Det er vel og bra med ritt, men når konkurranser blir lagt i grus av Covid-19, blir everesting-forsøk ekstra appellerende: Antall everestinger utført av amatører og proffe, både på Zwift og utendørs, har skutt i taket de siste månedene. Det samme gjelder meg: Årets mål var opprinnelig Tour des Stations i Sveits i august, men det går fløyten grunnet reiseforbud og karantener. Da blir everesting i Norge en god erstatning.
Gaustatoppen omtales som Norges fineste fjell, og er en kortreist destinasjon for everesting-glade beboere av Oslo og omegn. Veien fra Rjukan er bratt, usjenert, med god asfaltkvalitet, relativt oversiktlig, og dermed godt egnet til everesting. Og sånn gikk det seg til at jeg og en gjeng kamerater dro vestover for å evereste den famøse bakken Zombie Hill.
Bakgrunn
Løypa
Fra Rjukan opp til Gaustatoppen er det 13,6 kilometer og 973 høydemeter (7% stigning). Zombie Hill, som Norseman-folket kaller de første 7,2 kilometerne av stigningen, står for 666 høydemeter (9% stigning) (Zombie Hill er også et eget segment, men starter 200 meter lengre opp i løypa.). Det er altså brattest i starten, og siste tredjedel er en eneste lang falsk flate. Dermed gir det mening å snu ved Zombie Hill; strekningen krever 14 repetisjoner, hvilket gir oss 20 mil og 9.300 høydemeter – det blir 6-7 mil kortere enn om vi skulle syklet helt til Gaustatoppen.
Revansje
Jeg forsøkte forgjeves å evereste Zombie Hill i mai 2019 (Strava). Da var det ikke varmere enn to plussgrader de første fire timene, og etter ni repetisjoner og nesten ni timer, ga jeg meg fem repetisjoner short. Revansjelyst er en sterk motivasjon.
Reisefølget
Til Rjukan blir vi totalt seks klatreglade syklister som tar turen i tillegg til meg: Rolf-Arne Halvorsen har trent målrettet til Jotunheimen Rundt 2020, så grunnformen er god og motivasjonen for å virkelig ta seg ut er enda bedre – han satte like godt ny pers i Tryvann uka i forveien! Sander Dybvikstrand har vært stuck på skolebenken i vår, men har kjørt godt på rulla og har utvilsomt gruppas beste punch i bakkene. Mathias Skillingstad og jeg tilbrakte noen gode dager på Gran Canaria, og har på tross av kontorjobber klart å holde formen vedlike gjennom en krevende vår. Paal Morten Lunaas er glad i en utfordring, og tenkte at om man først skal gjennomføre en everesting, så er dette en så god anledning som noen. Marcus Axelsson slang seg spontant på, og selv om han debuterer i everesting-disiplinen, har han 400 treningstimer i beina hittil i år. Dag Løkken Finess er glad i lange økter der man kverner avgårde, og var ikke vond å be da han ble utfordret til å evereste Zombie Hill. I tillegg stiller Rolf-Arnes sønn Victor opp som støtteapparat.
Gjennomføringsplan
Vi leier en hytte nært løypa og plasserer forsyninger i en bil ved toppen av segmentet, ved avkjørselen til Gaustablikk. Syklene er av den lette sorten, med velegnet utveksling, all den tid bakken har snitt på over 9%. Vi vet at norske fjell sjeldent gir det været Yr melder, og pakker med til de fleste eventualiteter. Og selvfølgelig sover vi ekstra mye de siste nettene, og spiser mye karbohydrat-rik og fiber-fattig mat de siste 48 timene.
Én ting er sikkert, du tar ikke en everesting på strak arm. Etter everesting i Alpe d’Huez (2015), 10.000 høydemeter i Tryvann (2016), Tour du Mont Blanc (2017), heldagskos i Gavia/Mortirolo/Stelvio (2018), samt Jotunheimen Rundt (2019), everesting i Grefsenkollen (2019) og Oslo – Lærdal (2019), har jeg en del erfaring med økter på over 10 timer, og planen blir av den velprøvde sorten.
Everesting er en individuell øvelse, man må legge seg på sitt nivå. For min del er planen å kjøre jevnt, med lynraske stopper for å skifte flasker og fylle lommene med gels på toppen ved hver vending. Basert på tidligere erfaring er en VAM på 900 og 35 km/t i nedkjøringene realistisk marsjfart, og det stemmer godt med målet om å ligge på 2,8 – 3,3 watt/kg i bakkene. Det betyr maks 45 minutter opp og 12 minutter ned per runde. Pauser både kan og bør være effektive. Totalt anslått tid cirka 13 timer.
