Sola skinner, dagene er lange og varme og første utepils er inntatt forlengst. Sommerdekkene er satt på og inneklemte dager kommer hyppig. Russen er ute og raller, våryre par sliter med å finne et rom, og ikke minst: Syklistene har kommet seg ut. For kun et par uker siden medførte en sykkeltur opptil flere lag klær; nå er det kort-kort som gjelder. Avsidesliggende veier kryr av syklister. Tusenvis av kilometer klokkes inn på Strava. Det snakkes og diskuteres mye om hvilke ritt man skal delta i (jeg har skrevet en guide til ritt i mai, juni, juli, august, september).
Kort fortalt, våren er her!
Dessverre er det også andre, mindre hyggelige tegn på at våren har kommet: Pollenallergikere har tøffe uker i vente, smeltet snø avdekker størknet hundebæsj og etterlatt søppel i veikantene. Dette er imidlertid ikke noe stress.
«Fuck you, jævla syklist!»
Sykkelhaterne, derimot, har også kommet ut av hi. I 9 av 10 tilfeller ignorerer jeg de som tuter, veiver med fingeren og kjører litt for tett på meg. Denne uka hadde jeg imidlertid en episode som fikk meg til å gresse litt over hvorfor sykkelhatet er så enormt – og som motiverte meg til å skrive denne artikkelen.
Jeg syklet med min 10 mnd gamle sønn i Chariot’en på tirsdag 22. april, og på veien gjennom Bekkestua var det en liten Hyundai som til stadighet stoppet midt i veien. De lette nok etter en adresse de skulle besøke, men da går det jo an å kjøre inn til siden og bruke blinklys… Uansett, dette medførte stadig stopp-start-stopp-start for meg og de to-tre bilene bak oss, så jeg banket på bakruta, syklet opp langs passasjersiden og sa på en høflig og behersket måte at de ikke kunne stoppe midt i veien på denne måten. Da klikket det (selvfølgelig) for mannen i passasjersetet som skrek “du slår faen ikke i bilen min én gang til! Fuck you, jævla syklist, fuck you!!” og brukte en veivende langfinger for å understreke poenget. Jeg bare smilte til ham. En ildsint fyr i en harry bleser som freser fra innsiden av en liten legokloss av en bil, og som ikke kan besinne seg i nærvær av små barn, har liksom en komisk sjarme. Sjåføren syntes antageligvis at dette var så pinlig at hun bare kjørte av gårde.
I etterkant tenkte jeg imidlertid på hvordan det går an å bli så vanvittig sint på syklister for så lite.
Sykkelhat
Det er kanskje ikke så rart? Det er jo mye latent sykkelhat blant folk. Jeg har hørt folk snakke om hvordan de ønsker å bokstavelig talt stikke kjepper i hjulene for de som sykler langs Tour de Finans-stripen. På Facebook har jeg sett ser folk som poster bilde av en gruppe syklister sett fra et bilvindu med kommentaren “jaktsesongen er i gang”. På Twitter samler @sykkelhat (alias @delveien) sammen diverse tweets fra de som ønsker syklister vondt – her er det mye trist å lese.
Dette sykkelhatet i Norge er nok ikke et særnorsk fenomen. Selv om noen land har en etablert sykkelkultur, så er det nok også mange som ikke har det. Australia er et eksempel: The Australian, en av de seriøse avisene down under, hadde en interessant artikkel om hvordan syklister er fritt vilt for bilister (“Are cyclists fair game in Australia?»). Det høres jo ut som vanvittige forhold i Australia – jeg opplever ikke at tilstandene er så voldsomme her til lands – men det trenger ikke være langt fra “fuck you, jævla syklist” til bilisten tyr til mer voldsomme midler.
