Jotunheimen Rundt er og blir kongen av styrkeprøver på to hjul; selv garvede rullekaker som har flere Trondheim-Oslo’er på CV’en vil være enige i det. Og 2019-utgaven bød på sin andel av opplevelser, både for deltakere og pårørende. 

Tilbake til helvete

Jeg elsker ritt og løyper i fjellene, men jeg har et anstrengt forhold til Jotunheimen Rundt. I fjor ble det en pinlig DNF grunnet usannsynlig kulde. Så årets deltakelse var kun for å rette opp fjorårets fadese, ikke for å få en ny porsjon av Jotunheimen. 

Mange bemerket til meg at “husk at dette er frivillig, Erik”. Kanskje det, men for meg er dette like frivillig som å si at det er frivillig for en med OCD å ha orden i kjøleskapet. 

Forberedelser

Fjorårets fiasko skyldtes at jeg var kledd for dårlig for frosten over Valdresflya. Den eneste endringen var derfor å investere alle likvide midler i diverse varmt tøy fra Rapha. Jeg fikk et julekort av Rapha.

Fra Tryvann CK stilte Ulf-Gunnar Mikalsen, Thomas Engebretsen, Terje Vigdal, Rolf-Arne Halvorsen og undertegnede, og fra Asker CK ble Brynjulf Spalder med. Super-rouleur Stian Tufte og Rolf-Arnes kone Wenche Andersson stilte som støtteapparat. Vi tok inn i et Airbnb-hus i Sogndal torsdag kveld for å hvile mest mulig før start. Det eneste problemet med denne løsningen, er at vi går rundt i huset på fredag og fyrer hverandre opp, sånn at vi alle er i helspenn mange timer før starten. 

Vi diskuterer game plan, og fordi alle har litt forskjellige ambisjoner og utgangspunkt, blir den enkle og nokså åpenbare strategien “henge med teten så lenge det går, deretter fokusere på å komme fortest mulig til Sogndal”.

Rolf-Arne, Ulf, jeg og Stian diskuterer klesvalg en time før start. (Foto: Wenche Andersson.)

Spenning i Lærdal

Vi ankommer Lærdal i seks-draget. Atmosfæren er fylt med spenning. Syklister ligger strødd, klesvalg og -logistikk er den store snakkisen, og bak sekretariatet tisses det langs gjerdene. Sogn CK, dere bør sette opp noen urinaler utenfor til å komplementere de tre toalettene innendørs.

Det er grisevarmt i sola, men i skyggen er det kjølig, som i fjor. Klok av skade blir det Rapha Cargo bibshorts inkludert løse bein, langermet trøye, foret vindvest, buff, lange hansker, tynne skotrekk og briller med fotokromatiske glass på meg. I følgebilen ligger det fire andre jakker, luer og flere typer hansker. Bedre å svette litt nå enn å fryse senere!

En god vaktmester-pose ser man aldri ofte nok. Fra venstre: Rolf-Arne Halvorsen, Terje Vigdal, Ulf-Gunnar Mikalsen, Thomas Engebretsen og undertegnede. (Foto: Wenche Andersson.)

I Lærdal sentrum deler rittleder ut praktisk informasjon om rittet, vi applauderer 79 år gamle Otto Joar Moldestad som er på vei til å fullføre sin 29. Jotunheimen Rundt av 29 mulige, og så går det forløsende startskuddet 21:10. Spenningen i kroppen slipper fullstendig, endelig er vi i gang. Sogndal next, bitches!

Kun sekunder før startskuddet går i Lærdal, flere hundre ryttere har en lang natt i vente. (Foto: Wenche Andersson.)

Fra Lærdal til Fagernes (0 – 145 km)

I fjor var det mye prat og latter i feltet, i år er det nesten helt stille. Kanskje like greit, Jotunheimen Rundt er ikke et standup-show. Et par karer stikker i brudd, men ingen jager dem inn. Det er jo fortsatt 40 mil til målgang. 

Selv om det føles som vi sykler på flatene, så renner elva til høyre i strie strømmer og høydemeterne akkumuleres kjapt. Det går fort og hardt. Likevel er feltet som blir med over Tyin betydelig større i år. Er det medvinden, tro?