Dagen før
Vi ankommer i tur og orden hytta fredag ettermiddag, dagen før den store dagen. Kvelden går med på å stappe innpå med karbohydrater, pakke ned flere karbohydrater i matkassene som Victor skal vokte over, og sjekke værmeldingene. Det spås noen skurer i løpet av lørdagen, men i hovedsak sol og varme.
Sander ordner et ekstra hjulsett med tubulardekk for å ha i bakhånd, Mathias barberer beina og resten drar over syklene med wet wipes. Vi oppdager at det mangler dopapir i hytta. Krisen avblåses når vi får tak i Paal på telefon, som fortsatt er på vei fra Oslo: “Husk kvalitetspapir fra butikken, Paal, S-Works-kvalitet!” meldes det.
Everesting: Klar, ferdig, gå!
Klokka 05 – Good morning, Gaustablikk!
Syv vekkerklokker piper synkront lørdag klokka 0500. Himmelen er klar, det blir sol fra start. Atmosfæren i hytta er spent. Frokost inntas i store mengder, mager tømmes, og det er high fives all around for at Paal kjøpte inn nok dopapir. Så kjører vi bort til parkeringsplassen ved Zombie Hill. Et 3 x 3 meter stort telt slås opp på gresset ved avkjørselen til Gaustablikk, og forsyninger stables pent for Victor til å passe på.
Klokka 06 – Det starter så lett!
Klokka 0620, noen minutter senere enn planlagt, suser vi ned mot Rjukan for å starte dagens monsterøkt. Nedkjøringen er enklere og raskere enn forventet!
Vi starter samlet fra bunnen og legger oss på cirka 3 watt/kilo, eller i underkant av 70% av terskelwatt. Gjengs oppfatning er at dette er meget overkommelig. Det er bratt i starten, og vipps så er Rjukan bare en flekk nedenfor oss. Mathias viser hissige tendenser omtrent halvveis opp bakken og tråkker litt på gassen. Vi andre blir sittende igjen, og dermed er dagens første luke åpnet.
Vel oppe for første gang, er Victor like påslått som en soldat i krig, og vi etterfyller med mat og drikke.
På vei ned igjen ser vi at to veiarbeidere, som jobber med fjellveggen før første sving, rigger opp utstyret sitt, og vi får en fast heia-gjeng.
Klokka 07 – Gruppen slår sprekker
På starten av andre klatring, bestemmer Dag seg for å ta igjen Mathias og hiver seg etter. Sander og jeg kjenner at det klør i beina etter å følge på, men jeg er defensiv og holder igjen. Dag følger Mathias halvveis opp bakken før han bestemmer seg for å slippe hjulet. Mathias er rett og slett en maskin.
Dag velger imidlertid ikke å slippe seg ned til resten, og dermed har vi tre karer som kjører solo: Dag og Mathias hver for seg i tet, og Rolf-Arne bakerst i grupettoen. I midten – hovedfeltet, som det heter på fagspråket – sitter Sander, jeg og Marcus i en trio fremst med Paal hengende rett bak med 39×30 som letteste utveksling og en tråkkfrekvens ikke sett siden Jan Ullrich fikk hammeren på Les Deux Alpes i 1998.
Klokka 08 – Sola tar tak
På tredje draget opp, begynner sola endelig å ta litt tak. Heldigvis er Zombie Hill godt skjermet av trær, så det er nok skygge langs veien til at vi slipper å bli helstekte pinnedyr. Mathias leder an, Dag like bak, skravlebøttene midt i, og Rolf-Arne litt lengre bak. Paal finner tonen med den kvinnelige halvdelen av de to veiarbeiderne – “vil du bli med hjem og se på wattmåleren min?”
Det viser seg at gressplenen vi slo opp teltet på, egentlig er et mygghøl av en annen verden. Straks vi stopper for å etterfylle flasker og lommer, voldtas vi av mygg og andre insekter. Stakkars Victor søker tilflukt i bilen når han ikke trengs på toppen.
Klokka 09 – Har Mathias tatt for mye Møllers tran?
Halvveis opp på fjerde draget, tar Dag omsider igjen Mathias. Fredrik Bisgaard, en kjenning fra Christiania Velociped Klubb, er i strøket og bidrar med moralsk støtte ved å følge Sander og meg opp. Det diskuteres ivrig hvor lenge Mathias og Dag kan holde tempoet oppe, for det er et imponerende trøkk gutta fremst har lagt seg på.
