Rittrapport: Birkebeinerrittet 29.08.2015

En gang i blant gjør jeg ting jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle gjøre. Eksempler inkluderer å løpe maraton, spise sushi første gangen, høre «What does the fox say» 30 ganger på repeat i bilen (sånn er det å ha barn) og stille opp i terrengsykkelritt. Jeg misliker nemlig å sykle i terrenget; det er noe jeg virkelig ikke mestrer. Sist jeg syklet Birken var i 2008. Jeg syklet Raumerrittet i 2010, men siden da har jeg aldri kombinert startnummer med terrengsykling. Jeg eide en terrengsykkel i 2013, men den ble kun brukt til pendling og ble kjapt solgt.

Det var derfor litt uventet da jeg forrige helg plutselig fikk for meg at Birken hadde vært noe. Jeg skulle jo uansett være på Hamar den helga – det var kun tre små ting som måtte på plass for deltakelse:

1. Været må være fint. Jeg hater å sykle i regn. Terrengsykling i regn er straffen jeg får dersom jeg havner i helvete.
2. Jeg må ha et startnummer. Heldigvis florerer det av desperate sjeler som vil kvitte seg med Birken-startnummer på Finn, så mulighetene for å gjøre et kupp tett opp til start er gode.
3. Jeg må ha en sykkel. Kanskje den mest kritiske faktoren.

På tirsdag 25. august var værmeldingen for helga såpass oppløftende at jeg tok en runde på Finn for å se om jeg fant startnummer til en hyggelig pris. Arrangøren tar jo ågerpris for deltakelse, men etter litt om og men vekslet jeg 400 kroner mot et startnummer med en hyggelig kar som ikke skulle til Rena i helga likevel. Etter ytterligere 200 kroner i omregistreringsgebyr fikk jeg startplass i pulje 56. Jepp, pulje femtiseks. Med starttid 11:40. Jeg visste ikke at det fantes så mange puljer (det viser seg at det er over 65 puljer). Jeg mailet desperat til arrangøren om å få plassering i en tidligere pulje, men reglene tilsier imidlertid resultater i seedingritt de siste fem årene, så det var ikke mye hjelp i at jeg tok merket på 3:41 i 2008.

Så var det om å få tak i en sykkel. Heldigvis kom broren min meg til unnsetning: Han var grei nok til å låne meg en Diamant Apex T3 fra 2010. Sykkelen er upåklagelig satt sammen: SRAM X0 9-delt gruppesett med gripshift og 44×11 som tyngste gir (finnes det noen som bruker det letteste giret på en trippelklinge?), en Manitou R Seven gaffel med lockout og en lett alu-ramme som sikkert tåler mer juling enn jeg kan gi den.

Jeg rakk en liten sykkeltur på 7 kilometer fredag kveld før Birken, gjennom Furuberget på Hamar, for å bli kjent med sykkelen jeg skulle tråkke fra Rena til Lillehammer på. Sykkelen er riktignok én eller to størrelser for liten, og jeg skulle gjerne hatt barends på styret, men den er både lettstyrt og leken. Og den veier kun 9,8 kilo, som jeg vil tro er en ganske lav vekt – en Canyon Grand Canyon CF SLX 9.9 LTD til over 50.000 kroner veier jo kun 1.300 gram mindre.

Så for å svare på det naturlige spørsmålet – hva var målsetningen min? Ta merket og slå persen (3:41), naturligvis, og helst også komme under 3:30. Jeg hadde imidlertid lite tro på at jeg ville få så mye drahjelp fra pulja mi, så jeg var innstilt på at tiden jeg får blir 100% basert på egen innsats. Og ettersom jeg sykler uten wattmåler tenkte jeg at jeg skulle forsøke å ligge rett over 150 pulsslag i minuttet, tilsvarende 82-85% av maks, så jeg i alle fall ikke går på en syresmell altfor tidlig.

