Med over 120.000 som søker om deltakelse og «kun» 45.000 som får plass er New York City Marathon et av verdens mest kjente og populære løp. I år fikk både Hege og jeg plass i løpet, noe som viste seg å bli en helt fantastisk opplevelse!
Times Square by night.
Forberdelsene
Overalt hvor man leser om treningstips til maraton står det at man må trene jevnlig og målrettet. Med andre ord, det er ikke noe hokus pokus: «Run lots». Etter Oslo Maraton ble jeg halvsyk en ukes tid, og deretter dro motivasjonen på ferie. Hege, derimot, har løpt mye gjennom hele året, og selv om hun ikke har løpt en helmaraton før ville hun ha et godt utgangspunkt for løpet.
Vi ankom New York torsdagen før løpet, og benyttet fredagen og lørdagen på å være turister. Det er altfor mye å se og gjøre i denne fantastiske byen, så det ble mange kilometers gange i beina. I tillegg er porsjonene på restauranter her enorme – kanskje det ble litt mye mat også. Men New York er ikke byen hvor man er forberedelses-asket som sitter bena høyt på hotellrommet og veier rett mengde karbohydrater … På jomfrureis til New York valgte vi heller å få med oss litt av det endeløse tilbudet byen har å by på, i stedet for å få det som kanskje ville vært den optimale oppladningen før maratonløpet, og det var det verdt! For å gjøre ting ekstra spennende ble også klokka stilt én time tilbake natt til søndag, for å sikre døgnvillhet. Uansett, før start var vi spente og oppglødde over hva vi hadde hørt skulle være den ultimate løpeopplevelsen: New York City Marathon!
På toppen av Empire State Building dagen før maratonløpet.
På toppen av Empire State Building dagen før maratonløpet.
Turen til Staten Island og startområdet
Opp klokka fem på søndag morgen er alltid like friskt. Vi tok drosje til Times Square for å møte resten av Aktiv Mot Kreft-gjengen. Med frokost fra Starbucks gikk det videre mot Staten Island. Først sto vi lenge i kø for å vente på ferga over til Staten Island, og vel fremme ble det enda mer køståing for bussen til starten. Her var det kjekt å ha trening i køståing fra førstegangstjenesten.
Været var forøvrig av det veldig gode slaget; skyfritt og friskt. En stund lurte jeg på om jeg stilte med for lite klær, med kun 2XU-tights, ull t-trøye og kortermet sykkeltrøye – men med en ekstra jakke oppå gikk det greit: Vi fulgte tipset om å ha på oss en jakke eller to som vi kunne hive fra oss etter start, for å holde på varmen mens vi ventet (klærne ble samlet inn til hjemløse). Rundt oss var det tusenvis av andre minst like spente deltakere.
Hege og jeg på ferga over til startområdet på Staten Island.
Startområdet
Jeg skulle egentlig starte klokka 09:40, og Hege 10:10. Bussen vår ankom imidlertid startområdet litt sent, og jeg kom 30 sekunder for sent til startslusa mi. Damene som passet på startslusene var av den ekstremt krasse typen, og jeg måtte pent belage meg på å bli med i startsluse #2 som startet 30 minutter senere. Dermed ble det enda en halvtime ekstra venting. Startområdet på Staten Island var gigantisk, spesielt i forhold til Akershus Festning under Oslo Maraton, men på tross av de enorme mengder deltakere hadde arrangørene stålkontroll på absolutt alt fra startsluser til informasjonsstands.
Over Brooklyn Bridge: «Start spreading the news, I’m leaving today…I want to be a part of it: New York, New York…»
Da starten nærmet seg ble alle i wave #2 fulgt til startområdet, og foran oss kunne vi skimte den berømte Brooklyn Bridge. Folk hivde av seg jakker og psyket seg opp. Da Frank Sinatras «New York» kom på høytalerne, og man kunne se Manhattan i horisonten, fikk i alle fall jeg gåsehud.
De første tre kilometerne gikk over Brooklyn Bridge, og jeg hadde blikket festet kontinuerlig på Manhattan mens jeg tenkte på at i løpet av de neste fire milene ville jeg se Brooklyn, Queens, Bronx, Harlem, Manhattan, og over to millioner tilskuere som skulle heie oss frem.
Da vi kom over brua og tok til venstre inn til Brooklyn hivde jeg jakka og prøvde å finne go’ rytmen. Allerede nå ble jeg helt lamslått av hvor mange mennesker som hadde karret seg tidlig ut på en søndag morgen kun for å juble for 45.000 tullinger med løpesko. Samtidig var det veldig spesielt å løpe i Brooklyn, som vi har sett så mange ganger i så mange filmer. Det var nesten så jeg kunne forestille meg at Vito Corleone reket rundt mellom gatene her («Gudfaren 2»). I løpet av den første mila bestemte jeg meg for å ikke tenke spesielt mye på tiden – jeg skjønte allerede her at jeg ikke kom til å ta igjen løperlegenden Haile G. som løp foran – og lot meg heller fascinere av omgivelsene.