Et godt stykke før klokka bikker 10, er Mathias og Dag på vei ned for å starte på dagens femte drag. Jeg slenger elektrolytt-tabeletter oppi vannflaska før neste drag og hiver fra meg vindvesten. Fredrik trår videre, og hovedfeltet triller ned igjen. Rolf-Arne er helt likt med eget skjema, men har i likhet med de andre begynt å slite med varmen.
Klokka 10 – Filosofiske samtaler
Skravla går i hovedfeltet. Et hett tema blir Go’ Morgen-yoghurtbegeret med skogsbærsmak som ligger i grøfta i sving tre: Det er sjukt hvor mye dritt folk kaster ut av bilene sine. I løpet av dagen har vi sett utallige tomflasker, rester etter kebab-tallerkener, Statoil kaffekopper og Red Bull-bokser. Sander lurer på hva folk tenker når de 1) kjører fra Rjukan til Gaustatoppen med kebab-tallerken i fanget, og 2) tenker at det er en god ide å hive restene ut vinduet.
Etter hvert som varmen tar mer tak, faller også kvaliteten på samtalene: Sander og jeg diskuterer diverse dilemmaer som omhandler Rune Rudberg og Trine Skei Grande.
Rolf-Arne holder sitt planlagte tempo opp, får ny flaske og nye energibars av Victor ved starten på femte tur. Væsketapet er vesentlig høyere enn væsketilførsel nå.
Klokka 11 – Lunsjpause
Når jeg og Sander kommer opp for femte gang, er allerede Dag på vei ned til sjette drag, og Mathias har nettopp gjennomført en lengre pause før han og Marcus også flyr lynraskt ned igjen.
Sander og jeg ser at Mathias og Marcus er like foran når de starter på sjette tur opp, og i første sving tar de igjen Mathias, som virker å være ganske kokt. Jeg tenker at jeg burde slenge meg på Marcus, og legger inn et lite støt for å ta igjen svensken som er rett foran et lite stykke etter første serpentinsving.
Dermed er feltet splittet på nytt, ny rekkefølge er Dag fremst, fulgt av Marcus og meg, deretter Mathias og Sander, Paal like bak, og med Rolf-Arne som baktropp.
Klokka 12 – Mathias møter veggen, og vi er halvveis
Rett før slaget slår 12, ruller Mathias opp til teltet og hiver inn håndkleet etter seks fullførte. Den harde starten har kostet for mye, og i en everesting er det lite rom for å hente igjen det tapte. Sander mister dermed sin makker, og benytter derfor anledningen til å ta seg en lengre pause; krampene har begynt å melde seg.
Garmin’ene våre bekrefter at hovedfeltet er halvveis gjennom dagen; over 4.500 høydemeter er besteget og da er det bare resten som gjenstår. Det gjør noe med følelsen av gjennomføring å vite at vi er over halvveis, og vi ligger an til cirka 13 timer.
Rolf-Arne er ved godt mot ved syvende vending, selv om svetten siler og kaloriregnskapet går stadig mer i minus.
Klokka 13 – Kramper og regn
Jeg og Sander slår følge opp fra Rjukan; Jeg er på niende drag, mens Sander er på åttende. Og med nøyaktig 1.000 meter igjen til toppen, får Sander kramper fra helvete og må gå av sykkelen. “Bare fortsett, Erik, det går bra,” stønner Sander, men jeg er ikke helt sikker på dét.
Når jeg og Sander ankommer toppen, begynner et fandenivoldsk regnvær, og vi innvilger oss en lengre pause med skifte av tøy på overkropp samt en ekstra brødskive og Cola. En nøkkelkomponent bak en rask everesting er korte pauser, men når syndefloden kommer, da er det greit å stå under et telt.
Rolf-Arne har slurvet på væskeinntaket, og kombinert med varmen, begynner dagen å bli veldig tøff når åttende drag påbegynnes.
Klokka 14 – Felgbrems er overvurdert
Dag, Marcus og jeg er ved 70%-punktet nå, og det er typisk da at en everesting er tyngst: Vi har holdt på kjempelenge, men fortsatt er det langt igjen. Nesten 3.000 høydemeter til, det er jo mer enn man vanligvis klokker på en voksen langtur!
Dags tilnærming er å tenke at dagen ikke består av 14 enkeltrepetisjoner, men 7 dobbelrepetisjoner. Jeg har en annen tilnærming: Fokuser på neste sving, neste kilometer, neste 500 høydemeter – og gjenta “det er så lett” hver gang negative tanker siver inn i hodet. Mange tror everesting krever god kondis, men det er først og fremst en øvelse i indre dialog og disiplin.