Ned fra Tyin er asfalten og utsikten prima, og feltet kjører naturligvis på det remmer og tøyler tåler. Og det går faktisk fint, selv om en og annen setter seg på ramma som om de er Chris Froome. For meg fremstår dette som meningsløst; den risiko-justerte avkastningen nekter jeg å tro at er positiv. 

Vi har nok de ni sekundmeterne medvind fra Vang til Fagernes som Yr meldte, for det går helvetes fort: Ved 145 kilometer, etter et infernalsk jag opp fra rundkjøringa i Fagernes, er vi ved første obligatoriske stopp og klokka viser fire timer blank. Følgebil-personell bivåner kaoset som utfolder seg i tre minutter. Jeg erstatter vindvesten med en foret vindjakke, Stian stapper en brødskive i hånda mi, vannet lates, og plutselig er tiden oppbrukt. 

Et lite stykke ut av Lærdal er farten satt opp, og feltet suser av gårde. (Foto: Stian Tufte.)

Fra Fagernes til Bygdin (145 – 202 km)

Det går alltid rolig fra Fagernes til mat er fortært og klær kneppet på, men så skrus tempoet opp et lite hakk. Det er midt på natta, og likevel virker alle skjerpet, for feltet er fortsatt stort. Høydemeter slukes. Terje punkterer, men ber meg bare fortsette. Er det en kar i Tryvann CK som klarer seg selv, så er det Terje, og jeg trår videre. 

Matstasjonen på Beitostølen blåser vi rett forbi. Igjen er det langs det majestetiske landskapet opp til Bygdin at klinten skilles fra hveten. Og i år klarer jeg ikke henge med hveten; jeg får en glippe til de fremste, ganske raskt smetter det noen biler inn mellom, og jeg har ikke krutt nok til å jobbe meg opp igjen. Et blikk bakover bekrefter at nå er feltet definitivt splittet. Jeg trår videre alene.

Jeg blir en del av en fin gruppe syklister, og knekker rittet opp i små delmål: Randsverk, Lom, Sognefjellshytta, Sogndal. Jeg glemmer hvor langt det “flate” partiet ved Bygdin er; jeg er innstilt på rask nedkjøring, men blir møtt av en fordømt klumpete strekning. Er dette nytt av året?

Over Valdresflye til Randsverk (202 – 248 km)

Valdresflya i soloppgang er et syn ingen bilder kan rettferdiggjøre, og hadde det ikke vært for startnummeret, så ville jeg satt pris på utsikten, men det gjør jeg knapt.

Vi får sidevind, jeg sliter med å henge med gjengen nedover, og ender med å sulle alene nedover Valdresflya. Temperaturen faller aldri nedenfor fire plussgrader, og jeg kan erkjenne at klesvalget i år har vært perfekt så langt. Fattig trøst for ensom rytter.

Etter hvert kommer Thomas, tauende på en håndfull flere syklister, og jeg biter meg fast på halen. Det er søren meg stor forskjell på å sykle over fjellheimen alene og med en klubbkamerat midt på natta. Like før Randsverk dukker endelig sola opp igjen, til begeistrende jubling. Vi har brukt på minuttet samme tid til Randsverk i år som i fjor! 

Ved matstasjonen står Ulf-Gunnar sammen med Stian og Wenche, samt Rolf-Arne som dessverre har måttet hive inn håndkleet før Beitostølen. Jotunheimen Rundt er et brutalt ritt og tar ingen fanger. 

Ulf-Gunnar slenger seg med en gruppe, men Thomas og jeg tar oss litt mer tid til å fylle lommene med gels. De lokale myggene forsyner seg grådig av blodet vårt uten respekt for dyrebare røde blodceller. 

Thomas og jeg ankommer Randsverk cirka 04:20 på natta, helt ville i blikket. Denne gangen bryter vi ikke! (Foto: Wenche Andersson.)

Fra Randsverk til Lom (248 – 290 km)

Ut av Randsverk begynner jeg å bli trøtt og sløv. Det frister veldig å hvile øynene bare bittelitt, og selv om jeg vet jeg ikke bør gjøre det, så gjør jeg det litt bare for å kjenne hvor deilig det er. Og i dét jeg kjenner den lykkelige følelsen av å lukke øynene, innser jeg at dette er galskap og begynner å skjære alle slags grimaser for å holde meg våken. 