 

Forberedelser

De som leser Dagens Næringsliv må tro at Birkebeinerrittet er ett av årets to sportslige høydepunkt for blårussen – Birkebeinerrennet er det andre – og at forberedelsene er tilsvarende kritiske. Personlig trener, skreddersydd treningsopplegg, innkjøp av styggdyre sykler, tilgang til leger med liberalt forhold til prestasjonsfremmende midler, you name it…

Sånn er det imidlertid ikke, og for min del var det i hvert fall ikke det: Kvelden før Birkebeinerrittet fant jeg frem en gammel Camelbak som jeg tapet fast to blylodd á 1,25 kilo og fylte på vann i sekken til vekta bikket 3,6 kilo. Sekken passet fint på innsiden av trøya, og dermed ble baklommene på trøya mye lettere tilgjengelig for proviant. I matskapet fant jeg noen rester av Winforce-lageret etter Everesting-forsøket mitt i mai, og bakerst i garderoben fant jeg et par slitte terrengsykkelsko med rustne SPD-cleats.

På arrangørens sider fant jeg en kalkulator som viste hvilke tider jeg måtte ha ved Skramstad, Bringbu, Kvarstad og Storåsen for å være i mål ved gitte tider. Jeg skrev ned mellomtidene for sluttid på 3:20, 3:30 og 3:40 på en liten lapp som jeg tapet på overrøret.

Utover dette bestod forberedelsene mine av å spise iskrem og knaske litt potetgull kvelden før. Jeg har jo kjørt noen hundre timer på landeveien i år, så jeg gamblet på at det ville kompensere for absolutt null trening på å sitte på en MTB eller sykle på annet enn asfalt de siste årene. Dette går som det går!

 

 

Livet på Rena

Når man starter 11:40 trenger man ikke akkurat stå opp tidlig, så jeg kryper ut av senga i 8-tiden. Etter fem brødskiver med skinke og ost samt litt kaffe kjører jeg med faren min til Rena, og vi blir møtt med en hel konvoi av biler, busser og lastebiler som er på vei til Lillehammer. Vel fremme i 10-tiden er det liv og røre. Rena er et tettsted med litt over 2.000 innbyggere, og jeg tenker at det beste som har skjedd dette stedet er at Torstein Skevla og Skjervald Skrukka tok med prins Håkon Håkonsson på skitur herfra for 809 år siden. Ordføreren i Åmot kommune må i alle fall gi seg voldsomt i hendene når det legges igjen masse penger under Birkebeinerrittet og -rennet hvert år.

Henting av startnummer går fort og effektivt – arrangøren har tydeligvis et velsmurt maskineri på plass. Og det er vittig å gå forbi den lange køen av deltakere som trengte» i siste liten»-service, hvor Sport 1 enkelt casher inn 200 kroner per hode. Jeg synes det er rart at så mange stiller opp til det som må være årets store mål med utstyr som ikke er 100% før start. Men men…

Jeg har fortsatt god tid til start, og kjenner at jeg må på do. I utkanten av Rena står det en hestesko av disse herlige, mobile dassene, men når jeg er 20 meter fra dem blir gjødseleimen for kraftig og jeg klarer ikke å fortsette. Fader heller, jeg får heller slepe på noen ekstra gram enn å brekke meg og kaste opp det jeg har spist av frokost. Næringen jeg spiste i morges trengs om dette skal bli en god opplevelse!

 

 

Før startskuddet

På torget i Rena beskuer jeg de mange tusen som skal sykle. Det virker som veldig mange debuterer i dag – mange har hørt at det visstnok går helvetes fort opp til Skramstad, det tekniske partiet etter Djuposet er krevende, Rosinbakken er døden, og å finne et godt felt er alfa og omega. Ellers er det hyggelig å se at tydelig uerfarne syklister også har tenkt å prøve seg over fjellet; med joggesko og flate pedaler er det altså flere som har tenkt å sykle. Forhåpentligvis vil Birken gi dem mersmak slik at de kommer tilbake neste år, men da med litt mer skikkelig utstyr.

Og noen har selvfølgelig sett sitt snitt til å gjøre et kupp ved målgang: «Axa er sponsor av Birken, så hvis du ser de har smaksprøver i mål må du fylle sekken med havregryn!» overhører jeg en kar si.  Speakeren gjør sitt for å senke skuldrene: For oss som er i pulje 55 og oppover er det viktigst å tenke på å ha en god reise over fjellet, smile og nyte opplevelsen, ikke tenke på tiden og så videre.

Med 15 minutter igjen varmer jeg litt opp før jeg sniker meg inn ganske langt fram i pulje 56. Jeg prøver å identifisere noen syklister jeg håper kan være med på et hardkjør opp til Skramstad, men tenker at det beste jeg kan gjøre er å tråkke frem til teten straks startskuddet går.