Resten av dagen blir en interessant observasjon i hvor mye tid man kan tjene og tape på opp- og nedoverbakker. Marcus er i en helt egen liga når det gjelder nedkjøringer og tar et par minutter på meg, men jeg klarer å klore tilbake den tapte tiden i løpet av den første fjerdedelen opp igjen. Det sier noe om hvor mye tid man kan tjene på å mestre nedkjøringer!
På vei ned fra det åttende draget kan Paal konstatere at skivebrems nok er fremtiden, da fremfelgen nærmest smelter av på grunn av for mye bremsing, og hjulet får en real bulk i bremsebanen. Jeg ringer inn en beskjed til Mathias om å komme til lagteltet med et reservehjul, og Paal kan fortsette ferden. Viktig lærdom for de som skal evereste: Sørg for et depot av reservedeler, for du vet aldri hvilke deler som kan ryke.
Klokka 15 – Ikke jinx været
Jeg spøker med Sander om at det ikke blir noe mer regn i dag, og akkurat som da vi snakket om regnvær i Grefsenkollen i fjor, åpnet himmelens sluser seg igjen. Heldigvis er temperaturen så høy at det ikke er noe fare for å bli kald. Det er imidlertid vondt å tenke på at deilige Ceramicspeed-deler utsettes for dette elendige været. Jeg snakker litt om at det hadde vært fristende å bryte nå, for hvem faen bryr seg egentlig om å evereste i regnvær uansett? Men å ikke ta en utfordring helhjertet, det er ikke aktuelt, og hva skal dagen ellers brukes på – glo på TV på hytta?
Rolf-Arne har unnet seg en lengre pause, skiftet tøy og setter i gang med dagens niende repetisjon.
Klokka 16 – Du drar ikke damer på everesting
Jeg og Marcus blir enige om å kjøre de tre siste dragene sammen. Det viser seg imidlertid å bli krevende; Marcus’ teknikk utfor er ekstrem, mens jeg er i overkant risikoavers. Vi klarer imidlertid å samles igjen litt før første sving.
Paal stopper på rødt kryss ved veiarbeidet, og flørten med den fagre veiarbeider-dama ser ut til å ende med kun ordveksling, for de pakker sammen og reiser hjem mens Paal fortsetter everestingen. Hun blir altså ikke med tilbake til hytta for å se på hverken wattmåler eller karbonhest.
Klokka 17 – Pausetid er dødtid, og insektene er usjenerte
Dag har vært ekstremt effektiv på pauser i dag; totalt har han stått stille i mindre enn 20 minutter, og får betalt i form av at han endelig er i gang med dagens siste tur opp fra Rjukan. Marcus og jeg er helt på felgen og sliter oss opp for nest siste gang.
Uten å utlevere navn, de innpåslitne insektene viser seg å ha null respekt. Selv når man stikker til skogs for å gjøre sitt fornødne med en rull Lambi under armen, er både mygg og flue hissige på å sette seg både her og der. Pro tip for de som skal evereste: Gå på dass før everestingen begynner.
Klokka 18 – Seier til Dag, Rolf-Arne takker for seg
Og omtrent samtidig som at Dag vender ved foten av bakken, hiver Marcus og jeg oss ned til Rjukan for siste gang, med en Red Bull på baklomma.
Dag er på vei opp for aller siste gang, med et smil så bredt at du kunne stappet en banan på langs inn i munnen hans. Dagens everesting har ikke vært en konkurranse, men det er likevel bare å anerkjenne at dagens klatrekonge er Dag, som ruller inn til mål klokka 18:50 og fullfører dermed på solide 12:31.
Sander og Paal er lei springvann/energidrikk og bestemmer seg for å etterfylle litt lokalt fjellvann fra siste bekken én kilometer fra toppen. Det viser seg å være et kunststykke å komme seg ned til bekken uten å ramle uti, men belønningen i form av fersk fjellvann er så absolutt verdt bestrebelsen. Sander snakker om at nå ser de lyset i enden av tunnelen.
Rolf-Arne kommer til toppen for 10. og siste gang, 3 min bak eget tidsskjema, og ser ok ut – men det er tomt for krefter og motivasjon. En dusj senere, er Rolf-Arne keen på å kjøre tilbake til bakken for å heie på gutta, men han får krampe i begge beina og må legge seg ned med beina høyt. En liter sjokolademelk og halvannen liter brus senere, begynner han å føle seg som et menneske igjen, men blir liggende i sofaen.
