusjøen.
Selv om det var bikkjekaldt på Sjusjøen ble det 2XU tights og langermet trøye med en grå Falke t-trøye av ull utenpå, samt en Buff rundt halsen, Oakley Radar-briller på hodet, Adidas Adizero XT på føttene, og Garmin Forerunnder 310XT pulsklokke. Jo dårligere løper, jo bedre utstyr!
Oppvarmingen var begrenset til litt trasking frem og tilbake ved startområdet, sammen med hundrevis av andre nervøse løpere – køene utenfor de mobile toalettene bekreftet at mange slet med nerver!
Jeg stilte til start i pulje 7 (forventet sluttid 1:41) fordi ryktene har det til at mange stiller i puljer med raskere sluttid enn de reelt kan klare, slik at man kan få litt drahjelp eller unngå å løpe i kø. Det føltes utrolig godt å være i konkurransemodus da startskuddet gikk, men et par minutter etter lurte jeg på om jeg hadde stilt i feil pulje: Tempoet var høyt og jeg ble passert av omtrent alle. Irritasjonen toppet seg da jeg endte opp i en sølepytt etter en feilslått Tarzan-manøver via et tre.
Ved kilometer fire gikk lissene opp (på tross av blåknute!) og jeg tapte vel 30 sekunder. Likevel, kilometertiden min tydet på at 1:50 ville være innen rekkevidde, og nå ble det slutt på at rått og røti løp rett forbi meg. Motivasjonen og humøret steg i takt med at høydemeterne falt. Dette ble feiret med flere slurker Powerade på første målstasjon. Hvem har forresten bestemt at Powerade skal ha BLÅ farge? Jeg blir livredd for å bli en figur fra Avatar hver gang jeg drikker det! Leser produktsjefen for Powerade dette, så legg gjerne igjen en forklaring i kommentarfeltet!
Da jeg passerte Spiten på 38:21 lå jeg cirka tre minutter bak merkekravet og tenkte «ok, da havner jeg vel på cirka 1:50 og merkekravet er vel rundt 1:40». Jeg lå definitivt bedre an enn i 2008, i alle fall!
Mellom Spiten og Finnsven slet jeg med å holde farta oppe i de veldig trange og sleipe partiene, men i de små kneikene og de lange nedoverbakkene klarte jeg å holde høy fart og forserte mange av de som så elegant løp fra meg fra Sjusjøen. Jeg får gjøre som Jays N’dure og skylde på at jeg kunne holdt høyere fart i stiene om de ikke var så trange.
Jeg passerte Finnsven på 1:08:28, og lå fortsatt kun tre minutter bak merkekravet. «Er dette skjult kamera? Kan det være riktig at jeg ikke har tapt ytterligere tid?» var tankene mine. Dermed ble det nok en blå Powerade-skål. Mindre enn åtte kilometer igjen, og tempoet lå på rett over 5 min/km. 1:50 virket veldig overkommelig om ikke mine suicidal-ankler skulle slå til med et nytt overtråkk eller skade nå.
Beina føltes utrolig bra, og det var bare å gi jernet mot slutten. I den aller siste motbakken gled jeg forbi alle med motbydelig lette steg, og i de siste to kilometerne til mål takket jeg skaperen for at jeg er utstyrt med lange bein – det var jo bare å la tyngdekraften gjøre jobben hele veien inn. Etter en liten spurt ble målstreken passert på 1:46:30.
Merkekravet var 1:45:14 i klassen M25, som var 76 sekunder raskere enn min sluttid. I ettertid ser jeg at jeg kunne løpt noe fortere enn jeg gjorde, men alt i alt er jeg veldig fornøyd. 76 sekunder er surt, men for det første løp jeg i henhold til målet om 1:50, for det andre var merketiden noe dårligere enn jeg hadde forventet.
Birkebeiner-arrangørene leverte som vanlig et plettfritt arrangement, været var fantastisk, det var kjempestemning i løypa, og deltakerne virket som de koste seg stort. Dette ga til og med en sykkelidiot som meg mersmak til neste år…!
Neste helg: Oslo Maraton… på under 4 timer?
Forresten, har noen merket seg at mediene ikke har hengt seg opp i Birken denne gangen? Har noen kommet over Dagens Næringslivs spennende reportasje om «direktøren som har løpesko til 1500 kroner? Eller utstyrshysteriet blant deltakerne som i snitt har så hinsides høy lønn? Merkelig, det her…
Utstyrshysteriet har tatt helt overhånd hos meg. Jeg har jo hele TRE par med sko…