 

Opp til Skramstad: 13 km, 35:03 (13 km @ 22,3 km/t)

På de første tre-fire kilometrene ser jeg en annen kar like foran meg som gir bånn gass og sprenger pulja fullstendig. Etter åtte minutter tar jeg ham igjen, og bak meg er det to andre som hiver seg på. En av de bak tar en føring, og fanden til magadrag! Vi legger oss lengst ute til venstre og suser forbi de bakerste fra pulje 55. Det går imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønner at disse gutta har mer å kjøre på enn jeg har, så jeg må bare slippe dem – jeg har ikke råd til å ligge på 95% av maks bare for å henge på hjulene deres. Men hva pokker gjør disse typene i pulje 56?!

Det viste seg at det var snakk om Andreas Holmen Minge som syklet på 3:08, Les Ager som syklet på 3:16 og John Spruit som syklet på 3:23.

Pulsen faller ned 10 slag, og jeg fortsetter på det jeg mener er et bærekraftig nivå. Jeg blir overrasket over at det ikke er noen som forsøker å henge med; her er det tydelig at det er mange som taper veldig mye tid! Når klokka viser 30 minutter tar jeg frem første gel, en deilig Winforce med kokos-smak, og like etter den er fortært er vi godt inne i gruspartiet med første mellomtid: Skramstad er passert på en meget oppløftende tid – 35 minutter tilsier at jeg ligger an til 3:25 – jeg vet at jeg kommer til å tape masse tid i gåpartiet som kommer, men om dette fortsetter bør jeg være godt innen merkekravet!

 

Fra Skramstad til Bringbu: 26,5 km, 1:14:17 (13,5 km @ 20,7 km/t)

Ned til Djuposet går det radig for seg. Den stupbrate steinete skråningen er ikke lengre så steinete som i 2008; ryktene om at arrangørene har fjernet det verste stemmer altså. Jeg kjenner likevel på at jeg ikke er vant med denslags underlag og er en sinke ned til den krappe svingen til venstre hvor tempopartiet inn til skogen går. Og selv om jeg synes jeg holder ok fart derfra blir jeg fullstendig parkert av en dame med lange, rosa sokker. Funksjonærer vaier ivrig med sine oransje flagg når vi nærmer oss den skarpe høyresvingen inn i skogspartiet. Det er vel på denne brua de legendariske bildene fra 2010 og 2011 med de som stupte i gjørma ble tatt?

Vel inne i skogspartiet går det ikke lang tid før alle må hoppe av syklene og trille: Det er tre-fire syklister i bredden og alle står tett som sild i en tønne, så selv den mest teknisk begavede ville vært presset til å ta beina fatt. Innimellom er det noen som prøver seg, men det ser ut til å koste mer krefter enn den ekstra farten det gir. Jeg benytter anledningen til å få ned pulsen mens jeg småjogger med trillende sykkel, og stresser ikke av at ganske mange glir sakte forbi meg. De skal jeg nok klare å hente inn igjen straks motbakkene begynner.

Omsider kommer vi oss ut av disse tuklete partiene, og om jeg husker rett er det nå bare å tråkke på helt frem til Lillehammer. Når vi passerer neste mellomtid har jeg tapt så mye tid at jeg nå ligger an til en tid i overkant av 3:40. Med andre ord, det må kjøres på om merke og målsetning skal reddes!

 

Fra Bringbu til Kvarstad: 48 km, 2:00:56 (21,5 km @ 27,7 km/t)

Jeg inntar dagens andre gel i det vi starter på de to lange milene opp til Kvarstad, og jeg gleder meg. Jeg hiver kjedet på den største klinga foran og mater på. Det er ingen som prøver å henge på hjulet mitt, dessverre, for det ville vært godt med litt reisefølge. I stedet blir det bare å legge seg i venstre felt og tråkke på mens jeg innimellom roper «høyre». I disse valgtidene kan det selvfølgelig være betent å rope «høyre» altfor mye, men trøsten får være at jeg ikke er Per Sandberg som kommer susende på venstresida (tok du den eller?!). Det er tre ting som slår meg med de andre langs løypa: Mange har kledd seg altfor tykt, for så kaldt er det ikke at man trenger en varm jakke (jeg kjørte kort-kort). Og for noen enorme sekker folk pakker – mange må da ha dratt på minst fem kilo, om ikke åtte-ni? Og med sjokolader, gels og Litago tytende ut av sidelommene. Og ikke minst – det virker faktisk som de aller, aller fleste koser seg skikkelig. Det er hyggelig atmosfære og oppmuntrende kommentarer veksles mellom folk. Dessuten hjelper det at joviale hedmarkinger har tatt turen ut i løypa for å heie og lage stemning.