Klokka 19 – Marcus og jeg fullfører
Halvveis opp fra Rjukan for siste gang, bikker computerne våre endelig 8.848 høydemeter – før vi har passert 20 mil. Stor stas! Jeg feirer med å styrte en boks Red Bull. Marcus er mest opptatt av at det er medvind på den siste strekningen opp til målgang.
Sander og Paal har igjen to vendinger, men er rause nok til å ta mot Marcus og meg med applaus på toppen i det de klokker inn for siste gang. Dag står forfrossen i svingen; han har allerede vært her oppe i tre kvarter!
Klokka 20 – Regnværshelvete del 2
Mens jeg, Marcus og Dag pakker ned syklene og kjører tilbake til hytta for en velfortjent dusj, begynner regnet å tilta kraftig – og Sander og Paal ruller ned til Rjukan for sine siste to repetisjoner.
Klokka 21 – Hat
Sander, som alltid smiler og vinker når du treffer ham på sykkel, stopper i bunn av bakken rett før han skulle opp for siste gang når krampen setter seg på framsiden av høyre lår. Når han flytter vekten over på venstre fot, biter krampen seg fast i forsiden av venstre lår. Så er det baksiden av venstre lår som får svi. Og når han lener seg mot en stolpe, drar musklene i skulderen seg sammen og utløser kraftige smerter. Hele Rjukan må ha hørt «faen, ta Erik som overtalte meg til dette!»
Sander og Paal er på vei opp for siste gang, og Sander banner mer enn en sinna bryggesjauer. Sander forklarer etter hvert ydmykt “det er ikke meningen å banne så mye, jeg pleier ikke å være så stygg i kjeften som jeg er nå”, men Paal er heldigvis overbærende: “Det går fint!”
Dag, Rolf-Arne og jeg har rukket en rask dusj og hiver oss i bilen for å kjøre følgebil for Paal og Sander, som nå jobber seg opp for siste gang. Jeg setter på “Nei, så tjukk du har blitt” med Ole Ivars så høyt som anlegget i bilen tillater, og kjører langs med gutta.
Klokka 22 – “Vi stiller fem fullførende, to delvise, syv mann alle!”
Omtrent akkurat når klokka bikker 22, så triller Paal og Sander over streken for aller siste gang. Og det er hverken jubelscener eller roping som preger fullførelsen, men tilfredse, fårete smil i dét de segner over sykkelstyrene.
Review
Vel tilbake på hytta har Victor fyrt opp ovnen, og en bunke frossenpizzaer stekes opp i rask rekkefølge. Vi har en en god samtale over et par øl, og konkluderer med at følgende er viktig for en god everesting:
- Disiplinert bruk av pauser sparer inn mye tid. I motsatt fall flyr tiden mens du chiller.
- Riktig bekledning er kritisk; i løpet av en lang dag med stor høydeforskjell mellom bunn og topp, kan temperatur og nedbørsmengde variere mye, og det må du være forberedt på.
- En flaske per tur opp holder lengre. Det er ingen vits i å drikke mer enn én flaske per time, og de fleste bakker tar sjeldent mer enn én time å fullføre.
- Brødskiver er vanskelig å ta i seg da man ikke får puste, så velg ernæring som er lett å få ned.
- Riktig girutveksling er viktig. 39×23 er macho, men 36×30 er effektivt. I lengden sparer du mye på å holde høy kadens heller enn å kverne tunge gir. Dette er spesielt viktig dersom segmentet har en høy stigningsprosent. Paal ville definitivt syklet både fortere og trengt færre pauser om han hadde lettere girutveksling.
- Skivebremser er bedre enn felgbremser i varmen, i alle fall om hjulene har bremseflate av karbon.
- Gå på do før start. Ingen vits i å dra på ekstra vekt eller risikere å måtte ta en Domoulin i grøftekanten.
- Formtopping fram mot den store dagen hjelper mye.
- Karboloading de siste 48 timene sikrer at du ikke møter veggen før du må.
Selv om det rett etter målgang var varierende entusiasme for å evereste igjen med det aller første. Dag er keen på å komme ned på 11-tallet, Erik planlegger ny everesting i Hafjell etter sommerferien, Mathias og Rolf-Arne er keen på revansje, Sander er i tenkeboksen, og Paal leter etter kompaktkrank. Altså er det bare et tidsspørsmål før denne absurditeten gjentas igjen i en ny bakke.
