I fjor vår skrev jeg om hvordan vi som sykler ikke må la imbesilene (les: sinte bilister) ødelegge våren for oss. Nå er det en ny vår, og på nytt oppstår utrivelige situasjoner mellom bilister og syklister. Det er bare et tidsspørsmål før aviser og nettfora igjen eksploderer med teamtikken «kondomkledde, selvrealiserende menn som hensynsløst ferdes i trafikken på overprisede sykler».
I går var jeg på langtur med en gjeng venner. Selv om vi valgte avsidesliggende veier i Asker og Bærum, og lite tydet på at bilistene skulle rekke fødestua, jobbintervjuer eller andre viktige møter, ble vi hyppig tutet på av bilister som tydeligvis hadde det travelt med å komme forbi.
Vi valgte å konsekvent ligge to i bredden da vi mente at det vil være mer hensiktsmessig for effektiv forbipassering, og denne artikkelen forsvarer hvorfor det faktisk er et fornuftig valg. De som leser dette som irriterer seg over syklister i veien kjenner nok at det klør, men les gjerne gjennom hele innlegget før dere tyr til blodtrykkreduserende medikamenter eller setter i gang med neste trafikk-jihad.
Syklister kan og skal ta hensyn
Goes without saying, men likevel: Det er ingen syklister som hiver seg ut i trafikken med innstillingen «nå skal jeg fader meg lage kvalm for disse fordømte bilistene». De fleste som er ute på sykkel er det helst for å trene og kose seg, og forhåpentligvis slippe unna sinte bilisters vrede.
Mange sykkelklubber har skrevne eller uskrevne regler for hvordan å ferdes i trafikken (feks Ottestad SK), og disse inkluderer gjerne at de velger lite trafikerte bakveier hvor de får være i fred og at dersom det danner seg kø bak syklistene, vil de som regel slippe trafikken forbi ved anledning, feks ved busslomme, rasteplasser, eller liknende.
Syklister ferdes i større grupper typisk på lørdag og søndag morgen, samt på sen ettermiddag eller kveld på ukedager, altså utenom når trafikken er kritisk. Vi kan bare tenke oss hva opprør det ville vært dersom 50 syklister la seg midt i veien i en utfartsåre kl. 1600 på en hverdag… men det skjer jo ikke.
Syklister bør legge seg på to disiplinerte linjer; dette bidrar både til at gruppen holder en god marsjfart og at biler kan passere raskt og forutsigbart. Og samler det seg mange biler bak gruppa, vil de sannsynligvis være lure nok til å legge inn til siden der det passer seg.
Alle tar plass og har rett til veien
Uten å gjenta det tusen andre artikler har sagt; alle vet at sykkelen regnes som et kjøretøy og har derfor lik rett til å være på veien som andre kjøretøy. Dessuten er gang- og sykkelvei ofte et ugunstig alternativ på grunn av gående av forskjellige typer, samt den lave farten man gjerne må holde.
Det er ingen hjemmel i loven som dikterer at syklister skal være én, to eller flere i bredden. Derimot er kotymen å kjøre to i bredden, og dette er faktisk og logisk sett det mest hensiktsmessige.
En passe bredskuldret syklist er i underkant av 0,5 meter bred.
En bil kan ikke være bredere enn 2,6 meter ifølge Statens Vegvesen, og de fleste biler er et stykke under dette: BMW X5 er cirka 2,2 meter bred. Telsa Model S likeså; også cirka 2,2 meter. Volkswagen Golf var Norges mest solgte bil i 2014, og denne bilen er rett over 2 meter bred inkludert sidespeil. La oss for praktiske formål si at en bil er 2 meter bred, om ikke litt mer.
Ifølge States Vegvesens håndbok for veg- og gateutforming, nærmere bestemt tabellen på side 36, linjen titulert «Kjørefelt 1», ser man at et kjørefelt er enten 3,25 eller 3,5 meter – og den er gjerne smalere på småveiene som syklister ofte ferdes. La oss nå likevel si at et kjørefelt er 3,5 meter bredt.
1,5 meters klaring til syklister er en uskreven regel og god praksis for trygg forbipassering. Dersom man er én syklist i bredden, må en bil 2 meter ut til venstre for å passere en syklist; 0,5 meter syklist + 1,5 meter klaring. Bilen i seg selv er også 2 meter bred, altså vil 4 meter av veien okkuperes ved forbipassering.