Utsikten fra starten.
Queens: Hvor er George Costanza?
Etter 10-15 kilometer begynte jeg å føle at jeg burde trent mer løping i år, og jeg savnet definitivt en fartsholder som vi hadde på Oslo Maraton. Farten min varierte veldig fra kilometer til kilometer, og jeg fant ikke rytmen. Jeg tok meg tid til å drikke på fleste drikkestasjonene – én per mile.
I Queens virket det som halvparten av beboerne hadde funnet veien ut i gatene; jubelbrølene var enorme og hvis dette er hva de proffe opplever når de løper og sykler i konkurranser, så skjønner jeg hvor de får motivasjonen fra. Jeg ble i alle fall så imponert at jeg filmet en liten snutt (se nedenfor).
Samtidig tenkte jeg på Seinfeld; var det ikke i Queens at George Constanzas foreldre bodde? Og han horribelt fete fyren fra Kongen av Queens, burde ikke han vært i nærheten? Igjen var det veldig spesielt å løpe langs gater man kjente igjen fra mange serier.
Ved cirka 13 kilometer var støtten fra publikum så overveldende at jeg måtte filme det.
Over Queensboro Bridge, som må være den ondeste brua noensinne, møtte jeg omsider den berømte veggen som jeg slapp unna i Oslo. Betongbrua tok aldri slutt, og selv da vi bikket toppen og løp ned til den andre siden klarte jeg ikke å få beina til å rulle. Jeg begynte å fantasere om mat og drikke… men da vi rundet svingen ved brua og begynte på den lange strekningen opp til Queens ble vi møtt av enorme folkemengder. Igjen var det bare å suge til seg stemningen og la det stå til.
Ved 18 miles ble det endelig servert energigels, og fire tuber gikk kjapt ned. I tillegg bød noen av tilskuerne på appelsiner og sjokolade. I solskinn, jubelbrus og omgitt av tusenvis av andre løpere ble sure bein og smerter i leddene glemt.
Through the Bronx
I Bronx finner man Yankees Stadium, men da vi passerte bydelen la jeg ikke merke til den. Med veldig korte og jevne mellomrom sto det bands og musikkgrupper langs løypa og spilte musikk for deltakerne, og stadig ble det ropt «you’re looking good» til oss av flere tilskuere. Flere hadde skilt som «Chuck Norris never ran a marathon» og «If Sarah Palin can run, so can you». Jeg vet vi i Norge er veldig stolte av tilskuertradisjonene vi har under skiløp, men måten amerikanere gir av seg selv under NY Marathon er helt fenomenal.
Manhattan: «If you can make it here, you can make it anywhere»
Da jeg kom gjennom Harlem og begynte det lange oppløpet langs 5th Avenue ned til Central Park begynte jeg å tenke på det klassiske uttrykket «If you can make it here, you can make it anywhere». Det hele ble understreket da publikum kom ut i løypa for å dytte deltakere som begynte å gå. Her nytter det tydeligvis ikke å legge seg ned og dø!
Så mye mennesker som sto langs 5th Avenue var helt vilt, og desibelnivået nådde nye høyer. Jeg så at jeg lå an til å havne rett under fire timer, og gravde frem det jeg hadde. Ved 2 miles igjen la jeg inn en langspurt og begynte for første gang på tre mil å ta igjen folk rundt meg. Rett før siste sving klarte en annen deltaker å spenne bein på meg, og det var bare så vidt jeg ikke fløy på snørra – men jeg holdt meg på beina og var 100% sikker på å klare 42.195 meter på under 4 timer… og da klokka viste distansen og klokka viste 3:58 sto det et skilt med «800 meters left».
Jeg klarte akkurat ikke 4 timer, og havnet i mål på 4:00:54. Noe dårligere enn Oslo Maraton, men samtidig var dette uendelig mye morsommere å løpe. Løypa kan ikke være noe mer spektakulær enn det NY har å by på, og mer engasjert og oppløftende publikum tror jeg ikke amatørløpere kan oppleve noe sted.
Hege kom inn på 4:32:30, og smilte så bredt som en sol ved målgang. Hvor ellers enn her kan man løpe over fire mil og se på turen som en utelukkende fantastisk og deilig opplevelse?
God som gull!
Øyvind Rakkestad kom inn på fantastiske 3:30:16, som etter alle standarder må sies å være sterkt.
Hvis man lurer på hvordan man ser ut om 10 år, gir visst ens utseende ved målgang i maratonløp et godt hint. Dette er altså meg i en alder av 38 år.
Som sauer ble vi ledsaget ut av Central Park i hver vår aluminumskappe.
Synlige bevis på gjennomført.
Aktiv Mot Kreft – og takk for bidragene!