Medienes bidrag
Og jeg vet ikke om norske medier bidrar i positiv retning… Nå gidder jeg ikke å bruke så mye tid på å tråle diverse norske nettaviser etter tallrike eksempler – det blir som å grave nedi en utedass – men jeg nøyer meg med et par:
Torsdag 24. april 2014 slo Dagbladet til med tittelen “Flere syklister utgjør livsfare på veiene”. Det er interessant hvordan fokus er på at det er syklistene som utgjør livsfaren, ikke bilistene (eller de førerløse bilene, som de helst omtales som). Kun avslutningsvis i artikkelen nevnes de opplagte tingene som at norske veier er dårlig tilrettelagt for syklister og at det er behov for en holdningsendring i trafikken – men Dagbladet bidrar jo ikke positivt med slike overskrifter. Og selvfølgelig florerer kommentarfeltet i bånn med usaklige innspill. Problemet er ikke den trasig usaklige nettdebatten, men at menneskene bak de sinte og usaklige kommentarene er å finne bak rattet på veiene.
Reiselivsjournalisten i Dagsavisen, Christine Baglo, omtalte i innlegget “Sykkelkultur versus sykkeltortur” 11. mars 2014 norske syklister i lite flatterende ordlag av typen “kondomdresspesten”, “turbosyklister” og “kondomdresshorden”. Problemet hennes ligger i at vi visstnok er altfor opptatt av å sykle fort, gjerne med pulsklokke – vi tilhører subkulturen hun kaller “treningstransport-idiotene” – mens våre kontinentale venner har lært en annerledes, bedre sykkelkultur. Med mindre Baglo forsøkte å være morsom, så er denne artikkelen blant de mest tåpelige jeg har lest. Heldigvis fulgte den alltid like eminente Olav Torvund opp umiddelbart i Dagsavisen med “Hvilken ‘kondomdresspest’?”, der han oppfordrer Baglo til å dra frem bestemorsykkelen sin. Forøvrig har Torvund rett; det er et lite mindretall av de som sykler i Oslo faktisk passer til “kondomdress”-beskrivelsen – og det høres jo ganske sneversynt ut av Baglo å kritisere folks klesstil.
«Kondomdresspesten» (definisjon: Christine Baglo?) i full fart mot mål i Romerike Rundt 2010. Det er imidlertid færre av dem langs Tour de Finans.
Det finnes nok ingen fasitløsning
Man kan diskutere mye frem og tilbake om hvorfor ting er som de er og hva man kan gjøre. Én ting som virker sikkert er at norsk infrastruktur ikke er tilrettelagt for syklister. Bilister vil ikke ha syklister i veien, gående vil ikke ha syklister i gangfelt. Sykkelveier er lite utbredt. Olav Torvund skrev for litt siden en helt utmerket artikkel (“Hvorfor bruker jeg ikke alltid gang- og sykkelvei m.m.?”) om hva som er lov og ikke lov i trafikken for syklister. Dette burde vært obligatorisk lesning for alle sykkelhatere, selv om det nok blir for mye å tekst å fordøye for de tetteste av dem. Som en kar skrev til meg på Strava: Vi er heldige som kun møter på disse idiotene i korte øyeblikk; det er andre som faktisk bor og jobber med dem på fast basis. Som Darwin mente, det er hverken den smarteste eller sterkeste som overlever, men den mest tilpasningsdyktige.
Poenget er: Ikke la disse imbesilene ødelegge en ellers fantastisk vår på sykkelsetet!
Utfordring til Baglo
Christine Baglo, hvis du leser dette: Du inviteres herved til å bli med meg på en sykkeltur frem og tilbake langs Tour de Finans – så kan vi sammen telle opp hvor mange syklister vi ser, og hvor mange av dem som passer inn i din definisjon av “kondomdresspest”/”turbosyklist”/”treningstransport-idiot“/”temposyklist”. Alternativt kan du gjerne bli med på en skikkelig sykkeltur; jeg tror du vil bli overrasket over hvor mye kultur det finnes blant syklister, selv oss som ikke er fra høykulturen på kontinentet.
Fortsatt god vår!