Det går ganske fort nedover mot neste mellompassering, og jeg kan ikke unngå at pulsen faller langt nedenfor 150… men det får heller være, det tar seg opp igjen når høydemetrene skal bestiges. Ved matstasjonen på Kvarstad river jeg til meg et glass med sportsdrikke, men jeg er så lite dreven på å drikke av pappkrus fra sykkelsetet at jeg likegodt marinerer trynet og sykkelhanskene i søt guffe. Ja ja, det ble et par svelger som faktisk havnet ned i magesekken. Tredje mellompassering går på 121 minutter, og nå har jeg altså hentet inn såpass med tid at jeg ligger an til 3:35-3:40. Halleluja – nå bærer det fremover, og jeg blir besatt på at jeg skal inn på under 3:30.

 

Fra Kvarstad til Storåsen, inkludert Col du Raisin: 67,5 km, 2:50:51 (19,5 km @ 23,4 km/t)

Det er på papiret omtrent like tungt fra Kvarstad til Storåsen som det er fra Bringbu til Kvarstad, men det er et par vesentlige forskjeller: Høyere opp på fjellet er det en god del mer motvind, og den berømte Rosinbakken må forseres. Veiene er imidlertid like fine – breie grusveier med godt feste. Jeg begynner å kjenne at sykkelen er altfor liten – og de 2,5 kiloene med blylodd som jeg tapet nederst på sekken begynner å gnage litt mot ryggen. Kanskje alle disse svære sekkene med jevnt fordelt vekt har noe for seg likevel?

Dessuten er denne vinden veldig irriterende og akkurat nå kjenner jeg at det ville vært fint å være en del av en større pulje eller – våger jeg si det? – et lag som kjørte tempo. Det må da ha vært noen lag som har tenkt «vi tar Birken som lagtempo, dere»? Løypa er jo perfekt for det…

Inn til Rosinbakken ønskes vi velkommen av en svær Volkswagen-banner; ikke noe tvil om at de er et av hovedsponsorene! Og så er det utdeling av rosiner i bunnen av Rosinbakken, naturlig nok. Jeg husker fra 2007 da jeg faktisk prøvde å spise rosiner opp denne bakken, og det endte med at jeg spyttet alt ut igjen som en mitraljøse. Og Rosinbakken er jo ganske tøff, og de fleste begynner å bli råtne når de er kommet så langt, men strengt har bakken fått unødvendig mye respekt – den er tross alt ikke så veldig lang, og terrengsykler er utstyrt med så sykt lett utveksling at man kommer seg opp uansett.

Selv synes jeg det går ganske trått fra toppen av Rosinbakken og opp til Storåsen og frykten for å gå tom – slik jeg gjorde i 2006 og 2007 – kom snikende på meg. Den eneste løsningen var selvfølgelig å proppe på med enda en gel og klemme i meg enda mer drikke. Fra Storåsen er det stort sett bare nedoverbakke, og færre muligheter for å innta mat og drikke enn når det går relativt sakte i motbakke.

Storåsen passeres på rett under 2:51, og jeg ligger altså an til 3:25-3:30 om det fortsetter slik. Men nedoverbakker er min store svakhet…

 

Fra Storåsen til mål: 91 km, 3:31:56 (23,5 km @ 34,3 km/t)

Fra Storåsen kan man se ned til Sjusjøen, og det er nesten sammenhengende nedoverbakke i over to mil, med 700 fallmeter. Sagt på en annen måte: Her kan det gå styggfort. Jeg sliter imidlertid med å få opp farta skikkelig både fordi tyngste giret – 44×11 – er for lett til å få meg særlig over 50-60 km/t, og fordi den lille sykkelen min uten barends ikke tillater en spesielt behagelig eller aerodynamisk stilling. Jeg vurderer om jeg burde ta inn en gel til, men konkluderer med at når det er så lite igjen til målgang vil uansett ikke gelen ha innvirkning før det er for sent. Bære eller briste!