Thomas tauer på meg og holder oss gående med tullprat, men alt jeg vil er å svinge ned i en grøft og sove noen minutter. Det blåser kraftig mot oss, og motvinden er tøff når man bare er to. Det er ingen syklister å se hverken foran eller bak oss. Thomas gjør en formidabel jobb med å holde oss gående. Når vi nærmer oss Lom, lurer vi på hvor det har blitt av Terje. “Han må jo ha brutt, for ellers hadde han tatt oss igjen”, spekulerer vi, og akkurat da sniker Terje seg inn mellom oss. Vi bestemmer oss der og da for at nå tar vi resten av rittet som en tur, og vi skal sammen til Sogndal. 

Vi ruller inn til Lom sentrum klokka 0600, åpner en pose potetgull, spretter Red Bull, spiser blingser med ost, svelger bananer og tisser i en busk. Tullpraten sitter løst og humoren er ræva. Det er til forveksling likt nachspielet til en gjeng tenåringer, bare uten spriten. 

Jeg bytter ut vindjakka med vindvesten, og vi trår ut av Norges fineste kommune. 

Deilig med frokost i Lom cirka 0600 på lørdag morgen. Banan, Red Bull og Mexicana potetgull hører sammen. (Foto: Rolf-Arne Halvorsen.)

Fra Lom til Sognefjellshytta (290 – 342 km)

Seks sekundmeter motvind. Det går så sakte. Langt i det fjerne er Krossbu, og bak haugene der igjen er vaffel-sentralen på 1.400 høydemeter. Er det ett sted i Norge og ett tidspunkt i året hvor den indre dialogen er på sitt mest intense, så er det garantert under den årlige pilegrimsferden når Jotunheimen Rundt-deltakerne jobber seg gjennom Bøverdalen. “Det er så lett”, sier jeg til beina mine, men de svarer ikke. Om de kunne, ville de vel gitt meg langfingeren.

Jeg trodde Sognefjellshytta var på 1.475 høydemeter, og ble uendelig glad da Terje her forteller meg at det er «kun» 1.400 høydemeter. (Foto: Stian Tufte.)

Klokka 0900 er lørdag morgen, sola skinner, landskapet er enestående, men vi som står på Sognefjellshytta har ikke perspektiv til å sette pris på at vi er i stand til å sykle opp hit eller at vi kan beskue det vakreste verden har å by på. En varm vaffel med syltetøy i kjeften er alt som betyr noe. 

Utsikten på Sognefjellshytta på en sommermorgen er ulikt noe annet. (Foto: Stian Tufte.)

Fra Sognefjellet ned til Skjolden (nøytralisert, 342 – 370 km)

Det klumpete terrenget over Sognefjellet erstattes ganske raskt av en spektakulær nedkjøring til Skjolden. En og annen sau står forfjamset i veikanten. Det er deilig å suse ned til varmen nede ved fjorden, og endelig begynner kroppen å våkne igjen.

De tre bukkene Bruse sliter videre over Sognefjellet. (Foto: Rolf-Arne Halvorsen.)

Fra Skjolden til Sogndal (370 – 430 km)

Thomas, Terje og jeg får i gang en slags tremanns-rulle; hadde vi vært noen flere ryttere, ville vi fått en betydelig høyere fart, men vi må spille med de kortene vi har fått utdelt. Terje kommenterer at man må jo få ro i sjelen av å bo i så fine omgivelser. Det som gir oss ro akkurat nå er vissheten om at Sogndal er rett rundt hjørnet.

Gels presses ned og vi grugleder oss til den fandenivoldske bakken ved Marifjøra. I løypeprofilen ser den ubetydelig ut, men den er faktisk syv kilometer lang og 300 meter høy. Det er som å avslutte et ritt med en tur oppom Tryvann. Og det går ikke fort, hverken over Marifjøra eller videre, men med fem kilometer igjen skimter vi brua ved Sogndal og vi teller ned kilometerne etter hvert som vi suser bortover. 

Dette er kanskje det mest slitne uttrykket jeg noensinne har hatt, og fortsatt er det en stund til målgang… (Foto: Rolf-Arne Halvorsen.)