I forbindelse med NYC Marathon samlet jeg og Hege også inn bidrag til Aktiv Mot Kreft (klikk her for mer info om dette gode formålet). Målet vårt ble å samle inn 30.000 kroner – som går uavkortet til Aktiv Mot Kreft. Med en helt fantastisk giverglede fra familie, venner, kollegaer og arbeidsgiver klarte vi lett målet (se http://www.mittbidrag.no/event/erikhegemaraton/). Derfor ønsker vi samtidig å takke følgende:
Mamut ASA, ansatte ved Glittreklinikken, Caroline Canavan, Eoghan Clifford &
Magda Hajdukiewic, Øyvind Nohre, Harald Karlsen, Arend Hulshoff Pol, Irene Nygård & Eirik Edland Pedersen, Kjell Vigestad, Stine Myren, Rune Stabbforsmo, Erik & Louise Kloster, Øyvind Rakkestad & Maggie Gustavsen, Alex Richwood & Jeanette Bekkavik, Stine Hansen, våre familier, innbyggerne i Heges hjembygd Trofors, og alle andre som også har bidratt.
Magda Hajdukiewic, Øyvind Nohre, Harald Karlsen, Arend Hulshoff Pol, Irene Nygård & Eirik Edland Pedersen, Kjell Vigestad, Stine Myren, Rune Stabbforsmo, Erik & Louise Kloster, Øyvind Rakkestad & Maggie Gustavsen, Alex Richwood & Jeanette Bekkavik, Stine Hansen, våre familier, innbyggerne i Heges hjembygd Trofors, og alle andre som også har bidratt.
Anbefaling til andre
Hvis du vurderer å løpe én maraton i løpet av livet, så må det bli NYC Marathon. Selv om løypa er mer krevende enn for eksempel Oslo, så er absolutt alt annet rundt arrangementet helt i særklasse sammen med for eksempel Le Etape d’Tour. Og hvilken annen by kan by på det samme som New York utenom selve løpet?
Tips: Vurder å kjøpe pakketur, for eksempel gjennom Aktiv Mot Kreft (så støtter du samtidig en veldig god sak). Hotell, reise, alt organisatorisk rundt, og så videre, er ganske omfattende, og det er da deilig å ikke trenge å tenke på annet enn å løpe og være turist. Skal du løpe, så tren gjerne litt mer målrettet enn meg (Löplabbet har nok av gode tips på sine nettsider). Og ikke minst, når du stiller til start så la all fokus være på opplevelsen det er å løpe NYC Marathon. Dette er første gangen jeg virkelig synes det var morsomt å løpe!
Etter å ha lest innlegget føles det nesten som om vi er tilbake i New York. Gratulerer med vel gjennomførte løp begge to. Og kos dere resten av ferien:) Vi ses på fredag. Hilsen Kristin og Stian
Hei Erik!
Takk for en glimrende reportasje! Og ikke minst: gratulerer til Hege og deg, dette står det respekt av!
Skildringen av turen gjennom de 5 «borroughs» ga meg absolutt lyst til å delta en gang selv også. Ikke minst det du nevnte om å løpe i Don Vitos fotspor…
Ok, Berlin i 2011, så håper jeg på NY i 2012!
Din andre Seinfeld-referansen klinger også bra: Jeg mener å huske at Jerry en gang kommenterte maratonen i New York som «A woman from Norway, a guy from Kenya, and 40.000 losers»… Losers? Ikke snakk om! Løper man 42 km er man en vinner i min bok!:-)
Og det er jo noe positivt med at du havnet akkurat utenfor 4 timer også. Nå MÅ du jo tilbake til NYC en annen gang!:-)
Skulle bare sjekke hva du hadde skrevet om Garmin 705/800, men kom til å lese denne også. Godt skrevet! Selv om jeg løper bare korte turer, fikk jeg jammen lyst til å ta denne turen jeg også. Vi får se, kanskje en gang..?
Kjempeflott og inspirerende innlegg. Kan du fortelle litt mer om hva det innebærer å løpe for Aktiv mot Kreft?
Du kan lese mer om å løpe for Aktiv Mot Kreft på denne linken: http://aktivmotkreft.no/ing-new-york-city-marathon-2011.aspx
Kort oppsummert er dette en organisert pakketur som inkluderer alt man trenger (fly, hotell, startnummer) + mye mer, som forberedelsesseminar to ganger på forhånd, masse flott utstyr fra Adidas, oppfølging i forhold til trening hvis du trenger råd + + +. Av de 50 000 kr som man betaler går 30 000 kr til Aktiv Mot Krefts arbeid. Vi samlet inn store deler av disse 30 000 kronene med bidrag fra venner/kjente/jobb og andre innsamlingsaktiviteter, og det gikk veldig greit!
Pakkeopplegget som Aktiv Mot Kreft har i forhold til reising og opplegget under turen er veldig profesjonelt, så der får man MYE for pengene. Vi hadde organisert reisen før jeg meldte meg på for AMK, pga at Erik hadde fått plass gjennom den ordinære påmeldinga, men i etterkant hadde det vært enklere og billigere å booke alt gjennom Aktiv Mot Kreft (direktefly med mulighet for å justere reisetidspunkt, flott og sentralt hotell, transport til start + +). Så vi anbefaler Aktiv Mot Krefts opplegg på det sterkeste, det var en super opplevelse 🙂
Hege