Gitt dette og at et kjørefelt er 3,5 meter bredt, vil en bilist oppta 0,5 meter av motgående kjørefelt ved forbipassering. Skal passering foregå uten fare for uhell eller farlige situasjoner fordres det at ingen kommer biler i motgående kjørefelt. Kommer det bil imot, bør bilisten av hensyn til trygg trafikk vente til motsatt kjørefelt er bilfri.
Når en bilist uansett må over i motgående kjørefelt for å passere én syklist i bredden, spiller det ingen praktisk rolle om bilisten må ytterligere 1 meter ut til venstre for å passere to syklister i bredden. Dessuten er fordelen med å passere to syklister i bredden åpenbar; lengden av syklister som må passeres er halvparten – forbipasseringen gjennomføres dobbelt så fort, og faren for uheldige situasjoner er dermed betydelig redusert.
Et praktisk eksempel
Én sykkel er 0,5 meter bred og 2,5 meter lang inkludert noe klaring foran og bak.
Gitt en gruppe på 20 syklister vil de oppta 0,5 meter bredde og 50 meter lengde dersom de er i én linje, eller 1,5 meter bredde og 25 meter lengde dersom de kjører i to rekker. La oss forutsette at syklistene har vett til å legge seg i 2×10, det vil si at de opptar en bredde på 1,5 meter og en lengde på 25 meter.
På store deler av veiene som syklister velger å benytte er fartsgrensen enten 60 eller 80 km/t. I praksis er det kanskje rimelig å tro at bilister holder rundt 80 km/t uansett.
En gruppe syklister holder typisk 30 km/t. Hvis vi overdriver litt, kan vi si at det går en hel kilometer før bilisten får passert syklistene. Dersom en bilist da må holde 30 km/t i stedet for 80 km/t i én kilometer, vil han ha tapt 75 sekunder på å kjøre saktere.
Hvis vi videre antar at bilisten får passert syklistene i 80 km/t, vil han holde 50 km/t høyere fart en syklistene, og bruke cirka to sekunder på å ha passert de 25 metrene som syklistene opptar. Legg på noe ekstra for å ha trygg klaring bakover, og forbipasseringen vil ta mindre enn fem sekunder.
Skulle syklistene imidlertid vært 20 stykk på én lang rekke, ville bilen måtte passere 50 meter i stedet for 25 meter. Det betyr bare et par sekunder ekstra, men de to ekstra sekundene som spares inn kan være gull verdt: Dersom en motgående bil også kommer i 80 km/t, vil de møte hverandre i en fart som tilsvarer 160 km/t – eller sagt på en annen måte: Avstanden mellom to motgående biler reduseres med 50 meter per sekund.
At bilisten får 25 meter i stedet for 50 meter med syklister å passere betyr at bilisten får 100 meter ekstra sikkerhetsmargin til motgående biler. På norske småveier, som gjerne er svingete og lite oversiktlige, kan slikt være forskjellen på liv og død. Enhver person med interesse for trafikal sikkerhet må jo være positiv til to syklister i bredden kontra én!
Uavhengig av én eller to rekker: Det vil da ha gått 80-85 sekunder, eller mindre enn halvannet minutt fra bilisten ble hindret av syklistene til han er forbi. Der hvor fartsgrensen er lavere er tapt tid mindre, og der syklistene holder lavere fart er tapt tid mer.
Er vi veldig liberal med avrunding kan vi raust si at syklister bidrar til at bilisten får en to minutter lengre kjøretur enn ellers hver gang bilister treffer på en gruppe syklister. Er dette virkelig noe å tute og lage dårlig stemning for?
En gjennomsnittelig personbil kjørte ifølge Statistisk Sentralbyrå 12.560 kilometer årlig, hvilket tilsvarer litt under 35 kilometer per dag, eller noe i nærheten av en halvtime per dag. Med mindre bilisten stort sett kjører inn og ut av Maridalen på ettermiddagene på sommerhalvåret, er det ikke så sannsynlig at syklister er det største problemet han eller hun må forholde seg til.
Chill the fuck out, bilister!
Så, kjære, aggressive bilister – er det virkelig vits i å hisse seg opp og lage dårlig stemning i trafikken? Veien er til for alle som ferdes på den, og et par minutter fra eller til spiller jo ingen verdens rolle.
Og du kan jo spare deg selv tutingen, fingervifitingen, spylervæskesprutingen og sneiingen, og heller bidra til god stemning ved å følge trafikkreglene og koste på et lite vink. Jeg kan garantere at du får et dusin hyggelige vink og smil tilbake.