Målgang

De tre små grisene Terje, Thomas og jeg krysser mållinja sammen, den offisielle tiden blir 14:44:23, og vi tar den strakeste veien til en gressflekk for å segne om. Ulf-Gunnar har allerede kommet i mål, på 14:00:19, og er også i år Tryvann CKs beste rytter og innehaver av 3. plass i sin klasse. Brynjulf kommer inn på 18:10:18 og er strålende fornøyd med en fantastisk turopplevelse. Rolf-Arne melder seg på til nytt forsøk neste sommer.

Ett års behov for å gjøre opp for en DNF er endelig over. Alt jeg kan tenke på er at nå er jeg skulls med Jotun selv, og at jeg er så sliten som jeg aldri før har vært. Tour du Mont Blanc 2017 var i teorien et tøffere ritt (33 mil, 7.800 høydemeter), men denne nattsyklingen er drepen. Jeg skulle gjerne vært mye nærmere 13 timer, men skal man ned på slike tider, må man treffe med gode forberedelser, god form og et godt lag eller felt. Tatt i betraktning at Thomas, Terje og jeg syklet alene gjennom over halve løypa er dette for min del godkjent – i alle fall godkjent nok til at jeg ikke har behov for å melde meg på igjen på mange år. 

Slakt i Sogndal. (Foto: Wenche Andersson.)

Erfaringer til senere

Jeg har ikke nøkkelen til suksess i Jotunheimen Rundt, men det er noen ting jeg tror kan øke sannsynligheten for en god opplevelse: Legg ned en skikkelig treningsinnsats, prioriter riktig med tanke på næring og restitusjon de siste ukene, sørg for at utstyret fungerer, få med deg et støtteapparat, og ikke minst ha respekt for at Jotun ikke lar seg temme. Og planlegg gjerne å gjennomføre turen sammen med andre; andre halvdel av Jotunheimen Rundt ble meget enklere på grunn av mine to gode klubbkamerater Terje og Thomas!

Jeg samler ikke på pins, men akkurat denne beholder jeg.

Om Jotunheimen Rundt

Sogn CK har siden 1991 Jotunheimen Rundt, et ritt som med sine 430 kilometer og 4.600 høydemeter kanskje er Norges tøffeste ritt, og definitivt Norges flotteste: Løypa starter fredag kveld i Lærdal, går over Tyin til Fagernes, så over Beitostølen via Valdresflya til Lom, over Sognefjellet via Fortun til Sogndal. Og det går fort: Vinnertidene ligger tett rundt 13 timer.

Vinnerne i 2019 ble Atle Thoresen (Hasle-Løren/Team Arrow), Eirik Langøy (Fredrikstad SK) og Eivind Nordal Gran (Holmenkollen CK/NTNUI) på imponerende 12:44. Raskeste kvinne ble Elisabeth Solberg (SK Rye) på 13:52. Totalt stilte 583, hvorav 513 også passerte målstreken (484 av 551 menn og 29 av 32 kvinner). I snitt brukte deltakerne 18:10. Se EQ Timnig for resultatinformasjon (https://live.eqtiming.com/45439). 

Endringsforslag til arrangøren

Jotunheimen Rundt er for meg kongen av norske turritt; er det landeveissykling du driver med, så er dette den ultimate utfordringen. Sogn CK har i alle år lagt en ramme for en formidabel opplevelse, og det er ikke uten grunn at den 30. utgangen på rad arrangeres neste år. De leker ikke butikk, denne gjengen. Det er likevel tre ting arrangørene gjerne må ta til etterretning: 

Starte 0500 på lørdag morgen for elitegruppe mens resten starter 21:10 på fredag som før. Sykle gjennom fjellheimen på natta har sin sjarme, selvfølgelig, men jeg ville foretrukket å starte 0500 fra Lærdal med målgang til kvelds. Dette har to fordeler: Slippe å sykle på natta, og slippe å gå i timesvis før start og gruglede seg. 

Snu løypa, starte i Sogndal, så vil feltet splittes allerede ved Marifjøra og så ved Sognefjellet. Det store feltet som henger med helt til Beitostølen ville vært splittet mye tidligere på denne måten, og ryttere kunne raskere funnet “sin” gruppe og kanskje fått en mindre stressende tur rundt Jotunheimen?

Hente tilbake de gode hamburgerne ved målgang. Det vi fikk servert i år var noe merkelige greier, hva skjedde med de saftige burgerne fra tidligere år?

Kommentarer