Jeg syntes jeg har ganske godt driv frem til der man tar til høyre inn i skogen etter Sjusjøen, men plutselig passerer en kar i rosa Statoil-drakt meg i en helvetes fart. Han er betydelig tyngre enn meg, men jeg er likevel overrasket over hvor stor fart noen får nedover. Gjennom skogen ned til Lillehammer ligger det en kar rett ut på en stein noen meter fra løypa; kjipt å gå helt tom for energi med kun 10-15% igjen av løypa! Men her er det ingen tid å miste. Jeg gjør fortløpende beregninger på hvilken tid jeg vil havne på, og jeg må tydeligvis ligge på 36 km/t i snitt den siste mila om jeg skal klare under 3:30. Det er imidlertid håp, for lange partier går i over 40 km/t.

Når vi endelig kommer til Ballettbakken har jeg tre minutter på å slå 3:30, og skjønner at dette sannsynligvis ikke vil gå. På den lille sykkelen min føltes det som jeg skal stupe kråke over styret hele veien ned, og selv om jeg ikke bremser særlig mye kan jeg ikke forstå gutta som kjører ned her i over 90 km/t. Fra Lysgårdsbakken går det raskt og greit ned til Håkons Hall og tre svinger før oppløpet ser jeg på klokka at drømmen om 3:30 ser knust. Jeg passerer målstreka på 3:31:56.

 

Etter målgang

Så viste det seg at jeg ble den femte beste i pulja mi, slått av fire karer som alle kjørte inn på godt under 3:30. Snittpulsen ble omtrent der jeg hadde håpet, i underkant av 150 slag, og den var sjeldent mye over eller mye under. Jeg skulle ønske jeg hadde klart 1 minutt og 57 sekunder bedre enn 3:31:56, men jeg vet ikke helt hvor jeg skulle hentet så mye tid. Kanskje i gåpartiet? Kanskje i nedoverbakkene fra Sjusjøen? Det er tre ting jeg mener ville hjulpet på tiden min:

• Være en del av et felt der vi kunne vekslet på å dra. Å ligge oppunder det jeg makter i flere timer gir vanligvis dårligere tid enn å ligge i et felt der man yter maks i kanskje ett minutt før man hviler seg i 5-10 minutter. God seeding er altså nøkkelen.
• Sykle med utstyr tilpasset meg selv. Sykkelen trenger tydeligvis ikke være styggdyr eller superlett, men om den er i riktig størrelse er mye gjort. Og gjerne med tyngre gir enn 44×11 (Martin Hoff skrev en del interessant om dette i fjor).
• Stille forberedt. Jeg slang meg på Birken på én ukes varsel, og uten å ha syklet én meter i terrenget på fem år, så dette var absolutt høy spontan-faktor. Kjørestyrke fra landeveien reddet stumpene.

Uansett, jeg tror ikke jeg har motor til å komme fortere i mål enn 3:15-3:20, i alle fall ikke uten betydelig drahjelp fra et sterkt felt.

For min del var det ikke så aktuelt å henge rundt i målområdet, så jeg suste fort gjennom Kristins Hall med et par små poser potetgull i hånda. Det er likevel imponerende å se hva slags enormt apparat det er rundt rittet, og det er forståelig at Birkebeinerrittet koster mer enn et vanlig ritt med start og mål på samme sted, med mindre mengde ryttere og langt enklere logistikk. Personlig har jeg blitt mer glad i de kortreiste, mindre rittene, men jeg ser absolutt sjarmen med Birkebeinerrittet også. Om jeg gidder flere terrengsykkelritt er imidlertid et helt åpent spørsmål.

Takk til arrangøren, medsyklister og alle som var i løypene av frivillige og publikum forøvrig som bidro til at dette ble en tvers gjennom god opplevelse!

 

Litt statistikk

Basert på startlista fra kl. 12:30 fredag 28. august 2015 kan følgende sies om de påmeldte:

• Norgesgruppen hadde flest påmeldte (208), tett fulgt av Norec/Leca/Bygg.no (190), Volkswagen (172) og Superselma (100).
• Av vanlige klubblagg var Rye størst med 95, mens også Frøy, Lillehammer, BOC, Asker og Stiftstaden hadde minst 50 mann hver.
• 13% kvinner, 87% menn.
• Menn dominerer fullstendig i de første puljene, men kvinneandelen tar seg opp i de siste puljene. Pulje 52 var den med høyest andel kvinner: 49%.
• Den mest «likestilte» aldersgruppa er M20-24/K20-24; der er 23% kvinner og 77% menn.

Kommentarer